Julebord og avslutningsfest hos Chi

I går var det julebord for Stand up Stavanger hos Chi. Stand up Stavanger har fremdeles litt å lære før de er på nivå med Bergen. Der blir julebordet lagt til alle andre måneder enn desember og månedene i nærheten, siden i julebordsesongen er komikere opptatt med å opptre på julebordene. I Stavanger ble julebordet av samme grunn lagt til en mandag, den minst festlige dagen i uken. Veldig fint for fulltidskomikerne, men et lite problem for oss som også er i vanlig jobb, og har vanlig arbeidsdag tirsdagen.

Nåvel, det var et lite problem, som ikke ble større enn at det var uvanlig mange som drakk cola og vann fordi de kjørte bil, denne festen, noe som også gjorde det lettere for oss som drakk øl og whisky å komme seg hjem.

Siden jeg før festen hadde utsikter til å måtta ta toget 2337 hjem tenkte jeg å starte så tidlig som mulig, for å få med meg mest mulig uansett. Festen var satt til å starte seks, da tenkte jeg å være der. Så jeg gikk naivt og bekymringsløst ned til Ganddal stasjon for å ta toget klokken 1722. Der var det ingen folk, og ingen tok. Men en mengde busser. Og en infoskjerm som hadde gått bananas, tog til Stavanger meldt 1723, 1730 og 1739, fra opprinnelig 1622, 1652 og 1752. Skulle være unødvendig å si at ingen av disse togene gikk. I stedet gikk det et tog på et tidspunkt ingen skjerm hadde meldt om, og fra en helt uventet retning. Det var sedvanlig NSB, arbeid på skinnene, informasjon og tog i hytt og vær – og 45 minutter fest stjålet fra oss, som ville være der på tiden.

Men disse problemene hadde også den positive effekten at jeg traff Bjarte Gudmunstad, nybegynnerkomikeren fra Klepp. Han hadde kledd seg ut i skjerf og lue og hette, så han var ikke til å kjenne igjen, om enn det ante meg at han lange, tynne fyren som spratt rundt, godt kunne være Bjarte. Kanskje er det slik Bjarte ser ut, når bare øynene viste. Og det var det.

Vi fikk en fin tur med toget, og med å vente, og med å spasere fra toget til Chi. Han fikk snakket litt om sin bakgrunn fra Klepp, om hvordan han hadde knust skyvedøren til terrassen for å komme seg inn da en kamerat hadde stengt ham ute, og jeg fikk snakket litt om min bakgrunn fra Ganddal, der vi ikke knuste noen ting, ikke engang ved et uhell.

Hos Chi var alt dekket til, men ingen hadde ennå kommet. Så vi kunne straks gå i gang med spisingen. Chi hadde til og med sendt tekstmelding, «kom! her er for mye mat!» som om mat er noe det kan være for mye av. Det er bare å skride til verket.

Etter hvert kom flere og flere. Pussig nok var det en kraftig overvekt av komikere fra Jæren, Klepp og sørover, jeg fra Ganddal er rene byasen, og Kenneth fra Hana og Sven fra Trones er ikke til å snakke om en gang, her var det dominert av jærfolk og jærsnakk.

Han første som kom, utenom Bjarte og meg, den mest jærske av dem alle, Tom, han syntes det til å begynne med var slikt dannet og lavmælt snakk, at han gav seg til å spise maten med kniv og gaffel. Galskap.

Jeg hadde her i starten også et lite stunt av typen som svært sjelden skjer: jeg mistet gifteringen i chipsbollen. Det er bemerkelsesverdig, og desto mer siden jeg ikke engang var på vei til å spise chips. Vips plasket den oppi, klink lå den på bunnen. Det skjedde selvsagt i et ubevoktet øyeblikk, mens vi alle var opptatt med andre ting. Så hvor den hadde landet og hvor den nå var, var helt ukjent. Noe alternativ å komme hjem uten ringen hadde jeg ikke, min kone ville aldri godtatt en unnskyldning som det der, «jeg mistet ringen i chopsbollen», den går bare ikke. Så jeg måtte grave med mine bare hender, flytte på chipsen, opptre udannet som en Kleppbu, rett og slett finne ringen. Og den fant jeg.

Plutselig var det noen som sa at Christer Torjussen hadde vært på Skal vi danse. Christer er venn med alle, godvenn med Bergen, godvenn med Stavanger, så det var akkurat som om det var en av oss som hadde deltatt. Han hadde også gjort en forbilledlig innsats, og røket ut med en gang. Vi stilte oss straks opp alle sammen, med nyskrevne A4-ark med informasjon, og la ut på Facebook med hilsen til Christer. Sånn er det å feste i de sosiale mediers tid, vi er alle sammen med. Til og med en skoleelev fant det verdt å kommentere, og for liksom å slutte alle ringer – dette var en nevø av Tom. Vi er alle sammen med.

Jeg vil også berømme Kenneth for alle tiders jobbintervju historie. Den hadde skikkelige ingredienser, et japansk firma med japansk toppsjef, nydelig levert av Kenneth på gebrokkent japan-engelsk. Og et sluttpoeng som leverte seg selv. Dette er sånt man kaller morsomt prat på fest, sånn skal det være. Man skal oppleve ting, og få fortalt det på en måte historien verdig.

Enda hvor gøy alt er, kommer en tid da folk begynner å reise hjem. Det gjelder særlig for fester på mandager, med arbeidsdag dagen etter. For oss som drakk var dette også tiden vi begynte å bli gode og fulle, og ikke bare slappe og brisne som vi var i starten. Toget 2337 hadde jeg tidlig slått fra meg, jeg øynet muligheten for å sitte på med noen. Jeg hadde sett meg ut Tom, spurte ham, og fikk greit lov til det. Jeg styrtet whisky-glasset mitt, for et whiskyglass med innhold setter jeg bare ikke fra meg, det gjør jeg bare ikke. Whisky skal i kroppen, ikke i vasken. Da dette var gjort, fikk jeg tilbud av Harald Ellingsen om heller å sitte på med ham. Et veldig godt tilbud, siden han ville være lenger.

Så ble vi sittende da, Jan Rune (Holdhus), Harald, Chi og jeg, og vi snakket om hva det nå var vi snakket om etter hvert. Det var turer til Fringe og til Las Vegas, humorfestivaler, store planer, sånn det skal være når fester går mot slutten. Da alt var ferdig kjørte Harald meg generøst hjem.

Dette var også siste kvelden med Chi. Hun gir seg i Stand up Stavanger, og etterlater seg på ny denne klubben i det uvisse. Stand up Bergen har satt seg veldig godt, og har vært drevet av de samme folkene i årevis. Som følge av det er det en del ting som går av seg selv, altså, det er folk som vet hva som må gjøres og hvordan det skal gjøres. I Stavanger er det hyppige utskiftninger, og ikke noe som har satt seg. Det har fungert veldig godt under Chi, der har det blomstret og for første gang på lenge har Stavanger fått frem mange, nye komikere. Men Chi har ikke vært fornøyd med arbeidsbetingelsene sine, og dermed gir hun seg. Nå skal hun jobbe for universitetet. Det er et tap for komikermiljøet, ikke bare i Stavanger og Jæren, men også ellers i landet.

Humorfestivalen 2012

Jeg fikk verken varslet eller skrevet om Den store norske humorfestivalen særlig bra. Jeg kan kompensere for det siste nå.

Årets humorfestival kom på et tidspunkt der det var for travelt for meg. Jeg har lange dager i min vanlige jobb, og tiden fra denne jobben sluttet til festivalprogrammet strakk ikke til for meg til å få gjort det jeg også skulle ha gjort. Slike øyeblikk misunner jeg litt de som er humorister på heltid, de som kan la festivalstemningen synke inn, feste godt om nettene og sove godt om dagene.

Jeg rakk så vidt å stikke innom åpningsfesten på Stills i Stavanger, jeg rakk ikke engang å få meg noen av åpningshowene, det var bare litt velkomstmat og velkomstdrinker, før det var toget hjem igjen klokken 2337. Neste tog gikk 0114, det er for sent når det er jobb tidlig neste dag, og det også er andre ting å gjøre. Torsdagen rakk jeg ikke et eneste show. Jeg måtte forberede mitt eget, og pakke litt til Bergensturen jeg er på nå. Fredagen opptrådte jeg på Sandnes Brygge, og det er det denne posten først og fremst skal handle om.

Det var egentlig ikke noen forskjell mellom dette showet og en vanlig Stand up klubb. Det var fem komikere, en av dem konferansier, en av dem headliner, og så en på 15 og to på 10 minutter. Det var litt ukjente navn, ikke med det at komikerne ikke var berømte nok, men i det at navnene ikke var så annonsert. «Stand up på Sandnes brygge» stod det, de fleste steder. I konkurranse med alt det andre festivalprogrammet ble det med det kanskje litt vanskelig å trekke folk.

Kanskje. Jeg er godt fornøyd med jobben Stand up Stavanger og særlig Chi chi Ton gjør, ingen skal høre meg klage på dem. Det er lettere å kritisere, enn å gjøre noe selv. Og akkurat det der med å trykke opp plakater og få dem hengt opp, få sendt melding til alle aviser og annonsert på alle mulige nettsider, det er en ordentlig møkkajobb jeg er veldig glad noen tar på seg.

Saken er uansett at det var litt glissent blant publikum denne fredagskvelden. Det var synd, for det var en sjeldent bra line up som hadde sjeldent bra levering. Jeg og Arnt Finæsse hadde 10 minutter hver, Lars Berrum hadde 15, Roar Brekke var headliner og Ørjan Burøe konferansier. Lars Berrum har kvaliteter til selv å være headliner, det har han vært flere ganger, og jeg pleier gjerne være mellomkomikeren på 10 minutter.

Jeg var første mann ut og hadde som vanlig helt nytt manuskript. I travelheten i uken før hadde jeg aldri tid til å skrive det skikkelig ned, det eksisterte helst i hodet mitt, hvor jeg hadde tenkt det ut frem og tilbake til jobb. Det satt som et skudd. Publikum var helt med fra første vink, og fylte pausene med latter slik de skal. Jeg er en etterrettelig komiker, og vil gjerne gjøre oppmerksom på at en av hovedvitsene, det nye ordet Hødd, det er inspirert av en Facebookmelding fra min venn og kollega Christopher «Doffedutten» Dedekam Scheldrup, rett etter at Hødd hadde slått Brann. I kommentarfeltet til meldingen utviklet det seg noen nye betydninger av ordet, og så tok jeg det videre derfra. Det gikk rett hjem.

Etter meg var det Lars Berrum. Det var et nytt bekjentskap for meg. Jeg hørte navnet hans da Sven Rusdal nevnte at han skulle toppe plakaten på Rick’s, at han med det hadde gjort kometkarriere. Jeg sjekket ham så vidt opp på Youtube, en kraftig og insisterende vits som parodi på Leif Justers «Pølsemaker». Etter dette vil «ta den helt ut» virke litt slapt for de fleste andre. Nå på fredag fikk jeg sett ham live, og med sitt eget materiale. Jeg syntes det var kjempebra. Han har en helt egen måte å gjøre komedie på, han har et stort register av bevegelser og stemme, uten at han blir krakilsk eller ser ut som han vil demonstrere at han er i toppform, han kan bare ta et hvilket som helst emne, og snakke så energisk og insisterende at det ender opp med å bli morsomt. Jeg likte veldig godt sånn han snakket om høsten, for eksempel, og hvordan vi koser oss om høsten. Han går way beyond spørsmålet «Hva er det han driver med». Sykepleiervitsene hans er regelrett morsomme, levert av hvem som helst. Han er et veldig talent og herlig krydder i miljøet, hvor det alltid vil være fare for at det blir samme type vitser i samme type levering. Lars Berrum skiller seg ut. «Av og til håper jeg publikum ikke ler», sa han før showet. Etter å ha sett ham, skjønte jeg hva han mente.

Arnt Finesse var en helt annen type. Hans kort var å gå ut i det ekstreme. Han etablerte seg med en gang som en som ikke har grenser overhodet, som ingen setning er trygg for. Han leverer rolig, kynisk og arrogant, som om han driter i hvordan han blir oppfattet. Han har et utseende og en fremtoning som også bygger opp under dette. Vitsene hans gikk typisk på overgrep og incest, der barnet – han selv – var overgriperen. Ingenting syntes hellig. Det er mye å spille videre på her. Du får publikum til å sitte på en spesiell måte helt fremme på stolen, mange i ubehag, når man ikke vet hva som kan komme, og hva komikeren er i stand til å si der fremme på scenen. Da er det godt å ha noe som det er litt skikkelig trøkk i, noe som virkelig røsker opp, og ikke bare på ny og på ny egne overgrep mot egne familiemedlemmer og lærere. Et ekstra lite poeng jeg la merke til, er at han holdt igjen når han fortalte en gjennomrasistisk og gjennompornografisk vits om det han kalte Rom-folket. Når man etablerer seg som en som ikke vil være politisk korrekt, kunne man kanskje kjøre linjen ut og bruke det tidligere og kanskje belastende begrepet Sigøynere, i hvert fall kommentere hvorfor man velger å snakke som man gjør.

Roar Brekke er en stand up komiker nær sagt i sin reneste form. Han gjør tingene så korrekt at det nesten blir et problem for ham. Han passer til alle typer fester og julebord. Det er enkle vitser om tema alle kan kjenne seg igjen i, de er morsomt levert med god kroppskontroll, svært god mimikk og perfekt timing. Han har også vanligvis en fin blanding av gammelt og nytt, og leverer det gamle på en måte som gjør at det virker nytt og friskt. På Sandnes på fredag var han i storform. Jeg lo høyt for meg selv av gjespevitsen, allerede da jeg skjønte at den kom. Det var enda en gang morsomt hvordan gamle folk nikker til alle de kjenner, og ikke kjenner, og telefonstolper, etter hvert som de blir eldre. Og den nye, lange og forseggjorte vitsen om gamle ferieturer i bil til Sverige, den kommer til å bli en slager i mange, mange show fremover. Roar Brekke toppet en god kveld.

Alt sammen var ledet av Ørjan Burøe som denne kvelden hadde en enkel jobb. Selv om de var litt få, var publikum veldig med, og Ørjan Burøe hadde heller ingen komiker han måtte redde dagen for. Han kunne briljere for seg selv i mellomstikkene, og gjorde det. Det er mye lettere å gå på scenen, særlig som første mann, når konferansieren har hatt skikkelig latter.

Det ble rett og slett en kjempekveld. Min mor og en av mine mange søstre var der. De er antagelig ikke et representativt utvalg, men de likte det veldig godt, og det til tross for at de fikk gjennomgå fra mange av komikerne. De hadde også satt seg på første benk.

Tappetårnet i morgen

Stikk ned til Tappetårnet ved universitetet i Stavanger hvis du har anledning i morgen. Kl 2100 tirsdag 18. September er det åpen mic i regi av Stand up Stavanger. Her kan nye få prøve seg, og gamle kan prøve nye ting. Jeg skal være med, og jeg skal prøve noe helt eksperimentelt nytt og kult: lese dikt.

Velkommen!

Høstens første stand up på Checkpoint og Sandnes brygge

Onsdag og torsdag denne uken var det Stand up i regi av Stand up Stavanger, som vanlig på Checkpoint Charlie og Sandnes brygge. Det er første gang jeg kommer hit som halvgammel ringrev, jeg fikk presentert meg disse stedene med et par opptredener i vår. Ellers er det jo Rick’s og Bergensområdet som har vært min tumleplass.

I vår brukte jeg mye materiale som jeg hadde brukt før. Ingen i Rogaland skal ha sett hva jeg har gjort i Bergen. Men nå tenkte jeg at det er så kjekt å skrive noe nytt, at det er ikke verdt å se gjennom de gamle manuskriptene for å finne noe brukbart. Det er like greit å starte fra scratch, og lage ferske manuskript. Hvis jeg ikke skriver ned det jeg tenker ut, så forsvinner det jo også når jeg glemmer det. Jeg får ikke ut alt når jeg bare skriver nytt de gangene jeg reiser tilbake til Bergen for å stå på Rick’s. Et ferdig innslag på cirka 10 minutter i måneden er noenlunde passende produktivitet for meg, i hvert fall om man bare teller de cirka fire månedene i vårsesongen og tilsvarende i høstsesongen.

Det ble en lang innledning. Men det er jo det jeg er kjent for, også på scenen.

På Checkpoint onsdagen var det greit besøk, men det var en del publikummere som var der helst ikke for å se på oss, men for å snakke med hverandre. Vi er til for publikums del, det er ikke omvendt, men av respekt for andre publikummere som vil følge med, er det greit at man er litt stille, i hvert fall mens showet er i gang. Det virker forstyrrende for komikeren når folk ikke er rolige, og han eller hun får ikke ut sitt beste. Det fortjener ikke de av publikummerne som har betalt for å se på, og gjerne vil gjøre det.

Vidar Apeland var det som i Stavanger går under betegnelsen prøvekanin. Etter hva jeg hørte, var dette første gang han stod. Jeg synes han kom godt i fra det. Han har en fremtoning som gjør seg godt på scenen, man skjønner man skal le når han er der, og han er rolig og avslappet og behagelig å se på. Han kan nok jobbe med tekstmaterialet, som var litt monotont i virkemidlene. Det var også noen kunstpauser som var litt lange i forhold til poenget som fantes i slutten av dem. Det er ikke så bra når komikeren virker til å være mer imponert av egne vitser enn publikum er det. Det blir også vanskelig å komme seg videre med showet, når publikum ikke ler så mye som ventet. Men alt dette er nybegynnerproblemer som Vidar helt sikkert kommer over. Her har Stand up Stavanger funnet et nytt talent som både de og publikum vil få mye glede av.

Olav Halvorsen var et nytt bekjentskap for meg på scenen. Han gjorde seg bemerket med et meget bra tekstmateriale. Det var morsomt, originalt og intelligent. Jeg lot meg imponere over at han kunne kritisere nynorsken på en måte som var treffsikker og finurlig, mange som gjør seg morsomme over det som for de fleste er sidemålet, havner veldig lett i klisjeene. Det gjorde ikke Olav. Han hadde også en meget elegant overgang til den hysteriske flysikkerheten, og hva som der er lov og ikke lov. Sammenligningen mellom pantemaskin og damer var også morsom, godt observert og lett gjenkjennelig. Olav kom godt i fra det både på Checkpoint og på Sandnes.

Konferansier var Fredrik Brimsø, eller Fede, som han liker å kalle seg. Han har gått raskt fremover, etter at han for noen år siden var fast førstemann ut, og irriterte seg over det, til han nå holder egne show, og er konferansier på klubbkveldene. Han er også proff, vitsene blir levert med riktig timing og med god variasjon i tempo, og han gjør settene sine, selv om disse kveldene var litt vanskelige. Responsen kom ikke så enkelt og kjekt som den ofte gjør på Stand up Stavangers hjemmebaner.

Den kanskje vanskeligste jobben hadde Yngve Skomsvoll. Han er østlending, fra Bærum, og vi i Rogaland kan vel være noe som nærmer seg regelrett rasistiske mot den slags type folk. «Vi har ingenting i mot innvandrere, det er østlendingene som er problemet», det kunne være en one-liner her nede. Særlig på Checkpoint imponerte Yngve med å vinne over et publikum som i utgangspunktet var litt skeptisk. Han har jo vært med lenge, men jeg synes han har forandret uttrykket nokså kraftig fra de første gangene jeg så ham for 5-6 år siden. Kanskje er det bare brillene, og at han hadde fått antydning til skjegg. Jeg syntes i alle fall det var morsomt, og måtte ta meg i å le, ærlig og oppriktig. Mange av de i Norge som er så etablerte at de lever av komikken kan bli litt lærebokflinke, det er simpelten for godt timet, vitsene for godt arrangert, virkemidlene for lett gjenkjennelige. Yngve var aldri i nærheten av noe slikt. Settene hans var stramt og fint, stallen til stand up Norge holder god kvalitet, og det merkes både i tekst og fremføring.

Selv hadde jeg greie dager på jobben. På Checkpoint kom jeg glimrende ut, om det akspeteres at jeg lar meg rive med av mitt eget selvskryt, men jeg mistet nok publikum litt underveis i settet. Det gledet meg derfor at det dagen etter på Sandnes var motsatt. Der satt latteren litt inne i starten, men jeg følte det var mange som lo godt når det nærmet seg slutten. Det var ekstra gledelig for meg, siden jeg fra dag én til to hadde endret litt på andre halvdel, og i det hele tatt fått ordnet på det som ikke fungerte første dag. Det er alltid tilfredsstillende når man klarer å snu det som har gått dårlig til noe som går bra.

Slik var det gode dager på jobben for meg. De andre var litt mellomfornøyde, men har ikke noen stor grunn til det, slik jeg ser det. Jeg tror også at publikum stort sett hadde det fint, og at det er mange av dem som vil komme igjen neste gang, eller en annen gang. Det gjør de lurt i.

Neste gang Stand up Stavanger har show er om to uker, dere kan lese mer om det på hjemmesidene. Neste gang jeg skal stå i Rogaland er 5. oktober under Humorfestivalen.

Høstprogram 2012

Høstprogrammet for sceneopptredener er nå langt på vei klart. Jeg skal på Checkpoint Charlie og Sandnes brygge denne uken her, onsdag og fredag. Med på laget er Vidar Apeland, Grim Moberg, Yngve Skomsvoll og Fredrik Brimsø. Det er laget en flott plakat.

Neste gang her i Rogaland blir under humorfestivalen, da jeg skal stå på Sandnes brygge 5. oktober. Her skal jeg stå sammen med Kevin Kildal, Lars Berrum, Ørjan Burøe og Roar Brekke. Programmet under humorfestivalen finner dere her.

Rett etter humorfestivalen reiser jeg til Bergen for å stå på Rick’s onsdag 10. og fredag 12. oktober. Her er Dave Pickett satt opp som headliner, mens Jan Tore Kristoffersen også skal stå. Fredag kommer også Johan Golden. Resten av gjengen er ikke satt opp disse datoene ennå, men dere finner program for Stand up Bergen her.

Oktober er tidlig å ta juleferie, så jeg håper det blir flere oppdrag. Det er bare å ta kontakt om noe skulle være aktuelt. Ellers er det bare å finne veien til Stand up Stavanger og Stand up Bergen når jeg skal på scenen, og når de ellers har forestillinger. De gjør en flott jobb, og det er viktig å støtte opp om dem – i tillegg til at det kan bli skikkelig morsomt!

Miniturné til Stavanger, Sandnes og Egersund

Det er rimelig fast takst når Stand up Stavanger har show, de går over tre dager og tre steder. Første gang jeg var med var det Ullandhaug, Stavanger og Sandnes, denne gangen var det Stavanger, Sandnes og Egersund. Stedene var som vanlig Checkpoint Charlie, Sandnes Brygge og Grand hotell. Ole Soo fra Bergen var konferansier, Roar Brekke fra både Odda og Bergen var headliner, Bjarte Gudmestad var prøvekanin, og Svein Rusdal, Kevin Lunde og jeg var med. Som alltid er det Chi-Chi Ton som trekker i trådene, og ble skikkelig gøy hele greiene.

For egen del ble det forrige gang en ganske så som så opptreden på engelsk på Ullandhaug, men den ble oppveid og vel så det av en superopptreden på Checkpoint Charlie dagen etter. Her ser jeg at jeg går litt over egne grenser når det gjelder skryt av meg selv, men jeg må jo også snakke sant, og sannheten er at denne gangen gikk det som det går når det går aller best. Sandnes siste dag gikk også bra, men kom i skyggen av Checkpoint.

Så jeg tenkte det ville bli akkurat det samme denne gangen. Fullt hus og stormende jubel på Checkpoint, lun stemning og dempet begeistring på Sandnes, og i Egersund ville det vel bli som det pleier å bli når vi reiser ut i distriktene: Godt tilrettelagt for det uventede.

Jeg stilte med det eldste manuskriptet jeg noensinne har levert på en Stand up scene. Det var det samme som jeg leverte på Rick’s for en måned siden, omtrent ikke bearbeidet i det hele tatt, og bare til å lære seg på nytt. Jeg visste at dette var en god tekst, og jeg husket at jeg lett kommer bakpå når jeg tror jeg har gode tekster. Selv med gode tekster må man jobbe for responsen.

Checkpoint Charlie

På Checkpoint viste det seg at det ikke var grunnlag for den stormende jubelen det var forrige gang, det var et mer beskjedent oppmøte, og flinke, men ukjente, norske komikere trekker verken så mange folk eller får så god stemning som våre venner fra utlandet fikk. Ole Soo bestemte seg for å løse dette problemet med å gå direkte til angrep på publikum, og ville ha dem til å sette seg her og der og klappe i hendene og gjøre forskjellige ting, før noe som helst mer kunne skje. Han kjente nok ikke her Rogalandspublikummet, vi er nok litt mer bakpå her nede, og koser oss ikke sånn i oppmerksomheten som bergensere gjør. Bjarte Gudmestad hadde et veldig aktivt innslag, som også stod ganske i kontrast med et passivt publikum.

Det var derfor et godt dekket bord for meg. Jeg hadde ingen høye forhåpninger om at dette her skulle gå noe særlig bra, og fikk med det løftet meg opp på den bølgen av god stemning jeg må surfe på om min stil skal kunne føre frem. Min stil stod også veldig godt i kontrast til de to første, langsom og keitete og dønn ærlig som den er. Jeg er jo også Rogalanding, og treffer Rogalandslynnet.

Kevin Lunde kjørte etter dette noen tryllekunster, og så var det pause.

Etter pause hadde Ole Soo fått justert kursen, han har jo mange egenskaper som passer for en som skal bli en god komiker. Han må bare forstå det selv. Sven Rusdal var et hyggelig bekjentskap, både på scenen og utenfor den. Han tar komikken skikkelig seriøst, og jobber godt med både tekstene og fremføringen. Han lytter til råd, og er raus med ros. Det er en god oppskrift om man vil komme seg frem, og bli godt likt. Roar Brekke er den mest profesjonelle av oss, og avrundet med et sett og en fremføring av settet som veldig godt passet til publikummet for kvelden.

Dessverre er det ikke så lett for meg å gå ut etterpå, når jeg opptrer her i Rogaland, som når jeg gjør det i Bergen. Jeg er for det første avhengig av transport hjem, for det andre er det hverdagsjobb tidlig morgenen etter. Alltid.

Sandnes brygge

På Sandnes brygge var jeg forberedt på at det ville bli vanskeligere. Jeg føler Checkpoint Charlie er som Rick’s, man har vennlige publikummere overalt, og føler latter og applaus kommer fra alle steder i rommet. Når det er godt besøkt og god stemning blir det skikkelig trykk. På Sandnes sitter folkene rundt bord, mer spredt, og latteren kommer ikke sånn gratis som den kan gjøre på Rick’s og Checkpoint.

Sandnes brygge er imidlertid veldig fin backstage. I hvert fall for meg, som har behov for å gå litt frem og tilbake i fred. Her er det ganske store områder å søke ro og konsentrasjon i, og det er enkelt å stikke fra bakrommet diskret inn i salen, og se hvordan det går med de andre. Ole Soo hadde en mye bedre dag som konferansier, og startet med å være vennlig og morsom med publikum, i stedet for å fortelle dem hva de skulle gjøre. Det ble imidlertid litt problemer med tiden, jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg kom i hvert fall ikke på før pausen mellom første og andre del skulle være slutt. Så jeg tenkte dette kunne bli vanskelig.

Men det ble en respons av en annen verden. Selv om jeg ikke bare var frivillig, men også ufrivillig keitete og knotete i starten, ble det voldsom latter og god applaus omtrent ved hver eneste setning gjennom innslaget. Endelig fikk jeg Sandnes som hjemmebane, det står jo slett ikke noe tilbake for Rick’s og Checkpoint, det var kjempestemning og kjempegøy. Til og med litt prat med publikum ble det plass til, da en av dem sa at hun bodde i nummer 1 av Gaupeveien der jeg bor i nummer 5. Sånn er det å komme hjem, alle klappet for henne.

Sven Rusdal leverte bedre på Ceckpoint enn på Sandnes, mens Roar Brekke traff dette publikummet også. Dette ble nok den beste kvelden, når vi ser på antall publikummere, stemning blant publikum og kvaliteten på oss komikere.

Og som vanlig måtte jeg rett hjem etterpå.

Grand hotell

Om ikke alltid opptredene blir så minneverdige i forhold til kvaliteten, er noen av de morsomste opplevelsene når vi reiser ut i distriktene og opptrer. Det er ikke for ingenting at mange komikere bruker nettopp disse opplevelsene i sine sett.

Nå skulle vi altså til Egersund, aldri skulle jeg vel trodd at jeg skulle gjøre komiske ting i Egersund. Men nå var det altså dit, og det er ganske fast for Stand up Stavanger, en gang i måneden til Egersund. Kevin og Sven skulle kjøre selv, prøvekanin Bjarte skulle ikke være med, og Roar, Ole og jeg skulle kjøre med Chi.

Chi er jo produsent, hun får tingene til å skje og holder styr på veldig mange komikere av ulike typer og med ulike karaktertrekk. Orden og system er ikke noe vi har felles, det er jo ikke særlig komisk. Chi, derimot, får tingene på stell, og liker faste og tydelige avtaler. Hun klarte altså ikke å forholde seg til tekstmeldingen min der jeg ba om å bli hentet nederst i Hoveveien nær stasjonen, eller på Riksveien om hun kjørte den, ved rundkjøringen oppe ved Rema1000. Jeg tenkte dette var en snill melding, så kunne det være opp til henne hvor hun ville kjøre.

Hun ville kjøre motorveien. Det er jo å be om at ting skal gå enkelt og greit, nei, her var det å kjøre Riksveien, som forresten nå heter fylkesveien, eller Jærveien, og så kunne hun plukke meg opp ved bussholdeplassen ved Sannerudkrysset. Med iPhone, GPS og kart går alle sånn ting helt fint, ingen problemer i det hele tatt. Og motorveien har jo uansett avkjørsel like borte ved Skjæveland, for de som er lokalkjent.

Pussig nok mente Chi og de andre ikke akkurat motorveien, men E39. De ville kjøre denne veien til Egersund. Som om denne veien gikk langs havet. Nei, her var det jærveiene og nordsjøveiene, gjennom Klepp, Kåsen og Bryne, forbi Nærbø, Varhaug og Vigrestad, gjennom Brusand og Ogna, Hellevik, steder som kan gjøre hvem som helst i godt humør. Ingen tvil om at vi valgte den beste veien. Og vi fikk også lært Ole Soo lite grann om grammatikk og det vietnamesiske språk, han lot seg altfor synlig provosere at de ikke bøyer noen ting i det språket. Det var mange interessante samtaler på vei opp, berikende for oss alle, og selvfølgelig mest for Ole Soo.

På Grand Hotell var mottagelsen mye bedre enn vi egentlig kan forvente. Her var det middag, med stående buffet, både kjøtt og fisk, og også spekemat og røkelaks. Jeg prioriterte å ikke gjøre noen valg, og forsynte meg av alt i hop. Selvfølgelig ble jeg forspist, men det var det verdt.

Publikum på Grand hotell var fra Egersund, naturlig nok. Det gav en annerledes stemning, kan man trygt si. Ole Soo fikk veldig mye latter, men var aldri riktig sikker på om det var fordi publikum egentlig skjønte vitsene hans. Kevin Lunde fikk mest latter av alle, og ble kveldens konge, om enn det var litt på publikums bekostning. Men han som ble hengt ut var veldig, veldig, veldig, veldig, veldig fornøyd med kvelden, og det var også alle vennene hans, og mange andre, og da må jo alt være helt greit. Generelt klarte de seg best denne kvelden, de som brukte publikum og fikk vitser ut av dem.

Jeg gjorde ikke det, og hadde en dag på det jevne. Det var derfor veldig kjekt at det kom en fyr fra publikum, og lurte på om det ville være mulig å booke meg for en senere anledning. Det er det selvfølgelig, det er bare å ta kontakt. Det gjelder både for ham og for andre.

Beste kommentar for kvelden fikk imidlertid Sven Rusdal. Han hadde også en god dag på jobb, og etter showet kom en dypt lykkelig egersunder og sa at den ferjevitsen til Sven, det var den beste han noen gang hadde hørt.

Og så gjensto bare kjørteturen. De andre lot seg ikke overtale til å ta jærveien hjem igjen også, de hørte ikke på mitt argument om å se havet i mørke, de ville ta E39. Dem om det. Siden Ole og Roar var begrenset i festinntaket siden de skulle grytidlig med fly tilbake til Bergen i dag morges, og Kevin og Sven kjørte selv, så ble det en god slump øl og moro på meg. Kjekt hele veien hjem.

Neste opptreden for meg er ennå ikke bestemt. Jeg håper ikke og kan ikke tro at vårsesongen er slutt allerede i mars. Det har vært gøy og det har gått bra, og da er det jo bare å la det alt sammen fortsette.

Stand up på Checkpoint Charlie

Det ble bare så som så med kvaliteten for min del på tirsdag, men jeg fikk meg et lite comeback i går på Checkpoint Charlie. Det er liten tid å gjøre det på når man skal forbedre et manuskript fra den ene dagen til den neste, men for min del var det også et spørsmål om innstilling og å vite hva man går til. Jeg har nå en gang den uvanen at jeg blir for optimistisk når det går bra et par ganger, og jeg tror da tingene vil gå av seg selv. Slik jeg opptrer er det vanskelig å hente seg inn igjen om publikum ikke er med fra første stund. På tirsdag var jeg heller ikke helt forberedt på hvor vanskelig det var å holde innslaget sitt på engelsk, og hva slags begrensninger og muligheter det gav. I går hadde jeg tatt til meg et par tips og tenkt ut et par nye ideer.

Chi i humorfestivalen gjør en kjempejobb for at alle skal føle seg vel i stallen hennes. Checkpoint Charlie viste seg også som et veldig trivelig sted, herlig avslappet, og med en scene og setting som passer godt til hvordan jeg synes tingene skal være.

Tirsdag fikk jeg ikke skikkelig gjennomført ritualet mitt med å gå frem og tilbake og være nervøs og konsentrert, og jeg var heller ikke sikker på hvor lenge Dave ville holde på før jeg skulle på. Jeg satt i baktrappen og bekymret meg over at han fikk veldig god respons på en helt annen type humor enn min. Jeg var bakpå fra starten av.

Så var det ikke denne gangen. Jeg fant meg noen små skjulesteder for meg selv, konsentrerte meg og repeterte, og mens Dave snakket visste jeg hele tiden hvor lenge jeg hadde igjen før det var min tur. Jeg kunne også høre på ham skikkelig, og høre det var en garvet komiker med den nødvendige pondus og autoritet for konferansierjobben. Han hadde også en strålende introuksjon av meg, som gjorde det veldig enkelt å gå på. I stedet for å bekymre meg for at han og jeg var ulike typer, spilte jeg på det, og presenterte kontrasten. Et par vennlige grupper publikummere med mye latter og klapping forskjellige steder gjorde også at jeg kom meg opp på bølgetoppen jeg trenger. Jeg må også berømme lydmannen, som hele tiden stod godt synlig og godt smilende. Det ble rett og slett helt herlig hele greiene.

Og etterpå kunne jeg ta en titt på de andre og kose meg med de andre. Ingve hadde det motsatt av meg, han kom fra en kjempekveld tirsdag, men fikk det ikke til å svinge like godt denne gangen, selv om han heller ikke i går hadde problemer med å hente ut latter når det behøvdes. Tirsdag holdt imidlertid det samme manuskriptet til flere avbrudd av krampelatter og klappersalver. Det går opp og ned her i stand up verdenen, det er små marginer fra dundrende suksess til helt greit. Walt fra USA var syk på tirsdag, han hadde spist sushi fra Dalli da Luca, eller hvordan det skrives. Han var tilbake i går, og utmerket seg for meg først på bandrommet, der han med øretelefonen fra mobilen på øret hele tiden så ut som en dørvakt. Samme inntrykk hadde han av meg, for øvrig, jeg som gikk rundt og surret oppe ved kontorene, der det var plass å være for seg selv. På scenen hadde Walt mange riktig fine vitser og tanker om hva det vil si å være svart, dette var skikkelige greier, jeg skal ikke legge ut poengene hans her på bloggen, men noen av dem syntes jeg var godt uttenkt. Det var også artig å se hvordan fremførte settet sitt, konstant gående frem og tilbake på scenen med mikrofonen i hånden og stadig vekk vri hodet mot publikum.

The king of the night var imidlertid Jason. Jeg tror også han ikke fikk ut sitt fulle potensiale tirsdagen, jeg satt oppe på bandrommet og så ikke på, men det virket på meg som om han bare var sånn passe pluss fornøyd. I går slo han derimot til med et kjempeshow. Han gjorde til og med kardinaltabben å stå på altfor lenge, uten at det så ut til at noen var plaget av den grunn. Han har et veldig sympatisk utseende på scenen, det er lett å bli glad i ham, og i går var han veldig heldig med hvordan han fikk dratt inn forskjellige deler av publikum i vitsene sine. Vanligvis pleier det å bli oppvarmingsvitser av spørsmål som «hvor er du» og «hvor kommer du fra», hos Jason ble det gull av folk fra ulike deler av England, fra Skottland, Wisonsin og gullgutten fra India.

I dag skal akkurat samme gjengen gjøre akkurat samme showet på Sandnes brygge. Særlig. Vi er slett ikke så striglete at det blir akkurat samme tonefall og fakter hver gang, om showet blir satt sammen av Dave og Ingve på tirsdag, og Jason og meg i går, så vil det bli et show verdt mye mer penger enn hva det koster. Det er Sandnes brygge klokken 2100, og alle er velkomne!

Årsdebut, Stand up

I går var min debut for året 2012 og også min debut for Stand up Stavanger. Det kan vanskelig kalles mer enn delvis vellykket, nytt publikum og nytt språk ble ganske mye på en gang. Når forberedelsene i tillegg ikke var optimale, er det på tide å lete etter unnskyldninger – og forkaste dem. Det var i det hele tatt skikkelig gøy.

Saken var at jeg var dobbeltbooket. I tillegg til at jeg skulle opptre på Tappetånet ved UiS, skulle jeg også gjøre en liten jobb i Stavanger sentrum. Også det var i forbindelse med et studentarrangement, altså for studenter.

På Tappetårnet skulle det begynne klokken 2100, så jeg ville ha ganske god tid til en kort jobb i Stavanger sentrum klokken 2000. Stor var derfor overraskelsen da arrengementet på Tappetårnet ble fremskyndet. Det skulle begynne klokken 1900.

Alright, så var det å omkalfatre planene. Først på Tappetårnet, så i sentrum. Jeg tok toget inn for å bli plukket opp i byen, som vanlig ubekymret med en annen telefon enn det jeg var sikker på de som skulle hente meg hadde nummeret til, og temmelig i panikk da jeg ikke fant dem. Men det ordnet seg, jeg hadde sendt en tekstmelding, og selv om jeg ikke hadde fått svar, hadde jeg sendt til riktig nummer.

Dermed kjørte vi opp til tårnet, to utenlandske komikere, en halvveis utenlandsk og jeg, pluss støtteapparatet som besto av en fotograf og vår kjære Chi. Som alltid er det en spesiell stemning før scenestart, og den ble enda mer spesiell da vi fikk vite at det skulle ikke begynne sju, men ni allikevel. Vi hadde riktignok fått beskjed om at det skulle være klokken 1900, noen slik beskjed var aldri gitt til publikum.

Det er ingen grunn til  stresse seg opp over slikt. Jeg måtte bare gjøre jobben i Stavanger sentrum først, allikevel. Jeg fikk låne komikerbilen, og kjørte ned. Alle de opplevelsene man skal finne seg selv i.

Så måtte jeg også starte med å forberede manuskriptet på norsk, etter å ha gått gjennom det på engelsk hele dagen. Det er alltid litt spesielt å gjøre en jobb der du ikke kjenner noen i publikum, og ingen kjenner deg. Her var det også mange ting i hodet, og litt vanskelig å konsentrere seg fullt og helt om manus.

Men hva er det man er profesjonell for, eller i mitt tilfelle halvprofesjonell, eller deltidsprofesjonell. Jeg stod min tilmålte tid, takket for meg, og forsvant med en gang for å reise opp til Tappetårnet og gjøre samme jobb på engelsk.

På veien var det et veldig artig mellomspill, da jeg fortsatt smått ukjent i Stavanger ikke klarte å gå direkte tilbake til bilen som stod parkert ved teateret. Jeg spurte en tilfeldig forbipasserende, som selvfølgelig ikke snakket norsk, men ba meg snakke engelsk. Jeg skjønte med en gang at han i alle fall aldri ville kunne forklare hvor teateret var, i hvert fall mye dårligere enn jeg kunne det, men jeg kom i skade for å si «njet» i stedet for «no» da han spurte om det var et veldig lite teater. Dermed spurte han om jeg kunne russisk, og det kan jeg jo – og vi hadde en artig liten samtale, om enn han ikke kunne forklare hvor bilen min var. Han var forresten fra Vladivostok.

Jeg fant bilen, og kjørte tilbake med små feil. Det var cirka 20 minutter til start da jeg kom. Første mann på var konferansieren, Dave, fra Los Angeles. Han har levd et annet liv enn jeg, kan man si, og spilte på andre komiske virkemidler. Han fikk god respons.

Så var det min tur. Jaja, hva skal man si? Plutselig skulle jeg snakke engelsk. Det var noe helt annet  gjøre det fra en scene, spontanoversatt, enn å gjøre det når man snakker med folk til vanlig. Folk lo riktignok, og hadde grunn til det, men det var påfallende ofte av ting som ikke hadde med meg å gjøre. Man kan si at publikum hjalp meg, med å stadig vekk gå ut på toalettet og forsøke å komme seg diskret tilbake.

Det var en veldig ærlig stand up, dette. Og etterpå var særlig de engelske komikerne, eller de engelskspråklige, Dave og Jason, fra seg av beundring. Ikke fordi det var så bra, for det ville være veldig komisk å hevde noe slikt, men fordi jeg virkelig tok sjansen på å gå opp på scenen og levere et sånt manus på et annet språk enn mitt eget. Publikum tror jeg lurte ganske på hva som foregikk, og det tror jeg også det var mange andre som gjorde. Kult.

I dag skal samme show spilles en gang til. Denne gangen på Checkpoint Charlie. De andre hadde strålende opptredener i går og har grunn til å være veldig fornøyde. Slik grunn har ikke jeg, det hadde tatt seg ut om jeg var fornøyd med det som skjedde i går. Men skal man ta sjanser i livet må det av og til gå galt, og skal man ikke ta seg selv så høytidelig, så må man også godta at man av og til ender opp tilsynelatende mindre begavet.

Velkommen til show!

En deltidskomiker på møte – en beretning

Mandag var jeg på møte med Chi i Stand up Stavanger. Det er hun som har med booking og organisering av Stand up kvelder på sørsiden av Rogaland. Jeg hadde gjort noe så sjeldent som et aktivt fremstøt, kontaktet Harald E. på Facebook, og så hadde han igjen formidlet kontakten med Chi.

Vi skulle møtes på kafe Bacchus i Stavanger. Greit nok.

Jeg er ganske langt i fra å leve fullt og helt av inntektene fra mitt lille enkeltmannsforetak, så om dagene er jeg på jobb, og til Stavanger skulle jeg etter den. Jakken glemte jeg hjemme, mobilen glemte jeg på jobb. Og da jeg på vei fra jobb til Stavanger hadde et mellomstopp hos mor, så fant jeg på Google Earth at det var opptil flere steder som het kafe Bacchus i Stavanger. Den viktigste av dem lå på Godalen. Hadde det ikke vært for at mor var der hadde jeg stått opprådd, vi komikere lager jo et levebrød av manglende praktisk sans, og vi skal ikke gjøre noe halvveis. Jeg hadde glemt mobilen på jobb, så å bare ringe til Chi og spørre hvor det var, stod meg fjernt. Generelt står det litt inne hos meg å ringe til noen, men det er en personlig sak, og ikke noe å legge ut på internett.

Mor fikk imidlertid overtalt meg til å låne hennes mobil (det var en enkel overtalelse som gikk ut på å si at jeg kunne låne hennes mobil). Der fikk jeg en kjekk og grei beskrivelse hvor Kafe Bacchus var, den lå i sentrum, jeg fikk veibeskrivelsen, alt var greit, vi avtalte å møtes, møtetiden var avtalt, på den skulle det bli, snakkes da. Riktignok hadde Chi opp til veldig mange ganger ringt meg på mobilen jeg hadde lagt igjen med lyden av i en skuff på jobb, hun ville at vi skulle møtes tidligere, noe som hadde passet meg godt. Men jeg lot henne ikke komme til orde for å si noe sånt som det der.

Alright, jeg fikk låne bilen til mor og kjørte ut til Stavanger. Jeg hadde sakene nøye både på GoogleEarth og i hodet mitt. Det var å kjøre ut til Stavanger, parkere, og så gå opp til Kafe Bacchus. Det kom til å gå greit, det var det der tårnet, og så var det «den fargerige gadå», og så var det rett der i nærheten, umulig å bomme, Stavanger, liten by, har vært der mange ganger.

Gjennom Bergelandstunnelen gikk det, parkeringshus fant jeg, bilen fikk jeg satt fra meg på et vis, og så var det å komme seg opp til kafeen der vi skulle møtes. Så var det bare det, at Stavanger der jeg var stemte ikke helt med det Stavanger jeg hadde i hodet mitt, der det bare var å spasere like opp til kafe Bacchus. I det Stavanger hvor jeg nå var, var det mørkt, og det var bare bolighus og bygninger jeg ikke kjente igjen overalt rundt meg.

Velvel, vi hadde jo avtalt en tid, og jeg kaster ikke bort noe av den på å beregne slingringsmonn. Her var det å parkere og gå opp til kafeen, så når det begynte å knipe med retningen, var det bare å gå straks i gang med å spørre om retningen. Men akkurat denne kvelden her – kanskje i likhet med de fleste kvelder, hva vet jeg? – var det bare turister og utlendinger ute i Stavanger by. De hadde ikke peiling på noen ting, «farverike hva for no’?» Selv ikke noe tårn hadde de hørt om, «tårn?» En utlending som ikke snakket norsk, men som kanskje bodde i Stavanger, kunne gi meg en retning på «colorful housees», men denne retningen viste seg nok å være feil, for da jeg hadde gått den et stykke og kommet meg nokså tilbake til utgangspunktet, traff jeg en innfødt som på troverdig Stavangerdialekt sa jeg var så langt unna at jeg burde ta bilen og kjøre bort dit jeg skulle.

Jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Jeg løp. Jakken hadde jeg som nevnt glemt, jeg løp i bare skjorten og så nok ganske komisk ut, særlig når jeg befant meg så langt unna så lett synlige og lett kjente Stavangermarkører som Valbergtårnet og Øver Holmegate. Ved en rød kirke var det satt opp kart. Jeg leste det så godt jeg kunne, og løp i den retningen det så ut til å måtte bli. På veien spurte jeg i farten om dette var veien til Waldorfstårnet, eller et cirkanavn jeg prøvde meg på, fikk det rettet til riktig navn, og forklart at jeg var på helt feil plass og løp i helt feil retning. Det var å snu 150 grader, omtrent helt rundt, og løpe så i lende. Jeg snakker jo klingende Rogalandsdialekt, så han ene lurte på hvilke kjennemerker jeg egentlig hadde i Stavanger, hva jeg egentlig visste hvor var. Strengt tatt vet jeg hvor det meste er, jeg må bare ha et fast punkt å orienter meg fra.

Når jeg løp i retningen disse unge mennene viste meg, løp jeg forbi mange av disse faste punktene. Her var Breiavannet, Domkirken, Kulturhuset, alt jeg vet og kjenner igjen. Herfra fant jeg raskt Valbergtårnet, og trengte bare ytterligere et lite kvarter på å finne Holmbogaten – som er den fargerike – og med det kafe Bacchus som jeg praktisk talt løp kling i.

Så kunne møtet begynne en halvtime for sent.