Noen har tatt livet mitt…

I går på Comedy box festivalen på Folken, Stavanger.

På bakrommet sitter en kar. Jeg hilser på ham, som vi hilser på alle der bak, vi er et fellesskap. Han heter Trond, jeg heter Eivind. Så blir det litt merkelig.

Jeg er fra Ganddal. Jeg også. Hvor på Ganddal? Lundehaugen. Jeg også. Jeg er Ulveveien, jeg Gaupeveien. Og så er det å få på plass årstall, og hvem vi kjenner.

Deretter

Hva gjør du utenom Stand up? Jeg er lærer. Jeg også. I hva? I norsk. Jeg også. Jeg er på Bryne videregående. Der har jeg også vært.

Det er ikke så farlig å markere hvem som sier hva i en slik samtale. Det er jo litt hipp som happ. Det er sjelden det er så mange sammentreff, nesten som om det var en spøk.

Stand up festivalen i Stavanger går over to dager, i dag og i går. Jeg gjorde unna mitt innslag i går, Trond står i dag også. Jeg håper å få sett ham på scenen, for å se om han kanskje har tatt vitsene mine også.

Reklame

Promo for Comedy Box Club

En tilbakepostet post får dere i dag, etter en travel tid. Posten er skrevet i juni, men oppfører seg som om den er skrevet 11. mai, samme dag som vi var med Chi for å lage film og reklameplakater for hennes nye konsept: Comedy Box club.

I Rogaland har det i lengre tid vært Humorfestivalen som har hatt kontrollen over Stand up-virksomheten i distriktet. De har hatt sin vilje og sine meninger, men det er Chi-Chi Ton som har gjort jobben, og nå i fjor fikk hun nok og brøt ut av samarbeidet. Våren 2013 har det derfor ikke vært arrangert klubbkvelder verken i Stavanger eller Sandnes, eller andre steder i Sør-Rogaland. Det er for galt. Vi komikere er derfor veldig glade for at Chi-Chi gir jernet. Det står respekt av Humorfestivalen og hva folkene der har fått til, jeg opptrer gjerne for dem igjen, men de har ingen rett til å legge begrensninger for neste generasjon komikere. Vi vil selvsagt gjøre tingene på vår måte. Chi har vært veldig flink til å ta vare på komikere på alle nivå, og få oss til å føle oss verdsatt, hun har også lagt ned en langt større innsats enn hun får betalt for, så det hadde vært veldig synd om hun hadde trukket seg helt ut, slik hun en stund truet med. Hennes oppofrende innsats har gitt henne en veldig sterk lojalitet blant komikerne i distiktet, og også ellers i landet, så når hun trommer sammen et nytt konsept, stiller vi alle sammen opp og applauderer: Dette blir dritkult.

De andre som skulle være med på å lage reklameplakat og film var Harald Ellingsen, Andre Hageseter, Bjarte Gudmunstad, Olav Halvorsen og David Pickett. Vi møtte alle sammen opp i Stavanger for fotograferingen. Ideen var å lage en parodi på filmen «Men in Black». Vi skulle være «Comedians in Black». Og det var vi. Kledd i svart dress og slips, solbriller som trailersjåfører og romvesendrepere, og Comedy box komikere.

Comedy Box Club har egen facebook-side. Der ser der mange av bildene som ble tatt. Dere får også informasjon om hva som skjer, har skjedd og vil skje. Vi begynner å opptre fra høsten av, Sandnes, Stavanger, Bryne og Ullandhaug. Da er det bare å komme. Vi er like morsomme som vi alltid har vært!

Jeg har skrevet en mer detaljert post om hva som skjedde denne dagen på Helt grei blogg.

Komiker på tur

Den som tror det er lett å være deltidskomiker. Klokken er 1725. Jeg sitter på Sola flyplass.

I dag skal jeg på scenen med Stand up Bergen. For å spare penger, og for å få med en gitar, velger jeg å ta kystbussen opp. Den må jeg ta etter endt arbeidstid, må til og med knipe litt fra arbeidstiden og stresse litt med det, 1510 skulle bussen gå. 2015 skulle den være i Bergen. Det ville så vidt bli tid til å ta med seg gitaren og kofferten, og gå fra bystasjonen til Rick’s for showstart kl 2100.

Jeg hadde pakket ganske snedig og organisert omstendelig for å kunne løpe til jobb i dag, og la mor hente meg litt før halv tre, og kjøre til Stavanger og kystbussen.

Det får jeg vite at fergen er innstilt. Vi må kjøre omvei, med en annen ferge, og bli minst en time forsinket. Det er ikke bra når man allerede har knapt med tid.

Det blir verre.

Vi kjører opp til rundkjøringen like ovenfor jernbanestasjonen i Stavanger, bare for straks å kjøre tilbake til jernbanestasjonen igjen. Også den andre fergen er innstilt. Vil jeg komme meg til Bergen overhodet?

Nede på stasjonen får bussjåføren beskjed om å kjøre til Melkarvik allikevel, for den alternative fergen. Han får til og med beskjed om at fergen vil gå allikevel.

Så vi kjører ut dit. Men fergen går ikke.

Og jeg skal på scenen der oppe i Bergen. Jeg må ringe min mor som må hjelpe på ny. Jeg trenger flybillett. Så hun finner flybillett, og bestiller flybillett.

Kystbussen kjører fra fergekaien
Mekjarvik og inn til sentrum igjen. Etterpå kjører han videre til flyplassen. Men jeg kan ikke sitte på med ham, for jeg har gitar i bagasjen. Den kan jeg ikke sende med fly. Det blir spesialbagasje, og det er for dyrt.

I stedet er det min søster og hennes mann som må kjøre meg til flyplassen. Det gjør de.

Dette var for en liten time. Siden har jeg omorganisert bagasjen, sjekket inn, kommet meg gjennom sikkerhetskontrollen, og lagt jakken over noen stoler så jeg kan sove på den.

Dette er nå, og det er virkeligheten. Om fire timer begynner showet. Da skal ingen se spor av problemene jeg har hatt. Frem til da er det å sove mer, og pugge manus. Og reise til Bergen, selvsagt.

Julebord og avslutningsfest hos Chi

I går var det julebord for Stand up Stavanger hos Chi. Stand up Stavanger har fremdeles litt å lære før de er på nivå med Bergen. Der blir julebordet lagt til alle andre måneder enn desember og månedene i nærheten, siden i julebordsesongen er komikere opptatt med å opptre på julebordene. I Stavanger ble julebordet av samme grunn lagt til en mandag, den minst festlige dagen i uken. Veldig fint for fulltidskomikerne, men et lite problem for oss som også er i vanlig jobb, og har vanlig arbeidsdag tirsdagen.

Nåvel, det var et lite problem, som ikke ble større enn at det var uvanlig mange som drakk cola og vann fordi de kjørte bil, denne festen, noe som også gjorde det lettere for oss som drakk øl og whisky å komme seg hjem.

Siden jeg før festen hadde utsikter til å måtta ta toget 2337 hjem tenkte jeg å starte så tidlig som mulig, for å få med meg mest mulig uansett. Festen var satt til å starte seks, da tenkte jeg å være der. Så jeg gikk naivt og bekymringsløst ned til Ganddal stasjon for å ta toget klokken 1722. Der var det ingen folk, og ingen tok. Men en mengde busser. Og en infoskjerm som hadde gått bananas, tog til Stavanger meldt 1723, 1730 og 1739, fra opprinnelig 1622, 1652 og 1752. Skulle være unødvendig å si at ingen av disse togene gikk. I stedet gikk det et tog på et tidspunkt ingen skjerm hadde meldt om, og fra en helt uventet retning. Det var sedvanlig NSB, arbeid på skinnene, informasjon og tog i hytt og vær – og 45 minutter fest stjålet fra oss, som ville være der på tiden.

Men disse problemene hadde også den positive effekten at jeg traff Bjarte Gudmunstad, nybegynnerkomikeren fra Klepp. Han hadde kledd seg ut i skjerf og lue og hette, så han var ikke til å kjenne igjen, om enn det ante meg at han lange, tynne fyren som spratt rundt, godt kunne være Bjarte. Kanskje er det slik Bjarte ser ut, når bare øynene viste. Og det var det.

Vi fikk en fin tur med toget, og med å vente, og med å spasere fra toget til Chi. Han fikk snakket litt om sin bakgrunn fra Klepp, om hvordan han hadde knust skyvedøren til terrassen for å komme seg inn da en kamerat hadde stengt ham ute, og jeg fikk snakket litt om min bakgrunn fra Ganddal, der vi ikke knuste noen ting, ikke engang ved et uhell.

Hos Chi var alt dekket til, men ingen hadde ennå kommet. Så vi kunne straks gå i gang med spisingen. Chi hadde til og med sendt tekstmelding, «kom! her er for mye mat!» som om mat er noe det kan være for mye av. Det er bare å skride til verket.

Etter hvert kom flere og flere. Pussig nok var det en kraftig overvekt av komikere fra Jæren, Klepp og sørover, jeg fra Ganddal er rene byasen, og Kenneth fra Hana og Sven fra Trones er ikke til å snakke om en gang, her var det dominert av jærfolk og jærsnakk.

Han første som kom, utenom Bjarte og meg, den mest jærske av dem alle, Tom, han syntes det til å begynne med var slikt dannet og lavmælt snakk, at han gav seg til å spise maten med kniv og gaffel. Galskap.

Jeg hadde her i starten også et lite stunt av typen som svært sjelden skjer: jeg mistet gifteringen i chipsbollen. Det er bemerkelsesverdig, og desto mer siden jeg ikke engang var på vei til å spise chips. Vips plasket den oppi, klink lå den på bunnen. Det skjedde selvsagt i et ubevoktet øyeblikk, mens vi alle var opptatt med andre ting. Så hvor den hadde landet og hvor den nå var, var helt ukjent. Noe alternativ å komme hjem uten ringen hadde jeg ikke, min kone ville aldri godtatt en unnskyldning som det der, «jeg mistet ringen i chopsbollen», den går bare ikke. Så jeg måtte grave med mine bare hender, flytte på chipsen, opptre udannet som en Kleppbu, rett og slett finne ringen. Og den fant jeg.

Plutselig var det noen som sa at Christer Torjussen hadde vært på Skal vi danse. Christer er venn med alle, godvenn med Bergen, godvenn med Stavanger, så det var akkurat som om det var en av oss som hadde deltatt. Han hadde også gjort en forbilledlig innsats, og røket ut med en gang. Vi stilte oss straks opp alle sammen, med nyskrevne A4-ark med informasjon, og la ut på Facebook med hilsen til Christer. Sånn er det å feste i de sosiale mediers tid, vi er alle sammen med. Til og med en skoleelev fant det verdt å kommentere, og for liksom å slutte alle ringer – dette var en nevø av Tom. Vi er alle sammen med.

Jeg vil også berømme Kenneth for alle tiders jobbintervju historie. Den hadde skikkelige ingredienser, et japansk firma med japansk toppsjef, nydelig levert av Kenneth på gebrokkent japan-engelsk. Og et sluttpoeng som leverte seg selv. Dette er sånt man kaller morsomt prat på fest, sånn skal det være. Man skal oppleve ting, og få fortalt det på en måte historien verdig.

Enda hvor gøy alt er, kommer en tid da folk begynner å reise hjem. Det gjelder særlig for fester på mandager, med arbeidsdag dagen etter. For oss som drakk var dette også tiden vi begynte å bli gode og fulle, og ikke bare slappe og brisne som vi var i starten. Toget 2337 hadde jeg tidlig slått fra meg, jeg øynet muligheten for å sitte på med noen. Jeg hadde sett meg ut Tom, spurte ham, og fikk greit lov til det. Jeg styrtet whisky-glasset mitt, for et whiskyglass med innhold setter jeg bare ikke fra meg, det gjør jeg bare ikke. Whisky skal i kroppen, ikke i vasken. Da dette var gjort, fikk jeg tilbud av Harald Ellingsen om heller å sitte på med ham. Et veldig godt tilbud, siden han ville være lenger.

Så ble vi sittende da, Jan Rune (Holdhus), Harald, Chi og jeg, og vi snakket om hva det nå var vi snakket om etter hvert. Det var turer til Fringe og til Las Vegas, humorfestivaler, store planer, sånn det skal være når fester går mot slutten. Da alt var ferdig kjørte Harald meg generøst hjem.

Dette var også siste kvelden med Chi. Hun gir seg i Stand up Stavanger, og etterlater seg på ny denne klubben i det uvisse. Stand up Bergen har satt seg veldig godt, og har vært drevet av de samme folkene i årevis. Som følge av det er det en del ting som går av seg selv, altså, det er folk som vet hva som må gjøres og hvordan det skal gjøres. I Stavanger er det hyppige utskiftninger, og ikke noe som har satt seg. Det har fungert veldig godt under Chi, der har det blomstret og for første gang på lenge har Stavanger fått frem mange, nye komikere. Men Chi har ikke vært fornøyd med arbeidsbetingelsene sine, og dermed gir hun seg. Nå skal hun jobbe for universitetet. Det er et tap for komikermiljøet, ikke bare i Stavanger og Jæren, men også ellers i landet.

Rapport fra Stand up Bergens julebord 2011

Kine hadde stelt i stand en alle tiders fest i går for @StandUpBergen (Jeg tvitrer så mye om dagen at jeg kunne ikke dy meg). Runar Bønes hadde som vanlig laget pølser, hans kjæreste Eli var med, og gamle ringreven Vegard Botnen var på ny i bakgrunnen og forgrunnen og administrerte. Han stilte lokale på Fantoft.

Dit kom vi en bønsj komikere med bybanen klokken 2030. Som vanlig med komikere blir det ikke sagt noe uten at det er morsomt, og nye Eirik bidro til underholdningen ved å reise seg opp fordi han måtte på do allerede på Danmarksplass. Da vi gikk av fulgte Ellinor og jeg første og beste afrikaner, til de andre skjønte at det ikke var noen grunn til å følge oss. Ingen viste hvor det var. Men nå er det smarttelefon og vanlig telefon og internett, mobilnettverk og GPS, alle ringte og slo opp og tvitrert og fotograferte og fant veien.

På Stand up Bergens julebord – som aldri er begrenset til å være bare noen stusselige vintermåneder før jul, de kan være når som helst og for hvilket årstall som helst, i år var det for 2011, jeg tror ennå ikke det har vært noen for 2007 – blir det alltid servert pølser fra Runar Bønes. Det er hovedretten. Stand up Bergen klinket også til med gratis alkohol, og alle vi som er med i Stand up Bergen og på festen klinket til med enda litt mer alkohol.

Forrige julebord var i februar 2011 – julebord2010 – mye har skjedd siden den tid. Ellinor har giftet seg og blitt master i prosessteknologi (det skjedde i forgårs, gratulerer til henne!), Tor Inge er også blitt ingeniør, Selveste Paal har skiftet jobb (fra Coop til safari, også det skjedde forgårs) og det var også mange andre som hadde  mye nytt. Flere var nye bare i kraft av å være der, jeg hadde aldri sett dem før, nye komikere i Stand up Bergen.

Vi drakk og drakk til skillet mellom eliten og bermen kom tydelig frem. Vi kan si drakk dem ut, der «drakk» i en stående vending som ville kommet feil ut her kan være skiftet ut med «røykte». Bermen ble skitings og gikk hjem, vi andre ble skitings og drakk rolig videre. Med ett ble lokalet mye ryddigere, bare åtte mann var igjen. Så tok Vegard sjefsavgjørelsen at alt var slutt, alt. Foran øynene våre var lokalet ryddet. Alle gikk hjem. Kine, Roger, Thomas, Vegard, Bengt, Hilde og jeg. Og selveste Paal. Jeg tenker Roger nok er overrasket over å finne seg selv blant eliten, men sånn er det av og til. Det er veldig vekslende hvem som er elite og berm. De enkle og klare regler jeg forholder meg til er at de beste blir igjen. Overalt, alltid.

Jeg og min kone Olia tåler ikke å se noen kaste mat. Det har for lengst gått over i det komiske, Olia gikk nesten i søppelposene for å finne spiselig mat ved sykehjemmet hun jobbet, jeg tok med meg alle pølsene og pølsebrødene som var igjen etter festen. Det var bare for ikke å bli oppfattet som sprø jeg lot sprøstekt løk og oppskåret løk gå i søpla, det kan jeg kjøpe selv liksom.

Men denne bæreposen med pølser ble vendt klart til min fordel allerede på vei hjem. Oppe på Engen i Bergen sentrum, hvor jeg bor under oppholdet her, traff jeg fire unge mennesker som snakket norsk med aksent, og lurte på om jeg hadde mat, de var sultne og ville spise noe. Jeg svarte på russisk – uten aksent – at det hadde jeg selvsagt. En hel bærepose stekte og kokte pølser, og pølsebrød, fra Bønes pølsemakeri. Løken holdt jeg tett om.

De unge russere ble selvsagt satt ut, både av russisken og pølsene, som begge deler selvsagt var på stell. Jeg er kanskje selv av den typen som ikke ville tatt i mot pølser fra en fremmed mann som gikk full rundt i byen, og snakket russisk. De unge russere var i hvert fall av den typen. De ville ikke ha, enda pølsene var førsteklasses og eksklusive, som min russisk også var førsteklasses og jeg selv eksklusiv i min tilstand.

Lykkelig gikk jeg hjem. Takk for festen!

En deltidskomiker på møte – en beretning

Mandag var jeg på møte med Chi i Stand up Stavanger. Det er hun som har med booking og organisering av Stand up kvelder på sørsiden av Rogaland. Jeg hadde gjort noe så sjeldent som et aktivt fremstøt, kontaktet Harald E. på Facebook, og så hadde han igjen formidlet kontakten med Chi.

Vi skulle møtes på kafe Bacchus i Stavanger. Greit nok.

Jeg er ganske langt i fra å leve fullt og helt av inntektene fra mitt lille enkeltmannsforetak, så om dagene er jeg på jobb, og til Stavanger skulle jeg etter den. Jakken glemte jeg hjemme, mobilen glemte jeg på jobb. Og da jeg på vei fra jobb til Stavanger hadde et mellomstopp hos mor, så fant jeg på Google Earth at det var opptil flere steder som het kafe Bacchus i Stavanger. Den viktigste av dem lå på Godalen. Hadde det ikke vært for at mor var der hadde jeg stått opprådd, vi komikere lager jo et levebrød av manglende praktisk sans, og vi skal ikke gjøre noe halvveis. Jeg hadde glemt mobilen på jobb, så å bare ringe til Chi og spørre hvor det var, stod meg fjernt. Generelt står det litt inne hos meg å ringe til noen, men det er en personlig sak, og ikke noe å legge ut på internett.

Mor fikk imidlertid overtalt meg til å låne hennes mobil (det var en enkel overtalelse som gikk ut på å si at jeg kunne låne hennes mobil). Der fikk jeg en kjekk og grei beskrivelse hvor Kafe Bacchus var, den lå i sentrum, jeg fikk veibeskrivelsen, alt var greit, vi avtalte å møtes, møtetiden var avtalt, på den skulle det bli, snakkes da. Riktignok hadde Chi opp til veldig mange ganger ringt meg på mobilen jeg hadde lagt igjen med lyden av i en skuff på jobb, hun ville at vi skulle møtes tidligere, noe som hadde passet meg godt. Men jeg lot henne ikke komme til orde for å si noe sånt som det der.

Alright, jeg fikk låne bilen til mor og kjørte ut til Stavanger. Jeg hadde sakene nøye både på GoogleEarth og i hodet mitt. Det var å kjøre ut til Stavanger, parkere, og så gå opp til Kafe Bacchus. Det kom til å gå greit, det var det der tårnet, og så var det «den fargerige gadå», og så var det rett der i nærheten, umulig å bomme, Stavanger, liten by, har vært der mange ganger.

Gjennom Bergelandstunnelen gikk det, parkeringshus fant jeg, bilen fikk jeg satt fra meg på et vis, og så var det å komme seg opp til kafeen der vi skulle møtes. Så var det bare det, at Stavanger der jeg var stemte ikke helt med det Stavanger jeg hadde i hodet mitt, der det bare var å spasere like opp til kafe Bacchus. I det Stavanger hvor jeg nå var, var det mørkt, og det var bare bolighus og bygninger jeg ikke kjente igjen overalt rundt meg.

Velvel, vi hadde jo avtalt en tid, og jeg kaster ikke bort noe av den på å beregne slingringsmonn. Her var det å parkere og gå opp til kafeen, så når det begynte å knipe med retningen, var det bare å gå straks i gang med å spørre om retningen. Men akkurat denne kvelden her – kanskje i likhet med de fleste kvelder, hva vet jeg? – var det bare turister og utlendinger ute i Stavanger by. De hadde ikke peiling på noen ting, «farverike hva for no’?» Selv ikke noe tårn hadde de hørt om, «tårn?» En utlending som ikke snakket norsk, men som kanskje bodde i Stavanger, kunne gi meg en retning på «colorful housees», men denne retningen viste seg nok å være feil, for da jeg hadde gått den et stykke og kommet meg nokså tilbake til utgangspunktet, traff jeg en innfødt som på troverdig Stavangerdialekt sa jeg var så langt unna at jeg burde ta bilen og kjøre bort dit jeg skulle.

Jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Jeg løp. Jakken hadde jeg som nevnt glemt, jeg løp i bare skjorten og så nok ganske komisk ut, særlig når jeg befant meg så langt unna så lett synlige og lett kjente Stavangermarkører som Valbergtårnet og Øver Holmegate. Ved en rød kirke var det satt opp kart. Jeg leste det så godt jeg kunne, og løp i den retningen det så ut til å måtte bli. På veien spurte jeg i farten om dette var veien til Waldorfstårnet, eller et cirkanavn jeg prøvde meg på, fikk det rettet til riktig navn, og forklart at jeg var på helt feil plass og løp i helt feil retning. Det var å snu 150 grader, omtrent helt rundt, og løpe så i lende. Jeg snakker jo klingende Rogalandsdialekt, så han ene lurte på hvilke kjennemerker jeg egentlig hadde i Stavanger, hva jeg egentlig visste hvor var. Strengt tatt vet jeg hvor det meste er, jeg må bare ha et fast punkt å orienter meg fra.

Når jeg løp i retningen disse unge mennene viste meg, løp jeg forbi mange av disse faste punktene. Her var Breiavannet, Domkirken, Kulturhuset, alt jeg vet og kjenner igjen. Herfra fant jeg raskt Valbergtårnet, og trengte bare ytterligere et lite kvarter på å finne Holmbogaten – som er den fargerike – og med det kafe Bacchus som jeg praktisk talt løp kling i.

Så kunne møtet begynne en halvtime for sent.