Morsomme kvelder på Checkpoint Charlie og Vidsyn

Så har vi hatt en ny uke med Comedy box club. På onsdag var vi på Checkpoint Charlie i Stavanger, torsdag på Vidsyn i øverste etasje i høghuset på Bryne. Før det hadde resten av gjengen også vært på Tappetårnet på Ullandhaug, men der var ikke jeg med, så det skriver ikke jeg om.

Jeg begynner min historie onsdagen, der vi skulle ha engelsk aften på Checkpoint Charlie. For meg er det mye vanskeligere å ha det på engelsk. Det er en stor fordel når det er på morsmålet, og ordene kommer av seg selv. På engelsk får jeg en del gratis av at min keitete stil blir enda mer keitete og komisk på stotrende engelsk, men det blir oppveid at jeg fort blir mer ukomfortabel enn helt heldig er, og jeg klarer ikke alltid å få levert de bedre delene av manuskriptet mitt skikkelig. Publikum ler, og til dels mye, men de ler ikke alltid der de virkelig burde gjøre det.

Så denne gangen hadde jeg bestemt meg for å prøve å lære manuskriptet mitt enda litt bedre. Jeg ville være forberdt på at ordene ikke kommer av seg selv, så jeg ville kunne det ordrett. Det var en oversatt og tilpasset versjon av revolusjonsmanuskriptet mitt jeg skulle gjøre. Det har slått an i Bergen, på Sandnes og på Bryne, men det er kanskje ikke helt tilpasset den rollen jeg er tvunget til å spille når det er på engelsk.

Kanskje var jeg i overkant anspent da jeg kom til Checkpoint. Det er travle dager hjemme, mye som skjer, sånn er det alltid, og det passer meg egentlig å ha litt for liten tid til tingene jeg skal gjøre. Jeg trenger det. Men hadde jeg alle de engelske ordene på plass i hodet? Ville jeg klare å si dem som jeg skulle? Ville det slå an?

Og som vanlig blir jeg psyket ut når konferansieren og komikerne før meg gjør det for bra. Særlig Ingve Conolly Gran hadde en stor kveld. Han hadde lydimitasjoner der jeg ikke alltid kjente referansene, men det var som han kunne skru på publikums latter med en bryter. Han hadde full kontroll. Konferansier Matt Green fikk også latter og applaus flere ganger. Og på Checkpoint Charlie er det ikke så mange plasser å gjemme seg og konsentrere seg. Man går der i lyden og showet til de andre.

Hvordan skal man formulere det? Jeg hadde ingen grunn til å være så anspent. Eller så hadde jeg stor grunn for det. For nettopp det at jeg var så anspent, gjorde det veldig bra. Det ble en fin kontrast med han der som skulle lage revolusjon av hele stand up genren, men hadde store problemer med å få ordene tydelig frem på et språk han ikke er vant med.  Publikum lo veldig godt, og de klappet også, flere ganger. Men flere av stedene som var virkelig bra, kom ikke virkelig frem, og ble møtt med stillhet og forventninger for neste sjanse til å le. Publikum var helt klart med meg. Jeg føler meg likevel ikke mer enn mellomfornøyd denne kvelden. De andre klarte det bedre.

Og klart best klarte Shazia Mirza det. Hun feide oss andre av banen. Sjelden har en headliner så tydelig vært headliner, så tydelig vært i en klasse for seg selv. Jeg tenkte det, at vi hvite menn fra vestlige land har ingen sjanse. Vi kan aldri lage humor som betyr noe. Vår bakgrunn hindrer oss fra å få skikkelig snert. Vi har det for bra. Vår samfunnskritikk vil alltid bli påtatt. Vår klaging og selvironi vil alltid bli selvskryt. Våre problemer er for dumme til å være noe å tenke på. Vi kan aldri lage humor med brodd. Det vil alltid være på andres vegne, og det er jo ikke det samme.

Shazia Mirza var beintøff. Hun insisterte på å være britisk, der er hun født og har bodd hele sitt liv, men utseendet og navnet er helt pakistansk, som også hennes foreldre er det. Kombinasjonen engelsk, arrogant overklasse og pakistansk, undertrykt kvinneklasse, vi andre kan ikke konkurrere mot noe sånt. Hun var intelligent og poengtert, skarp og sjarmerende, alle som får sjansen til å se henne må gjøre det. Alle som driver med booking av stand up må sørge for å få tak i henne. Full kontroll.

Det var jo egentlig en kjempekveld. Det er sjelden alle komikerne leverer så til de grader. Det er alltid en som føler seg litt mellomfornøyd. Denne gangen følte jo jeg meg litt mellomfornøyd. Men det var jo ingen grunn til det, jeg fikk enormt med latter og applaus. Det var rett og slett en veldig bra kveld.

Neste dag skulle vi stå på Bryne. Det er et helt annet lokale, et helt annet publikum og en helt annen stemning. Med oss hadde vi nå også fått nykommerne Kenneth Horpestad og Andre Hagesæther. Kenneth traff godt med sin stil og sin humor, Jærbuen liker det lunt og trygt, og humor han og særlig hun kan kjenne seg igjen. Det spilte Kenneth på, i et manuskript han har gjort før på Tappetårnet og på sementen, men jeg tror ikke han har fått så god respons som han gjorde her. Andre er en av dem som jobber hardest og tar det mest alvorlig og intenst. I dette har han noe som virkelig kan bli til noe, men han får det ennå ikke helt ut til publikum.

Av de som som stod på Checkpoint fikk Ingve seg en liten nedtur. Han hadde så godt som det samme programmet som dagen før, der slo det veldig an, men på Bryne kom han aldri inn i godstemningen og var nokså misfornøyd selv etterpå. Det er vanlig flinke folk tar det veldig til seg når det bare går middels bra, særlig når det samme programmet nettopp har gått kjempebra, man sammenligner alltid med sitt beste. Det viser hvor små marginer det kan være, og hvor viktig det er å få etablert den riktige kontakten med publikum. Har man den, får man til det meste. Har man den ikke, blir man stående og kave.

Jeg fikk det veldig godt til. Det må jeg få lov til å si, jeg kan jo ikke lyve med ting jeg legger ut på internett. Jeg har hatt ideen til manuskriptet siden september, det har ligget som bruddstykker. Men etter jeg syntes det bare gikk sånn delvis på Checkpoint, tenkte jeg at jeg måtte slå til på Bryne, og jobbet veldig med det og polerte gjennom hele torsdagen. Mye av det opprinnelige stoffet ble det dermed ikke plass til. Men det som da var igjen fikk en enorm respons. Jeg får også en voldsom mottakelse på Bryne. På Rick’s i Bergen har det veldig ofte gått veldig bra, på Checkpoint  Charlie har jeg aldri mislykkes, og Sandnes Brygge er jo hjemmebanen min. Men de to gangene jeg har stått på Bryne overgår alt. Der er det lettest for meg. Der går det best.

Matt Green ledet også her på Jæren med en stødig hånd hele showet. Og Shazia Mirza hadde et helt annet publikum å jobbe med her, enn dagen før. Men hun tok det rett på strak arm. Hun var like sjarmerende nedlatende med damene på første rad denne kvelden, som hun hadde vært med de unge mennene fra dagen før. Min mor var en av dem, min søster en annen, så det var ikke noen hvem som helst.

Det svinger virkelig av Comedy box club for tiden. De to siste gangene jeg har vært med har det vært kjempegreier. Neste sjanse er første uken i desmber, 3. på tappetårnet, 4. på Checkpoint og 5. på Sandnes brygge. Kevin Lunde er konferansier og Bård Tufte Johansen er headliner. Jeg skal stå den tredje. Det er bare å komme. Det er ingen som ser ut til å angre hittil.

Reklame

Stand up med Comedy Box Club på Checkpoint Charlie

I går startet det opp. Comedy Box club er i gang med sin første høstsesong. Vi var der i går, Stian Foss, jeg, Erlens Osnes, Andre Hagesæter, Jan Rune Holdhus og med Vidar Hodnekvam som konferansier. Det er mange folk, fem komikere pluss konferansier er kanskje i overkant, men Stian og Andre hadde forholdsvis korte spotter, som det heter, og Vidar holdt det stødig sammen. Jeg tror det gikk veldig greit.

Førstemann ut var Stian Foss. Han er handicapet, sitter i rullestol, og fikk vel ikke all verden til intro, der han klønete ble løftet opp på scenen, mens intromusikken, TNT, av AC/DC, abrupt ble satt av og på. Jeg forberedte mitt eget innslag, og stod bak i lokalet. Jeg fikk engang med meg at det var noen der, før Stian begynte å snakke. Det er klart, å være stand up komiker er ikke så lett, du har deg selv og mikrofonen. Når du da sitter i rullestol, er det klart, du starter med et handicap. Dette kan imidlertid snus til en slags fordel. Du kan vitse om dine egne vanskeligheter, og gå over streker funksjonsfriske skal være forsiktige med. Stian var helt uredd for å snakke om disse tingene, og fikk god respons. Men skal han virkelig gjøre det stort, må han også ha vitser som ikke går på det å være handicapet, om ikke annet så for avvekslingens skyld.

Så var det min tur. Jeg har hatt travle dager i det siste, og helst jobbet med manuskriptet mens jeg har syklet frem og tilbake til jobb. Råmaterialet har vært der, men det er hvordan å sette det sammen og hvordan få til overgangene jeg har styrt litt med. Det gikk i alle fall veldig bra. Lydmannen gav også meg tjenesten av å stoppe intromusikken mye for tidlig, noe som gav en fin og aparte stemning i starten der. Dermed kom jeg opp på bølgetoppen jeg trenger, og så var det bare å surfe inn. Denne kvelden satt veldig godt for min del.

Siste mann ut før pause var Erlend Osnes, fra Bodø. Han har jeg ikke sett før, men det er noe med nordlendinger, de er friske i frasparkene og liker seg i området der kjønnsorganene er. For Erlend ble det nesten litt komisk i seg selv, med hvordan han ikke gav seg med det, og kjørte i vei med betraktninger og beskrivelser av saker og ting man strengt tatt ikke snakker om. Her i Rogaland er vi jo ganske snille av oss, vi er ikke vant til sånn som det der, kalle tingene ved sitt rette navn, snakke om de tingene innforståtte vet er der, men ingen, ingen snakker om. Erlend snakket om dem, kjekt og ubesværet, og stod vel til og med litt over sin tilmålte tid, uten at publikum så ut til å plages med det.

Første ut etter pause var Andre Hagesæter. Han hadde fått beskjed om å opptre på kort varsel, og tar opptredener svært nøye. Han er skuespiller fra Rogaland teater, og med i Eplekjekkasene. Han er altså godt scenevant, men er vant til å få regi og å jobbe med andres tekster. I stand up er man overlatt til seg selv. Andre kan nå langt om han bare får noen dytt i riktig retning. I går fungerte ikke teknikken for ham, så innslaget ble kortere enn planlagt, noe han fint improviserte i mål.

Headliner var Jan Rune Holdhus. Det er en favoritt. Han er veldig godt likt i miljøet, det er jo en bransje der man er nødt til å være litt høy på seg selv, man blir lett egosentrisk, men Jan Rune er alltid raus med ros til andre, og stresser ikke konkurransen om å være kulest. Han er også godt likt blant publikum, særlig her i Rogaland, hvor han er en mye brukt komiker. I det siste har han også forsøkt seg som sanger, noe han ville trekke veksler på i går. Han hadde med en kar til å spille gitar. Jan Rune har en flott stemme, han synger virkelig fint, og sangene var godt pakket inn i settet, men han fikk nok mye ødelagt denne kvelden av en fyllik i lokalet. Selv om en rutinert mann som Jan Rune setter galninger blant publikum pent på plass, så er det svært forstyrrende. Man kommer ut av rytmen, og må hele tiden tenke på hvordan man skal forholde seg til dette uromomentet, om man skal ignorere ham, eller ta seg av ham. Det var jo litt synd. Men jeg tror publikum flest ikke tenkte så veldig mye på dette.

Konferansier Vidar Hodnekvam ser ut til å ha falt på sin rette hylle ved å være komiker. Vitsene er gjennomarbeidet, og blir solid levert. Dette går hjem på klubber og julebord. Det er passe balanse mellom improvisert og gjennomøvd, det er nærvær på scenen og kontakt med publikum. Det er helt skikkelig. Særlig etter pause var Vidar på hogget, med en – litt vanskelig å velge adjektiv her, nydelig blir litt… – nydelig levert historie om koloskopi. Deretter var han på, og holdt seg der til det hele var over.

I dag er samme gjengen utenom meg (men med Siri Seljeseth) på Sandnes brygge. Dessverre rakk jeg ikke å skrive ferdig denne posten i tide til å anbefale den. Men det kommer flere muligheter, med andre komikere. Comedy Box club har showuke annenhver uke, med klubbkveld på Ullandhaug, Checkpoint Charlie, Sandnes Brygge og Vidsyn. Dere kan sjekke programmet på klubbens hjemmesider. Derfra kan dere også kjøpe billetter. Billettene er billigere når man kjøper dem på nettet.

Neste gang jeg skal på er 24. september på Tappetårnet,Ullandhaug. Deretter er det 10. oktober på Sandnes brygge. Det er bare å komme!

Humoristisk aktivitet i Bergen

Onsdag og fredag var det Stand up på Rick’s i Bergen, som det er hver uke i regi av Stand up Bergen. De har virkelig fått det til å svinge, og har bygget opp et godt og tett program, der det er mye som skjer, og det trekker til seg både publikum og nye komikere. Det gror godt, og skulle være til inspirasjon for miljøer i andre norske byer som vil få til noe lignende. Disse vil få drahjelp av en skokk ivrige komikere som mer enn gjerne reiser rundt i landet for å få lov til å vise seg frem.

Konseptet til Stand up Bergen er enkelt og greit. Det er fem komikere, en av dem er konferansier, en er trekkplasteret til slutt, og de tre andre får 10 og 15 minutter. Til sammen blir det to morsomme timer. Denne gangen var det foruten meg selv Harald Olsen, Rasmus Wold, Thomas Nesse og Dag Sørås som skulle stå. Thomas var konferansier, Dag stod sist og var på toppen av plakaten. Sånn skal det også være.
Jeg kom rimelig fersk fra en jobb i Stand up Stavanger. Der hadde vi snakket engelsk, og det var veldig gøy. I forberedelsene til dette kom det en del overskuddsmateriale og nye ideer jeg tenkte skulle danne grunnlaget for opptredenen på Rick’s. På Rick’s stiller jeg alltid med nytt manus. Sånn har det alltid vært, og sånn vil det alltid bli. Mandag denne uken bestemte jeg meg for at manuskriptet jeg hadde begynt på, og kommet cirka halvveis med, at det ikke holdt mål. Jeg kastet alt sammen. Siden dette var mandag kveld, og jeg både strengt tatt og i det hele tatt er i full jobb, så betydde det at jeg hadde tirsdag ettermiddag å skrive ferdig hele greiene. Det gjør seg med litt press.

Onsdag reiste jeg mer eller mindre direkte ut til flyplassen fra jobb. Manuskriptet var sånn ganske greit frem til halvveis, men andre halvdel var nok heller sånn at jeg burde forbedre den litt før jeg skulle på. Dessuten måtte jeg lære teksten utenat. Det er godt at det gjør seg med litt press.

Siden jeg ble hentet på flyplassen og skulle bo hos gamle venner i Bergen, ble det ingen tid til å forbedre siste halvdel og få første halvdel på plass i hodet før klokken var åtte og dørene åpnet på Rick’s. Jeg går alltid frem og tilbake i korridorene bak scenen før jeg skal på. Sjelden har jeg gått mer intenst enn denne gangen. Det var halvannen time maksimal konsentrasjon. Jeg hadde ingen mulighet til å få med meg hvordan det gikk med de andre på scenen, eller hva som egentlig skjedde der borte.

Og det viste seg enda en gang at skikkelig press gir resultater. Det gjelder i mange sammenhenger i livet, fra start til mål. Publikum var med på ideene, og jeg surret ikke med teksten. Opptredenene på engelsk ble fint flettet inn, særlig de av dem som hadde gått dårlig. Det er noe eget med vår bransje, det er de mest katastrofale jobbene som er morsomst i ettertid. Plutselig viste det seg også at den intense konsentrasjonen resulterte i hva skal vi kalle det, Christoffer sa fredagen at det grenset opp mot stand up, deler av hva jeg gjorde. Man vet, jeg kan fort ta dette som kritikk. Men det fungerte, og får jeg det til en gang til, har jeg hatt noe så sjelden som utvikling. Det har vi ikke sett for mye av disse fem årene.

Så er det den store forløsningen. Jeg er ferdig, har stått på scenen, og det gikk bra. Jeg tenker på det nesten hver gang, alt det kjøret og stresset, og det beste man kan oppnå er lettelse. Det gikk denne gangen også. Til gjengjeld er dette en veldig god lettelse, og det er alltid fest og øl etterpå. Denne ølen er klart lettest å drikke når det har gått bra, man vet det selv og får beskjed av andre. Komikere med selvinnsikt lar seg ikke lure av positive tilbakemeldinger når man vet det har gått dårlig.

Jeg gikk ut i salen etter pause, og fikk med meg Thomas som konferansier, nykommeren Rasmus og den gamle ringreven, Dag (Sørås). Jeg har egentlig aldri sett Dag skikkelig, han gjør seg best når man har fått seg noen øl og er litt glad. Han har mye kredibilitet blant andre komikere, og det er fortjent. Han har politisk humor, den er langt utenfor det etablerte, men han får veldig mye latter, også fra dem som er nødt til å være veldig uenig med ham. Representativt er hva han får ut av hun som ble kommandert til å bade naken sammen med 30 mannlige medsoldater, her får han alle med på temmelig politisk ukorrekt humor. Veldig morsomt.

Thomas har også tatt noen steg videre bare de siste årene. Han begynte direkte som et av de største talentene, vant nykommerkonkurranser og var av dem som fikk reise rundt og opptre. Så holdt han dette nivået noen år, og gjorde det best når han fortalte de gamle vitsene på samme måte som alltid. Nå hadde han imidlertid den kontrollen som etablerte komikere har. Man føler de kan få oss til å le av hva som helst. En vits tatt på sparket om hvordan han som 30 åring ikke lenger får med seg damer hjem, inspirert av hva Rasmus Wold nettopp hadde snakket om, det var en ny tosetningsvits av klasse, og meget stødig levert. Mest imponerende var imidlertid en vits jeg kun fikk med meg fredagen, om kappgåing over fotgjengerfelt. Normalt pleier jeg ikke like så godt humor som er rent pjatt, som det ikke er noe mer med i det hele tatt, men det var umulig ikke å la seg overvinne av hvordan han alltid skulle komme først over fotgjengerfeltet uten å løpe. Med i prestasjonen lå at han aldri ga seg, det var tjukt av latter og applaus underveis, men Thomas hadde stadig noe nytt på hjertet, om hvordan disse kappgåingene har foregått på forskjellige steder.

Begge dagene var det fine fester etterpå. Særlig gjelder dette onsdagen. Vi var ute hele gjengen, og bidro til positivt resultatregnskap på Biskopen, stamstedet. Jeg avrundet en vellykket kveld med noen parti sjakk med noen av de bedre blant de nest beste i Bergen. Det var mye god sjakkunnskap i hodene rundt bordet der vi satt, og mye godt øl i blodet. Det ble en finfin kombinasjon, og en finfin avslutning på kvelden.

Mobilen min hadde sluttet å virke. Dermed stod jeg uten adresse og uten informasjon om bussene til dit jeg skulle på Montana. Det ble en fin og lang og velfortjent rusletur hjem, og bare bittelitt rot med å finne riktig rekkehus til slutt. Torsdagen ble en hviledag, og fredag var det samme gjeng på på nytt, denne gang med fullsatt hus, og enda mer stormende jubel.

Opptredener i uke 5

Jeg har fått nye datoer for opptredener. Det skjer alt sammen i uke 5, fra mandag 31. januar til fredag 4. februar.

Først er det Prøverommet på Landmark mandagen. Da skal jeg lese korttekster fra 2011, det er så ferskt som det blir, det ferskeste jeg har lest. Det er delvis i anledning min nye blogg, Helt grei litteratur, delvis i anledning at jeg alltid pleier å lese opp der, og har gjort det vår og høst i hvert fall i ti år. Jeg var med på 10 års jubileumet for noen år siden, så antagelig er det godt og vel 10 år, og enda litt mer. Det koster 30 kroner å komme inn, dørene åpner klokken 2000, og programmet begynner klokken 2030. Velkommen!

Onsdagen og fredagen er det årsdebut for meg på Stand up Bergen. Der vil det også bli nye manuskript, men det er det alltid når jeg gjør stand up på Ricks. Dørene åpner klokken 2000 begge dagene, showstart er henholdsvis 2030 og 2100. Billettene koster her 120 kroner (om jeg nå ikke roter), og kan kjøpes på Billetservice, så man er sikret å komme inn. Fem flotte komikere får man for den prisen. Velkommen!

Velkommen!

Humor på Rick’s i uke 35 og 36

Jeg har fått nye datoer for stand up på Rick’s. Jeg skal stå i uke 35 og 36, i det som vil bli 1., 8. og 10. september. Hvem andre som skal stå er ikke lagt ut på hjemmesidene til Stand up Bergen ennå, men vil antagelig bli offentliggjort med det aller første. Jeg skal altså i alle fall stå, og det er jo allerede ganske morsomt.

For øvrig sesongåpner klubben allerede førstkommende onsdag, da med et program som består av en del utenlandske komikere. Jason Rouse fra Canada, Toni Wallamies fra Finland og Andy Taffs fra Australia går ikke akkurat i hverandres fotspor, de er svært forskjellige som komikere. Konferansier er vår egen Vidar Hodnekvam som favner bredt med sin humor, og kommer til å holde kvelden sammen mellom ytterpunktene i humoren utlendingene representerer. Det kommer til å bli en interessant kveld.

Uken etter komme altså jeg, og uken etter der igjen kommer også jeg. Det ser ut til å bli morsomt. Velkommen!

Et gammelt bilde med meg på scenen. Grim er fotografen. Sånn omtrent kommer det også til å se ut i uke 35 og 36. Kom og se selv!

Opptreden på Rick’s 19. og 21. mai

Jeg ser denne bloggen blir liggende temmelig død, både hva gjelder posting og besøk, vi får se hva jeg og resten av verden velger å gjøre med det. Opp til meg er å poste flere innlegg, opp til resten av verden er å lese dem, vi får se om noe av dette eller begge tar seg opp.

Uansett vekker jeg bloggen litt til liv for å melde om at jeg skal opptre på Rick’s igjen, allerede i morgen, og på ny fredag med det samme showet. Det begynner som alltid klokken 2100 onsdagen og klokken 2030 fredagen. Fredagen har 20-års aldersgrense og alle rettigheter, ellers er det stort sett samme greiene de to dagene.

Interesserte kan sjekke programmet på http://www.standupbergen.no/, eller klikke seg direkte inn her for å se programmet akkurat disse to dagene.