Flukten til mars

Det var ganske godt gjort å reise til månen. Det var amerikanerne som gjorde det, etter at sovjetrusserne først hadde sendt en død hund i bane rundt jorden, så et levende menneske, Lajka og Jurij Gargarin. Begge to superhelter i Sovjetunionen. Dette var sånn rett før og etter 1960, slik at amerikanerne kunne si «at i løpet av ti år skal vi sette en mann på mars», og det hørtes utrolig ut, men de klarte det allikevel.

Nå er det til mars det skal sendes folk. Det er ikke måte på planer, og de som engasjerer seg i dem. Det er reality-show, en slags skikkelig Big Brother og Farmen og 71 grader nord og det meste i blanding, sende en haug med folk til mars, og se hvem som klarer seg. En rogalanding er visstnok med blant dem som er videre i systemet, og kan være aktuell å sende av gårde, om programmet blir noe av, som det aldri vil bli.

De sa det den gang også, at noe menneske vil aldri bli sendt til månen, og i alle fall ikke i løpet av ti år. Det er altfor vanskelig, og ingen har gjort det før. Nå er det akkurat det samme med mars, sier de som er gode til å snakke for seg, og samle penger til tvilsomme prosjekter. Det er en merkelig, men forførende logikk, at bare fordi mennesket før har klart ting man tidligere har ansett som umulig, vil vi være i stand til å klare alt som er ansett som umulig. I nøkterne forsamlinger burde det være lov å minne om at de fleste ting som er ansett umulig, også har vært det, og aldri blitt gjort.

Å reise til mars er ikke umulig. Men det er mildt sagt veldig mye vanskeligere enn å reise til månen. Det er sykt mye lengre, månen er jo like i nærheten, den snurrer rundt oss, mars følger en helt annen bane. Vi må beregne det slik at vi treffer med raketten når mars er nærmest, ellers blir det veldig dyrt og vanskelig. Å ha nok drivstoff til å komme seg bort er astronomisk dyrt, å klare å gjennomføre en landing og til og med en sikker landing, er utfordrende, mildt sagt. Og så ha med nok drivstoff og utstyr til at man også skal komme seg tilbake til jorden er – la oss si det forsiktig: optimistisk.

Blant alle luftslottene i forbindelse med planeten mars, og reiser dit, liker jeg spesielt godt den at mennesket skal lage «koloni» der. Vi skal gjøre den beboelig. Vi skal gjøre det slik at menneskeheten kan reise til mars, om vår planet blir ødelagt slik at det ikke lenger er mulig å bo her. Kanskje skulle noen minne om at det er kort og godt utenkelig at noen menneskelige aktivitet eller andre katastrofer – naturlige og astronomiske, skulle ødelegge vår planet så mye at den blir mindre beboelig enn mars. Det er mars som er katastrofeplaneten. Det er der de har hatt armageddon, og vel så det. Mars er hinsides ytterpunktet hvor ille det kan gå her på jorden.

Forhåpentligvis har vi politikere som kan holde igjen for offentlige bevilgninger til prosjekter som dette. Syke forretningsfolk kan gjøre som de vil, la dem like godt kaste bort pengene sine på prosjekter som dette, som på å overbetale fotballklubber og fotballspillere. Jeg ser en kar som Elon Musk er involvert, det gjør meg skeptisk både til ham og bilen hans, det er nødt å være en bløff. Menneskeheten liker folk som tenker stort og lykkes, særlig de som gjør det stikk i strid med hva alle andre sier, det er sikkert et sunt instinkt at det er blitt slik. Men av og til er det alle andre som har rett. Fysikkens lover kan ikke brytes, selv ikke av store visjoner og utømmelige budsjetter. Liv på mars finnes kanskje, det kan man godt undersøke, men man må aldri tro det livet er vårt eget. Det er praktisk mulig å sende et menneske til mars, men det vil være et menneske som sovjethunden Lajka, et menneske som dør av det.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Humor, I nyhetene

Selfie app redder liv

Etter lang tids dvale våkner bloggen til liv for å melde at det er utviklet en app for å hindre at folk dør i det de er i ferd med å ta en selfie.

Den setningen var for fin til å la være å skrive. Nyheten er fra BBC World Service, og kommer etter at en kar omkom i Yellowstone park etter å ramlet oppi en kokende varm, vulkansk kilde. Levningene hans ble oppløst før redningsmannskapet fikk restene hans opp. Fyren var på tur sammen med sin søster, som skal ha filmet ham i det han ramlet uti.

Vi lever i en sensitiv verden der man ikke skal gjøre seg morsom over at folk dør. Men om man først velger å være morsom, hjelper denne måten å dø på godt til. Ingenting er som våghalser som ønsker å få et veldig unikt og dramatisk bilde av seg selv, og som får akkurat det, i det de dør.

Det blir toppet av selfieappen, som ser ut til å være såpass seriøs at BBC velger å rapportere om den. Det er så jeg knapt våger å lese den artikkelen, i frykt for at det som står der ikke matcher hva jeg ser for meg: en app som får telefonen til å pipe når man tar en selfie som ser skummel ut. Slik at om en modig mann ikke skjønner det er farlig på kanten av Vøringfossen selv, så får han klar beskjed fra mobiltelefonen, og kan komme seg lenger bort fra kanten, haha.

Orddelingsfeilen i overskriften er helt på sin plass. Dette er vanskelig å ta alvorlig. Og derfor nettopp noe for denne bloggen. Som nå er våknet til liv, av andres død, og så videre.

Legg igjen en kommentar

Filed under I nyhetene

Tou – amazing

Det var festival nå i helgen på Tou scene, og andre scener i Stavanger-området. Det var en festival som gikk ut på bare å slippe alt løs, som om alle nå bare hadde fått nok av regler, la heller kaos råde. Når øl blir fraktet på traller og servert fritt og ubegrenset til et hundretalls komikere og artister, så er det klart man ikke kan forvente det blir striglet.

Arrangør var Comedy box club, Chi Chi Ton, hennes ide fra start til mål. Det er egentlig en ganske vanvittig ide, og enda mer vanvittig kanskje å gjennomføre det. Det er svært mange mennesker å holde orden på, svært mye å organisere, og ingen garantier verken med publikum eller med budsjettene. Jeg fatter ikke at hun våger, får det til og går for det.

I starten må jeg også gi ros til de frivillige, de viktigste og mest undervurderte av alle. På undergrunnsarrangement med undergrunnsbudsjetter trengs det frivillig arbeidskraft, det gjør det vel på alle kulturarrangement, og på festivaler trengs det en hærskare, som for liten og ingen lønn må rydde, styre og ordne, og gjerne ta i mot kjeft både fra artister og publikum. På Toumazeing var de fantastiske, blide og vennlige, og sørget for at alt gikk riktig for seg på alle rom til alle tider, alltid, overalt. Jeg håper Chi tar godt vare på dem, og at de føler seg godt ta vare på.

For oss komikere, så er det jo bare en narsistisk utblåsning av kolossale dimensjoner, som hele livene våre er. For å være komiker og stille seg opp på en scene for at noen hundre mennesker skal se på deg og le av deg, så må det være noe spesielt, selvbildet må ha blitt litt rotete på en eller annen måte, for høye og for lave tanker om seg selv, gjerne begge deler på en gang, og om hverandre. Man må opp på scenen for å få ut et eller annet, og fortsetter festen etterpå for å få ut mer av det samme.

Det er veldig mange kjekke folk, liberale, folk som driter i alt, det fins ingenting det ikke går an å le av, og høyt tempo og full musikk.

Vanligvis på klubbscenene varer showene to timer fra klokken 2100. Dørene åpner 2000, og på de tre timene får man ikke drukket så enormt. Folk sitter jo også og ser på, øl er naturlig å kjøpe i pausen.

På Tou sirkulerte man rundt på alle de forskjellige scenene og alle de forskjellige stedene, det var naturlig å kjøpe øl hele tiden. Jeg tror få av komikerne nådde opp mot sitt beste, litt slapp i konsentrasjonen, både de selv og publikum. Men det var jo bare drit og gøy, dette var fest, ikke kunst, og i den grad det var kunst, så var det sitt eget kunstprosjekt. En slags performance og utstilling der artistene, publikum og de frivillige viste seg selv frem, se hvordan det går når vi bare slipper alt løs.

Jeg elsker sånne fester. Vi drakk og drakk og drakk, jeg snakket med alle, gikk fra sted til sted, og hele tiden de naturlige avbruddene for å gå ned og hente mer øl, og så tilbake, inn på tilfeldige scener, se folk man vil ha med seg, glemme folk man vil ha med seg, se folk man ikke tenkte man ville ha med seg, kjøre på.

Fredagskvelden ble vi kastet altfor tidlig ut etter min smak. De stakkars frivillige hvisket til oss på bakrommet at stedet stengte, de ansatte på Tou skulle hjem. Og det må man jo akseptere, selv om det hadde vært veldig kjekt å være der lenger. Her skjedde jo mye som ikke lar seg skrive på en blogg, men som vil leve videre i det humoristiske minnet til alle komikerne som var der. Det var jo to velkjente løse kanoner fra Bergen, de løseste av kanoner, de som bare fyrer seg selv av i enhver retning, både i tanker, ord og gjerninger. En skog av taxier kom for å hente oss. Jeg hørte til dem som kjørte til hotellet, der Ole Soo spanderte whisky nede i hotellbaren, flott skal det være, og flott var det. Her skjedde mye mer enn jeg har skrevet, det morsomste blir mellom oss.

Så var det å reise hjem med 0217-toget, som ved denne anledningen var en buss. Jeg sovnet, våknet på Sandnes, og gikk av på Ganddal, der jeg bor. I seng, opp klokken 0845, ding – våken!

Det var seminar om Russland og Ukraina klokken 1400, jeg er jo så opptatt av de tingene der, jeg følger med og vet ting, men alright, det varte cirka to timer, og jeg gikk ned til Tou-scene etterpå. Satte meg til med kaffe og ipad, de andre var jo ikke begynt å komme ennå, og noen var på workshop. Ipaden hadde jeg med, for å ta notater på det seminaret, og ha til å lese på, skulle det være noe. Det var galskap å ta med ipad på et arrangement som dette, galskap.

Så var det jo også galskap det alt sammen var. Og det var det som var så gøy.

Litt uheldig ble det krøll med transporten da jeg uventet hadde reist fra Ganddal til Stavanger, og nå måtte fraktes tilbake til Sandnes igjen, fordi jeg var blant dem som skulle opptre der. Det var ikke plass i bilen, rett og slett, og jeg måtte litt beklemt gå ut av den igjen, og selv sørge for å komme meg til Sandnes. Litt fare for dårlig stemning, der.

Men det ordnet seg på aller beste vis, jeg tullet litt frem og tilbake, løp så til stasjonen, da jeg plutselig bestemte meg for å rekke det, så bussen kjøre ut akkurat i det jeg kom, buss-for-tog, var det, og så satte jeg meg for å vente på dette, mens jeg leste og skrev på ipaden, og en annen av komikerne som også skulle til Sandnes, ringte meg, og jeg satt på med ham, Fredrik Brimsø. Ingen problem, alt greit.

Ideen med Sandnes var kanskje ikke den beste, det var jo ikke samme festivalstemning der, akkurat, med et lite lokale, ingen sirkulasjon, og heller ikke noe publikum. Vi tok med oss dem som var, og reiste tilbake til Tou i Stavanger. Det var der det skjedde, der vi måtte være. Det var det vi på godt norsk kaller bomtur, det Sandnes-prosjektet.

Men i Stavanger var det rock’n’roll. Det var ubegrenset med øl, ubegrenset med Sandwich, Siri Seljeseth sa at det ikke teller hva man spiser når man drikker, og jeg er helt enig, det teller ingenting, og heller ikke når man ikke drikker. Sandwich, chips, sjokolade, vi ble traktert som rockestjernene vi liker å føle oss som.

På ny ble vi jaget ut da alt var slutt, men nå for nachspiel, et sted i nærheten, der det også var øl og sikkert også annen drikke. Der var vi til klokken var tre, full gang. Så mange interessante folk, jeg syntes det var så interessant med alle disse mange folkene.

Da vi ble jaget ut fra dette stedet også, var det nachspiel på hotellrommet til en kar, Nils Erik. Der var vi riktignok bare fire igjen, David Varvatn, Marthe Kindervåg, jeg vet ikke hva de andre gjorde. Vi fire var i storslag, og hadde vært det hele kvelden, i hvert fall de jeg hadde kontroll på. På rommet var det sprit, akkurat som det skal være, etter en lang kveld. På forskjellige tidspunkt gikk de andre, så det var bare Nils Erik og jeg igjen til slutt. Om vi var der i timevis eller kortere, vet jeg ikke. Det var i hvert fall morgen da jeg gikk.

Sånn måtte det også være. Siste tog gikk klokken 0217, så var det morgentoget, og jeg mistet et par av dem også, før jeg kom meg av gårde, faktisk mistet jeg dem alle.

Selv på egen hånd var det nesten som instinktene mine sørget for at festen og gangen fortsatte. Jeg kjøpte billett på stasjonen, automaten der, og satte meg ned på en benk, og sovnet for en stund.

Da jeg våknet, hadde jeg glemt at jeg hadde kjøpt billett. Og jeg hadde ikke kortholderen med visakort og førerkort og Coop-kort. Etter en stund fant jeg ut at jeg heller ikke hadde ipaden.

Så jeg gikk tilbake til hotellet, der vår nachspiel-venn, Nils Erik, sov som en stubbe. Jeg var pessimistisk da jeg banket, for han hadde snakket med noen jenter på naborommet, han er grundig homofil, og de banket på døren og ville fortsette samtalen en del gjennom natten, da lukket han ikke opp, og jeg fryktet han skulle tro jeg var dem. I hvert fall lukket han ikke opp.

Dermed måtte jeg sette meg i matsalen, og vente, og snakke litt med de andre komikerne. Først da flyet skulle gå, folk skulle gjøre til flyplassen, gikk jeg opp for å banke på på ny, nå måtte han jo våkne, han skulle reise. Jeg vekket ham, og han løp som en vind, pakket alt, og forsvant, stresset og sent ute – og ingen ipad.

Jeg var altså uten penger og ipad i Stavanger, to mil fra Ganddal, der jeg bor. Mor og kjente med bil, var opptatt. Jeg tok en liten høneblund i parken, på en benk, før jeg bestemte meg for at jeg kunne like godt gå hjem.

På veien stakk jeg innom stasjonen, for å se om kortet og ipaden kanskje var der, om det kanskje hadde falt ut av lommen. Etter en del kvaler spurte jeg også på Narvesen, om de hadde fått inn noe, kort, ipad, eller noe sånt. De hadde fått inn kortholderen, med sertifikatet og coop-kortet, visakortene var vekk.

Det var jo litt dumt. Det kan bety at det kunne være de var stjålet.

Dermed kom spørsmålet om at jeg kanskje burde sperre kortene seg pressende på. Det ville være lurt, men jeg hadde ikke nummeret til banken, og nå begynte også telefonen å gå tom for batteri. Jeg visste ikke om jeg ville ha nok til å sjekke på mobilnettet, ringe, sperre, og så etterpå kunne bli kontaktet for å bli hentet.

Jeg hadde gått noen kilometer da jeg fikk nummeret på tekstmelding, fra mor, så kunne jeg ringe, og sperre, og gjorde det. Ved Jåtta vgs ble jeg hentet, det er ikke så galt langt fra å være halvveis hjem, jeg hadde gått en liten mil.

Hjemme sjekket jeg straks om det var tappet penger av kontoen, det var det ikke, annet enn de 56 kronene jeg hadde kjøpt billett for. Billetten lå i lommen, så det var ingen vits i å spasere hjem. Buss-for-tog stod jo der også, akkurat i det jeg begynte å gå, men jeg hadde ikke verken kort eller kontanter (men jeg hadde altså billett, vet jeg nå, i lommen).

Så kunne jeg bestille nye kort, og få den saken av verden.

Det gjensto bare ipaden. Den var litt mer vrien. Jeg hadde ikke sikkerhetskode på den, og ikke hadde jeg tatt sikkerhetskopi på flere måneder. Jeg gjorde alt som var mulig å gjøre på nettet, søkte på «find my ipad», men den virket ikke, siden den ikke var tilkoblet noe nett. Jeg satte statusen på den til «lost», slik at den ville skru seg av og kreve kode om noen koblet til nettet.

Det var også russisk arrangement, denne dagen, helt uavhengig av TouMazeing, men likevel noe jeg ville være med på. Uten visakort ville det bli vanskelig å komme seg tilbake til Stavanger, kanskje, men jeg fant noen å sitte på med, og kjørte. I huset var jeg i to-tiden, vi kjørte igjen 1510, mellom 1448 og 1455 sov jeg, med klokken på nedtelling, 7 minutter, og alarm.

Det var veldig kjekt russisk arrangement også, men det har ingenting med denne bloggen og posten å gjøre, det hører til en annen del av mitt liv. Jeg var der i timevis, den siste som gikk, som alltid, og snakket i vei med fullt av folk, russere og nordmenn, russisk og norsk. De likte jo veldig godt hva jeg hadde opplevd i det siste, med ikke å ha sovet om natten, og ha mistet ipad og visakort, og den slags type ting.

Men sånne tap må man ikke ta for tungt. Festen var helt supert, man må regne med litt svinn, ipaden kan erstattes for penger, dataene på den kan ikke erstattes, men jeg har vel kanskje ikke så stor bruk for dem heller. Det hadde vært veldig greit å få den tilbake, veldig greit, veldig, veldig greit, jo mer jeg tenkte på det, dess mer dumt var det å kjøpe en ny, og det var jo virkelig mye jeg hadde skrevet på den, og gjort med den, som ville være tapt, om jeg kjøpte ny, for eksempel hundrevis av russiske gloser, timevis med arbeid, gjennom dager og måneder.

I dag ble også det ordnet. Melding på Facebook, fra Nils Erik, ipaden lå hos Norwegian på Sola flyplass. Den hadde havnet i bagasjen hans på et eller annet tidspunkt. Han var tatt med den i sikkerhetskontrollen, og fått helt sjokk – hva var det for noe? Før han hentet seg inn igjen, fordi man skal jo ha kontroll på hva man har i egen bagasje, og han endret til – ligger den der?

Så alt gikk godt, som jeg sa til ham, det ville være helt uansvarlig å overlate ipaden til meg i den farten jeg var i, på stasjoner, benker i parken og det ene og andre, så ubekymret og vennligsinnet, og at jeg mistet bankkortene og sperret dem var bare en fordel, ellers hadde jeg bare risikert å bruke dem til å kjøpe ny ipad.

Kjempefest.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fester, Mitt morsomme liv, Opplevelser, reiser og møter, Stand up, Stand up komiker

2013 in review, som de sier på engelsk

Vi som blogger på wordpress får hver nyttårsaften en mail med hvordan det har gått. Min greie humor har ligget stort sett død og kald siden den ble opprettet, omtrent som min karriere innen stand up, som jeg mange ganger har snakket om. Men i år har jeg jobbet litt, jeg har tenkt å livne det litt opp, og har derfor gjort noen grep for å få litt oppmerksomhet.

Akkurat det er en blandet ting for meg. Jeg er komikeren som ikke er sikker på om han liker så mye oppmerksomhet, bloggeren som synes det er tryggest når det ikke blir så mange treff. Utsolgt hus legger alltid press på oss som skal opptre. Og jeg vet ikke om jeg har så lyst til å stå for alt jeg tøyser med og sier og skriver, i alle sammenhenger i livet. Hvis bare alt ble forstått sånn jeg ønsker det, men det blir det jo ikke alltid. Eller ikke noen gang.

Bloggen har fått mange flere treff enn alle tidligere år til sammen, men er fremdeles ikke godt besøkt. Jeg er ikke sikker på hva jeg vil med den, om det skal bli til noe. Jeg er heller ikke sikker på hva jeg vil med karrieren min, om den skal bli til noe.

Men i noe av det har jeg ikke noe valg. Jeg har og har alltid hatt en voldsom skrivetrang, fullt av ideer som må ut, morsomme ting som må få sin form. Det er humor med alvor, utfordringer mot humorens form og rammer, kan vi gjøre noe nytt og friskt og annerledes, og det er humor som bare er tøys og tull. Jeg må få det ut, skrive det ned, legge det ut på en blogg, opptre med det på scenen, gi det til andre, eller bare oppbevare det for meg selv.

Så bloggen vil bli opprettholdt. Og som moden og gift mann tar det seg ikke ut om jeg bruker så mye av tiden min til fjas. Det er nok til å komme noe ut av det. Livet forplikter. Så jeg er nødt til å håpe på oppmerksomhet. At showene blir utsolgt, bloggen bli lest, og folk vil ha meg til å opptre eller gjøre noe med tekstene mine. At det blir til noe.

Takk for det gamle.

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2013 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

The concert hall at the Sydney Opera House holds 2,700 people. This blog was viewed about 11,000 times in 2013. If it were a concert at Sydney Opera House, it would take about 4 sold-out performances for that many people to see it.

Click here to see the complete report.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggnytt, Stand up komiker

Nest siste uke med Comedy Box club for i år

Vi fikk en rolig start denne høsten, men har virkelig slått oss opp til en voldsom finale. Denne uken var Bård Tufte Johanessen trekkplaster. Og det viser seg som det gjorde når Johan Golden kom nedover, at når TV-kjendisene kommer, da kommer også publikum. Det er ikke dermed gitt at det blir bra show, men det er gitt at alt ligger til rette.

Dessverre måtte en av våre trekke seg for to av kveldene. Den ene kvelden, torsdagen på Sandnes brygge, ble jeg satt inn som reserve i hans spot. Tirsdagen ble det fylt ut av at konferansier Kevin Lunde og hovedattraksjon, BT Johanessen, gjorde sine ting litt lenger. Sånt går vanligvis helt fint, men særlig tirsdagen ble det en stressende situasjon for meg.

Vi i Comedy Box står på Checkpoint i Stavanger, bryggen i Sandnes og Vidsyn på Bryne. Alle de stedene pleier gå kjempebra for meg, det er bare å gå rett opp på bølgetoppen, og skylle voldsomt inn. Ullamdhaug, derimot, Tappetårnet, der, det pleier være litt vanskeligere. Det er noe med den lille scenen, og sånn publikum sitter langt innover lokalet. Eller så er det bare noe med meg. Det er sunnest å tenke det siste.

Uansett tenker jeg å bruke opptredene på Tappetårnet litt mer eksperimentelt, prøve en litt annen stil, gjøre det på en litt annen måte. Det er jeg helt for, en levende komiker må alltid utvide grensene sine, aldri gå inn i komfortsonen, som det heter. Hvis du ikke krasjer av og til, så tar du ikke store nok sjanser. Du må se om ting virker, og om de gjør det, kan du bruke det virkemiddelet eller den ideen kanskje også på en annen måte. Går dette, så går kanskje også dette.

Det er vel og bra i teorien. Men det er jo helt forferdelig når du kommer der til scenen og oppdager at det er publikum som skal sitte og se på dette her. Å feile i stand up er ikke noe du bare rister av deg som del av et eksperiment. Årevis etter kan det komme noen som har sett deg, akkurat den gangen du gjorde den teite tingen som ikke fungerte. Det må til å ta disse sjansene, men det er jo helt fryktelig.

Siden vi var bare fire stykker ble det litt mer ansvar på meg enn jeg helt satte pris på denne kvelden. Vi kom frem bare et kvarter før tiden, for lite for meg til å forberede meg skikkelig. Men man er da profesjonell, har man et kvarter, bruker man det, og klager ikke.

Kevin har arrogant ro som konferansier, han virker usårbar på scenen. Han vil binde showt sammen. Johan Dahl er fremdeles å regne blant de ferske, han har vel sin første sesong nå i høst, men han klarte det etter hva jeg kunne oppfatte bedre denne gangen, enn sist. Men han har en litt uvanlig tilnærming, som om det er et viktig delmål å fortelle interessante historier. Folk skal more seg og bli underholdt, ikke nødvendigvis le høyt.

Så var det min tur. Jeg har jo litt rutine etter hvert, så folk ler, og jeg klarer å justere om publikum ikke er helt med i historien min. Men det var ikke spesielt bra gjennomført. Jeg kavet for mye, og snøvlet vel lite grann, og har ennå ikke helt fått det til å klaffe ser på Tappetårnet. Den nye, uvanlige historien til meg å være gikk imidlertid fint, og jeg tror av at det som ikke gikk maksimalt, så var det ikke manus det var noe galt med, det var leveringen.

Bård Tufte Johanessen var sistemann ut, og jeg synes han var kjempebra. Han har manushjelp, og regihjelp, og det merkes. Særlig manuskriptet, det var det klasse over. Det er vanskelig å lage så interessant og så frisk og så morsom tekst over så vante og typiske tema som han snakket om. Han leverte også stødig, og hadde publikum med seg, mer enn han sikkert følte selv. Bak, der hvor jeg stod, var det flere som knakk seg sammen, flere ganger.

Onsdag var Johan og jeg skiftet ut med Vidar Apeland og Andre Hagesæter, og Hans Magne Skard var kommet ned fra Stand up Bergen. Denne gjengen stod på Checkpoint Charlie, der det var fullt hus og god stemning, etter hva jeg hører. Stavanger Aftenblad var der også, og leverte en fin omtale, som de dessverre har lukket inne bak en betalingsmur.

Torsdag skulle jeg være med igjen, og konferansier Kevin Lunde var skiftet ut med Olav Halvorsen. På ny var det utsolgt hus, kanskje også rekordtidlig, i hvert fall til Sandnes brygge å være. Jeg fikk tekstmelding fra en kamerat som ville kjøpe billetter litt etter halv to, da var det en billett igjen, som ble kjøpt. Her stilte jeg med et standardmanuskript, det samme som jeg åpnet høsten med, den gang på Checkpoint Charlie, hvor det gikk veldig, veldig bra. Nå var det bare å lære det på nytt, og justere litt, for ny scene og ny tid på året, og i verden. Så var det bare å smelle til.

Og dette ble virkelig en storkveld. Jeg tror det er første gang Olav prøvde seg som konferansier, i hvert fall på en hovedkveld, så han var veldig tent og konsentrert og anspent. Men han er jo virkelig en behagelig type, lun og morsom, så han passer kjempegodt til å være konferansier. Vi merket på bakrommet at publikum var med, her var de kommet for å le, det var duket for fest.

Kenneth Horpestad var kveldens nykommer. Han har et manuskript han har kjørt gjennom høsten. Nå sitter det. Og det passer for lynet på Sandnes brygge og på Vidsyn, Bryne. Han får mye latter for sin tilbakelente, ukule stil, og hverdagserfaringene litt forsterket for scenen, fra arbeidet i klesbutikk. Kenneth kan få mer ut av det, og han er veldig fornuftig i hva han har å jobbe med, og hvordan han skal gjøre det. Så det kan fort være han må finne seg i å bli regnet blant de etablerte.

Så var det min tur. Og enda en gang gikk det helt overmåte bra. Det er en mur av latter fra overalt i publikum, også etter setninger ment som en oppbygning til noe morsomt. Jeg er spesielt fornøyd over å få både kraftig latter og applaus etter setningen: jeg sylter plommesyltetøyet selv, og legger det i fryseboksen. Det viser at alt handler om etablering og kontekst. Satt i den rette sammenheng, kan det meste bli uimotståelig morsomt og komisk. Det er noe å tenke på, for den som strever med å lage tekster til humoren sin.

For øvrig klarte jeg ikke å holde latterbølgen helt oppe helt inn. De siste to tredjedelene var klart bedre den gangen jeg gjorde det på Checkpoint i september. Det er en klassisk feil. Når man har noe som har fungert før og som man vet er bra, legger man ikke like mye i det, som man gjorde første gang, da man var helt usikker på responsen, og var maks konsentrert for å gjøre det helt skikkelig. For meg er dette en forbannelse. Men det krever så mye for meg å nå opp til den konsentrasjonen og spenningsnivået, at jeg også må spørre om det er verdt det. Jeg skal jo fungere i andre roller gjennom dagen, også.

Hans Magne Skard tror jeg gjorde litt av de samme erfaringene som jeg. Han hadde samme manus som dagen før, på Checkpoint, men klarte det i følge seg selv ikke like bra nå. Stand up er risky business. Og Hans Magne har veldig mye å spille på, så det er ingen tvil om at han kan gjøre det svært bra. Han gjorde det bra denne kvelden også, men flinke folk er gjerne selvkritiske, så han var nok den mest mellomfornøyde en kveld der alle stod og pustet ut etter veggen etter å ha stått. Det er stort spenningsnivå knyttet til fullt hus, og en dag der alle gjør det bra.

Bård Tufte Johanessen hadde scenen omtrent for seg selv etter pause. Det var bare en kort, og imponerende spot av konferansier Olav først, her var det både snakk med publikum, improvisasjon og en virkelig morsomt betraktning om noe så ustandup-aktig som brannmann Sam.

Til slutt avsluttet Bård Tufe Johanessen med omtrent det samme settet som han hadde hatt to dager før, på Tappetårnet. Mye av dette materialet har han antagelig tenkt å bruke også i helaftenen han planlegger til våren. Det holder helt klart mål. Særlig vil jeg trekke frem tekstene. De er virkelig bra tenkt ut, en imponerende kombinasjon av teknikk og kreativitet, de vrir det akkurat så mye til at virkemidlene ikke blir så lett gjenkjennelige, at det ikke virker oppbrukt, at det er noe vesentlig og morsomt om de tema sosiale medier og vanlige medier er fulle av. De passer også til Bård Tufte, han er helt troverdig i dem og kan også improvisere rundt dem, det er profesjonelt, og det er morsomt. Som det må være, når man vil ha seg en helaften.

Denne kvelden var vi fem stykker som stod for helaftenen. Jeg tror publikum var meget godt fornøyde, de virket glade, og hadde grunn for å være det. Det er kjekt å se at Comedy Box club har kommet seg opp og fly, og at rikskjendisene våre kan komme ned til oss og fylle lokalene sammen med lokale komikere, og ha det skikkelig gøy. Neste uke er siste for i år. Da skal jeg stå på onsdagen. Det er på Checkpoint, manuskriptet er skrevet, det er på engelsk, og det er skikkelig morsomt. Kjøp billettene allerede nå. Jeg tuller ikke, det kommer til å bli like morsomt denne gangen, som det har vært på de andre store kveldene vi har hatt nå i høst.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Komikerens uro

Dette er en post som er vanskelig å skrive, og som må skrives riktig. Det er sent på kveld, jeg stod på scenen i går, og skal igjen i morgen, så det er kanskje riktigere å sove enn å skrive den. Men den passer så godt denne inneklemte dagen mellom to klubbkvelder, at jeg poster den her, om enn den ennå ikke vil bli helt ferdig.

Det er alltid stress dager man skal på scenen. Med erfaring blir det kanskje mindre stress. Det er også forskjell på folk, noen opplever det kanskje mer eller mindre enn andre. Men jeg tror det er noe med komikere, og kanskje alle artister, som gjør at de har et enormt behov for den selvbekreftelsen det er å gjøre noe bra på scenen. De har en eller annen uro, som ikke så lett får utløp på andre måter.

På meg kan det være helt forferdelig. Jeg har alltid likt å opptre foran folk, jeg har alltid meldt meg frivillig, jeg har alltid hatt en ekshibisjonistisk side jeg har vært nødt til å motkjempe, siden jeg egentlig ikke liker så godt folk som stikker seg sånn frem slik jeg har lyst til å gjøre. Så jeg takker også ja til alle oppdrag. Store og små, vanskelig og umulig, jeg takker ja og slenger meg uti det.

Det er som jeg takker ja på vegne av en annen enn meg selv, som om det ikke er jeg som må ta ansvaret for og gjennomleve det jeg selv takker ja til. Sånn får jeg gjort mer enn jeg ellers ville gjort, jeg er jo med på alt jeg kan, blir forespurt om og har tid til.

Men det er dette når kvelden kommer, og man skal prestere. Folk som synes det ser vanskelig ut, kjenner ikke engang til vanskelighetene som egentlig følger med. Det er vel kjent og greit forståelig at du bare har deg selv å stole på. Du kan ikke gjemme deg bak andre på en dårlig dag. Du må stå dine tilmålte minutter, uansett hvordan det går. Hvis du ikke får publikum med deg, må du mens showet går sin gang og du hele tiden har alles oppmerksomhet og står og snakker, også gjøre avgjørelser om du skal gå på som planlagt, eller kanskje justere litt. Du må også holde unna tanker om hva det er som går galt, du må gjøre det som står igjen skikkelig.

Og du må lage manuskriptet, og du må lære deg det. Du må holde nerver og stress under kontroll, slik at du snakker tydelig. Det er vanskeligere enn man skulle tro, i lyset og oppmerksomheten.

Jeg tror de aller flinkeste komikerne er superfølsomme på disse tingene. De kjenner sånn på stresset, at det ikke er til å holde ut. Det er bare dragningen mot scenen og selvbekreftelsen som er sterkere. Det er noe man må gjøre, det er dette man kan og vil. Selvfølgelig finnes det komikere som er reelt avslappende også, som rett og slett har roen, innvendig og utvendig. Men disse kan aldri bli de aller beste.

Sånn tenker jeg det er også med komikere som blir eldre. Det finnes en del pinlige øyeblikk med dem på YouTube. De har mistet uroen. Det står ikke lenger noe på spill for dem. Det ser ikke ut til å koste dem noen ting å skjemme seg fullstendig ut. De stjeler andres materiale, de serverer blødmer, de kler seg ut stadig mer utspjåket, og det er vel også en tendens til at de banner mer og mer.

For de virkelig store komikerne ser det alltid ut som de kan stå i fare for å miste livet. De går noe så fullstendig inn i rollen de skal spille, de gir noe så fullstendig alt. Mange stand up komikere har gjerne en røff og brautende fremtoning på scenen, men den er svært ofte påtatt, det er svært ofte bare rollen de skal spille. Utenfor scenen har også disse denne stressede uroen, dette behovet for selvbekreftelse, noe ved dem som bare er til å le av.

Så det er kanskje prisen for å være morsom. Man blir aldri rolig, aldri lykkelig. For en rolig, lykkelig fyr er ikke noe å le av. Han som er så urolig at han velter vinglass over damen på stevnemøte, derimot, han som snubler litt inn på scenen, han som gjør at alt mister litt kontrollen. Det er morsomt.

I morgen står Skard, jeg og Bård Tufte Johanessen på Sandnes brygge med Comedy Box Club. Konferansier er Olav Halvorsen. For de fleste av oss er dette rutine, vi har gjort det mange ganger før. Samtidig er det ikke rutine i det hele tatt. For med en gang det blir rutine, så mister vi uroen, og da er det ikke lenger morsomt. Sjekk det ut.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Programmet for neste år på vei ut…

Jeg har nå oppdatert siden min med programmet mitt fremover. Det har vært en god høst, med en del ekstra oppdrag i forhold til det som var opprinnelig planlagt. Nå ser det ut til å bli rikelig også i vårsesongen, og det bare med de oppsatte og planlagte kveldene med Comedy Box club. Jeg tar sikte på å komme meg en tur til Bergen også, eller flere, og jeg håper jo også at jeg skal klare å komme til Oslo igjen. Det er ikke så mye at jeg ikke får lov, som at det er vanskelig å kombinere med min fulle jobb.

Men jobben har ikke noe med bloggen å gjøre. Dette er en humorblogg om min humorjobb. Det er to kvelder til, før jeg får avsluttet en sesong som ser ut til å kunne bli min sterkeste. Det er tirsdag 3. desember på Tappetårnet, og onsdag 11. på Checkpoint Charlie. Den første er på norsk, den andre på engelsk. Særlig den engelske vil jeg anbefale alle å møte på. Der er manuset skrevet allerede, og det er sterkt. Det blir morsomt.

Fullt program for Comedy box club finner dere her.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggnytt