Førerløse biler og (veldig) kunstig intelligens

Det har noen år nå vært snakk om at biler ikke lenger skal trenge sjåfør, men bli styrt av seg selv og de kaller «kunstig intelligens». Kanskje er dette vår tids versjon av oldtidens «vogner uten hester», altså noe av det mest spektakulære man kan tenke seg? Allerede i lang tid har filmindustrien brukt det, i biler til James Bond og David Haselhof. Det er biler som stiller opp, når de blir kallet på.

Men sånne førerløse biler har noen problemer i virkelighetens verden. Jeg vil jo straks peke på ett ganske viktig poeng, og det er at folk flest synes det er ganske kjekt å kjøre bil, så behovet er kanskje ikke all verden? Dessuten har folk flest en ganske stor skepsis mot å sette seg inn i noe som beveger seg, og som ikke noe levende har kontroll over. Denne frykten gjør også at skulle det skje noe, så ville spørsmål om skyld, erstatning og forsikring være verre, enn om det var mennesker som kjørte, og som vanlig hadde skylden.

Ved å kunne et minstemål av data, vil man også skjønne at dette er virkelig, virkelig komplisert å få til. Hvordan skal man programmere en datamaskin i en bil til å reagere riktig på alle tenkelige og utenkelige situasjoner som kan oppstå? Det er særlig de i kategori 2, der, som er vanskelige.

Filosofene har også grepet tak i dette. Og når de gjør det, blir det virkelig morsomt, som det så ofte blir når filosofer er involvert. De har dette her med å leve i tankene sine, og får ikke alltid selv med seg at disse tankene blir godt løsrevet fra virkelighetens verden etter hvert.

Det filosofene er opptatt av, er det etiske i bilkjøringen, valgene som ikke kan programmeres. Og da har de tenkt ut eksempelet, med at det er en gammel dame og en gammel mann på den ene siden, og en yngre kvinne med barnevogn på den andre. Så skjer det «et eller annet» som gjør at du må ta et valgt, og svinge sånn at du risikerer å kjøre over de gamle, eller de unge. Det er sånn en datamaskin ikke kan vite, men det kan liksom et menneske alltid vite.

Her kan vi også finne eksempler som utfordrer den gode takt og tone. For eksempel om det på ene siden stod en muslim, eller på andre siden en afrikaner fra sør for Sahara. Eller to kvinner, der den ene var pen, den andre var overvektig. Eller menn, der den ene virket til å være kanskje litt homofil. Eller barn, der det ene var velkledd og tydelig skoleflink, mens det andre nok har problemer med for stort fravær.

På et øyeblikk vil et levende menneske her, i følge filosofene, velge rett, mens man for en datamaskin aldri kan programmere inn alle data som trengs for alltid å kunne regne ut hvem av to mennesker det er mest greit å kvitte seg med, som jo er det denne filosofiske diskusjonen koker ned til.

I virkelighetens verden har jeg selv ved hjelp at internett aldri hørt om eller funnet frem til en situasjon, der man i trafikken står overfor valget å kjøre over den ene eller den andre. Det er fullstendig irrelevant for om man kan få førerløse biler til å virke eller ikke. Eller, for å si det på den måten, det er en grunn til at disse spørsmålene aldri kommer opp når vanlige mennesker tar sertifikatet. Heller ikke som en del av teoriprøven.

Men det kunne jo være artig da, å høre hva som er riktig, hvem som er minst verd av to mennesker? På meg høres det ut som et spørsmål nettopp filosofene har lært oss er temmelig uetisk, og veldig feil å spørre om. Det er kun førerløse biler med kunstig intelligens, som kan få dette spørsmålet som et problem, for å vite om de er i stand til å kjøre bil.

Kanskje er det litt kunstig intelligens også hos filosofene?

Reklame

Noen har tatt livet mitt…

I går på Comedy box festivalen på Folken, Stavanger.

På bakrommet sitter en kar. Jeg hilser på ham, som vi hilser på alle der bak, vi er et fellesskap. Han heter Trond, jeg heter Eivind. Så blir det litt merkelig.

Jeg er fra Ganddal. Jeg også. Hvor på Ganddal? Lundehaugen. Jeg også. Jeg er Ulveveien, jeg Gaupeveien. Og så er det å få på plass årstall, og hvem vi kjenner.

Deretter

Hva gjør du utenom Stand up? Jeg er lærer. Jeg også. I hva? I norsk. Jeg også. Jeg er på Bryne videregående. Der har jeg også vært.

Det er ikke så farlig å markere hvem som sier hva i en slik samtale. Det er jo litt hipp som happ. Det er sjelden det er så mange sammentreff, nesten som om det var en spøk.

Stand up festivalen i Stavanger går over to dager, i dag og i går. Jeg gjorde unna mitt innslag i går, Trond står i dag også. Jeg håper å få sett ham på scenen, for å se om han kanskje har tatt vitsene mine også.

Riktig hotell, feil dag

Folk hadde litt moro av meg da jeg overnattet en natt på feil hotell i Athen forleden. I dag var jeg i riktig hotell, men på feil dag.

Det var heller ikke så langt å reise. Bare inn til Stavanger. Jeg hadde sjekket på forhånd, navn på hotellet, og hvor det var. Det var hotell Atlantic, litt høyere standard enn det jeg er vant med.

Jeg skyndtet meg hjem, pakket raskt, og gikk ned til toget til Stavanger. På toget oppdaget jeg at jeg hadde glemt tannkost og toalettsaker. Det gikk jeg straks og kjøpte, straks jeg kom til Stavanger.

Så var det til hotellet. Jeg sjekket til og med gateadressen, selv om dette hotellet ligger ved Breiavannet, og er helt umulig ikke å finne.

Jeg gikk inn, men klok av skade etter Athen, spurte jeg på en måte som åpnet for det kunne være jeg som tok feil. Er dette hotell Atlantic? Skal vi være her? Er det rom på mitt navn?

Alt skulle det være. Ingenting var.

Så sjekket jeg mailen med invitasjonen, og viste det til damen i resepsjonen. – Er dette hotell Atlantic? – Ja, det er det. Men i dag er det 9. april. Invitasjonen er for 16. april. Om en uke.

Jaså?

Det skulle bare være for meg å reise hjem. En unødvendig tannkost rikere.

Dessverre var det feil på toglinjen, så togene stod bom fast. Det samme gjorde jeg. En uke for tidlig, i Stavanger.

Og før jeg er tilbake, skal jeg til Bergen, for å gjøre stand up. Det blir morsomt.

Equinor

Det er vanskeligere å være morsommere enn Statoil når de nå skal skifte navn til Ekvinor, eller hvordan de nå velger å stave det. De skal signalisere at de ikke lenger vil være det de er, et statseid oljeselskap som satser internasjonalt og engelsk – Statoil, men de at de i stedet vil være noen ingen skal være riktig sikre på hva er for noe.

Statoil har det med å bruke millionene sine på logo- og navneendringer. I 2009 endret de logoen, fra den veldig forståelige oljedråpen, til den ikke like forståelige lilla viften. Eller blomsten, eller spiralen, eller hva det er. Det kostet dem 200 millioner. Vel verdt, vil jeg tro. Bensinstasjonene solgte de ut, og skiftet navn på. Fra Statoil, forståelig, kjent og greit, til Circle K, fullstendig sprøtt. Ikke vet jeg hva det kostet. Men jeg er glad jeg har elbil.

I følge Statoil selv er de veldig fornøyd med det nye navnet. Det signaliserer «det norske opphav», med å ende på -nor. Det er veldig mange som signaliserer «norsk opphav» på denne måten, Telenor og Avinor, kommer straks i hu. Postnor er det kanskje også noe som heter? Det er klart de må ha godt betalt de som klarer å tenke ut slikt.

De som tenkte ut navnet Equinor, må ha gitt blaffen i det norske opphavet i starten av navnet. For det ligner ingenting, q er en bokstav vi aldri bruker, og som ikke hadde behøvd å være i det norske alfabetet. Stavemåten qui er latinsk, og for de latinske språkene. Engelsk har tatt inn noen av disse ordene, de begynner på Equ, men norsk har det ikke, kanskje med unntaket Equinox, for vårjevndøgn og høstjevndegn.

I følge Statoil selv og de som har tenkt ut navnet, skal Equi nå signalisere at Statoil satser på likhet. Bokstavene Equ er utgangspunktet for ord som equal, equality og equlibrium. Det er det ganske riktig, men hva dette har med Statoil å gjøre, er ikke godt å si. Kanskje skal de satse på lik, likhet og likevekt? Statoil er det viktigste selskapet i Norge. Kanskje skulle det være foruroligende når de nå vil bruke noen hundre millioner på å signalisere det er mot likevekten de skal sette inn støtet.

Mange har allerede gjort seg morsomme over spørsmålet hva vi skal leve av etter oljen. Kanskje er det likevekten?

På toppen av alt det andre, er det at equi er flertall av latinsk equus, hest. Christine Siljedal har slik skutt gullfuglen. Hun har allerede en liten bedrift, en veterinærtjeneste, spesielt for hester, kalt equinor. For henne er jo navnet riktig passende, det går an å skjønne hvorfor hennes veterinærtjeneste skal hete det. Men nå kommer Statoil, eller Circle K, eller Ekvinok, og betaler henne ut av det, for en ukjent sum. Og hun får all den markedsføringen hun kunne drømme om, og vel så det.

Statoil/Equinor har også laget en film på YouTube, for navnebyttet. Jeg holdt ut 10 sekunder å se på den. Eldar Sæthre sier det tar tid å bli vant med et navn, det vet alle som har gitt navn til et barn eller har giftet seg. Det viser vel mest av alt at han ikke har peiling, for når navnet er rett og riktig, så setter det seg med en gang. Og når et godt navn skiftes med et dårlig, så er det sykt.

Det er skikkelig morsomt. Men 230-250 millioner som de signaliserer dette vil koste, er altfor dyrt for en god latter. Så hadde det også vært bra om vårt mest verdifulle selskap hadde et navn det gikk an å ta alvorlig.

 

Etter et show

Dette er skrevet litt vel lenge etter til å kunne matche før et show. Men det er blitt søndag kveld, mine to sceneopptredener er gjennomført, og jeg er tilbake i gamet.

Torsdag var spenningsnivået mitt for høyt. Det skinte vel igjennom i posten jeg skrev, man skal ikke være så anspent som det der. Man har å justere seg.

Jeg fikk det ikke helt til. Manuset mitt var bra, ideen min helt fin, men jeg greide ikke helt å levere den. Publikum var med, jeg fikk latter og applaus, men det fløt ikke som det skulle. Det var heller ikke den forbindelsen mellom publikum og meg som sjangeren krever.

Kveldens helt var Vidar Hodnekvam. Han og jeg startet nokså samtidig, vi var begge i Stand up Bergen på slutten av 00-tallet. Nå var han langt foran meg. Det var helt tydelig jeg hadde vært vekke et par år, mens han har satset hardt, og nå lever av det. Settet hans var helt gjennomarbeidet, han har hatt regi på det for soloshowene sine, og han visste nøyaktig hva det er som fungerer. Publikum var helt med, og det samme var vi komikere. Dette var en oppvisning.

Dagen etter hadde jeg tenkt litt mer gjennom ting. Jeg hadde bestemt meg for å roe meg ned, ikke fyre opp nervøsiteten og anspentheten, heller høre litt tøff musikk og være lykkelig og i angrepsmodus. Jeg justerte også manuskriptet litt, det var tekst som gikk oppå hverandre i den første versjonen, og en del flinkissekvenser publikum aldri får med seg. Jeg tenkte også at jeg måtte ha nærvær, deler der publikum måtte bli overbevist om at jeg snakket til dem, og responderte på deres reaksjoner. Og jeg hadde nøkkelsetninger til å bringe meg inn på manus, om jeg skulle ut og improvisere.

Da satt det. Det var gjentatte ganger applaus, gapskratt, og deler av publikum jeg kunne merke jeg hadde helt intenst med, de var klare til å le av meg på et øyeblikk. Akkurat som det skal være. Manuset var litt justert, litt bedre, og leveringen av det var atskillig bedre. Da satt det.

Etterpå var øl og glede i baren. Det er kjekt å være tilbake, og jeg hører hjemme her.

Før et show

Det er den følelsen. Om to timer åpner dørene, og så er det snart showstart. Jeg er en av dem som skal på. For første gang på to år. Ingen må forveksle den følelsen med glamour eller noe fancy. Det er heller det hvorfor jeg vil meg selv så vondt, og setter meg selv i denne situasjonen jeg kjenner så godt.

Jeg misunner de som spiller i band. De kan sangene sine. Så det er å fremføre dem, og kanskje snakke litt i mellom. Mange av dem kan skjule seg bak instrumentene sine. De vet hva de skal gjøre, og vet at publikum har kommet for å se dem gjøre akkurat det.

For oss komikere er det annerledes. I hvert fall for meg. I tillegg til frykten for at publikum ikke skal like det du har, kommer frykten for at du ikke engang skal klare å få det riktig frem. Det er mye tekst jeg skal huske, den blir omarbeidet og bearbeidet frem til siste stund. For meg må det være slik, for at det skal fremstå passe rufsete, jeg kan ikke være for glatt og polert. Jeg kan ikke ha hver bevegelse planlagt på forhånd. Jeg er nødt til å gå inn i usikkerheten og frykten, for at det jeg holder på med skal fungere.

Andre komikere har vitser de sier igjen og igjen, mange ganger. De er ikke i tvil om sine egne tekster. For dem gjelder tvilen andre ting. Mange komikere har en militant selvsikkerhet utad, men det er et sårt yrke, og mange har en uro i seg, som gjør at de bare må gripe den mikrofonen, og la det stå til med det de synes er morsomt.

Mitt tog går om en time. Frem til da skal jeg gå gjennom manus, på ny og på ny og på ny. Jeg synes det er bra. Men vil det nå frem til publikum? Vil jeg klare å levere det sånn som jeg skal? Vil jeg rekke å rette opp alle feilene som ennå er i det?

Sånne ting går gjennom hodet. Så er det å poste dette innlegget, og ta fatt på oppgaven.

Flukten til mars

Det var ganske godt gjort å reise til månen. Det var amerikanerne som gjorde det, etter at sovjetrusserne først hadde sendt en død hund i bane rundt jorden, så et levende menneske, Lajka og Jurij Gargarin. Begge to superhelter i Sovjetunionen. Dette var sånn rett før og etter 1960, slik at amerikanerne kunne si «at i løpet av ti år skal vi sette en mann på mars», og det hørtes utrolig ut, men de klarte det allikevel.

Nå er det til mars det skal sendes folk. Det er ikke måte på planer, og de som engasjerer seg i dem. Det er reality-show, en slags skikkelig Big Brother og Farmen og 71 grader nord og det meste i blanding, sende en haug med folk til mars, og se hvem som klarer seg. En rogalanding er visstnok med blant dem som er videre i systemet, og kan være aktuell å sende av gårde, om programmet blir noe av, som det aldri vil bli.

De sa det den gang også, at noe menneske vil aldri bli sendt til månen, og i alle fall ikke i løpet av ti år. Det er altfor vanskelig, og ingen har gjort det før. Nå er det akkurat det samme med mars, sier de som er gode til å snakke for seg, og samle penger til tvilsomme prosjekter. Det er en merkelig, men forførende logikk, at bare fordi mennesket før har klart ting man tidligere har ansett som umulig, vil vi være i stand til å klare alt som er ansett som umulig. I nøkterne forsamlinger burde det være lov å minne om at de fleste ting som er ansett umulig, også har vært det, og aldri blitt gjort.

Å reise til mars er ikke umulig. Men det er mildt sagt veldig mye vanskeligere enn å reise til månen. Det er sykt mye lengre, månen er jo like i nærheten, den snurrer rundt oss, mars følger en helt annen bane. Vi må beregne det slik at vi treffer med raketten når mars er nærmest, ellers blir det veldig dyrt og vanskelig. Å ha nok drivstoff til å komme seg bort er astronomisk dyrt, å klare å gjennomføre en landing og til og med en sikker landing, er utfordrende, mildt sagt. Og så ha med nok drivstoff og utstyr til at man også skal komme seg tilbake til jorden er – la oss si det forsiktig: optimistisk.

Blant alle luftslottene i forbindelse med planeten mars, og reiser dit, liker jeg spesielt godt den at mennesket skal lage «koloni» der. Vi skal gjøre den beboelig. Vi skal gjøre det slik at menneskeheten kan reise til mars, om vår planet blir ødelagt slik at det ikke lenger er mulig å bo her. Kanskje skulle noen minne om at det er kort og godt utenkelig at noen menneskelige aktivitet eller andre katastrofer – naturlige og astronomiske, skulle ødelegge vår planet så mye at den blir mindre beboelig enn mars. Det er mars som er katastrofeplaneten. Det er der de har hatt armageddon, og vel så det. Mars er hinsides ytterpunktet hvor ille det kan gå her på jorden.

Forhåpentligvis har vi politikere som kan holde igjen for offentlige bevilgninger til prosjekter som dette. Syke forretningsfolk kan gjøre som de vil, la dem like godt kaste bort pengene sine på prosjekter som dette, som på å overbetale fotballklubber og fotballspillere. Jeg ser en kar som Elon Musk er involvert, det gjør meg skeptisk både til ham og bilen hans, det er nødt å være en bløff. Menneskeheten liker folk som tenker stort og lykkes, særlig de som gjør det stikk i strid med hva alle andre sier, det er sikkert et sunt instinkt at det er blitt slik. Men av og til er det alle andre som har rett. Fysikkens lover kan ikke brytes, selv ikke av store visjoner og utømmelige budsjetter. Liv på mars finnes kanskje, det kan man godt undersøke, men man må aldri tro det livet er vårt eget. Det er praktisk mulig å sende et menneske til mars, men det vil være et menneske som sovjethunden Lajka, et menneske som dør av det.

 

Selfie app redder liv

Etter lang tids dvale våkner bloggen til liv for å melde at det er utviklet en app for å hindre at folk dør i det de er i ferd med å ta en selfie.

Den setningen var for fin til å la være å skrive. Nyheten er fra BBC World Service, og kommer etter at en kar omkom i Yellowstone park etter å ramlet oppi en kokende varm, vulkansk kilde. Levningene hans ble oppløst før redningsmannskapet fikk restene hans opp. Fyren var på tur sammen med sin søster, som skal ha filmet ham i det han ramlet uti.

Vi lever i en sensitiv verden der man ikke skal gjøre seg morsom over at folk dør. Men om man først velger å være morsom, hjelper denne måten å dø på godt til. Ingenting er som våghalser som ønsker å få et veldig unikt og dramatisk bilde av seg selv, og som får akkurat det, i det de dør.

Det blir toppet av selfieappen, som ser ut til å være såpass seriøs at BBC velger å rapportere om den. Det er så jeg knapt våger å lese den artikkelen, i frykt for at det som står der ikke matcher hva jeg ser for meg: en app som får telefonen til å pipe når man tar en selfie som ser skummel ut. Slik at om en modig mann ikke skjønner det er farlig på kanten av Vøringfossen selv, så får han klar beskjed fra mobiltelefonen, og kan komme seg lenger bort fra kanten, haha.

Orddelingsfeilen i overskriften er helt på sin plass. Dette er vanskelig å ta alvorlig. Og derfor nettopp noe for denne bloggen. Som nå er våknet til liv, av andres død, og så videre.

Tou – amazing

Det var festival nå i helgen på Tou scene, og andre scener i Stavanger-området. Det var en festival som gikk ut på bare å slippe alt løs, som om alle nå bare hadde fått nok av regler, la heller kaos råde. Når øl blir fraktet på traller og servert fritt og ubegrenset til et hundretalls komikere og artister, så er det klart man ikke kan forvente det blir striglet.

Arrangør var Comedy box club, Chi Chi Ton, hennes ide fra start til mål. Det er egentlig en ganske vanvittig ide, og enda mer vanvittig kanskje å gjennomføre det. Det er svært mange mennesker å holde orden på, svært mye å organisere, og ingen garantier verken med publikum eller med budsjettene. Jeg fatter ikke at hun våger, får det til og går for det.

I starten må jeg også gi ros til de frivillige, de viktigste og mest undervurderte av alle. På undergrunnsarrangement med undergrunnsbudsjetter trengs det frivillig arbeidskraft, det gjør det vel på alle kulturarrangement, og på festivaler trengs det en hærskare, som for liten og ingen lønn må rydde, styre og ordne, og gjerne ta i mot kjeft både fra artister og publikum. På Toumazeing var de fantastiske, blide og vennlige, og sørget for at alt gikk riktig for seg på alle rom til alle tider, alltid, overalt. Jeg håper Chi tar godt vare på dem, og at de føler seg godt ta vare på.

For oss komikere, så er det jo bare en narsistisk utblåsning av kolossale dimensjoner, som hele livene våre er. For å være komiker og stille seg opp på en scene for at noen hundre mennesker skal se på deg og le av deg, så må det være noe spesielt, selvbildet må ha blitt litt rotete på en eller annen måte, for høye og for lave tanker om seg selv, gjerne begge deler på en gang, og om hverandre. Man må opp på scenen for å få ut et eller annet, og fortsetter festen etterpå for å få ut mer av det samme.

Det er veldig mange kjekke folk, liberale, folk som driter i alt, det fins ingenting det ikke går an å le av, og høyt tempo og full musikk.

Vanligvis på klubbscenene varer showene to timer fra klokken 2100. Dørene åpner 2000, og på de tre timene får man ikke drukket så enormt. Folk sitter jo også og ser på, øl er naturlig å kjøpe i pausen.

På Tou sirkulerte man rundt på alle de forskjellige scenene og alle de forskjellige stedene, det var naturlig å kjøpe øl hele tiden. Jeg tror få av komikerne nådde opp mot sitt beste, litt slapp i konsentrasjonen, både de selv og publikum. Men det var jo bare drit og gøy, dette var fest, ikke kunst, og i den grad det var kunst, så var det sitt eget kunstprosjekt. En slags performance og utstilling der artistene, publikum og de frivillige viste seg selv frem, se hvordan det går når vi bare slipper alt løs.

Jeg elsker sånne fester. Vi drakk og drakk og drakk, jeg snakket med alle, gikk fra sted til sted, og hele tiden de naturlige avbruddene for å gå ned og hente mer øl, og så tilbake, inn på tilfeldige scener, se folk man vil ha med seg, glemme folk man vil ha med seg, se folk man ikke tenkte man ville ha med seg, kjøre på.

Fredagskvelden ble vi kastet altfor tidlig ut etter min smak. De stakkars frivillige hvisket til oss på bakrommet at stedet stengte, de ansatte på Tou skulle hjem. Og det må man jo akseptere, selv om det hadde vært veldig kjekt å være der lenger. Her skjedde jo mye som ikke lar seg skrive på en blogg, men som vil leve videre i det humoristiske minnet til alle komikerne som var der. Det var jo to velkjente løse kanoner fra Bergen, de løseste av kanoner, de som bare fyrer seg selv av i enhver retning, både i tanker, ord og gjerninger. En skog av taxier kom for å hente oss. Jeg hørte til dem som kjørte til hotellet, der Ole Soo spanderte whisky nede i hotellbaren, flott skal det være, og flott var det. Her skjedde mye mer enn jeg har skrevet, det morsomste blir mellom oss.

Så var det å reise hjem med 0217-toget, som ved denne anledningen var en buss. Jeg sovnet, våknet på Sandnes, og gikk av på Ganddal, der jeg bor. I seng, opp klokken 0845, ding – våken!

Det var seminar om Russland og Ukraina klokken 1400, jeg er jo så opptatt av de tingene der, jeg følger med og vet ting, men alright, det varte cirka to timer, og jeg gikk ned til Tou-scene etterpå. Satte meg til med kaffe og ipad, de andre var jo ikke begynt å komme ennå, og noen var på workshop. Ipaden hadde jeg med, for å ta notater på det seminaret, og ha til å lese på, skulle det være noe. Det var galskap å ta med ipad på et arrangement som dette, galskap.

Så var det jo også galskap det alt sammen var. Og det var det som var så gøy.

Litt uheldig ble det krøll med transporten da jeg uventet hadde reist fra Ganddal til Stavanger, og nå måtte fraktes tilbake til Sandnes igjen, fordi jeg var blant dem som skulle opptre der. Det var ikke plass i bilen, rett og slett, og jeg måtte litt beklemt gå ut av den igjen, og selv sørge for å komme meg til Sandnes. Litt fare for dårlig stemning, der.

Men det ordnet seg på aller beste vis, jeg tullet litt frem og tilbake, løp så til stasjonen, da jeg plutselig bestemte meg for å rekke det, så bussen kjøre ut akkurat i det jeg kom, buss-for-tog, var det, og så satte jeg meg for å vente på dette, mens jeg leste og skrev på ipaden, og en annen av komikerne som også skulle til Sandnes, ringte meg, og jeg satt på med ham, Fredrik Brimsø. Ingen problem, alt greit.

Ideen med Sandnes var kanskje ikke den beste, det var jo ikke samme festivalstemning der, akkurat, med et lite lokale, ingen sirkulasjon, og heller ikke noe publikum. Vi tok med oss dem som var, og reiste tilbake til Tou i Stavanger. Det var der det skjedde, der vi måtte være. Det var det vi på godt norsk kaller bomtur, det Sandnes-prosjektet.

Men i Stavanger var det rock’n’roll. Det var ubegrenset med øl, ubegrenset med Sandwich, Siri Seljeseth sa at det ikke teller hva man spiser når man drikker, og jeg er helt enig, det teller ingenting, og heller ikke når man ikke drikker. Sandwich, chips, sjokolade, vi ble traktert som rockestjernene vi liker å føle oss som.

På ny ble vi jaget ut da alt var slutt, men nå for nachspiel, et sted i nærheten, der det også var øl og sikkert også annen drikke. Der var vi til klokken var tre, full gang. Så mange interessante folk, jeg syntes det var så interessant med alle disse mange folkene.

Da vi ble jaget ut fra dette stedet også, var det nachspiel på hotellrommet til en kar, Nils Erik. Der var vi riktignok bare fire igjen, David Varvatn, Marthe Kindervåg, jeg vet ikke hva de andre gjorde. Vi fire var i storslag, og hadde vært det hele kvelden, i hvert fall de jeg hadde kontroll på. På rommet var det sprit, akkurat som det skal være, etter en lang kveld. På forskjellige tidspunkt gikk de andre, så det var bare Nils Erik og jeg igjen til slutt. Om vi var der i timevis eller kortere, vet jeg ikke. Det var i hvert fall morgen da jeg gikk.

Sånn måtte det også være. Siste tog gikk klokken 0217, så var det morgentoget, og jeg mistet et par av dem også, før jeg kom meg av gårde, faktisk mistet jeg dem alle.

Selv på egen hånd var det nesten som instinktene mine sørget for at festen og gangen fortsatte. Jeg kjøpte billett på stasjonen, automaten der, og satte meg ned på en benk, og sovnet for en stund.

Da jeg våknet, hadde jeg glemt at jeg hadde kjøpt billett. Og jeg hadde ikke kortholderen med visakort og førerkort og Coop-kort. Etter en stund fant jeg ut at jeg heller ikke hadde ipaden.

Så jeg gikk tilbake til hotellet, der vår nachspiel-venn, Nils Erik, sov som en stubbe. Jeg var pessimistisk da jeg banket, for han hadde snakket med noen jenter på naborommet, han er grundig homofil, og de banket på døren og ville fortsette samtalen en del gjennom natten, da lukket han ikke opp, og jeg fryktet han skulle tro jeg var dem. I hvert fall lukket han ikke opp.

Dermed måtte jeg sette meg i matsalen, og vente, og snakke litt med de andre komikerne. Først da flyet skulle gå, folk skulle gjøre til flyplassen, gikk jeg opp for å banke på på ny, nå måtte han jo våkne, han skulle reise. Jeg vekket ham, og han løp som en vind, pakket alt, og forsvant, stresset og sent ute – og ingen ipad.

Jeg var altså uten penger og ipad i Stavanger, to mil fra Ganddal, der jeg bor. Mor og kjente med bil, var opptatt. Jeg tok en liten høneblund i parken, på en benk, før jeg bestemte meg for at jeg kunne like godt gå hjem.

På veien stakk jeg innom stasjonen, for å se om kortet og ipaden kanskje var der, om det kanskje hadde falt ut av lommen. Etter en del kvaler spurte jeg også på Narvesen, om de hadde fått inn noe, kort, ipad, eller noe sånt. De hadde fått inn kortholderen, med sertifikatet og coop-kortet, visakortene var vekk.

Det var jo litt dumt. Det kan bety at det kunne være de var stjålet.

Dermed kom spørsmålet om at jeg kanskje burde sperre kortene seg pressende på. Det ville være lurt, men jeg hadde ikke nummeret til banken, og nå begynte også telefonen å gå tom for batteri. Jeg visste ikke om jeg ville ha nok til å sjekke på mobilnettet, ringe, sperre, og så etterpå kunne bli kontaktet for å bli hentet.

Jeg hadde gått noen kilometer da jeg fikk nummeret på tekstmelding, fra mor, så kunne jeg ringe, og sperre, og gjorde det. Ved Jåtta vgs ble jeg hentet, det er ikke så galt langt fra å være halvveis hjem, jeg hadde gått en liten mil.

Hjemme sjekket jeg straks om det var tappet penger av kontoen, det var det ikke, annet enn de 56 kronene jeg hadde kjøpt billett for. Billetten lå i lommen, så det var ingen vits i å spasere hjem. Buss-for-tog stod jo der også, akkurat i det jeg begynte å gå, men jeg hadde ikke verken kort eller kontanter (men jeg hadde altså billett, vet jeg nå, i lommen).

Så kunne jeg bestille nye kort, og få den saken av verden.

Det gjensto bare ipaden. Den var litt mer vrien. Jeg hadde ikke sikkerhetskode på den, og ikke hadde jeg tatt sikkerhetskopi på flere måneder. Jeg gjorde alt som var mulig å gjøre på nettet, søkte på «find my ipad», men den virket ikke, siden den ikke var tilkoblet noe nett. Jeg satte statusen på den til «lost», slik at den ville skru seg av og kreve kode om noen koblet til nettet.

Det var også russisk arrangement, denne dagen, helt uavhengig av TouMazeing, men likevel noe jeg ville være med på. Uten visakort ville det bli vanskelig å komme seg tilbake til Stavanger, kanskje, men jeg fant noen å sitte på med, og kjørte. I huset var jeg i to-tiden, vi kjørte igjen 1510, mellom 1448 og 1455 sov jeg, med klokken på nedtelling, 7 minutter, og alarm.

Det var veldig kjekt russisk arrangement også, men det har ingenting med denne bloggen og posten å gjøre, det hører til en annen del av mitt liv. Jeg var der i timevis, den siste som gikk, som alltid, og snakket i vei med fullt av folk, russere og nordmenn, russisk og norsk. De likte jo veldig godt hva jeg hadde opplevd i det siste, med ikke å ha sovet om natten, og ha mistet ipad og visakort, og den slags type ting.

Men sånne tap må man ikke ta for tungt. Festen var helt supert, man må regne med litt svinn, ipaden kan erstattes for penger, dataene på den kan ikke erstattes, men jeg har vel kanskje ikke så stor bruk for dem heller. Det hadde vært veldig greit å få den tilbake, veldig greit, veldig, veldig greit, jo mer jeg tenkte på det, dess mer dumt var det å kjøpe en ny, og det var jo virkelig mye jeg hadde skrevet på den, og gjort med den, som ville være tapt, om jeg kjøpte ny, for eksempel hundrevis av russiske gloser, timevis med arbeid, gjennom dager og måneder.

I dag ble også det ordnet. Melding på Facebook, fra Nils Erik, ipaden lå hos Norwegian på Sola flyplass. Den hadde havnet i bagasjen hans på et eller annet tidspunkt. Han var tatt med den i sikkerhetskontrollen, og fått helt sjokk – hva var det for noe? Før han hentet seg inn igjen, fordi man skal jo ha kontroll på hva man har i egen bagasje, og han endret til – ligger den der?

Så alt gikk godt, som jeg sa til ham, det ville være helt uansvarlig å overlate ipaden til meg i den farten jeg var i, på stasjoner, benker i parken og det ene og andre, så ubekymret og vennligsinnet, og at jeg mistet bankkortene og sperret dem var bare en fordel, ellers hadde jeg bare risikert å bruke dem til å kjøpe ny ipad.

Kjempefest.

2013 in review, som de sier på engelsk

Vi som blogger på wordpress får hver nyttårsaften en mail med hvordan det har gått. Min greie humor har ligget stort sett død og kald siden den ble opprettet, omtrent som min karriere innen stand up, som jeg mange ganger har snakket om. Men i år har jeg jobbet litt, jeg har tenkt å livne det litt opp, og har derfor gjort noen grep for å få litt oppmerksomhet.

Akkurat det er en blandet ting for meg. Jeg er komikeren som ikke er sikker på om han liker så mye oppmerksomhet, bloggeren som synes det er tryggest når det ikke blir så mange treff. Utsolgt hus legger alltid press på oss som skal opptre. Og jeg vet ikke om jeg har så lyst til å stå for alt jeg tøyser med og sier og skriver, i alle sammenhenger i livet. Hvis bare alt ble forstått sånn jeg ønsker det, men det blir det jo ikke alltid. Eller ikke noen gang.

Bloggen har fått mange flere treff enn alle tidligere år til sammen, men er fremdeles ikke godt besøkt. Jeg er ikke sikker på hva jeg vil med den, om det skal bli til noe. Jeg er heller ikke sikker på hva jeg vil med karrieren min, om den skal bli til noe.

Men i noe av det har jeg ikke noe valg. Jeg har og har alltid hatt en voldsom skrivetrang, fullt av ideer som må ut, morsomme ting som må få sin form. Det er humor med alvor, utfordringer mot humorens form og rammer, kan vi gjøre noe nytt og friskt og annerledes, og det er humor som bare er tøys og tull. Jeg må få det ut, skrive det ned, legge det ut på en blogg, opptre med det på scenen, gi det til andre, eller bare oppbevare det for meg selv.

Så bloggen vil bli opprettholdt. Og som moden og gift mann tar det seg ikke ut om jeg bruker så mye av tiden min til fjas. Det er nok til å komme noe ut av det. Livet forplikter. Så jeg er nødt til å håpe på oppmerksomhet. At showene blir utsolgt, bloggen bli lest, og folk vil ha meg til å opptre eller gjøre noe med tekstene mine. At det blir til noe.

Takk for det gamle.

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2013 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

The concert hall at the Sydney Opera House holds 2,700 people. This blog was viewed about 11,000 times in 2013. If it were a concert at Sydney Opera House, it would take about 4 sold-out performances for that many people to see it.

Click here to see the complete report.