Noen har tatt livet mitt…

I går på Comedy box festivalen på Folken, Stavanger.

På bakrommet sitter en kar. Jeg hilser på ham, som vi hilser på alle der bak, vi er et fellesskap. Han heter Trond, jeg heter Eivind. Så blir det litt merkelig.

Jeg er fra Ganddal. Jeg også. Hvor på Ganddal? Lundehaugen. Jeg også. Jeg er Ulveveien, jeg Gaupeveien. Og så er det å få på plass årstall, og hvem vi kjenner.

Deretter

Hva gjør du utenom Stand up? Jeg er lærer. Jeg også. I hva? I norsk. Jeg også. Jeg er på Bryne videregående. Der har jeg også vært.

Det er ikke så farlig å markere hvem som sier hva i en slik samtale. Det er jo litt hipp som happ. Det er sjelden det er så mange sammentreff, nesten som om det var en spøk.

Stand up festivalen i Stavanger går over to dager, i dag og i går. Jeg gjorde unna mitt innslag i går, Trond står i dag også. Jeg håper å få sett ham på scenen, for å se om han kanskje har tatt vitsene mine også.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Fester, reiser og møter, Uncategorized

Riktig hotell, feil dag

Folk hadde litt moro av meg da jeg overnattet en natt på feil hotell i Athen forleden. I dag var jeg i riktig hotell, men på feil dag.

Det var heller ikke så langt å reise. Bare inn til Stavanger. Jeg hadde sjekket på forhånd, navn på hotellet, og hvor det var. Det var hotell Atlantic, litt høyere standard enn det jeg er vant med.

Jeg skyndtet meg hjem, pakket raskt, og gikk ned til toget til Stavanger. På toget oppdaget jeg at jeg hadde glemt tannkost og toalettsaker. Det gikk jeg straks og kjøpte, straks jeg kom til Stavanger.

Så var det til hotellet. Jeg sjekket til og med gateadressen, selv om dette hotellet ligger ved Breiavannet, og er helt umulig ikke å finne.

Jeg gikk inn, men klok av skade etter Athen, spurte jeg på en måte som åpnet for det kunne være jeg som tok feil. Er dette hotell Atlantic? Skal vi være her? Er det rom på mitt navn?

Alt skulle det være. Ingenting var.

Så sjekket jeg mailen med invitasjonen, og viste det til damen i resepsjonen. – Er dette hotell Atlantic? – Ja, det er det. Men i dag er det 9. april. Invitasjonen er for 16. april. Om en uke.

Jaså?

Det skulle bare være for meg å reise hjem. En unødvendig tannkost rikere.

Dessverre var det feil på toglinjen, så togene stod bom fast. Det samme gjorde jeg. En uke for tidlig, i Stavanger.

Og før jeg er tilbake, skal jeg til Bergen, for å gjøre stand up. Det blir morsomt.

Legg igjen en kommentar

Filed under Mitt morsomme liv, Uncategorized

Equinor

Det er vanskeligere å være morsommere enn Statoil når de nå skal skifte navn til Ekvinor, eller hvordan de nå velger å stave det. De skal signalisere at de ikke lenger vil være det de er, et statseid oljeselskap som satser internasjonalt og engelsk – Statoil, men de at de i stedet vil være noen ingen skal være riktig sikre på hva er for noe.

Statoil har det med å bruke millionene sine på logo- og navneendringer. I 2009 endret de logoen, fra den veldig forståelige oljedråpen, til den ikke like forståelige lilla viften. Eller blomsten, eller spiralen, eller hva det er. Det kostet dem 200 millioner. Vel verdt, vil jeg tro. Bensinstasjonene solgte de ut, og skiftet navn på. Fra Statoil, forståelig, kjent og greit, til Circle K, fullstendig sprøtt. Ikke vet jeg hva det kostet. Men jeg er glad jeg har elbil.

I følge Statoil selv er de veldig fornøyd med det nye navnet. Det signaliserer «det norske opphav», med å ende på -nor. Det er veldig mange som signaliserer «norsk opphav» på denne måten, Telenor og Avinor, kommer straks i hu. Postnor er det kanskje også noe som heter? Det er klart de må ha godt betalt de som klarer å tenke ut slikt.

De som tenkte ut navnet Equinor, må ha gitt blaffen i det norske opphavet i starten av navnet. For det ligner ingenting, q er en bokstav vi aldri bruker, og som ikke hadde behøvd å være i det norske alfabetet. Stavemåten qui er latinsk, og for de latinske språkene. Engelsk har tatt inn noen av disse ordene, de begynner på Equ, men norsk har det ikke, kanskje med unntaket Equinox, for vårjevndøgn og høstjevndegn.

I følge Statoil selv og de som har tenkt ut navnet, skal Equi nå signalisere at Statoil satser på likhet. Bokstavene Equ er utgangspunktet for ord som equal, equality og equlibrium. Det er det ganske riktig, men hva dette har med Statoil å gjøre, er ikke godt å si. Kanskje skal de satse på lik, likhet og likevekt? Statoil er det viktigste selskapet i Norge. Kanskje skulle det være foruroligende når de nå vil bruke noen hundre millioner på å signalisere det er mot likevekten de skal sette inn støtet.

Mange har allerede gjort seg morsomme over spørsmålet hva vi skal leve av etter oljen. Kanskje er det likevekten?

På toppen av alt det andre, er det at equi er flertall av latinsk equus, hest. Christine Siljedal har slik skutt gullfuglen. Hun har allerede en liten bedrift, en veterinærtjeneste, spesielt for hester, kalt equinor. For henne er jo navnet riktig passende, det går an å skjønne hvorfor hennes veterinærtjeneste skal hete det. Men nå kommer Statoil, eller Circle K, eller Ekvinok, og betaler henne ut av det, for en ukjent sum. Og hun får all den markedsføringen hun kunne drømme om, og vel så det.

Statoil/Equinor har også laget en film på YouTube, for navnebyttet. Jeg holdt ut 10 sekunder å se på den. Eldar Sæthre sier det tar tid å bli vant med et navn, det vet alle som har gitt navn til et barn eller har giftet seg. Det viser vel mest av alt at han ikke har peiling, for når navnet er rett og riktig, så setter det seg med en gang. Og når et godt navn skiftes med et dårlig, så er det sykt.

Det er skikkelig morsomt. Men 230-250 millioner som de signaliserer dette vil koste, er altfor dyrt for en god latter. Så hadde det også vært bra om vårt mest verdifulle selskap hadde et navn det gikk an å ta alvorlig.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I nyhetene, Uncategorized

Etter et show

Dette er skrevet litt vel lenge etter til å kunne matche før et show. Men det er blitt søndag kveld, mine to sceneopptredener er gjennomført, og jeg er tilbake i gamet.

Torsdag var spenningsnivået mitt for høyt. Det skinte vel igjennom i posten jeg skrev, man skal ikke være så anspent som det der. Man har å justere seg.

Jeg fikk det ikke helt til. Manuset mitt var bra, ideen min helt fin, men jeg greide ikke helt å levere den. Publikum var med, jeg fikk latter og applaus, men det fløt ikke som det skulle. Det var heller ikke den forbindelsen mellom publikum og meg som sjangeren krever.

Kveldens helt var Vidar Hodnekvam. Han og jeg startet nokså samtidig, vi var begge i Stand up Bergen på slutten av 00-tallet. Nå var han langt foran meg. Det var helt tydelig jeg hadde vært vekke et par år, mens han har satset hardt, og nå lever av det. Settet hans var helt gjennomarbeidet, han har hatt regi på det for soloshowene sine, og han visste nøyaktig hva det er som fungerer. Publikum var helt med, og det samme var vi komikere. Dette var en oppvisning.

Dagen etter hadde jeg tenkt litt mer gjennom ting. Jeg hadde bestemt meg for å roe meg ned, ikke fyre opp nervøsiteten og anspentheten, heller høre litt tøff musikk og være lykkelig og i angrepsmodus. Jeg justerte også manuskriptet litt, det var tekst som gikk oppå hverandre i den første versjonen, og en del flinkissekvenser publikum aldri får med seg. Jeg tenkte også at jeg måtte ha nærvær, deler der publikum måtte bli overbevist om at jeg snakket til dem, og responderte på deres reaksjoner. Og jeg hadde nøkkelsetninger til å bringe meg inn på manus, om jeg skulle ut og improvisere.

Da satt det. Det var gjentatte ganger applaus, gapskratt, og deler av publikum jeg kunne merke jeg hadde helt intenst med, de var klare til å le av meg på et øyeblikk. Akkurat som det skal være. Manuset var litt justert, litt bedre, og leveringen av det var atskillig bedre. Da satt det.

Etterpå var øl og glede i baren. Det er kjekt å være tilbake, og jeg hører hjemme her.

Legg igjen en kommentar

Filed under Stand up, Uncategorized

Før et show

Det er den følelsen. Om to timer åpner dørene, og så er det snart showstart. Jeg er en av dem som skal på. For første gang på to år. Ingen må forveksle den følelsen med glamour eller noe fancy. Det er heller det hvorfor jeg vil meg selv så vondt, og setter meg selv i denne situasjonen jeg kjenner så godt.

Jeg misunner de som spiller i band. De kan sangene sine. Så det er å fremføre dem, og kanskje snakke litt i mellom. Mange av dem kan skjule seg bak instrumentene sine. De vet hva de skal gjøre, og vet at publikum har kommet for å se dem gjøre akkurat det.

For oss komikere er det annerledes. I hvert fall for meg. I tillegg til frykten for at publikum ikke skal like det du har, kommer frykten for at du ikke engang skal klare å få det riktig frem. Det er mye tekst jeg skal huske, den blir omarbeidet og bearbeidet frem til siste stund. For meg må det være slik, for at det skal fremstå passe rufsete, jeg kan ikke være for glatt og polert. Jeg kan ikke ha hver bevegelse planlagt på forhånd. Jeg er nødt til å gå inn i usikkerheten og frykten, for at det jeg holder på med skal fungere.

Andre komikere har vitser de sier igjen og igjen, mange ganger. De er ikke i tvil om sine egne tekster. For dem gjelder tvilen andre ting. Mange komikere har en militant selvsikkerhet utad, men det er et sårt yrke, og mange har en uro i seg, som gjør at de bare må gripe den mikrofonen, og la det stå til med det de synes er morsomt.

Mitt tog går om en time. Frem til da skal jeg gå gjennom manus, på ny og på ny og på ny. Jeg synes det er bra. Men vil det nå frem til publikum? Vil jeg klare å levere det sånn som jeg skal? Vil jeg rekke å rette opp alle feilene som ennå er i det?

Sånne ting går gjennom hodet. Så er det å poste dette innlegget, og ta fatt på oppgaven.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Flukten til mars

Det var ganske godt gjort å reise til månen. Det var amerikanerne som gjorde det, etter at sovjetrusserne først hadde sendt en død hund i bane rundt jorden, så et levende menneske, Lajka og Jurij Gargarin. Begge to superhelter i Sovjetunionen. Dette var sånn rett før og etter 1960, slik at amerikanerne kunne si «at i løpet av ti år skal vi sette en mann på mars», og det hørtes utrolig ut, men de klarte det allikevel.

Nå er det til mars det skal sendes folk. Det er ikke måte på planer, og de som engasjerer seg i dem. Det er reality-show, en slags skikkelig Big Brother og Farmen og 71 grader nord og det meste i blanding, sende en haug med folk til mars, og se hvem som klarer seg. En rogalanding er visstnok med blant dem som er videre i systemet, og kan være aktuell å sende av gårde, om programmet blir noe av, som det aldri vil bli.

De sa det den gang også, at noe menneske vil aldri bli sendt til månen, og i alle fall ikke i løpet av ti år. Det er altfor vanskelig, og ingen har gjort det før. Nå er det akkurat det samme med mars, sier de som er gode til å snakke for seg, og samle penger til tvilsomme prosjekter. Det er en merkelig, men forførende logikk, at bare fordi mennesket før har klart ting man tidligere har ansett som umulig, vil vi være i stand til å klare alt som er ansett som umulig. I nøkterne forsamlinger burde det være lov å minne om at de fleste ting som er ansett umulig, også har vært det, og aldri blitt gjort.

Å reise til mars er ikke umulig. Men det er mildt sagt veldig mye vanskeligere enn å reise til månen. Det er sykt mye lengre, månen er jo like i nærheten, den snurrer rundt oss, mars følger en helt annen bane. Vi må beregne det slik at vi treffer med raketten når mars er nærmest, ellers blir det veldig dyrt og vanskelig. Å ha nok drivstoff til å komme seg bort er astronomisk dyrt, å klare å gjennomføre en landing og til og med en sikker landing, er utfordrende, mildt sagt. Og så ha med nok drivstoff og utstyr til at man også skal komme seg tilbake til jorden er – la oss si det forsiktig: optimistisk.

Blant alle luftslottene i forbindelse med planeten mars, og reiser dit, liker jeg spesielt godt den at mennesket skal lage «koloni» der. Vi skal gjøre den beboelig. Vi skal gjøre det slik at menneskeheten kan reise til mars, om vår planet blir ødelagt slik at det ikke lenger er mulig å bo her. Kanskje skulle noen minne om at det er kort og godt utenkelig at noen menneskelige aktivitet eller andre katastrofer – naturlige og astronomiske, skulle ødelegge vår planet så mye at den blir mindre beboelig enn mars. Det er mars som er katastrofeplaneten. Det er der de har hatt armageddon, og vel så det. Mars er hinsides ytterpunktet hvor ille det kan gå her på jorden.

Forhåpentligvis har vi politikere som kan holde igjen for offentlige bevilgninger til prosjekter som dette. Syke forretningsfolk kan gjøre som de vil, la dem like godt kaste bort pengene sine på prosjekter som dette, som på å overbetale fotballklubber og fotballspillere. Jeg ser en kar som Elon Musk er involvert, det gjør meg skeptisk både til ham og bilen hans, det er nødt å være en bløff. Menneskeheten liker folk som tenker stort og lykkes, særlig de som gjør det stikk i strid med hva alle andre sier, det er sikkert et sunt instinkt at det er blitt slik. Men av og til er det alle andre som har rett. Fysikkens lover kan ikke brytes, selv ikke av store visjoner og utømmelige budsjetter. Liv på mars finnes kanskje, det kan man godt undersøke, men man må aldri tro det livet er vårt eget. Det er praktisk mulig å sende et menneske til mars, men det vil være et menneske som sovjethunden Lajka, et menneske som dør av det.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Humor, I nyhetene

Selfie app redder liv

Etter lang tids dvale våkner bloggen til liv for å melde at det er utviklet en app for å hindre at folk dør i det de er i ferd med å ta en selfie.

Den setningen var for fin til å la være å skrive. Nyheten er fra BBC World Service, og kommer etter at en kar omkom i Yellowstone park etter å ramlet oppi en kokende varm, vulkansk kilde. Levningene hans ble oppløst før redningsmannskapet fikk restene hans opp. Fyren var på tur sammen med sin søster, som skal ha filmet ham i det han ramlet uti.

Vi lever i en sensitiv verden der man ikke skal gjøre seg morsom over at folk dør. Men om man først velger å være morsom, hjelper denne måten å dø på godt til. Ingenting er som våghalser som ønsker å få et veldig unikt og dramatisk bilde av seg selv, og som får akkurat det, i det de dør.

Det blir toppet av selfieappen, som ser ut til å være såpass seriøs at BBC velger å rapportere om den. Det er så jeg knapt våger å lese den artikkelen, i frykt for at det som står der ikke matcher hva jeg ser for meg: en app som får telefonen til å pipe når man tar en selfie som ser skummel ut. Slik at om en modig mann ikke skjønner det er farlig på kanten av Vøringfossen selv, så får han klar beskjed fra mobiltelefonen, og kan komme seg lenger bort fra kanten, haha.

Orddelingsfeilen i overskriften er helt på sin plass. Dette er vanskelig å ta alvorlig. Og derfor nettopp noe for denne bloggen. Som nå er våknet til liv, av andres død, og så videre.

Legg igjen en kommentar

Filed under I nyhetene