… og etter Pangkvelden

Pangkveld kan allerede skrives med stor forbokstav. Det var 10. oktober, Sandnes brygge. Det ble utsolgt hus, og de fleste av komikerne så sammen med publikum ut til å ha en god dag.

Jeg hadde hele dagen til å forberede manuskriptet, men rotet litt med sånn jeg organiserte det, jeg var for opptatt av å skrive ned alt jeg kom på. Dermed hadde jeg det bedre i manuskriptet enn i hodet, og det var flere steder jeg hadde litt mange valgmuligheter til å ha helt kontroll. Derfor var jeg litt unødig stresset, særlig til å ha et så sterkt manus som jeg hadde i dag. Jeg har fremført det tidligere, i Bergen, men jeg endret såpass mye at det var nesten som å produsere og lære seg et nytt manus.

Uansett, jeg satt på med de i familien som skulle være med og se på. Vi kom ned cirka halv ni, da var det allerede flere meter kø ved billettkontrollen. Noen skulle kjøpe, noen skulle bare vise billetten de allerede hadde kjøpt. Sandnes brygge var litt ombygget siden sist jeg var der, så jeg brukte selvsagt litt tid på å prøve de gamle veiene, og bomme med dem. Jeg spurte også en helt vanlig publikummer om hvor vi komikere skulle være, at jeg skulle stå i dag. Jeg trodde han var dørvakt. Hva han trodde om meg er ikke godt å si.

Ombyggingen gjorde det litt vanskeligere for meg å ta mine nødvendige spaserturer for å lære inn manuskriptet. Jeg måtte egentlig ta den utendørs, og gjorde for det meste det. Dermed fikk jeg ikke sett så mye til hvordan det gikk med de andre. Tor Inge Ulveseth var heldig med sitt nummer, det er det ingen tvil om. Jeg så ham helt i begynnelsen, og jeg så ham i avslutningen, der han særlig mot slutten hadde helt full kontroll. Særlig morsomt var det med en pokal han «tilfeldigvis» – i hermetegn – hadde i posen sin, og som han kunne linke tilbake til konferansier Kevin Lunde, som også er tryllekunstner, og som hadde slått en vits om Tor Inges tryllekvaliteter. Den slo an, og velfortjent. Siden var det bare å cruise inn.

Og jeg måtte ut igjen. Særlig viktig var det jo at jeg hadde kontroll på rekkefølgen av de tingene jeg hadde tenkt å si, at jeg husket overgangene. Og så var det litt problemer i begynnelsen, der jeg bestemte meg for bare å la det stå til med problemene, det var ikke så farlig om det lille punktet her i starten var helt skikkelig. Verre var det med slutten, der jeg hadde flere alternativ, de fleste ganske bra, men ingen som virkelig kunne avslutte med en høydare.

Mens jeg gikk og tenkte på dette, hadde Johan Løwig R. Dahl sitt nummer. Det gikk fort, for jeg fikk det ikke med meg i det hele tatt. Konferansier Kevin Lunde så jeg også lite til, men han er stødig og rutinert. Han har alltid kontroll. Kevin Arnt Finesse, der jeg lurer på om ikke Arnt Finesse er et kunstnernavn, han så jeg heller ikke mye til, men av det lille jeg så, gikk det mye bedre med ham denne gangen, enn forrige gang vi stod sammen på Sandnes brygge. Han var ikke dårlig sist gang, men han var veldig drøy, og Rogalandspublikum er veldig snille. I dag virket det som han hadde dempet seg litt, uten at det gikk på integriteten løs, han spiller på det drøye. Men denne gangen hadde han publikum med seg.

Så var det pause. Og snart etter den var det min tur. Det gikk veldig bra, men jeg tror nok jeg leverte manuskriptet bedre den gang jeg gjorde det i Bergen. Det var heller ikke alle endringen som var helt av det gode. De var morsomme, og publikum lo av dem, men de gikk på bekostning av stramheten i manuskriptet. Noen av innfallene var også litt for billige til å høre hjemme i denne settingen, som forsnakkelsen jeg kom til under en av gjennomgangene, med «tortur med kjemi» i stedet for «tortur med kjemikalier». Publikum ler, men litt reservert, og det gjør de rett i. Det var andre deler i manuskriptet som smalt inn bedre, og de delene som ikke gjorde det, skulle bare vært rensket vekk. Men bevares, det er sjelden jeg får så mye latter og applaus, og særlig er det artig når komikerkolleger – som Tom Weum – ler så det merkes i kjeven. Vi profesjonelle og halvprofesjonelle er jo gjerne mer analytiske og kritiske, vi er ikke der for å gi oss over, som publikum gjerne er.

Etter meg gjensto Johan Golden, den enste jeg kunne se på helt og fullt. Det er jo først og fremst ham vi har å takke for at det ble fulle hus alle disse tre kveldene, han trekker folk, og han er jo rutinert og morsom som bare juling. Også på bakrommet er han full av skarpe observasjoner, som alle kunne ha lagt merke til, men som han har sett. Første del av programet var det en del som hadde sett før, eller så handlet det om lokale forhold i Oslo, der vi i Sandnes ikke er helt stødige. Også dette gikk helt bra. Men det var fra han begynte å snakke om Lars Monsen som var sliten, og hva programmet «Ingen grenser» egentlig går ut på, det er da det går over fra latter til latterhikst. Jeg likte også svært godt vitsene om allergi, der fant han på mye morsomt om en idè der det finnes en del opplagte vitser. Golden styrte stødig unna dem, og holdt hele tiden publikum i ånde med overraskende innfallsvinkler og originale poeng.

Jeg tror publikum var godt fornøyde denne kvelden. De hadde i hvert fall grunn til å være det. Vi komikere var i alle fall fornøyde. Det er alltid kjekt med mange folk, fullt hus, og jubel fra alle kanter i rommet.

Dessverre er det slik her i Rogaland at det er tradisjon for bare å gå rett hjem etter et show. Det er ikke så enkelt å få det til annerledes, når få av oss bor i sentrum av byen vi står i, og alltid er avhengig av transport hjem. I ukedagene er egentlig dyr taxi da eneste alternativ, om vi ikke slenger oss i noen av bilene som kjører. Disse kjører som regel rett etter showet er slutt. Det er en fordel med slik det er i Bergen, der det er tradisjon for å bli sittende og ta noen øl etterpå. Det kan utarte til å gå videre, og havne på nattklubb og kødde med døgnet. Sånn får vi blitt kjent med flere, og virkelig bearbeidet hva som har skjedd og vil skje. Det øker samholdet, og mulighetene for tilbakemelding. Men det er enklere i Bergen, der det vanlige er å ha gangavstand hjem. Det hadde i hvert fall jeg da jeg bodde der. Og jeg var alltid med på øldrikkingen etterpå. Det var ganske kult.

Her i Rogaland har vi ganske kule show. Særlig denne uken her kan vi være godt fornøyde, med fulle hus og god respons. I dag var en varslet suksess, en pangkveld vi visste på forhånd ville smelle. Det var veldig gøy. Det er slik kvelder vi lever for, vi som driver med dette. Både publikum og komikere.

Reklame

Morsomt i Bergen

Etter å ha kjørt buss i stedet for båt fra Stord til Haugesund er det med en uggen følelse i magen jeg kjører videre med Flaggruten. Jeg har ikke lyst til å kaste bort særlig mange minutter av mitt liv.

Men om været skaper hindringer på begge sider av reisen, turen opp ble jo nærmest avlyst, der gikk ikke ferger i det hele tatt, så var komikken i mellom upåklagelig.

På onsdag var det veldig stress for meg å lære inn manus. Jeg hadde forberedt meg på å gjøre det på bussen. Men siden bussen ikke gikk, ble det på flyplassen i stedet. Det er verre. Det er noe med lyset og lydene på en flyplass som gjør den dårlig egnet for konsentrasjon, og for hvile. Jeg trengte begge deler.

Det var rimelig intenst å komme til Bergen med en god manuside, men litt hulter til bulter om hvordan den skulle brukes. Jeg hadde flere ting som kunne være med, men hva og hvor hen var jeg i tvil om. Det var stor fare for at jeg skulle glemme noe, blande noe, eller tulle til noe, slik at jeg mistet grepet om publikum. Glemte noe gjorde jeg, men bare i korte øyeblikk, og slik at publikum lo mens jeg tenkte etter hva det var.

Også de andre hadde en god kveld. Særlig Tormod Follesø, kanskje, siden han er forholdsvis ny. Han var først på, og fikk ofte både stor latter og applaus. Jan Tore Kristoffersen, konferansier Olav Haugland og headliner Jonas Bergland leverte også.

Den store kongekvelden ble imidlertid fredagen. Da var det flere som kom, og både komikere og publikum var tydelig i feststemning. De samme vitsene som gjorde det bra på onsdagen smalt inn på fredagen. Jeg hadde gjort noen små justeringer i manuset, som gjorde flyten i det lite grann bedre, og nå hadde jeg også tid til å lære meg det. Satt som en kule. Også de andre fikk jevnt over kraftig applaus og latter, og av det lille jeg hørte hørtes det ut som om de var på morsomme. Før jeg gikk på selv, hadde jeg nok med å konsentrere meg. Og etterpå hengav jeg meg til festen.

Det var det mange andre også som gjorde. Det var riktig morsomt.

Fin kveld på Fogdahuset på Hana

Her kommer en liten bloggpost som handler om hverdagen for oss deltidskomikere. De som tror det er en kremjobb, der vi kan stikke innom et kvarter og lire av oss noen vitser, før vi reiser hjem med et honorar som gir oss god timelønn, de overser mesteparten av jobben. I dag skulle jeg opptre for Hanatuppene, et bydelslag på Hana. Det gikk fort og greit å gjøre en avtale, det var et par telefoner, først for å få et forslag, så for å bekrefte at alt var i orden.

Så var det altså i kveld. Jeg hadde satt sammen et manuskript av gammelt materiale. Det er god trening for meg, som ellers leverer nytt hver gang. Jeg har også et opplegg på de ordinære klubbshowene der de ulike delene av innslaget mitt er knyttet veldig tett sammen. Det kan virke som det bare er mer eller mindre tilfeldig, løst snakk, men det er nøye planlagt for å skape akkurat den stemning som gjør at de litt sære innfallene slår til. Dette fungerer egentlig bare på klubbshow, der min måte å gjøre det på alltid blir en veldig kontrast til det de andre gjør. Det blir også en veldig spenning i disse klubbshowene, siden det er en slik forventing om at det skal være tempo og morsomt, og så er det hos meg langsomt og anti, men likevel morsomt. På oppdragsopptredener går ikke dette like godt. Spenningen blir ikke den samme, og kontrasten er der ikke. Jeg er nødt til å legge det opp på en annen måte skal det bli noe med dette.

I dag hadde jeg plukket ut fem historier jeg ville fortelle: Flysikkerhet, Sana sol, Motorsag, Hødd og Pose. De skulle være fortalt helt hver for seg, og det skulle ikke være nødvendig for meg å bygge opp et spesielt image eller etablere en spesiell stemning for å få det til å fungere. Mellom disse historiene skulle jeg improvisere, og sørge for at jeg hadde publikum med meg.

Fra klokken seks begynte jeg å bli nervøs. Sånn er det alltid. Selve opptredenen tar ikke lange tiden, men hele ettermiddagen og kvelden pleier å ryke. Man tenker på hva man skal gjøre, og om det vil gå bra. Det er ikke lett å konsentrere seg om andre ting.

Klokken litt før ni la jeg ut på sykkel. Da hadde min kone – like nervøs som jeg – allerede brukt 15-20 minutter på å finne det rette antrekket. Hun tar et veldig ansvar her. I dette antrekket syklet jeg de fem kilometerne til Fogdahuset, der jeg skulle opptre.

Her på huset var det Quiz. Jeg satt og ventet til den skulle være ferdig, og snakket med Quizmaster i pausen. Det var et lite, men fornøyd publikum, alle eldre enn jeg. Jeg bestemte meg for at i denne forsamlingen ville det lønne seg å skifte ut posehistorien med Cognac-historien.

Av andre kurositeter så var det riktignok en liten scene der, en liten forhøyning, liten. Men det var ingen mikrofon. For første gang skulle jeg ha Stand up uten mikrofon. Det var artig nok, det. Jeg bestemte meg for å åpne med en vits om det, og litt annet jeg snappet opp kunne være noe mens jeg var der.

Så var det bare å gå i gang. Det var mer å bruke erfaringer fra å være toastmaster og taler i forskjellige forsamlinger, enn så veldig med Stand up. Historiene mine var som alltid, de var ikke noe særlig forandret. Men siden dette praktisk talt bare var en vanlig stue, ble kontakten med publikum ganske egen, så jeg måtte tilpasse snakket litt etter deres reaksjoner. Det gikk veldig bra, Sana sol satt som et skudd, disse folkene på Hana har jo mye av samme bakgrunn som jeg fra Ganddal. Ellers var det litt andre reaksjoner fra dette voksne og uvante publikum i forhold til de som er Stand up på klubbene til vanlig, de lo ikke på de samme stedene og av de samme tingene, men de lo, var med, og de koste seg som jeg.

Det viste seg når jeg var ferdig at jeg hadde glemt historien om Hødd, og dermed hadde vært på litt kort. Jeg fant ut av dette selv, og gikk opp for et «ekstranummer», enda det ikke akkurat var klappet inn. Men det ble klappet godt inn når publikum først var gjort oppmerksom på det. Vitsene om svenskenes nye ord «hen» og mitt nye «hødd» er ikke akkurat noe som gjør seg å fortelles kaldt, det er ikke ekstranummermateriale. Særlig ikke etter at hovedpoenget i Cognac-historien har gått inn som som god avslutning på hovedsettet. Jeg fikk imidlertid snakket det til, rett og slett sammen med publikum. Som vi også fikk snakket oss til en punchline, som hødd-historien strengt tatt mangler, i likhet med det meste jeg gjør. Det ble god og vennlig applaus etter ekstranummeret også.

Deretter var det bare å reise hjem. Det gjorde jeg i en slik hast at jeg glemte genseren min. Det er også en del av hverdagen for en deltidskomiker. Man kan ikke vente å få med seg alt. Man må regne med å måtte hente inn en del tid i etterkant også.