Stand up på Rick’s i dag og fredag

Stand up Bergen har satt opp et stjernelag i kveld og på fredag. Faste folk begge dagene er konferansier David Pickett fra Los Angeles, nå bosatt i Stavanger. Han var konferansier første gang jeg stod med Stand up Stavanger, og første gang jeg stod på engelsk, og jeg fikk helt sjokk. Både av å stå med ham, og å snakke på engelsk. Siden har jeg blitt godt kjent med ham, han er svært aktiv i miljøet, og han har vært konferansier eller headliner nesten hver gang jeg har vært på i år. Som om det var en spøk, er han jammen konferansier når vi begge reiser til Bergen også. Pål Rønelv fra Bergen har jeg også stått mye med, veldig mye. Det var ikke bare at vi stod sammen på Rick’s og humorlaboratoriet, han skulle jammen være med alltid når vi reiste ut i distriktene også. Nå er vi sammmen igjen.

Min gamle venn fra fra Studentteateret i Bergen, og mange forskjellige slags friteater og morogrupper, Christopher Scheldrup, har jeg også stått mye med. Men det skulle bare mangle, siden han er grunnleggeren av både Stand up Stavanger og Stand up Bergen, og en av de mest aktive i miljøet. Han står veldig mye, og det merkes. Erfaringen har gjort at han har tatt et skritt opp, og gir oss andre noe å strekke oss etter. Det er pussig med Christopher, mange av vitsene har han fortalt i årevis. Ingen kan som ham fortelle dem på ny og på ny, uten at de noensinne blir uttømt, eller vi føler vi har hørt dem før. Det er som han selv sier: Folk vil høre dem igjen.

Toppnavn i kveld er Gustav Nilsen. Det er totning som er fabelaktig på immitasjoner, et virkemiddel som ikke blir så mye brukt lenger, i hvert fall ikke på klubbscener. Men Gustav Nilsen immiterer på en måte som ikke er så polert som immitasjonene i beste sendetid på NRK den gang NRK var statskanalen, og andre kanaler ikke fantes. Gustan Nilsen immiterer friskt.

Fredag kommer selveste Johan Golden. Det er rart med det. Vi synes det er gøy å stå på scenen, men det er noe eget med dem som kommer på radio og på TV. Det er slik man blir kjendis. Med det får man større autoritet som komiker, og man blir tvunget til å legge listen høyere. Man kan liksom ikke være dårlige enn de andre, når det er du som er den kjente. Johan Golden trenger selvsagt ikke noen nærmere presentasjon fra meg. Han gjør at det vil komme mange folk på fredag.

Det er bare å kjøpe billetter på forhånd. De kan kjøpes på bilettservice, eller noen av de mange stedene listet opp på Stand up Bergens hjemmeside. Showet i kveld starter klokken 2100, på fredag starter det 2130. Det er bare å komme, selv om man ikke har sett Stand up før. Dette er en veldig fin kveld å begynne.

En uke med Hagen

Carl Ivar Hagen har savnet seg i politikken og i det norske mediebildet. Nå er han tilbake, men neppe i den rollen han savnet. Det er nemlig et og annet som ikke har gått som han har tenkt seg. Først var det ordførervalget i Oslo, som han gav opp før det egentlig kom i gang. Så var det å trekke seg tilbake med en plass i nobelkomiteen. Heller ikke det gikk som han hadde tenkt seg. Nå var det ikke engang velgerne som sviktet ham, det var hans egne i Fremskrittspartiet.

For landets mange journalister og andre som mener Carl I. Hagen ikke har ødelagt sitt ettermæle med sin tåpelige opptreden disse dagene, men gjennom et langt liv i politikken, er det godt endelig å se Carl I. Hagen skikkelig rote det til for seg. Tidligere var det ingen som fikk ham til å rote det til for seg, skikkelig. Eller, å rote det til for seg fikk han til selv, det var bare det at folk tydeligvis ikke forstod det, for de valgte å gi sin stemme nettopp til det partiet Carl I. Hagen ledet og dummet seg ut med. Det var en politikk som var lett å angripe og umulig å forsvare, lett å rive fra hverandre for aldri hadde den hengt sammen, lett å kritisere, for den så ikke ut til å være laget for å holde vann. Det var populisme, det var politikk som pølse med alt, her var «ja, for svarte!» til alle store gruppers misnøye, og arrogant avfeiing av alle små gruppers problemer.

Det så ut til Carl I. Hagen hadde mytiske evner. Jo mer man kritiserte ham, jo større og sterkere ble han. Han kunne trekke seg fra politikken i rollen som den som hadde bygget opp FRP fra praktisk talt ingenting, til å være landets nest største og av og til aller største parti. Uansett hvor mye man var i mot ham var det vanskelig å mene annet enn at han var en stor politiker. Og det var ganske fordømt, for han førte ikke nettopp noen stor sak.

Når revansjen nå endelig skulle komme, så kom den fra ham selv. Først hadde han skadeskutt seg litt med opptredenen under ordførervalget i Oslo, eller det som vanligvis kalles valget, og det var heller ikke slik at han sprellet oppover på meningsmålingene når media tok ham for det. Tvert i mot. Han sprellet som fisken i garnet.

Fra denne posisjonen var det han forsøkte hva det nå var han forsøkte, med protesten sin om at han ikke ble valgt som Fremskrittspartiets representant i Nobelkomiteen. Det er den komiteen vi forsøker å få kineserne til å forstå ikke har noe med norsk politikk å gjøre. Nå ble ikke Hagen valgt her, den sittende som ingen vet navnet på blir sittende. Og Hagen sa opp stillingen sin som eldregeneral i FRP, og med det også plassen sin i sentralstyret.

Som om ikke dette var nok kom alle løse kanoners mor ut på dekk, og landets store løssalgsaviser lot henne gladelig fyre av på forsiden begge to. Hvordan vi skal ta VG og Dagbladet alvorlig etter dette er ikke min sak å svare på, og det er vel heller ikke noe mål for disse avisene lenger. Om det selger aviser å la Eli Hagen si Siv Jensen er sjalu, så la oss sette det på forsiden, slik at vi viser landet hva vi mener er viktigst i hele verden.

I alle landets mediekanaler forsvarte og forklarte Hagen sin oppførsel. Han har fremdeles tilgang til dem. Det gir lettvint materiale for oss humorister. Men kanskje burde vi ha høyere ambisjoner enn våre ledende medier, de ser bare ut til å være opptatt av underholdning.

 

Verden sett fra Dagbladet: Hosni Mubarak og Anne Rimmen

I går gikk presidenten i et av Afrikas viktigste og mest befolkningsrike land av etter å ha sittet med makten i omlag 30 år. Det kan og vil få følger for hele den arabiske verden. Samtidig er vår nybakte halvkjendis, Anne Rimmen, opptatt av sin kjendisstatus og sin kropp og så var det visst en ting til. Dagbladet vakler ikke i prioriteringen, og slår stort opp det ene og ikke opp det andre på forsiden, og viser kontant at ingen arabisk puslepresident kan gjøre noe som matcher hva en programleder i Melodi Grand Prix mener om seg selv og sin kropp.

Og pressestøtte skal de ha. For de er skamløse nok til å hevde at de har en samfunnsfunksjon, som viktig vaktbikkje mot makten, og mikrofonstativ for småkjendiser, eller det var visst det ene de skulle være, det andre de var.

Bombeevakuering på Flesland

Morgennyhetene melder i dag at Bergen flyplass Flesland er evakuert fordi det er funnet en koffert med mulig sprengstoff. Kanskje hadde det vært bedre å evakuere kofferten?

Oppsummering

På ny ser det ut som virkeligheten overgår oss humorister. Bomben var en ekte bombe, plassert der av forsvaret som skulle bruke den under øving.

Kanskje burde forsvaret få samme strenge behandling som en hvilken som helst person som skal bruke en bombe under øving, og reise på fly med den? Kanskje burde sikkerhetsvaktene på flyplassen få seg en skikkelig smekk for å slå storalarm uten å undersøke ordentlig hva dette er for noe? Man kunne jo forvente at de hadde visse muligheter til å finne ut av hvem kofferten tilhørte, og fått en forklaring før hele flyplassen ble evakuert. I timevis.

Eller kanskje skulle vi bare godta som før, at flysikkerhet er helt sykt, at der ringer man heller direkte til Oslo og får bombehund og ekspertise til å fly over for å undersøke, for så først etterpå å finne ut at det var forsvarets. Og så skal liksom alt være greit?

Hallo? Skulle det ikke være håp om at også dem som bestemmer over ting ser at det må gjøres noen grep her?

 

 

 

 

En blogg våkner til liv

Jeg opprettet denne bloggen for å ledsage min lille bedrift, enkeltmannsforetaket Eivind Salen, og det har gått med den som det har gått med bedriften: helt greit, men det har ikke skjedd så mye. For foretaket skal ingen høre meg klage. Jeg kan sette som erklært mål at inntekten ikke skal overstige 50 000 kroner, slik at jeg kan fortsette med å levere forenklet selvangivelse for næringsdrivende, en post for utgifter og en for inntekter – ferdig. Unntak for målet vil bli gjort så snart det vil vise seg mulig å tjene mer.

Bloggen er imidlertid inntektsløs, der har jeg ingenting å tape, og heller ikke vinne. Jeg kan skrive der nett som jeg vil, og la verden gå sin gang helt uavhengig av hva som her måtte skje. Forholdet mellom verden og meg, vil være at jeg vil skrive om den, og det ikke vil være noe forhold andre veien.

Et høyst marginalt delmål er at næringslivsfolk og andre folk som trenger komikere eller foredragsholdere kan kontakte meg, det ville tatt seg ut om målet ble oppfylt, det ville intet mindre enn gjøre meg glad. Hovedmålet er at den som kommer innom, vil føle at de har kastet bort tiden på en god måte. Og at de hadde det morsomt mens det skjedde.

Fremover vil det bli postet poster på bloggen.

Thomas Myhre har problemer med å huske dagen han aldri kommer til å glemme

Vi som ikke følger med i det hele tatt har likevel fått med oss i at den tidligere landslagskeeperen, Thomas Myhre, som best vil bli husket for kamper mot Tyrkia der han stikk i strid med alle grunnprinsipp for en keeper slår ballen inn i mål i stedet for å slå den bort eller å holde den, at han, denne Viking-keeperen som nå ikke er Viking-keeper lenger fordi han har sluttet, har sluttet.

Den tidligere internasjonale tabbekeeperen uttaler litt av hvert til alle mulige medier, jeg skal ikke engang humoristisk spekulere i hva som skal ha skjedd. Jeg skal bare henvise til denne artikkelen, hvor T. Myhre selv uttaler seg for å rydde opp i alle misforståelser og få gjort noe med ryktene. Han er en kveld han overhodet ikke er i stand til å huske noen ting, overbevist om at han er blitt dopet og derfor har fått tappet 160 000 kroner på kredittkortet sitt. Jeg er nødt til å antyde at det kan jo ha vært han selv som både har dopet seg og tappet kortet sitt, og de fleste med litt erfaring i livet vet at slike ting kan skje mer eller mindre ufrivillig.

Thomas M. som med dette også avslutter karrieren på en måte han vil bli husket for – tabbene hans vil jo leve evig så lenge det finnes internett og youtube – avslutter opprydningen med å si at denne dagen, 23. januar, som han ikke er i stand til å huske, kommer han til å huske for alltid.

Slik vil også han bli husket.

Takk til Mustafa som har lagt inn snutten sett fra et tyrkisk synspunkt, og som gjennom sin oversettelse til norsk viser at tyrkisk mangler enhver grammatikk.