Tou – amazing

Det var festival nå i helgen på Tou scene, og andre scener i Stavanger-området. Det var en festival som gikk ut på bare å slippe alt løs, som om alle nå bare hadde fått nok av regler, la heller kaos råde. Når øl blir fraktet på traller og servert fritt og ubegrenset til et hundretalls komikere og artister, så er det klart man ikke kan forvente det blir striglet.

Arrangør var Comedy box club, Chi Chi Ton, hennes ide fra start til mål. Det er egentlig en ganske vanvittig ide, og enda mer vanvittig kanskje å gjennomføre det. Det er svært mange mennesker å holde orden på, svært mye å organisere, og ingen garantier verken med publikum eller med budsjettene. Jeg fatter ikke at hun våger, får det til og går for det.

I starten må jeg også gi ros til de frivillige, de viktigste og mest undervurderte av alle. På undergrunnsarrangement med undergrunnsbudsjetter trengs det frivillig arbeidskraft, det gjør det vel på alle kulturarrangement, og på festivaler trengs det en hærskare, som for liten og ingen lønn må rydde, styre og ordne, og gjerne ta i mot kjeft både fra artister og publikum. På Toumazeing var de fantastiske, blide og vennlige, og sørget for at alt gikk riktig for seg på alle rom til alle tider, alltid, overalt. Jeg håper Chi tar godt vare på dem, og at de føler seg godt ta vare på.

For oss komikere, så er det jo bare en narsistisk utblåsning av kolossale dimensjoner, som hele livene våre er. For å være komiker og stille seg opp på en scene for at noen hundre mennesker skal se på deg og le av deg, så må det være noe spesielt, selvbildet må ha blitt litt rotete på en eller annen måte, for høye og for lave tanker om seg selv, gjerne begge deler på en gang, og om hverandre. Man må opp på scenen for å få ut et eller annet, og fortsetter festen etterpå for å få ut mer av det samme.

Det er veldig mange kjekke folk, liberale, folk som driter i alt, det fins ingenting det ikke går an å le av, og høyt tempo og full musikk.

Vanligvis på klubbscenene varer showene to timer fra klokken 2100. Dørene åpner 2000, og på de tre timene får man ikke drukket så enormt. Folk sitter jo også og ser på, øl er naturlig å kjøpe i pausen.

På Tou sirkulerte man rundt på alle de forskjellige scenene og alle de forskjellige stedene, det var naturlig å kjøpe øl hele tiden. Jeg tror få av komikerne nådde opp mot sitt beste, litt slapp i konsentrasjonen, både de selv og publikum. Men det var jo bare drit og gøy, dette var fest, ikke kunst, og i den grad det var kunst, så var det sitt eget kunstprosjekt. En slags performance og utstilling der artistene, publikum og de frivillige viste seg selv frem, se hvordan det går når vi bare slipper alt løs.

Jeg elsker sånne fester. Vi drakk og drakk og drakk, jeg snakket med alle, gikk fra sted til sted, og hele tiden de naturlige avbruddene for å gå ned og hente mer øl, og så tilbake, inn på tilfeldige scener, se folk man vil ha med seg, glemme folk man vil ha med seg, se folk man ikke tenkte man ville ha med seg, kjøre på.

Fredagskvelden ble vi kastet altfor tidlig ut etter min smak. De stakkars frivillige hvisket til oss på bakrommet at stedet stengte, de ansatte på Tou skulle hjem. Og det må man jo akseptere, selv om det hadde vært veldig kjekt å være der lenger. Her skjedde jo mye som ikke lar seg skrive på en blogg, men som vil leve videre i det humoristiske minnet til alle komikerne som var der. Det var jo to velkjente løse kanoner fra Bergen, de løseste av kanoner, de som bare fyrer seg selv av i enhver retning, både i tanker, ord og gjerninger. En skog av taxier kom for å hente oss. Jeg hørte til dem som kjørte til hotellet, der Ole Soo spanderte whisky nede i hotellbaren, flott skal det være, og flott var det. Her skjedde mye mer enn jeg har skrevet, det morsomste blir mellom oss.

Så var det å reise hjem med 0217-toget, som ved denne anledningen var en buss. Jeg sovnet, våknet på Sandnes, og gikk av på Ganddal, der jeg bor. I seng, opp klokken 0845, ding – våken!

Det var seminar om Russland og Ukraina klokken 1400, jeg er jo så opptatt av de tingene der, jeg følger med og vet ting, men alright, det varte cirka to timer, og jeg gikk ned til Tou-scene etterpå. Satte meg til med kaffe og ipad, de andre var jo ikke begynt å komme ennå, og noen var på workshop. Ipaden hadde jeg med, for å ta notater på det seminaret, og ha til å lese på, skulle det være noe. Det var galskap å ta med ipad på et arrangement som dette, galskap.

Så var det jo også galskap det alt sammen var. Og det var det som var så gøy.

Litt uheldig ble det krøll med transporten da jeg uventet hadde reist fra Ganddal til Stavanger, og nå måtte fraktes tilbake til Sandnes igjen, fordi jeg var blant dem som skulle opptre der. Det var ikke plass i bilen, rett og slett, og jeg måtte litt beklemt gå ut av den igjen, og selv sørge for å komme meg til Sandnes. Litt fare for dårlig stemning, der.

Men det ordnet seg på aller beste vis, jeg tullet litt frem og tilbake, løp så til stasjonen, da jeg plutselig bestemte meg for å rekke det, så bussen kjøre ut akkurat i det jeg kom, buss-for-tog, var det, og så satte jeg meg for å vente på dette, mens jeg leste og skrev på ipaden, og en annen av komikerne som også skulle til Sandnes, ringte meg, og jeg satt på med ham, Fredrik Brimsø. Ingen problem, alt greit.

Ideen med Sandnes var kanskje ikke den beste, det var jo ikke samme festivalstemning der, akkurat, med et lite lokale, ingen sirkulasjon, og heller ikke noe publikum. Vi tok med oss dem som var, og reiste tilbake til Tou i Stavanger. Det var der det skjedde, der vi måtte være. Det var det vi på godt norsk kaller bomtur, det Sandnes-prosjektet.

Men i Stavanger var det rock’n’roll. Det var ubegrenset med øl, ubegrenset med Sandwich, Siri Seljeseth sa at det ikke teller hva man spiser når man drikker, og jeg er helt enig, det teller ingenting, og heller ikke når man ikke drikker. Sandwich, chips, sjokolade, vi ble traktert som rockestjernene vi liker å føle oss som.

På ny ble vi jaget ut da alt var slutt, men nå for nachspiel, et sted i nærheten, der det også var øl og sikkert også annen drikke. Der var vi til klokken var tre, full gang. Så mange interessante folk, jeg syntes det var så interessant med alle disse mange folkene.

Da vi ble jaget ut fra dette stedet også, var det nachspiel på hotellrommet til en kar, Nils Erik. Der var vi riktignok bare fire igjen, David Varvatn, Marthe Kindervåg, jeg vet ikke hva de andre gjorde. Vi fire var i storslag, og hadde vært det hele kvelden, i hvert fall de jeg hadde kontroll på. På rommet var det sprit, akkurat som det skal være, etter en lang kveld. På forskjellige tidspunkt gikk de andre, så det var bare Nils Erik og jeg igjen til slutt. Om vi var der i timevis eller kortere, vet jeg ikke. Det var i hvert fall morgen da jeg gikk.

Sånn måtte det også være. Siste tog gikk klokken 0217, så var det morgentoget, og jeg mistet et par av dem også, før jeg kom meg av gårde, faktisk mistet jeg dem alle.

Selv på egen hånd var det nesten som instinktene mine sørget for at festen og gangen fortsatte. Jeg kjøpte billett på stasjonen, automaten der, og satte meg ned på en benk, og sovnet for en stund.

Da jeg våknet, hadde jeg glemt at jeg hadde kjøpt billett. Og jeg hadde ikke kortholderen med visakort og førerkort og Coop-kort. Etter en stund fant jeg ut at jeg heller ikke hadde ipaden.

Så jeg gikk tilbake til hotellet, der vår nachspiel-venn, Nils Erik, sov som en stubbe. Jeg var pessimistisk da jeg banket, for han hadde snakket med noen jenter på naborommet, han er grundig homofil, og de banket på døren og ville fortsette samtalen en del gjennom natten, da lukket han ikke opp, og jeg fryktet han skulle tro jeg var dem. I hvert fall lukket han ikke opp.

Dermed måtte jeg sette meg i matsalen, og vente, og snakke litt med de andre komikerne. Først da flyet skulle gå, folk skulle gjøre til flyplassen, gikk jeg opp for å banke på på ny, nå måtte han jo våkne, han skulle reise. Jeg vekket ham, og han løp som en vind, pakket alt, og forsvant, stresset og sent ute – og ingen ipad.

Jeg var altså uten penger og ipad i Stavanger, to mil fra Ganddal, der jeg bor. Mor og kjente med bil, var opptatt. Jeg tok en liten høneblund i parken, på en benk, før jeg bestemte meg for at jeg kunne like godt gå hjem.

På veien stakk jeg innom stasjonen, for å se om kortet og ipaden kanskje var der, om det kanskje hadde falt ut av lommen. Etter en del kvaler spurte jeg også på Narvesen, om de hadde fått inn noe, kort, ipad, eller noe sånt. De hadde fått inn kortholderen, med sertifikatet og coop-kortet, visakortene var vekk.

Det var jo litt dumt. Det kan bety at det kunne være de var stjålet.

Dermed kom spørsmålet om at jeg kanskje burde sperre kortene seg pressende på. Det ville være lurt, men jeg hadde ikke nummeret til banken, og nå begynte også telefonen å gå tom for batteri. Jeg visste ikke om jeg ville ha nok til å sjekke på mobilnettet, ringe, sperre, og så etterpå kunne bli kontaktet for å bli hentet.

Jeg hadde gått noen kilometer da jeg fikk nummeret på tekstmelding, fra mor, så kunne jeg ringe, og sperre, og gjorde det. Ved Jåtta vgs ble jeg hentet, det er ikke så galt langt fra å være halvveis hjem, jeg hadde gått en liten mil.

Hjemme sjekket jeg straks om det var tappet penger av kontoen, det var det ikke, annet enn de 56 kronene jeg hadde kjøpt billett for. Billetten lå i lommen, så det var ingen vits i å spasere hjem. Buss-for-tog stod jo der også, akkurat i det jeg begynte å gå, men jeg hadde ikke verken kort eller kontanter (men jeg hadde altså billett, vet jeg nå, i lommen).

Så kunne jeg bestille nye kort, og få den saken av verden.

Det gjensto bare ipaden. Den var litt mer vrien. Jeg hadde ikke sikkerhetskode på den, og ikke hadde jeg tatt sikkerhetskopi på flere måneder. Jeg gjorde alt som var mulig å gjøre på nettet, søkte på «find my ipad», men den virket ikke, siden den ikke var tilkoblet noe nett. Jeg satte statusen på den til «lost», slik at den ville skru seg av og kreve kode om noen koblet til nettet.

Det var også russisk arrangement, denne dagen, helt uavhengig av TouMazeing, men likevel noe jeg ville være med på. Uten visakort ville det bli vanskelig å komme seg tilbake til Stavanger, kanskje, men jeg fant noen å sitte på med, og kjørte. I huset var jeg i to-tiden, vi kjørte igjen 1510, mellom 1448 og 1455 sov jeg, med klokken på nedtelling, 7 minutter, og alarm.

Det var veldig kjekt russisk arrangement også, men det har ingenting med denne bloggen og posten å gjøre, det hører til en annen del av mitt liv. Jeg var der i timevis, den siste som gikk, som alltid, og snakket i vei med fullt av folk, russere og nordmenn, russisk og norsk. De likte jo veldig godt hva jeg hadde opplevd i det siste, med ikke å ha sovet om natten, og ha mistet ipad og visakort, og den slags type ting.

Men sånne tap må man ikke ta for tungt. Festen var helt supert, man må regne med litt svinn, ipaden kan erstattes for penger, dataene på den kan ikke erstattes, men jeg har vel kanskje ikke så stor bruk for dem heller. Det hadde vært veldig greit å få den tilbake, veldig greit, veldig, veldig greit, jo mer jeg tenkte på det, dess mer dumt var det å kjøpe en ny, og det var jo virkelig mye jeg hadde skrevet på den, og gjort med den, som ville være tapt, om jeg kjøpte ny, for eksempel hundrevis av russiske gloser, timevis med arbeid, gjennom dager og måneder.

I dag ble også det ordnet. Melding på Facebook, fra Nils Erik, ipaden lå hos Norwegian på Sola flyplass. Den hadde havnet i bagasjen hans på et eller annet tidspunkt. Han var tatt med den i sikkerhetskontrollen, og fått helt sjokk – hva var det for noe? Før han hentet seg inn igjen, fordi man skal jo ha kontroll på hva man har i egen bagasje, og han endret til – ligger den der?

Så alt gikk godt, som jeg sa til ham, det ville være helt uansvarlig å overlate ipaden til meg i den farten jeg var i, på stasjoner, benker i parken og det ene og andre, så ubekymret og vennligsinnet, og at jeg mistet bankkortene og sperret dem var bare en fordel, ellers hadde jeg bare risikert å bruke dem til å kjøpe ny ipad.

Kjempefest.

Morsom drikkelek

Drevet av formiddagsgymnastikk å kikke på diverse youtube-videoer med knall og feil og fall kom jeg på en gammel drikkelek vi hadde en gang. Det var forresten ingen drikkelek, det var en stafett. Det gjaldt om å løpe bort til et bort, styrte et stort glass med øl, og så løpe tilbake med glasset og veksle. Det er en fordel om glasset er av plast. Det er en fordel om det ikke er så farlig med gulvet. Det er en fordel om det ikke er så farlig med dem som deltar.

Det som vil skje, er at det ganske snart vil være noen som søler. Da blir det glatt på gulvet. Om stafetten blir forsøkt gjennomført litt utpå kvelden, som enhver god ølstafett skal gjennomføres, så vil ikke folk være så nøye på om det er litt glatt eller ikke. Risikovurderingen er ikke det øverste på dagsordenen.

For å vinne konkurransen, vil deltakerne løpe absolutt alt de kan frem mot bordet. Der vil de bråstoppe, for å styrte ølet som står der. I fylla er det ikke så lett å bråstoppe, enten det er glatt eller ikke. Når det er glatt, blir det helt umulig. Deltakerne vil løpe i bånn gass frem mot bordet, der de vil stoppe å løpe, men begynne å skli. Da vil de straks de begynner å skli, også miste balansen, og falle. Så vil de fallende skli under bordet, og opp igjen på andre siden. Der kan de begynne å styrte ølet, og løpe tilbake og veksle.

Denne konkurransen var en sikker vinner. Vi pleide å ha den på noe vi kalte Viking-fest. Jeg vil ikke her på Internett legge ut hvilken organisasjon det var, eller hva vikingfesten gikk ut på. Annet enn at vi alle var utkledd som vikinger. Det gjorde det bare morsommere, der vi skled under bordet, og sverd og hjelm og striesekk skled sammen med oss, eller fra oss.

Det var noen skikkelig kjekke fester, dette. Det er ikke mye som bryter isen sånn, som å falle sammen i vikingutstyr i kampen om å drikke øl raskest mulig. Det anbefales.

Det er klart, det blir litt rølp. Men det er få ting som huskes med slik varm glede, som de festene, som skled skikkelig ut, på grunn av rølp. Jeg kom bare på dette, mens jeg så de videoene. En filmet slik drikkelek ville også blitt morsom.

Julebord og avslutningsfest hos Chi

I går var det julebord for Stand up Stavanger hos Chi. Stand up Stavanger har fremdeles litt å lære før de er på nivå med Bergen. Der blir julebordet lagt til alle andre måneder enn desember og månedene i nærheten, siden i julebordsesongen er komikere opptatt med å opptre på julebordene. I Stavanger ble julebordet av samme grunn lagt til en mandag, den minst festlige dagen i uken. Veldig fint for fulltidskomikerne, men et lite problem for oss som også er i vanlig jobb, og har vanlig arbeidsdag tirsdagen.

Nåvel, det var et lite problem, som ikke ble større enn at det var uvanlig mange som drakk cola og vann fordi de kjørte bil, denne festen, noe som også gjorde det lettere for oss som drakk øl og whisky å komme seg hjem.

Siden jeg før festen hadde utsikter til å måtta ta toget 2337 hjem tenkte jeg å starte så tidlig som mulig, for å få med meg mest mulig uansett. Festen var satt til å starte seks, da tenkte jeg å være der. Så jeg gikk naivt og bekymringsløst ned til Ganddal stasjon for å ta toget klokken 1722. Der var det ingen folk, og ingen tok. Men en mengde busser. Og en infoskjerm som hadde gått bananas, tog til Stavanger meldt 1723, 1730 og 1739, fra opprinnelig 1622, 1652 og 1752. Skulle være unødvendig å si at ingen av disse togene gikk. I stedet gikk det et tog på et tidspunkt ingen skjerm hadde meldt om, og fra en helt uventet retning. Det var sedvanlig NSB, arbeid på skinnene, informasjon og tog i hytt og vær – og 45 minutter fest stjålet fra oss, som ville være der på tiden.

Men disse problemene hadde også den positive effekten at jeg traff Bjarte Gudmunstad, nybegynnerkomikeren fra Klepp. Han hadde kledd seg ut i skjerf og lue og hette, så han var ikke til å kjenne igjen, om enn det ante meg at han lange, tynne fyren som spratt rundt, godt kunne være Bjarte. Kanskje er det slik Bjarte ser ut, når bare øynene viste. Og det var det.

Vi fikk en fin tur med toget, og med å vente, og med å spasere fra toget til Chi. Han fikk snakket litt om sin bakgrunn fra Klepp, om hvordan han hadde knust skyvedøren til terrassen for å komme seg inn da en kamerat hadde stengt ham ute, og jeg fikk snakket litt om min bakgrunn fra Ganddal, der vi ikke knuste noen ting, ikke engang ved et uhell.

Hos Chi var alt dekket til, men ingen hadde ennå kommet. Så vi kunne straks gå i gang med spisingen. Chi hadde til og med sendt tekstmelding, «kom! her er for mye mat!» som om mat er noe det kan være for mye av. Det er bare å skride til verket.

Etter hvert kom flere og flere. Pussig nok var det en kraftig overvekt av komikere fra Jæren, Klepp og sørover, jeg fra Ganddal er rene byasen, og Kenneth fra Hana og Sven fra Trones er ikke til å snakke om en gang, her var det dominert av jærfolk og jærsnakk.

Han første som kom, utenom Bjarte og meg, den mest jærske av dem alle, Tom, han syntes det til å begynne med var slikt dannet og lavmælt snakk, at han gav seg til å spise maten med kniv og gaffel. Galskap.

Jeg hadde her i starten også et lite stunt av typen som svært sjelden skjer: jeg mistet gifteringen i chipsbollen. Det er bemerkelsesverdig, og desto mer siden jeg ikke engang var på vei til å spise chips. Vips plasket den oppi, klink lå den på bunnen. Det skjedde selvsagt i et ubevoktet øyeblikk, mens vi alle var opptatt med andre ting. Så hvor den hadde landet og hvor den nå var, var helt ukjent. Noe alternativ å komme hjem uten ringen hadde jeg ikke, min kone ville aldri godtatt en unnskyldning som det der, «jeg mistet ringen i chopsbollen», den går bare ikke. Så jeg måtte grave med mine bare hender, flytte på chipsen, opptre udannet som en Kleppbu, rett og slett finne ringen. Og den fant jeg.

Plutselig var det noen som sa at Christer Torjussen hadde vært på Skal vi danse. Christer er venn med alle, godvenn med Bergen, godvenn med Stavanger, så det var akkurat som om det var en av oss som hadde deltatt. Han hadde også gjort en forbilledlig innsats, og røket ut med en gang. Vi stilte oss straks opp alle sammen, med nyskrevne A4-ark med informasjon, og la ut på Facebook med hilsen til Christer. Sånn er det å feste i de sosiale mediers tid, vi er alle sammen med. Til og med en skoleelev fant det verdt å kommentere, og for liksom å slutte alle ringer – dette var en nevø av Tom. Vi er alle sammen med.

Jeg vil også berømme Kenneth for alle tiders jobbintervju historie. Den hadde skikkelige ingredienser, et japansk firma med japansk toppsjef, nydelig levert av Kenneth på gebrokkent japan-engelsk. Og et sluttpoeng som leverte seg selv. Dette er sånt man kaller morsomt prat på fest, sånn skal det være. Man skal oppleve ting, og få fortalt det på en måte historien verdig.

Enda hvor gøy alt er, kommer en tid da folk begynner å reise hjem. Det gjelder særlig for fester på mandager, med arbeidsdag dagen etter. For oss som drakk var dette også tiden vi begynte å bli gode og fulle, og ikke bare slappe og brisne som vi var i starten. Toget 2337 hadde jeg tidlig slått fra meg, jeg øynet muligheten for å sitte på med noen. Jeg hadde sett meg ut Tom, spurte ham, og fikk greit lov til det. Jeg styrtet whisky-glasset mitt, for et whiskyglass med innhold setter jeg bare ikke fra meg, det gjør jeg bare ikke. Whisky skal i kroppen, ikke i vasken. Da dette var gjort, fikk jeg tilbud av Harald Ellingsen om heller å sitte på med ham. Et veldig godt tilbud, siden han ville være lenger.

Så ble vi sittende da, Jan Rune (Holdhus), Harald, Chi og jeg, og vi snakket om hva det nå var vi snakket om etter hvert. Det var turer til Fringe og til Las Vegas, humorfestivaler, store planer, sånn det skal være når fester går mot slutten. Da alt var ferdig kjørte Harald meg generøst hjem.

Dette var også siste kvelden med Chi. Hun gir seg i Stand up Stavanger, og etterlater seg på ny denne klubben i det uvisse. Stand up Bergen har satt seg veldig godt, og har vært drevet av de samme folkene i årevis. Som følge av det er det en del ting som går av seg selv, altså, det er folk som vet hva som må gjøres og hvordan det skal gjøres. I Stavanger er det hyppige utskiftninger, og ikke noe som har satt seg. Det har fungert veldig godt under Chi, der har det blomstret og for første gang på lenge har Stavanger fått frem mange, nye komikere. Men Chi har ikke vært fornøyd med arbeidsbetingelsene sine, og dermed gir hun seg. Nå skal hun jobbe for universitetet. Det er et tap for komikermiljøet, ikke bare i Stavanger og Jæren, men også ellers i landet.

Rapport fra Stand up Bergens julebord 2011

Kine hadde stelt i stand en alle tiders fest i går for @StandUpBergen (Jeg tvitrer så mye om dagen at jeg kunne ikke dy meg). Runar Bønes hadde som vanlig laget pølser, hans kjæreste Eli var med, og gamle ringreven Vegard Botnen var på ny i bakgrunnen og forgrunnen og administrerte. Han stilte lokale på Fantoft.

Dit kom vi en bønsj komikere med bybanen klokken 2030. Som vanlig med komikere blir det ikke sagt noe uten at det er morsomt, og nye Eirik bidro til underholdningen ved å reise seg opp fordi han måtte på do allerede på Danmarksplass. Da vi gikk av fulgte Ellinor og jeg første og beste afrikaner, til de andre skjønte at det ikke var noen grunn til å følge oss. Ingen viste hvor det var. Men nå er det smarttelefon og vanlig telefon og internett, mobilnettverk og GPS, alle ringte og slo opp og tvitrert og fotograferte og fant veien.

På Stand up Bergens julebord – som aldri er begrenset til å være bare noen stusselige vintermåneder før jul, de kan være når som helst og for hvilket årstall som helst, i år var det for 2011, jeg tror ennå ikke det har vært noen for 2007 – blir det alltid servert pølser fra Runar Bønes. Det er hovedretten. Stand up Bergen klinket også til med gratis alkohol, og alle vi som er med i Stand up Bergen og på festen klinket til med enda litt mer alkohol.

Forrige julebord var i februar 2011 – julebord2010 – mye har skjedd siden den tid. Ellinor har giftet seg og blitt master i prosessteknologi (det skjedde i forgårs, gratulerer til henne!), Tor Inge er også blitt ingeniør, Selveste Paal har skiftet jobb (fra Coop til safari, også det skjedde forgårs) og det var også mange andre som hadde  mye nytt. Flere var nye bare i kraft av å være der, jeg hadde aldri sett dem før, nye komikere i Stand up Bergen.

Vi drakk og drakk til skillet mellom eliten og bermen kom tydelig frem. Vi kan si drakk dem ut, der «drakk» i en stående vending som ville kommet feil ut her kan være skiftet ut med «røykte». Bermen ble skitings og gikk hjem, vi andre ble skitings og drakk rolig videre. Med ett ble lokalet mye ryddigere, bare åtte mann var igjen. Så tok Vegard sjefsavgjørelsen at alt var slutt, alt. Foran øynene våre var lokalet ryddet. Alle gikk hjem. Kine, Roger, Thomas, Vegard, Bengt, Hilde og jeg. Og selveste Paal. Jeg tenker Roger nok er overrasket over å finne seg selv blant eliten, men sånn er det av og til. Det er veldig vekslende hvem som er elite og berm. De enkle og klare regler jeg forholder meg til er at de beste blir igjen. Overalt, alltid.

Jeg og min kone Olia tåler ikke å se noen kaste mat. Det har for lengst gått over i det komiske, Olia gikk nesten i søppelposene for å finne spiselig mat ved sykehjemmet hun jobbet, jeg tok med meg alle pølsene og pølsebrødene som var igjen etter festen. Det var bare for ikke å bli oppfattet som sprø jeg lot sprøstekt løk og oppskåret løk gå i søpla, det kan jeg kjøpe selv liksom.

Men denne bæreposen med pølser ble vendt klart til min fordel allerede på vei hjem. Oppe på Engen i Bergen sentrum, hvor jeg bor under oppholdet her, traff jeg fire unge mennesker som snakket norsk med aksent, og lurte på om jeg hadde mat, de var sultne og ville spise noe. Jeg svarte på russisk – uten aksent – at det hadde jeg selvsagt. En hel bærepose stekte og kokte pølser, og pølsebrød, fra Bønes pølsemakeri. Løken holdt jeg tett om.

De unge russere ble selvsagt satt ut, både av russisken og pølsene, som begge deler selvsagt var på stell. Jeg er kanskje selv av den typen som ikke ville tatt i mot pølser fra en fremmed mann som gikk full rundt i byen, og snakket russisk. De unge russere var i hvert fall av den typen. De ville ikke ha, enda pølsene var førsteklasses og eksklusive, som min russisk også var førsteklasses og jeg selv eksklusiv i min tilstand.

Lykkelig gikk jeg hjem. Takk for festen!

Strålende Stand up-kveld på Rick’s

Det lå an til å bli en strålende komisk kveld på Rick’s i går, og en strålende kveld ble det. Det var fem komikere med stor respekt for hverandre. Det vil si, Jonas Kinge Bergland stiller litt i en egen klasse og har sikkert ikke noen påtrengde respekt for oss, men vi synes alle sammen han er veldig flink, om ikke den flinkeste. Antagelig var det også han som trakk publikum og sørget for at det var opp mot fullt hus en fredag langt ute i mai. Det er ingen selvfølge har vi erfart fra tidligere år.

Stemningen på bakrommet var litt spesiell denne gangen. Vi var alle sammen litt ekstra nervøse. Jeg kjente det mot meg med en gang jeg kom dit, at nå hadde jeg en drøy time på meg til å lære meg manuskriptet skikkelig, og det var ikke noe sikkerhetsnett om det ikke gikk bra. Vidar sa det også, han kjente det i magen, det var noe helt spesielt, og Daniel fulgte opp, men han er jo alltid ekstra nervøs. Også erfarne Ellingsen kom med et usikkert spørsmål, om det var sikkert publikum ville forstå en type uttrykk, en type humor.

Stand up Bergen har fått fikset videoanlegget på bakrommet som har vært nede en god stund. Det gjorde at vi kunne se hvordan det gikk med de andre. Jeg er jo alltid hyperkonsentrert og går gjennom manus om og om igjen før jeg skal på, så jeg får ikke med meg stort av hva de som er før meg finner på. Men jeg fikk med meg såpass at Vidar begynner å bli godt rutinert, og får publikum med seg om det så er mot publikums vilje. Det var det ikke denne gangen.

Daniel mener jeg har en fordel med at han er så spent før han skal på. Han har mange krefter å overvinne for i det hele tatt å kunne gjennomføre. Men det gjør også at han kan bestemme akkurat hvordan han skal gjøre komikken sin, og gjennomføre det selv om det gjør vondt. Det gjør vondt uansett. Derfor blir opptredenen hans også risikofylt, det er tydelig det står ting på spill, og dermed får han også en nerve som kan forløse en ganske særpreget og egen komikk, som blir veldig ekte. Denne gangen begynte han «i en karakter», som det heter på sjargong, han snakket en annen dialekt og fremførte dårlige vitser som om det var alvor. Det gjorde virkelig vondt. Første forsøk gikk bra, publikum lo, men kunne ikke være sikre på om hele showet skulle bli som dette. Så fortalte Daniel en vits til i akkurat samme stil, også den ganske lang. Og publikum var med. Deretter introduserte han seg selv, og fremførte fra standardrepertoaret sitt. Jeg liker humor som tør å utfordre, det gjorde publikum også.

Harald Ellingsen er en Rogalandskomiker som jevnlig kommer til Bergen og opptrer hos oss også. Han er meget erfargen og har gjort mange typer jobber, og ser ut til å ha dette her som gjør at han vet hvordan han skal fortelle en hvilken som helst historie slik at den blir morsom. Jeg fikk bare med meg hvordan han hadde operert bort et hårstrå på nesen med sine egne fingre, en godt utbrodert historie med mange avstikkere og morsomme ekstrapoeng underveis.

Jeg har hatt det sjokkerende travelt dette halvåret, og har i praksis måttet gjennomføre et fysikkstudium etter påske. Dagen før showet var det kollokvie, og frem til den tok forberedelsen til denne all min tid. Manuskriptet til showet fikk jeg begynt på først da jeg kom hjem på kvelden. Så da er det bare til å skrive, skjære gjennom og ta avgjørelser når man er i tvil, gjøre det enkelt, bruke det man kan. Det var mer stress å lære det enn å skrive det, jeg tok det nok litt vel piano gjennom fredagen før jeg virkelig begynte å konsentrere meg. Og jeg fikk det altså som et sjokk da jeg kom bort på Rick’s.

Men det er det som er så pyton i denne jobben her. Man er nødt til å være så forferdelig nervøs og bli så anspent på forhånd, om man skal gjøre det ordentlig når man kommer på scenen. Sånn er det i alle fall for meg. Denne gangen var det imidlertid et veldig velvillig publikum som fylte pausene mine med krampelatter, da har jeg som komiker en ganske enkel jobb å gjøre. Det var en herlig forløsning å få det til denne gangen.

Til slutt kom Stand up-legen Jonas Bergland og leverte et sett med vitser jeg ikke hadde sett noen ganger før, og som alle holdt kjempekvalitet og ble utført suverent. Han er rett og slett kanskje Norges morsomste Stand up komiker, det er ganske så godt mulig jeg ville gitt min stemme til ham. Og publikum elsket ham, selvfølgelig.

Deretter var det fest. Og ingen holdt igjen på noe. Vi drakk det som var av øl på tre forskjellige steder, og fortalte hverandre hvor flinke vi var. Til publikummere som var med sa vi at de var flinke til å le, og dessuten fine å se på. Til Stand up produsent og sjef Bengt Ståle sa vi at han er en ypperlig produsent som holder god gang på Stand up Bergen. Det burde vi i alle fall sagt.

I dag har dagen – som alle forstår – vært en eneste lang pause.