Tag Archives: Sketsj

Dirigenten

I 1999 dannet jeg og Ingrid Weme en teatergruppe som den gang het Teaterskapet. Vi drev først og fremst med seriøst teater, det vil si vi spilte hele forestillinger med stykker av kjente dramatikere som Pinter og Tsjekov. Men vi drev også med moroteater, korte innslag og sketsjer jeg for det meste skrev selv.

* * *

Dirigenten

En kort monolog av Eivind Salen

Rekvisitter:     En stol

En dirigent kommer inn på scenen. Han bukker, slår an takten og begynner å dirigere som om publikum var orkesteret. Dette fortsetter. Det er ikke avgjørende om publikum på noen måte lar seg dirigere, eller om de bare sitter uforstående. Dirigenten skal uansett holde på en stund. Etterhvert kommer det frem at han lar seg forstyrre av et eller annet bak ham. Forstyrrelsen øker, til spillet må holde opp.

 

[Til den urolige] Er det mulig å sitte i ro?

[Dirigenten tar til med å dirigere igjen, ny uro. Dirigenten snur seg og ser sint på den urolige.] Jeg er dirigenten. [Ny spilling, ny uro]

[Til publikum] Jeg beklager dette. [Til den urolige] Du må være så snill å forlate lokalet. Jeg kan ikke dirigere under disse forholdene. [Til publikum] Jeg beklager. [Snur seg mot den urolige, og ser til at han kommer seg ut]

Jeg beklager disse avbruddene. [Skal til å begynne å dirigere, klarer det ikke, det er noe som ikke stemmer. Stopper, roper] Du der ute, kom inn igjen! [Han kommer inn] Er du klar over hva du har gjort? Jeg har ansvar for alle disse her, alle de du ser der ute. Jeg skal dirigere dem. Nå er stemningen helt ødelagt. Jeg klarer det ikke lenger. Det går ikke. [viser at han ikke klarer det] Ser du? Stemningen er helt ødelagt. [setter seg på en stol] Tåpelige forslag vil vi ha oss frabedt.

Hva sa du? Er du sinnssyk? Er du klar over hvor krevende det er å holde kontrollen over så mange mennesker? Det går ikke. Nei, jeg sa at det ikke går. Det trengs øvelse, det trengs talent. Hva er det du driver med? Du rører ikke taktstokken! [Han rører åpenbart taktstokken, og ikke nok med det, han begynner å dirigere publikum mens dirigenten sitter og ser på. Underveis kommer dirigenten med en lyd, slik at den urolige må snu seg og stirre dirigenten til rette, før han fortsetter dirigeringen. Dirigenten er utilpass med situasjonen, og klarer ikke å holde seg rolig. Til slutt går han fysisk til angrep, og tar taktstokken fra den urolige og knekker den]

Jeg har mange flere taktstokker hjemme. Hva er det du står og smiler etter? Hvem som helst kan dirigere en førsteklasses flokk folk som det der, det er å øve dem opp som er kunsten. Stå ikke der og smil, det irriterer meg. Jaså? Du setter deg ned på den eneste stolen som er her inne, hva?

[Dirigenten går rundt, utilpass]

Du må gå. Hører du jeg sier, du må gå. Du kan ikke være her inne. Det er jeg som er dirigenten. Det er jeg som…

[Den urolige går, dirigenten går og setter seg på stolen. Utilpass. Går etter den urolige, ombestemmer seg, men går etter ham likevel.]

Kom tilbake! [henter ham] Nå må vi få en slutt på dette. Jeg kan selvfølgelig ikke godta at du kommer inn hit, og oppfører deg som om dirigenten var en annen enn jeg. Det er jeg som er dirigenten, la det være helt klart. Hva du skal gjøre? Du skal stille deg der midt på gulvet, så klart. Der kan du stå helt i ro, i alles påsyn. Stå i ro. Nå skal vi alle se på deg. Hvordan føles det å være i brennpunktet, hm? Du nekter å svare på det? Stå stille, vi er ikke ferdige med deg. Vi er på langt nær ferdige med deg.

[Setter seg og ser på ham fra stolen. Reiser seg, ser på ham, går rundt ham, mønstrer ham] Hvem er du? Hva gjør du her? Hvorfor kom du? Hva vil du? Hvorfor står du bare der og smiler når jeg snakker til deg? Hold opp med det!

[Til publikum] Hva tror dere? Hvem er denne mannen? Hva gjør han her? Hvorfor er han med? Hva vil han? Hvorfor står han bare der og smiler av oss? Eller hva det nå er han holder på med? [Til den urolige] Stå i ro!

[Til den urolige] Hva sa du? Nå får du snakke høyt og tydelig så folk hører deg, nå har jeg fått nok av maskespillet ditt. Klart det er maskespill, jeg kaller det hva jeg vil. Snakk nå, la oss se hva som bor i deg.  Så du nekter? Du tror du kan komme og overta her, uten å kjempe for det? Der får du tro om igjen. Det er jeg som har kontrollen. Smil ikke av det. Stå stille! Hvor skal du? [Den urolige går bare stille rundt på scenen] Taktstokken er brukket, du får ikke låne noen ny. Du kan ikke bruke en brukket taktstokk. Du kan ikke dirigere meg. Du kan ikke tvinge meg til å sitte [Setter seg]. Jeg snakker akkurat når det passer meg, det er ikke… [tier] Hva vil du? [flytter stolen, bærer den ut, kommer inn igjen. Stiller seg på midten av gulvet. Gjør bevegelser som etter instruksjoner]

 

Hm? Jeg bestemmer selv hva jeg skal si. Jeg bestemmer alt jeg gjør og alt som skjer. Jeg er dirigenten. [Tar dirigentpinnene, begynner å dirigere som i innledningen]

 

                                   *          Slutt                *

Eivind Salen

vår 2004

Reklame

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjer

Tre skjebner

Dette er en helt merkelig sketsj som rett nok er skrevet etter inspirasjon fra skrivekurset vi hadde med studentteateret immauturus. Det var en der som beskrev en ide, som jeg her satte inn i noe absolutt helt annet. Det er også tjukt av inspirasjon av russiske romaner jeg leste og leser, særlig Nikolai Gogol, og hans birøktere. Til slutt er det hentet virkemidler fra teatersport, som jeg drev mye med den gang.

Jeg tror sketsjen er fremført en gang.

* * *

Tre skjebner

En sketsj av Eivind Salen

Medvirkende:             Forteller

Birøkter Knut Pedersen

Ant-antropolog Mia Maur

Alfred MP

Setting:

Forteller sitter på en stol og leser som fra en fortelling. Skuespillerne dramatiserer, én og én. Alt blir mimet.

Knut Pedersen

Forteller:         Dette er Knut Pedersen. Knut Pedersen er 38 år, og har trukket seg tilbake.

Man kan si han forsøkte, forsøkte igjen, og hadde mislykkes to ganger. Det er – i følge Knut Pedersen – bare en ting en hederlig mann kan gjøre når han har trukket seg tilbake, og det er hva Knut Pedersen gjør nå. [Pause] Dessverre er det ikke mye man vet om Birøkting i våre dager, det er en gentlemansgeskjeft  gentlemen på 17- og 1800-tallet kunne drive med, og samtale om, rundt selskapsbordene, velfylt med Cognac og søte cookies, før de etterpå målte krefter i et ærlig slag Whist. Birøkter Knut Pedersen vet verken noe om birøkting eller om selskap velfylt med cognag og søte cookies, whist kan han ikke. Birøkter Knut Pedersen er livredd bier. Han frykter han er allergisk mot dem, han frykter at om han blir stukket, vil noe ukjent, uventet skje med ham. Knut Pedersen visste hva han måtte gjøre, han måtte satse på fantasibier. Forrige år produserte Knut Pedersen 120 kilo fantasihonning, året før der 80 kilo. Trenden er klart stigende, samtidig som kvaliteten bare blir bedre og bedre. Fantasien er søt, mild, men samtidig har den denne kvasse, karakteristiske brodden som skiller honning fra andre søtsaker – førsteklasses! Å, som han frydet seg, Knut Pedersen, når han tenkte på dette. Han lekte med tallene, summerte, subtraherte, moret seg og multipliserte, han var heller ikke fremmed for tanken om å dividere. Knut Pedersen foretok alle mulige regneoperasjoner, stadig vekk. Etterhvert hadde han grublet såpass mye at grensen mellom fantasi og virkelighet forsvant, den var ikke mer. Han opprettet sine egne omgivelser, med velstående lorder, og vakre, men uoppnåelige, ladyer. Knut Pedersen var hjertelig velkommen i slike miljøer, han hadde denne sjeldne evnen at han kunne prate forretninger i selskapslivet, og selskapsliv i forretninger. For Knut Pedersen kom dette ut på ett, livet var forretninger, livet var fornøyelser, livet var birøkt. Derfor falt det ham helt naturlig å bringe samtalen inn på birøkt, samme hva som foregikk rundt ham, som her, under et slag fantasiwhist, hvor Knut Pedersen, liksom i forbifarten, mens han elegant lar hjerterknekt passere og spiller en liten, lanserer forslaget om å starte en form for fantasibieaksjekompani, med sameie i bikubene, stor produksjon og lave kostnader. Fantasigentlemennene lot seg forbause, både av det uventede forslaget, og ikke minst av at Knut Pedersen lot hjerterknekt passere og spilte en liten. Oliver Tinklebury, en fantasigentleman med lyserøde bakkenbarter og blankpusset monokkel, innvendte mot forslaget at for en ekte gentleman var faget langt viktigere enn fortjenesten, og at det eneste som telte var å produsere utmerket honning. Knut Pedersen hørte hva Mr. Tinklebury sa, og fortrakk ikke en mine i det hjerter på ny med spilt, denne gang kom hjerterdame ut til høyre for Knut.

– Vi får se, sa han, og smalt kongen i bordet. Resten av stikkene stod.

Denne og lignende historier går det gjetord om i hans fantasiverden, en fantasiverden som kan sammenfattes i et enkelt ord: birøkt. Alt annet som foregikk i fantasien og i virkeligheten kom øyeblikkelig i skyggen av hovedgeskjeften. Når han likevel deltok i de fantasifulle sammenkomster som tid om annen ble arrangert, var det kun for av frykt for å falle ut av det gode selskap, og dermed potensielt gå glipp av en fantasistisk handel. Knut Pedersen levde altså et liv, i fullstendig harmoni med sine drømmer, mål og lengsler. Som alt sammen var: Bier, bier, bier.

[Knut Pedersern ser på biene. Peker på én, med den ene hånda, så en annen med den andre. De to hendene går ukontrollert, etter som hvor biene flyr. Etterhvert flyr de mot hverandre, som i et romantisk kyss, pekefingrene møtes. Knut Pedersen smiler et øyeblikk, før biene stikker. Knut Pedersen skriker av smerte, og begynner å løpe og gjøre raske ting. Fingrene sitter fast. Knut Pedersen er desperat, gjør desperate handlinger, har også smerter, inntil han går i frys bak på scenen.]

Mia Maur

Forteller:         Dette er Mia Maur. Mia Maur er 31 år, og har valgt å bruke mesteparten av sitt

liv på det som interesserer henne mest. Hun er av de heldige, som har fått gjort jobb ut av hobbyen sin, men samtidig en av de uheldige hvor hobbyen har forvokst seg abnormt, det vil si helt sinnssykt. Mia Maur er ant-antropolog, og har tatt med seg jobben hjem en gang for alle. [Pause] I våre dager er vi opptatt av det som ligger opp i dagen, at de bygger tue, at de har seks ben, at noen er soldater, noen arbeidere. For Mia Maur er maurene mye mer, de er kompliserte strukturer som lever i differensierte samfunn – akkurat som oss mennesker, vil mange si. Mia Maur sier ikke sånt, simpelthen fordi sammenligningen ikke faller henne inn. Hun har formulert en oppgave hun har skrevet ned i en setning på 23 ord:

– Hva om mauren sluttet å bygge på instinkt, men brukte noe av tiden på å utvikle nye arbeidsplaner for en mer effektiv tue?

At setningen er krøkkete formulert, og lett skulle kunne uttrykkes i langt færre ord, kanskje til og med uten bruk av leddsetning, er henne revnende likegyldig. Setningens underliggende meningsinnhold står tindrende klart for henne, deri ligger en oppgave, og den har Mia Maur gjort til sin egen. Straks oppgaven dukket opp i hodet hennes – endog før den var ferdig formulert – gikk hun i gang. I stedet for barnåler gav hun maurene tannpirkere og fyrstikker å arbeide med, resultatet var at maurene sluttet å arbeide og heller rev hverandre i filler. Hun drysset store mengder barnåler over et ganske lite område, for å se om maurene likevel laget tue, noe de gjorde, hun forsøkte den motsatte ytterlighet og la noen ganske få barnnåler over et enormt område; maurene samlet dem sammen. Hun forsøkte å male barnålene i forskjellige farger, for å utforske maurenes estetiske sans. Resultatet ble forferdelig, maurenes fargekonstellasjoner var grelle og planløse, man fikk vondt i hodet av å se på det. Enhver innfallsvinkel ble forsøkt, enhver metode undersøkt, og etterhvert var altforsøkt. Motgangen og tilbakeslagene gjorde Mia noe nedtrykt, men det knakk henne ikke. Hun fortsetter arbeidet den dag i dag. Nye, idérike, innfallsvinkler. Hun forsøker å tenne på tuene med jevne mellomrom. Ser hun en maur som utviser store lederegenskaper, kidnapper hun denne, og plasserer den i en egen monter med andre ledermaur, i håp om at de skal klare å lage den utopiske tue. Samtidig vil hun se hvordan maurene klarer seg uten ledere, og de klarer seg forbausende bra. Hun setter sin lit til lederne, men de oppfører seg som om de var ganske vanlige maur, og samler alle barnålene de kan finne i en tue. Deretter river de hverandre i filler.

Det er det som provoserer Mia Maur så grundig. Samme hva ugagn hun produserer for dem, fortsetter maurene i samme spor. Av og til blir Mia Maur så frustrert at hun knytter nevene. Av og til så mismodig at hun drømmer, om maur, maur, maur.

[Mia Maur driver tålmodig på med et eller annet maurarbeid. Hun flytter for

eksempel maurene oppi en monter, men maurene kryper ut, og hun må sette den inn igjen og igjen og igjen. Til slutt holder ikke Mia Maur ut mer, og løper av gårde. Løper rundt på scenen, helt vill, før hun også løper bak og går i frys.]

Alfred MP

Forteller:         Dette er Alfred MP. Alfred MP er 26 år, og har brukt tiden effektivt. Han har

lært seg sin profesjon til fullkommenhet, han er en kunstner i sitt håndverk. Talentet er ubestridelig, viljen til foredling utvilsom, og det er uansett for sent for ham å mislykkes.

[Pause]

Alfred:                        [Står liksom med to krukker, den ene med en bie, den andre med

en maur] Jeg skal i dag gi en demonstrasjon over hvor langt kirurgien har utviklet seg, hvilket fantastisk maskineri vi har å arbeide med. Jeg har med meg en maur og en bie. Jeg har til hensikt å operere bort vingene på bien, og sy dem sammen på mauren. [Han skur opp lokket til krukken med bien, bien flyr ut. Han står et øyeblikk og vurderer situasjonen, tar så frem en sprayboks, sprayer, bien faller på gulvet, han ser på den, tar den opp] Håpet er at mauren, når den er iført vinger, skal kunne fly omkring som en annen bie. Med mikroskop og genteknologi, er dette sikkert forsøkt allerede, det vet jeg faktisk ikke, men hittil har ingen gjort det med skalpell, nål og tråd, kirurgiske innretninger, de samme innretninger vi bruker når vi syr sammen hjertet ditt.

[Tar frem en sprøyte, stikker i vepsen, skjærer av vingene. Legger vepsen i glasset] Her er vingene, nå skal jeg sy dem sammen på denne mauren. [Han forsøker å ta mauren ut, glasset er for lite til at han får hånden inn. Han forsøker å banke den ut, holder glasset opp ned og slår på bunnen. Til slutt tar han frem en pinsett, og tar mauren ut med den. Han begynner så arbeidet med å sy på vingene. Først er det bedøvelse, så må han vente litt til bedøvelsen virker. Han begynner å skjære, men må ganske fort frem med et slags forstørrelsesglass han fester til øyet. Han jobber meget ømfintlig. Så er han ferdig] Nå gjenstår å se om mauren klarer å fly. Jeg ser forteller er like spent som jeg, men det er bare et ansiktsutrykk. Innvendig er han fullstendig kald. Kom igjen, lille maur, fly! Tenk om eksperimentet blir vellykket. Fantasi og virkelighet vil gå hånd i hånd. En levende bie, uten vinger, er ufarlig, lett å holde styr på, den vil ikke fly omkring helt uberegnelig. Fly, fly, fly! Tenk hvilke mirakler en flygende maur kan utrette. Den kan lage tuer hvor som helst, når som helst, og av hvilke materiale som helst. Potensialet er ubegrenset. Etterpå, hvis dette blir en suksess, skal jeg forske på muligheten for å operere inn intelligens. Kanskje vil jeg da åpne for bruk av genteknologi, jeg vet ikke. Der! Der beveger mauren seg!  Den bedøvende virkningen har gitt seg, mauren er snart ved sine fulle fem! Vil den merke at den har vinger? Vil den merke at den kan fly! Jeg tror det, jeg tror den vil klare det. Nå er det like før den letter! Fly da, fly kjære maur!

Forteller:         Det ser ut til at også Alfred MP har gått i frys. Jeg vet ikke hva det har å si for

eksperimentet hans. Jeg vet i det hele tatt lite om denne Alfred MP, hans bakgrunn er meget uklar. Har han i det hele tatt fått med seg at visse typer maur har vinger i perioder? Det er spekulert meget mye i hans initialer, de dristigste går på at MP står for Maur Pedersen, hvilket skulle tilsi at han er sønn av Mia Maur og Knut Pedersen. Det vil forklare mye, både om Alfred selv, og ikke minst om Mia og Knut, som vi ikke vet hvordan det gikk med etter at vi forlot dem i frys. Hvem kan ikke la være å forestille seg, hvordan Knut, vill av smerte, løp og løp, ut av huset, ut på gaten, og der, traff, Mia Maur, like løpende, like vill, like håpløst fortapt i sin lidenskap for små vesener, insekt, som bortsett fra sin størrelse, ligner meget på oss mennesker, særlig i måten de organiserer sine samfunn. Ryddig, strukturert og velordnet, hver og én kjenner sin plass og sin oppgave. Hvem annet kan man forvente, enn at Mia og Knut, vilt løpende og skrikende, når de møtes, vil legge merke til hverandre? Kanskje vil de, synlig brydd, tie stille. I så fall, i den pinlige stillheten som erfaringsmessig vil utvikle seg, når to mennesker som ikke kjenner hverandre så godt tier stille etter å ha sprunget rundt og skreket, hvordan skulle den ene da kunne la være å bryte stillheten – og si noe?

[Forteller går også i frys]

Eivind Salen

Feb’2000-Jul’2000

Puss mars’2001

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjer

Monolog for tuba

Dette er den av instrumentmonologene som jeg er mest fornøyd med.

* * *

Monolog for Tuba

En monolog av Eivind Salen

 

[En person kommer inn med en tuba. Starter]

 

Jeg er ikke så flink til å… Jeg er ikke så flink til å… jeg er ikke så flink til å… uttrykke meg i ord. Det gjelder spesielt… jeg.. Kan vi begynne på ny?

Altså… For å si det enkelt… Jeg har en tuba. Og den… Jeg er som sagt…

Tubaen er mitt instrument. Med den kan jeg… nei, det kan jeg jo ikke… men, det… det… jeg er glad jeg har tubaen, for å si det sånn… Jeg er glad jeg har tubaen, fordi… fordi… Nok snakk, la oss…

Jeg har altså laget en melodi… som… jeg har prøvd. Jeg har altså prøvd, jeg har prøvd å… prøvd å… jeg har… jeg vil si jeg har… jeg har… jeg har… jeg sier det rett ut jeg har… en – to – tre – jeg!.. Jeg! Jeg! Denne melodien har jeg! lag—et… fordi… fordi…  fordi… jeg har laget denne melodien… som jeg sa.

Og…

Og…

Og nå…

Nei. Hvordan skal jeg få sagt det… Det er ikke alt som… av og til må… det er ikke alltid… Rett på sak. Jeg er glad jeg har tubaen. Og nå… nå… en – to – tre – nå!

Å…

Jeg vet ikke… kanskje… det er mye… når man… altså…av og til… det hender… jeg har… mange ganger… jeg har ikke… jeg kan ikke… jeg har… jeg kan… altså… for å si det sånn… det enkleste er… jeg… en – to – tre!

Kan vi ikke bare… kan vi… kan vi ikke bare…  bare… for å si det sånn… bare… snakke… rett ut… rett fra… rett fra… rett fra leveren… uten… uten… uten… kan vi… kan vi ikke… bare… bare… si det sånn, at… at… eller… det er jo… jeg kan jo…

La oss begynne. Jeg må bare si… jeg må bare si… jeg må bare si… en – to – tre…

[skal til å blåse]

Jeg må bare si… først…

[skal til å blåse]

[skal til å blåse]

Dette betyr…. betyr… betyr… b—…. b—… t—…. b-d-t-k—… …

Det går ikke… det går ikke… det går ikke… jeg må… jeg må… det…

[Han legger tubaen fra seg. Tusler ut.]

 

Eivind Salen

Mar’2002

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjemonolog, Sketsjer

Monolog for fiolin

Fremover nå vil det bli postet en monolog for et instrument hver sekstende i måneden. Jeg skrev for fiolin, tuba og piano, og syntes selv de var morsomme alle sammen. Men de ble aldri noe av.

Den passer best for folk som ikke kan spille.

* * *

Monolog for fiolin

En monolog av Eivind Salen

En person kommer inn på scenen med en fiolin.

Skal til å begynne å spille

Jeg kan ikke spille fiolin

Pause

Er det noen som vet hvordan man spiller på dette instrumentet? Jeg vet det ikke.

Pause

Er det noen som har et annet instrument på seg, hehe. Nei, det var utgjort det der, at jeg skulle komme inn hit på scenen med en fiolin.

Pause

Huff.

Pause

Jeg føler det litt som skolegutten, som får beskjed om bare å lese gjennom oppgavene, så skal nok matematikken gå bra, men så kan han jo ikke lese. Det står jo helt tydelig i oppgaven hva du skal gjøre.

Han som har studert fransk, men oppdager for sent at det er Italia han er i. At det er en italiensk klasse han skal undervise.

Han som ikke har førerkort, men får beskjed om bare å parkere sjefens bil. Unngå for all del skader. Vi står her oppe og ser på.

[Ser litt på fiolinen. Som om det gikk han å finne ut hvordan den virker, ved å se på den]

Jeg har jo sett folk spille fiolin. Men jeg har sett folk gjøre hjertetransplantasjon også. Jeg har sett folk kjøre tankbåt også. Jeg har sett folk bygge en boreplattform.

[Bestemmer seg plutselig fullt ut for å prøve. Gjør det akkurat nesten, før han på ny mobiliserer for fullt og nesten begynner. Så prøver han å mobilisere, men gir brått opp]

Beklager.

[Forlater scenen]

______

Eivind Salen

Mars’03

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjemonolog, Sketsjer

Liv som mark

Denne teksten er opprinnelig skrevet for Studentradioen, der jeg selv leste den opp. Siden skrev jeg den om for teater, og jeg mener det var noen som fremførte den også en gang, ved en anledning. Det må jo med til historien at jeg delvis har vokst fra denne type humor med alderen, og selv den gangen jeg skrev den var den nok mer utslag av mitt veldige produksjonsbehov, enn av noe ønske om å lage noe av skikkelig kvalitet.

* * *

Liv som mark

En moromonolog av Eivind Salen

 

 

Lydeffekter og nedtelling, store forventninger. En person liksom kastes inn på scenen, som om han eller hun kastes inn i livet. Personen reiser seg opp, kan ikke bevege armene, kan knapt bevege noen ting. Blir fortvilet over dette. Begynner.

 

Nei, nei, nei. Det der er jo bare min uflaks – Mark! Det kan ikke være sant, det må være noen som spøker med meg. Jeg kan ikke ha blitt mark, jeg som hadde så store planer. Hvor skal jeg levere min klage? Hallo! Kan noen svare meg på det?

[Forsøker å bevege seg på markers vis, det går dårlig og tregt, marken resignerer]

Nei, det der var ikke noe særlig. Her får man kun et liv, kun en sjanse, og så skulle det bli som mark! Hvem som helst, kunne jeg byttet med, hva som helst annet ville være bedre. Albatross, Tiger, Apekatt… Alle de mulighetene. Å, hvor jeg skulle nytt livet, hvis jeg bare hadde vært en sverdfisk. Fryktinngytende. Men neimen om jeg skulle breset meg. Bare ligget der, og glidd strømlinjeformet og elegant, gjennom vannet. Nå strever jeg meg, slimete, gjennom jorden. Og er bare fryktinngytende fordi jeg er så ekkel.

Ha-ha, ha. Jeg kan nesten le av det nå. Menneske, det var det jeg hadde gjort regning med. Jeg hadde en oppriktig følelse av at det skulle bli menneske av meg, jeg vet ikke hvorfor. Jeg må innrømmet at jeg hadde passet bedre som menneske. Ikke for å skryte, men menneskeheten hadde trengt en som meg. Eller ikke akkurat menneskeheten, men jeg skulle i hvert fall gjort en innsats for lokalsamfunnet, det skulle jeg nok klare. Jeg skulle bidratt til å skape trivsel på arbeidsplassen. Jeg skulle ikke slumret med i strømmen, jeg skulle være meg selv, holde på mine idealer. Jeg skulle ha jobbet flittig på skolen, men heller ikke forsømt det sosiale. Om ikke resultatet stod i stil til innsatsen, skulle jeg likevel ha holdt hodet hevet. Å, det hadde vært deilig. Kjøpe seg et landsens hus, kanskje en liten hageflekk. Familie, hund. Nå er det bare å vinke farvel til alt dette. Landsens hus. Jeg får i hvert fall leve i en liten hagestump. Eller gjør jeg nå det? Hvor er det jeg er egentlig? Her er det jo jord overalt! Det er fælt å være mark – det svekkede sanseapparatet. Kan ikke holde rede på noen ting.

Jeg skal ikke være for negativ. Det finnes interessante ting å gjøre for en mark også. Jeg kan jo krype litt til venstre her. [Forsøker å krype] Jada, her er en stein. Ingen kan komme her og si at vi marker ikke kan oppdage nye ting. Stein, altså. Jada. Men det blir nå litt uspennende med steiner i lengden. Faktisk litt irriterende. De ligger i veien. Ikke noe å gjøre ved, jeg får krype rundt. [Kryper] En egenskap har jeg, jeg er rimelig flink til å grave. Graving, kan jeg. Men du verden så slitsomt det er. Når jeg har gravd en meter, så er jeg helt utkjørt etterpå. Og jeg har strengt tatt ikke kommet meg særlig videre. Ikke er jeg på vei noe sted heller. Det er et utrøstelig liv.

Hvor jeg lengter etter nærhet og kjærlighet. Jeg må si det, selv om jeg må innrømmet at det lyder nokså tomt. Det er klart, det hadde vært hyggelig med en annen mark å more seg med. Men det er rart med det, jeg tenner bare ikke på marker. Jeg ser faktisk ikke forskjell på hanner og hunner. Jeg er i det hele tatt i tvil om det finnes hunnmarker og hannmarker, og om dette har noe å si. For meg har det ingenting å si, jeg er plagsomt sjenert. Jeg blir alltid lammet når jeg treffer andre marker, uansett hva de er for slags kjønn. Jeg vet ikke hva det kommer av, jeg blir bare helt urørlig. Derfor holder jeg meg helst for meg selv. Man kan si det slik, at livets bitre pille har gjort meg til en ensom ulv.

Riktignok har jeg mine markehistorier, ikke mange, men det var en gang jeg gjorde et forsøk, forsøkte et initiativ. Jeg drev og krøp rundt i jorden, og plutselig, følte jeg at det var en mark i nærheten. Vi marker kan jo verken se eller høre, men vi er ganske flinke til å føle vibrasjoner i jorden, og nå følte jeg slike vibrasjoner. – Dette er min sjanse, tenkte jeg, og krøp nærmere. Og joda, der var en mark, og jeg tenkte at nå skulle jeg gjøre det. Av en eller annen grunn ble jeg ikke nervøs og usikker som vanlig, jeg bestemte meg tvert i mot for å sjekke henne opp, eller ham. Jeg vet ikke om det var en hunn eller en hann, eller hva jeg er. Håhåhå! så tøff jeg følte meg, krøp litt sikksakkaktig, bort til ham eller henne, forsøkte noen småtriks, flørtet vilt, havnet på siden og var klar for den avgjørende replikk. Nå skulle jeg få ham til å smelte fullstendig, eller henne… [Forsøker å snakke] Det var bare å få ordene ut. [Prøver igjen] Det er virkelig håpløst.

 

[Marken kryper sammen. Det kommer et høytidelig tidsaspekt, gjerne frøken ur, gjennom høytalere, et hjerte som banker, eller en klokke som tikker. Kanskje en film av en mark i bakgrunnen. I hvert fall går tid. Langsomt våkner marken opp igjen.]

 

Så nå sitter jeg her, på mine gamle dager. Det vil ikke si mer enn et par uker, vi marker lever jo ikke så særlig lenge. Til gjengjeld er vi forferdelig dårlig til å holde rede på tiden. Dager og netter går bestandig i surr, og når vi skal forsøke å sette datoer på døgn, så er det plent umulig å få tallene inn i den knøttlille hjernen vår. Når jeg forsøker å se tilbake på mitt liv og hva som har skjedd, så husker ikke et kvidder. Jeg har ikke peiling på hvor lenge jeg har levd. Jeg har bare en vag fornemmelse av å være gammel, for kroppen er ikke hva den var. Jord som jeg tidligere bare fosset frem i, er nå en direkte hindring for min bevegelsesfrihet. Og så så treg i reaksjonene jeg har blitt! Det er ikke måte på. Der jeg tidligere straks skjønte her var en stein, når jeg krasjet med én, blir jeg nå liggende å støte og støte før jeg skjønner hva som foregår. Ofte skjønne jeg ikke hva som foregår heller. Jeg må bare innse at det går mot slutten. Det var mye jeg skulle gjort, men jeg føler oppriktig talt at jeg fikk en skjev start. Du er totalt uten innflytelse som mark.

Men, men, you win you loose. Når jeg først skulle bli mark, så har jeg ikke hatt det så aller verst. Det er visse ting som jeg kan minnes med glede, jeg klarer riktignok ikke å huske hva det var, men jeg har liksom fornemmelsen av gøy liksom, at det har vært gøy, tross alt. Jeg er glad i mitt liv.

Det er bare en ting jeg aldri kan tilgi, som jeg alltid vil være bitter over. Det er dette at vi får bare én sjanse, det er bare ett liv på hver, og så skulle det bli som mark! Det var en gedigen skuffelse, det var fordømt, det var utgjort. Ett liv, og så ble det mark, det er det verste.

 

 

Originalt for studentradioen Høst’98

Omskrevet Høst’00

Pusset på siden, og ferdig mars’2001

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjemonolog, Sketsjer

En krane er en krane

Følgende lille tekst er ikke skrevet som en egentlig sketsj, men som et bidrag til Studentteaterets dramatikkfestival i år 2004 eller 2005. Artig nok er det her den senere stand up komikeren Daniel Simonsen får sitt første lille scenegjennombrudd. Teksten virker kanskje noe skrudd, men den er blitt godt mottatt har jeg fått høre. Og innvidde vil jo lett se hvor inspirasjonen er hentet fra.

* * *

En krane er en krane

En skisse av Eivind Salen

 

Medvirkende: To personer

 

A:        En krane er en krane er en krane er en krane.

B:        [Kommer inn og gjør et eller annet arbeid, som forstyrrer A. A fortsetter likevel, inntil han ikke orker mer]

A:        Kan du…

B:        Kan du holde opp?

A:        … holde opp?

B:        Takk. [B fortsetter arbeidet]

A:        En krane er en krane er en krane er en krane. [Kort pause] Du må gå ut herfra. Du må gå ut herfra.

B:        Jeg må gjøre ferdig dette arbeidet først.

A:        Arbeidet? Du kan ikke arbeide her inne. [B arbeider] Dette er en teaterscene. Der er publikum.

B:        [Ser på publikum] Nei. Det er ikke publikum.

A:        Skjønner du ikke at jeg har en forestilling på gang? Du kan ikke arbeide her! [River B bort fra arbeidet. B står og ser på] En krane er en krane er en krane er en krane. [Til B] Du, dette fungerer ikke. Det nytter ikke at du står der og ser på. [B skal gå og arbeide] Nei! du får ikke gå tilbake heller. Du må gå av scenen.

B:        Jeg må gjøre ferdig arbeidet først.

A:        Du kan ikke arbeide midt i en forestilling! [B arbeider. A river ham vekk, og går med ham ut av scenen. A kommer tilbake] En krane er en krane er en krane er en krane. [Roper til B] Kom tilbake. [B kommer tilbake] Det nytter ikke. Du har gjort noe med stemningen her inne.

B:        Det er ikke jeg som har gjort noe med stemningen her inne.

A:        Jo, det er det. Det er du som har gjort noe med den. Jeg har nøye planlagt en forestilling, der jeg skal si: «En krane er en krane er en krane» og så videre, men som du ser, det fungerer ikke.

B:        Ja, jeg har sett det.

A:        Så hva skal vi nå gjøre?

B:        Få ferdig arbeidet. [går for å fullføre arbeidet]

 

Akt II

 

A:        Det der er ikke et arbeid.

B:        Jo, det er det.

A:        Nei, det er ikke det. Jeg sier at det ikke er et arbeid.

B:        Greit. La oss sammen finne ut om dette er et arbeid eller ikke.

A:        Ja, la oss sammen gjøre det. Og la oss også involvere publikum, de vil bare ha godt av å være med på litt tankearbeid.

B:        Vi har ikke noe publikum.

A:        Kjære publikum, ikke hør på ham. Tenk heller gjennom saken, bring inn alle nødvendige moment. Utfører denne personen, denne skuespilleren, denne rollefiguren dere ser her foran dere, utfører dette eksempelet på et fantasiprodukt, et arbeid?

B:        [Gjør seg ferdig med arbeidet] Der. Arbeidet er fullført. Resultatet ser du der.

A:        Nei.

B:        Jo. Se nøyere etter.

A:        Vel. Når jeg ser så nøye jeg bare kan, så kan jeg kanskje kalle det der et resultat. Men arbeid vil jeg ikke kalle det.

B:        Hvorfor ikke?

A:        Nei, det svarer jeg ikke på. Noe må vi overlate til publikum.

B:        Vi har ikke noe publikum.

A:        Jo, det har vi. Og det skal jeg bevise for deg. Se rundt deg, du som tror vi ikke har noe publikum. Hva kaller du disse folkene her da, de jeg nå går rett ved siden av og som jeg uten videre kan ta på, hvis det var det om å gjøre?

B:        Hva jeg kaller dem?

A:        Ja, hva kaller du dem? For eksempel han her?

B:        Det vil jeg ikke svare på.

A:        Du, nå får du gi deg, det der er min replikk, den har jeg brukt til noe ganske annet, nå får du svare det du skal.

B:        En krane er en krane er en krane.

A:        Nei! Det er min replikk! Den eneste jeg egentlig har!

B:        Det er ikke nødvendig å skrike det. Hva er det?

A:        Alt er tapt, det gikk ikke.

B:        Hva da?

A:        Dette. Det vi skulle gjøre.

B:        Hva skulle vi gjøre da?

A:        Jeg sa jo det, dette.

 

Akt III

 

A:        En krane er en krane er en krane. [B kommer og river ned arbeider han har gjort] Du forstyrrer. [B holder opp] En krane er en krane er en krane.

B:        Hvor lenge skal du holde på?

A:        Til jeg lykkes.

B:        Det der er ikke en forestilling. [River ned arbeidet, går]

 

Eivind Salen

2004

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjer