Riktig hotell, feil dag

Folk hadde litt moro av meg da jeg overnattet en natt på feil hotell i Athen forleden. I dag var jeg i riktig hotell, men på feil dag.

Det var heller ikke så langt å reise. Bare inn til Stavanger. Jeg hadde sjekket på forhånd, navn på hotellet, og hvor det var. Det var hotell Atlantic, litt høyere standard enn det jeg er vant med.

Jeg skyndtet meg hjem, pakket raskt, og gikk ned til toget til Stavanger. På toget oppdaget jeg at jeg hadde glemt tannkost og toalettsaker. Det gikk jeg straks og kjøpte, straks jeg kom til Stavanger.

Så var det til hotellet. Jeg sjekket til og med gateadressen, selv om dette hotellet ligger ved Breiavannet, og er helt umulig ikke å finne.

Jeg gikk inn, men klok av skade etter Athen, spurte jeg på en måte som åpnet for det kunne være jeg som tok feil. Er dette hotell Atlantic? Skal vi være her? Er det rom på mitt navn?

Alt skulle det være. Ingenting var.

Så sjekket jeg mailen med invitasjonen, og viste det til damen i resepsjonen. – Er dette hotell Atlantic? – Ja, det er det. Men i dag er det 9. april. Invitasjonen er for 16. april. Om en uke.

Jaså?

Det skulle bare være for meg å reise hjem. En unødvendig tannkost rikere.

Dessverre var det feil på toglinjen, så togene stod bom fast. Det samme gjorde jeg. En uke for tidlig, i Stavanger.

Og før jeg er tilbake, skal jeg til Bergen, for å gjøre stand up. Det blir morsomt.

Reklame

Flukten til mars

Det var ganske godt gjort å reise til månen. Det var amerikanerne som gjorde det, etter at sovjetrusserne først hadde sendt en død hund i bane rundt jorden, så et levende menneske, Lajka og Jurij Gargarin. Begge to superhelter i Sovjetunionen. Dette var sånn rett før og etter 1960, slik at amerikanerne kunne si «at i løpet av ti år skal vi sette en mann på mars», og det hørtes utrolig ut, men de klarte det allikevel.

Nå er det til mars det skal sendes folk. Det er ikke måte på planer, og de som engasjerer seg i dem. Det er reality-show, en slags skikkelig Big Brother og Farmen og 71 grader nord og det meste i blanding, sende en haug med folk til mars, og se hvem som klarer seg. En rogalanding er visstnok med blant dem som er videre i systemet, og kan være aktuell å sende av gårde, om programmet blir noe av, som det aldri vil bli.

De sa det den gang også, at noe menneske vil aldri bli sendt til månen, og i alle fall ikke i løpet av ti år. Det er altfor vanskelig, og ingen har gjort det før. Nå er det akkurat det samme med mars, sier de som er gode til å snakke for seg, og samle penger til tvilsomme prosjekter. Det er en merkelig, men forførende logikk, at bare fordi mennesket før har klart ting man tidligere har ansett som umulig, vil vi være i stand til å klare alt som er ansett som umulig. I nøkterne forsamlinger burde det være lov å minne om at de fleste ting som er ansett umulig, også har vært det, og aldri blitt gjort.

Å reise til mars er ikke umulig. Men det er mildt sagt veldig mye vanskeligere enn å reise til månen. Det er sykt mye lengre, månen er jo like i nærheten, den snurrer rundt oss, mars følger en helt annen bane. Vi må beregne det slik at vi treffer med raketten når mars er nærmest, ellers blir det veldig dyrt og vanskelig. Å ha nok drivstoff til å komme seg bort er astronomisk dyrt, å klare å gjennomføre en landing og til og med en sikker landing, er utfordrende, mildt sagt. Og så ha med nok drivstoff og utstyr til at man også skal komme seg tilbake til jorden er – la oss si det forsiktig: optimistisk.

Blant alle luftslottene i forbindelse med planeten mars, og reiser dit, liker jeg spesielt godt den at mennesket skal lage «koloni» der. Vi skal gjøre den beboelig. Vi skal gjøre det slik at menneskeheten kan reise til mars, om vår planet blir ødelagt slik at det ikke lenger er mulig å bo her. Kanskje skulle noen minne om at det er kort og godt utenkelig at noen menneskelige aktivitet eller andre katastrofer – naturlige og astronomiske, skulle ødelegge vår planet så mye at den blir mindre beboelig enn mars. Det er mars som er katastrofeplaneten. Det er der de har hatt armageddon, og vel så det. Mars er hinsides ytterpunktet hvor ille det kan gå her på jorden.

Forhåpentligvis har vi politikere som kan holde igjen for offentlige bevilgninger til prosjekter som dette. Syke forretningsfolk kan gjøre som de vil, la dem like godt kaste bort pengene sine på prosjekter som dette, som på å overbetale fotballklubber og fotballspillere. Jeg ser en kar som Elon Musk er involvert, det gjør meg skeptisk både til ham og bilen hans, det er nødt å være en bløff. Menneskeheten liker folk som tenker stort og lykkes, særlig de som gjør det stikk i strid med hva alle andre sier, det er sikkert et sunt instinkt at det er blitt slik. Men av og til er det alle andre som har rett. Fysikkens lover kan ikke brytes, selv ikke av store visjoner og utømmelige budsjetter. Liv på mars finnes kanskje, det kan man godt undersøke, men man må aldri tro det livet er vårt eget. Det er praktisk mulig å sende et menneske til mars, men det vil være et menneske som sovjethunden Lajka, et menneske som dør av det.

 

Tou – amazing

Det var festival nå i helgen på Tou scene, og andre scener i Stavanger-området. Det var en festival som gikk ut på bare å slippe alt løs, som om alle nå bare hadde fått nok av regler, la heller kaos råde. Når øl blir fraktet på traller og servert fritt og ubegrenset til et hundretalls komikere og artister, så er det klart man ikke kan forvente det blir striglet.

Arrangør var Comedy box club, Chi Chi Ton, hennes ide fra start til mål. Det er egentlig en ganske vanvittig ide, og enda mer vanvittig kanskje å gjennomføre det. Det er svært mange mennesker å holde orden på, svært mye å organisere, og ingen garantier verken med publikum eller med budsjettene. Jeg fatter ikke at hun våger, får det til og går for det.

I starten må jeg også gi ros til de frivillige, de viktigste og mest undervurderte av alle. På undergrunnsarrangement med undergrunnsbudsjetter trengs det frivillig arbeidskraft, det gjør det vel på alle kulturarrangement, og på festivaler trengs det en hærskare, som for liten og ingen lønn må rydde, styre og ordne, og gjerne ta i mot kjeft både fra artister og publikum. På Toumazeing var de fantastiske, blide og vennlige, og sørget for at alt gikk riktig for seg på alle rom til alle tider, alltid, overalt. Jeg håper Chi tar godt vare på dem, og at de føler seg godt ta vare på.

For oss komikere, så er det jo bare en narsistisk utblåsning av kolossale dimensjoner, som hele livene våre er. For å være komiker og stille seg opp på en scene for at noen hundre mennesker skal se på deg og le av deg, så må det være noe spesielt, selvbildet må ha blitt litt rotete på en eller annen måte, for høye og for lave tanker om seg selv, gjerne begge deler på en gang, og om hverandre. Man må opp på scenen for å få ut et eller annet, og fortsetter festen etterpå for å få ut mer av det samme.

Det er veldig mange kjekke folk, liberale, folk som driter i alt, det fins ingenting det ikke går an å le av, og høyt tempo og full musikk.

Vanligvis på klubbscenene varer showene to timer fra klokken 2100. Dørene åpner 2000, og på de tre timene får man ikke drukket så enormt. Folk sitter jo også og ser på, øl er naturlig å kjøpe i pausen.

På Tou sirkulerte man rundt på alle de forskjellige scenene og alle de forskjellige stedene, det var naturlig å kjøpe øl hele tiden. Jeg tror få av komikerne nådde opp mot sitt beste, litt slapp i konsentrasjonen, både de selv og publikum. Men det var jo bare drit og gøy, dette var fest, ikke kunst, og i den grad det var kunst, så var det sitt eget kunstprosjekt. En slags performance og utstilling der artistene, publikum og de frivillige viste seg selv frem, se hvordan det går når vi bare slipper alt løs.

Jeg elsker sånne fester. Vi drakk og drakk og drakk, jeg snakket med alle, gikk fra sted til sted, og hele tiden de naturlige avbruddene for å gå ned og hente mer øl, og så tilbake, inn på tilfeldige scener, se folk man vil ha med seg, glemme folk man vil ha med seg, se folk man ikke tenkte man ville ha med seg, kjøre på.

Fredagskvelden ble vi kastet altfor tidlig ut etter min smak. De stakkars frivillige hvisket til oss på bakrommet at stedet stengte, de ansatte på Tou skulle hjem. Og det må man jo akseptere, selv om det hadde vært veldig kjekt å være der lenger. Her skjedde jo mye som ikke lar seg skrive på en blogg, men som vil leve videre i det humoristiske minnet til alle komikerne som var der. Det var jo to velkjente løse kanoner fra Bergen, de løseste av kanoner, de som bare fyrer seg selv av i enhver retning, både i tanker, ord og gjerninger. En skog av taxier kom for å hente oss. Jeg hørte til dem som kjørte til hotellet, der Ole Soo spanderte whisky nede i hotellbaren, flott skal det være, og flott var det. Her skjedde mye mer enn jeg har skrevet, det morsomste blir mellom oss.

Så var det å reise hjem med 0217-toget, som ved denne anledningen var en buss. Jeg sovnet, våknet på Sandnes, og gikk av på Ganddal, der jeg bor. I seng, opp klokken 0845, ding – våken!

Det var seminar om Russland og Ukraina klokken 1400, jeg er jo så opptatt av de tingene der, jeg følger med og vet ting, men alright, det varte cirka to timer, og jeg gikk ned til Tou-scene etterpå. Satte meg til med kaffe og ipad, de andre var jo ikke begynt å komme ennå, og noen var på workshop. Ipaden hadde jeg med, for å ta notater på det seminaret, og ha til å lese på, skulle det være noe. Det var galskap å ta med ipad på et arrangement som dette, galskap.

Så var det jo også galskap det alt sammen var. Og det var det som var så gøy.

Litt uheldig ble det krøll med transporten da jeg uventet hadde reist fra Ganddal til Stavanger, og nå måtte fraktes tilbake til Sandnes igjen, fordi jeg var blant dem som skulle opptre der. Det var ikke plass i bilen, rett og slett, og jeg måtte litt beklemt gå ut av den igjen, og selv sørge for å komme meg til Sandnes. Litt fare for dårlig stemning, der.

Men det ordnet seg på aller beste vis, jeg tullet litt frem og tilbake, løp så til stasjonen, da jeg plutselig bestemte meg for å rekke det, så bussen kjøre ut akkurat i det jeg kom, buss-for-tog, var det, og så satte jeg meg for å vente på dette, mens jeg leste og skrev på ipaden, og en annen av komikerne som også skulle til Sandnes, ringte meg, og jeg satt på med ham, Fredrik Brimsø. Ingen problem, alt greit.

Ideen med Sandnes var kanskje ikke den beste, det var jo ikke samme festivalstemning der, akkurat, med et lite lokale, ingen sirkulasjon, og heller ikke noe publikum. Vi tok med oss dem som var, og reiste tilbake til Tou i Stavanger. Det var der det skjedde, der vi måtte være. Det var det vi på godt norsk kaller bomtur, det Sandnes-prosjektet.

Men i Stavanger var det rock’n’roll. Det var ubegrenset med øl, ubegrenset med Sandwich, Siri Seljeseth sa at det ikke teller hva man spiser når man drikker, og jeg er helt enig, det teller ingenting, og heller ikke når man ikke drikker. Sandwich, chips, sjokolade, vi ble traktert som rockestjernene vi liker å føle oss som.

På ny ble vi jaget ut da alt var slutt, men nå for nachspiel, et sted i nærheten, der det også var øl og sikkert også annen drikke. Der var vi til klokken var tre, full gang. Så mange interessante folk, jeg syntes det var så interessant med alle disse mange folkene.

Da vi ble jaget ut fra dette stedet også, var det nachspiel på hotellrommet til en kar, Nils Erik. Der var vi riktignok bare fire igjen, David Varvatn, Marthe Kindervåg, jeg vet ikke hva de andre gjorde. Vi fire var i storslag, og hadde vært det hele kvelden, i hvert fall de jeg hadde kontroll på. På rommet var det sprit, akkurat som det skal være, etter en lang kveld. På forskjellige tidspunkt gikk de andre, så det var bare Nils Erik og jeg igjen til slutt. Om vi var der i timevis eller kortere, vet jeg ikke. Det var i hvert fall morgen da jeg gikk.

Sånn måtte det også være. Siste tog gikk klokken 0217, så var det morgentoget, og jeg mistet et par av dem også, før jeg kom meg av gårde, faktisk mistet jeg dem alle.

Selv på egen hånd var det nesten som instinktene mine sørget for at festen og gangen fortsatte. Jeg kjøpte billett på stasjonen, automaten der, og satte meg ned på en benk, og sovnet for en stund.

Da jeg våknet, hadde jeg glemt at jeg hadde kjøpt billett. Og jeg hadde ikke kortholderen med visakort og førerkort og Coop-kort. Etter en stund fant jeg ut at jeg heller ikke hadde ipaden.

Så jeg gikk tilbake til hotellet, der vår nachspiel-venn, Nils Erik, sov som en stubbe. Jeg var pessimistisk da jeg banket, for han hadde snakket med noen jenter på naborommet, han er grundig homofil, og de banket på døren og ville fortsette samtalen en del gjennom natten, da lukket han ikke opp, og jeg fryktet han skulle tro jeg var dem. I hvert fall lukket han ikke opp.

Dermed måtte jeg sette meg i matsalen, og vente, og snakke litt med de andre komikerne. Først da flyet skulle gå, folk skulle gjøre til flyplassen, gikk jeg opp for å banke på på ny, nå måtte han jo våkne, han skulle reise. Jeg vekket ham, og han løp som en vind, pakket alt, og forsvant, stresset og sent ute – og ingen ipad.

Jeg var altså uten penger og ipad i Stavanger, to mil fra Ganddal, der jeg bor. Mor og kjente med bil, var opptatt. Jeg tok en liten høneblund i parken, på en benk, før jeg bestemte meg for at jeg kunne like godt gå hjem.

På veien stakk jeg innom stasjonen, for å se om kortet og ipaden kanskje var der, om det kanskje hadde falt ut av lommen. Etter en del kvaler spurte jeg også på Narvesen, om de hadde fått inn noe, kort, ipad, eller noe sånt. De hadde fått inn kortholderen, med sertifikatet og coop-kortet, visakortene var vekk.

Det var jo litt dumt. Det kan bety at det kunne være de var stjålet.

Dermed kom spørsmålet om at jeg kanskje burde sperre kortene seg pressende på. Det ville være lurt, men jeg hadde ikke nummeret til banken, og nå begynte også telefonen å gå tom for batteri. Jeg visste ikke om jeg ville ha nok til å sjekke på mobilnettet, ringe, sperre, og så etterpå kunne bli kontaktet for å bli hentet.

Jeg hadde gått noen kilometer da jeg fikk nummeret på tekstmelding, fra mor, så kunne jeg ringe, og sperre, og gjorde det. Ved Jåtta vgs ble jeg hentet, det er ikke så galt langt fra å være halvveis hjem, jeg hadde gått en liten mil.

Hjemme sjekket jeg straks om det var tappet penger av kontoen, det var det ikke, annet enn de 56 kronene jeg hadde kjøpt billett for. Billetten lå i lommen, så det var ingen vits i å spasere hjem. Buss-for-tog stod jo der også, akkurat i det jeg begynte å gå, men jeg hadde ikke verken kort eller kontanter (men jeg hadde altså billett, vet jeg nå, i lommen).

Så kunne jeg bestille nye kort, og få den saken av verden.

Det gjensto bare ipaden. Den var litt mer vrien. Jeg hadde ikke sikkerhetskode på den, og ikke hadde jeg tatt sikkerhetskopi på flere måneder. Jeg gjorde alt som var mulig å gjøre på nettet, søkte på «find my ipad», men den virket ikke, siden den ikke var tilkoblet noe nett. Jeg satte statusen på den til «lost», slik at den ville skru seg av og kreve kode om noen koblet til nettet.

Det var også russisk arrangement, denne dagen, helt uavhengig av TouMazeing, men likevel noe jeg ville være med på. Uten visakort ville det bli vanskelig å komme seg tilbake til Stavanger, kanskje, men jeg fant noen å sitte på med, og kjørte. I huset var jeg i to-tiden, vi kjørte igjen 1510, mellom 1448 og 1455 sov jeg, med klokken på nedtelling, 7 minutter, og alarm.

Det var veldig kjekt russisk arrangement også, men det har ingenting med denne bloggen og posten å gjøre, det hører til en annen del av mitt liv. Jeg var der i timevis, den siste som gikk, som alltid, og snakket i vei med fullt av folk, russere og nordmenn, russisk og norsk. De likte jo veldig godt hva jeg hadde opplevd i det siste, med ikke å ha sovet om natten, og ha mistet ipad og visakort, og den slags type ting.

Men sånne tap må man ikke ta for tungt. Festen var helt supert, man må regne med litt svinn, ipaden kan erstattes for penger, dataene på den kan ikke erstattes, men jeg har vel kanskje ikke så stor bruk for dem heller. Det hadde vært veldig greit å få den tilbake, veldig greit, veldig, veldig greit, jo mer jeg tenkte på det, dess mer dumt var det å kjøpe en ny, og det var jo virkelig mye jeg hadde skrevet på den, og gjort med den, som ville være tapt, om jeg kjøpte ny, for eksempel hundrevis av russiske gloser, timevis med arbeid, gjennom dager og måneder.

I dag ble også det ordnet. Melding på Facebook, fra Nils Erik, ipaden lå hos Norwegian på Sola flyplass. Den hadde havnet i bagasjen hans på et eller annet tidspunkt. Han var tatt med den i sikkerhetskontrollen, og fått helt sjokk – hva var det for noe? Før han hentet seg inn igjen, fordi man skal jo ha kontroll på hva man har i egen bagasje, og han endret til – ligger den der?

Så alt gikk godt, som jeg sa til ham, det ville være helt uansvarlig å overlate ipaden til meg i den farten jeg var i, på stasjoner, benker i parken og det ene og andre, så ubekymret og vennligsinnet, og at jeg mistet bankkortene og sperret dem var bare en fordel, ellers hadde jeg bare risikert å bruke dem til å kjøpe ny ipad.

Kjempefest.

Oppskrift når man søler honning i koffert (på reise)

Å søle honning er dumt. Først og fremst fordi det er så godt, og når man søler set ut, får man ikke så mye i seg som man ellers ville gjort. Det kan derfor gå ut over livskvaliteten noen dager, når man kommer hjem fra en reise, og ser at den gode honningen man har kjøpt, er sølt rikelig ut over klærne og vinflaskene og gavene og alt det andre man har pakket i kofferten. Her er en oppskrift for hvordan man kan håndtere slike situasjoner, og minimere skaden.

1. Hold roen. Det er aldri så ille som det ser ut. Og om det virkelig er det, justerer du inntrykket, slik at du får det for deg at det er verre enn det er. Så ser du at det er ikke så ille som du trodde.

2. Åpne ikke kofferten når du kommer hjem fra flytur. Det gjelder særlig når du kommer hjem om kvelden. Alt kan alltid tas senere. Om du likevel har åpnet den, enten fordi du måtte eller du gjorde det ved en feil, og ser det er honning der, så lukker du den igjen. Alt kan alltid tas senere.

3. Til frokost neste dag er det på tide å få oversikt over situasjonen. Ha grunnregelen at all honningen kan alltid reddes. Og det er ingenting som haster. Honning holder seg godt, svært godt, det er naturens førstepremie når det gjelder konservering. Det utkonkurrerer selv dopede produkter, tilsatt kjemiske konserveringsmidler. Honning er godt i dagevis, ukevis, månedsvis, med mer, klarer seg godt i et stort temperaturintervall, og kan til og med fritt bli tilsatt luft, uten at det gjør så mye. Det tynner litt, men kan likevel spises, og er rik på smak,

4. Finn frem hovedkilden for sølet, altså det du hadde honningen i. Ta det ut av kofferten. Flytt det bort til kjøkkenbenken. Ha helst noen boller og greier under, for å fange opp honningen som drypper av. Er honningbeholderen hel, er det ingen problemer. Om ikke, heller du honningen over i krukker og bokser og glass som er det. Denne honningen er reddet, og settes i skapet. Prioriteringen er å spise først honningen som flyter.

5. Det er antageligvis sølt ut en del honning nå allerede. Spis denne til frokost.

6. Når det gjelder klær som er sølt inn med honning, er dette svært dumt. Honningen trekker inn i klærne (men ikke så ille som vann og vin og syltetøy, det er seigtflytende, og legger seg tykt på). Denne honningen er vanskelig å redde. Legg klærne i en eske, og vent på et mirakel, eventuelt at du uansett skal sette på en maskin, og kan vaske dem. Skal du trene eller noe, er det ingen sak å ha på ellers rene klær som er tilsølt av honning. Kan hende du blir inspirert til å slikke litt på dem.

Crazy matematikkoppgaver

Den 20. Februar 1882 fikk ingen ringere enn Anton Pavlovitsj Tsjekhov i tidskriftet Vekkerklokken (будильник)trykket en samling vanvittige (сумасшедшие) matematikkoppgaver. Den åttende og siste var følgende: «Min svigermor er 82 år, min kone er 42. Hva er klokken?» (Oppgaven var selvsagt helt oppdiktet, Tsjekhov fylte dette året 22 år, hva skal han med en så gammel svigermor? Og kone?)

Jeg tenkte jeg i dag, 24. Juli, 2013, på bloggen Helt grei humor, skulle poste en tilsvarende samling, og for en gangs skyld ikke være noe dårligere enn mesteren.

1) Tsjekhov er født i 1860 og døde 1904, 44 år gammel. Jeg er i dag 39 år gammel. Hvorfor har ikke russerne noen Tsjekhov i dag?

2) En ung jente reiser til byen for å kjøpe klær og sminke. Hun har en liten helgejobb som gir henne 8000 i måneden, og får i tillegg fremdeles 1000 kr av far i månedslønn. Hun vil kjøpe leppestift, øyenskygge og rouge, pluss en moteriktig bukse og en lekker jakke. Hvorfor er rosabloggene så populære?

3) Et fly fra Oslo til New York bruker typisk 8 timer og 25 minutter, og slipper ut 16 000 tonn CO2. Med den nye dreamliner til Norwegian vil utslippene bli redusert med 20 %. Det er likevel betydelig mer enn en personbil pleier å klare i løpet av ett år. Gjennomsnittlig utslipp per km for alle personbiler i Norge er nå 130 g/km. Gjennomsnittlig kjørelengde per bil varierer litt fra år til år, den samlede kjørelengden øker, men det gjør også den samlede mengden biler. Sånn cirka pleier det ligge på 13500 km, så mye kjører hver bil i året. Hvorfor får vi ikke engang lov til å ta med oss en flaske shampo i den utslippsbomben moderne fly fremdeles er?

4) Den amerikanske storbyen Detroit er konkurs. Gjelden er på 18 milliarder dollar, nesten 100 milliarder kroner. Er dette morsomt?

5) Til høsten er det stortingsvalg. Forrige gang, i 2009, fikk Arbeiderpartiet 35,4 % av stemmene, Fremskrittspartiet 22,9 % og Høyre 17,2 %. Til sammen hadde Høyre og FrP 40,1 %, mens de rødgrønne til sammen hadde 47,8 %. Det gav dem 86 mandater, nok til flertall i Stortinget. Fire nye år. Hvem tror virkelig noe vil forandres, om alle disse tallene skiftes ut med nye?

6) Årslønn for en industriarbeider lå i fjor på 406 300 kr, gjennomsnittlig. En sykepleier i turnus tjener 401 109 kr. Ingeniører med høyskoleutdanning innen olje- og gassutvinning tjener 715 000 kr. Hvem er penest?

7) Geparden er verdens raskeste dyr. Den løper 112 km/t. Seilfisken, verdens raskeste fisk, er omtrent like så rask. Den kan svømme i opptil 110 km/t. Den raskeste fuglen går for å være vandrefalken, som i stup oppnår 300 km/t, og vel så det. Men det er jo kanskje litt juks, å falle seg til høy hastighet. Tårnseileren flyr i 220 km/t. Hvorfor bruker så mange nordmenn så sykt mye penger på sportsutstyr?

8) Hva er egentlig tid? Svar: Strekning delt på vei.

Det var det hele! Om noen har flere crazy matematikkoppgaver, er det bare å fylle dem inn i kommentarfeltet under.

Verdens blodgiverdag

Folkens. I dag våknet jeg opp til nyheten om at det var verdens blodgiverdag. Det er så mange slike dager, at vi av og til kan få inntrykk av de kanskje lurer oss. Hva om det ble en dag for dem som fremdeles foretrekker å skrive med kulepenn, og folk som er redd for sprøyter? Jeg har sjekket på Google, og funnet at Røde kors er med på det. De skriver at dagen er lagt til 14. juni, som er Karl Landsteiners fødselsdag, og at den feires i «utrolig mange land».

For meg ville et hvilket som helst antall land som er med i feiringen være utrolig, for jeg trodde ikke det ble feiret noen slik dag.

Jeg er ingen blodgiver. Jeg er en blodtaker. For noen år siden surret jeg det litt til med kroppen min, sånn at den etter hvert gikk nokså tom for blod. Dette tok jeg ikke så nøye, jeg levde etter den mandige løsningen, overse problemet, tenke at det går over av seg selv, hvis det er der.

Etter noen måneder på denne måten gikk jeg til legen. Og ble øyeblikkelig innlagt på Haukeland sykehus. Som den ekte mann jeg er valgte jeg også her å ignorere ordren om å komme meg til sykehuset straks, jeg gikk først på jobb. Det var noen penger å hente der. Så kunne jeg heller legge meg inn på sykehuset etterpå.

Haukeland er et stort sykehus, umulig å finne frem. Mine blodverdier var mer enn halvvert, det er ikke noe jeg bare skriver, det er sant, så jeg ble utslitt med en gang av all fysisk aktivitet, også det å gå rundt i gangene på et sykehus og lete etter hvor jeg skulle bli innlagt. Mange av avdelingene jeg forvillet meg inn i, viste seg å være veldig feil. Heldigvis hadde jeg matpakke. Et sted spiste jeg den.

Det var akuttmottaket jeg skulle til. Hvem kunne vite det? Min tilstand hadde i så fall vært akutt i månedsvis. Jeg fikk satt inn sprøyter og nåler og greier, blodprøver ble tatt, alt ble gjort klart, før de fant ut at jeg var på feil sted. Jeg skulle til Haraldsplass, avdelingen ved siden av. Dit reiste jeg i taxi. Plutselig var det slutt på gåingen, jeg som hadde gått rundt i gangene og korridorene i over en time, og i tillegg vært på jobb denne dagen.

På Haraldsplass ble alle innleggingsprosedyrene gjort en gang til. De kunne nok sende pasienten i taxi, men opplysningene lot seg ikke sende eller overføre på noen som helst måte, alt måtte gjøres på nytt.

Denne kvelden fikk jeg min første blodoverføring. Det var kjempegreier. Hvor nyttig blodet er får man først en ordentlig følelse av når man har manglet det litt. Det var nesten ren energi som rant inn i kroppen min den kvelden og natten, det var som å fylle bensin. Både den og kroppen blir sprekere etterpå.

Neste dag var jeg i veldig godt humør, og mer energisk enn jeg hadde vært på lenge. Jeg spiste dobbel frokost og vel så det, sykepleierne er jo vant med folk med manglende matlyst, de serverte gladelig flere ganger når man ba om det, som jeg gjorde det. Artig denne dagen var det også at sjefen på jobben ble lagt inn på samme rom. Det er så utrolig at man bare må tro det er sant.

Å gå ned til blodverdier på noe med 6, når det skal være noe med 13, det er ganske alvorlig. Legene ville gjerne finne ut hva dette her var noe. De klarte ikke å finne det der og da, så jeg måtte inn til full tarmundersøkelse. Jeg fikk en dato for når jeg kunne ta denne testen, det var snart, bare om en drøy uke, for hvis det var noe alvorlig, som kreft, var det viktig å få satt i gang behandlingen raskt. Men det var et problem med denne datoen jeg fikk, for jeg skulle reise i bryllup. Mitt eget.

Det gjorde jeg. Som de sa det de gamle romere, Navigare necesse est, vivere non est necesse, fritt oversatt Det er nødvendig å gifte seg, ikke å leve. Jeg er i dag gift med den samme jenta, og elsker henne høyt, og jeg har ikke hatt noe problemer med blodverdiene siden. Jeg trengte bare litt påfyll.

God blodgiverdag, alle sammen. Og gjør gjerne litt research på Karl Landsteiner og navigare necesse est.

Grisenes flu

En gang før vi giftet oss skrev min kone at de nå hadde «grisenes flu», der borte i Ukraina. Det var morsomt.

Her i Norge har vi valgt det skumlere navnet «Svineinfluensa». Epidemier med dyrenavn har en mye sterkere virkning på oss enn andre sykdommer. Det har vært hattrick med kugalskap, fugleinfluensa og – nå igjen – Svineinfluensa.

Grisenes influensa er morsommere. Det høres ut som en privatfest for griser. Bare griser slipper inn. – Er du en gris? Ok, du kan passere. Vi har influensa der inne. Det er i ferd med å ta helt av.

Dessverre tror jeg ikke navnet vil slå an utenfor den nærmeste familien av meg og min kone. Vi sier konsekvent grisenes flu. Vi velger heller det morsomste navnet enn det skumleste. I hvert fall når det kommer til en helt vanlig influensa for griser.

Fast på norsk og engelsk

Vi har en forkjærlighet for ord som ender på -fast her i dette landet. Ord som har denne endelsen viser seg gjerne levedyktige. En journalist skrev ordet «askefast» etter vulkanen på Island, og folk som ikke kom seg hjem på grunn av det. Ordet gir fremdeles mening, selv om det kan ta lang tid før noen blir askefaste på ny.

I Rogaland har vi Rennfast, Ryfast og Rogfast. Det skal være fast, skal det være vei.

Som alle som kan lese vet, er det en engelsk og en norsk betydning av ordet fast. På engelsk betyr det fort, det kjennetegner noe som går raskt, helt i mot alt som kjennetegner alle veiprosjekt i Rogaland og ellers i Norge. Her hos oss, på norsk, betyr fast noe som ikke går i det hele tatt. Det sitter fast, kommer ingen vei. Det er et godt navn på alt som er under planlegging her hos oss. Vi kan for eksempel si vi sitter «Klimafast», etter forhandlingene i Doha. Det skulle heller ikke hete Mongstad, men Mongfast. Over hele landet sitter vi togfast, eller kollektivfast. Fast i trafikken.

Nettopp nå i dag satt hele Sør-Rogaland snøfast, etter kraftig snøfall på allerede islagt veibane. Det er ord som fort kan sette seg fast i det norske språk.

På engelsk vil fast i sluttposisjon aldri kunne slå an. Det vil aldri kunne hete snow fast, ash fast eller Rog-, Ry or Rennfast. De setter det alltid først, fast food, fast track, fast mail. Fast ash er ikke laget ennå, men gir helt god mening, som også fast snow vil gjøre det. They want it fast, mens vi vil ha det fast. Det der er en ganske god og illustrerende forskjell mellom det norske og det amerikanske folk.

Derfor var det i Rogaland en gledens dag i dag, der vi satt snøfaste og koste oss hjemme, uten å kunne gå på jobb eller noen steder. Det stod akkurat så fast som vi liker det.

 

Når reinsdyrene flyr sørover for vinteren

En tanke slo meg i dag. At den er veldig sjelden forhindrer ikke meg i å skrive den ned. Jeg tenker som så, hvis ikke jeg gjør det, vil i alle fall ingen gjøre det, og da vil denne tanken være like ukjent som den var fra før.

Nå kommer vinteren, og trekkfuglene flyr mot sør. Det kan også trekkdyrene gjøre. For eksempel reinsdyrene. Nå orker jeg ikke høre snusfornuftige innvendinger om at reinsdyr ikke kan fly. Det kan ikke mennesket heller, vi flyr allikevel. Ofte mot syd. Veldig ofte.

Så da kan reinsdyrene gjøre det samme. De kan kjøpe billige billetter på SAS og Norwegian, eller et av mange utenlandske flyselskap som også flyr jevnlig fra Norge. Så kan de ta med bagasjen, reinsdyr trenger ikke mye bagasje, de kan ta alt i håndbagasjen (så lenge de ikke vil ha med noe flytende, reinsdyr drikker mye vann). Med det blir billettene fra Norwegian og andre billigselskap bare billigere, siden de vanligvis tar betalt for innsjekket bagasje.

Så kan reinsdyrene også fly mot syd, sånn som fuglene. Det er kaldt i Norge om vinteren, og kan være vanskelig å finne mat under all snøen.

En stemme til Arbeiderpartiet…

Før valget truet AP med å si at en stemme til Høyre var en stemme til Fremskrittspartiet. Nå kan Høyre slå kontra med at en stemme til FRP er en stemme til Arbeiderpartiet.