… og etter Pangkvelden

Pangkveld kan allerede skrives med stor forbokstav. Det var 10. oktober, Sandnes brygge. Det ble utsolgt hus, og de fleste av komikerne så sammen med publikum ut til å ha en god dag.

Jeg hadde hele dagen til å forberede manuskriptet, men rotet litt med sånn jeg organiserte det, jeg var for opptatt av å skrive ned alt jeg kom på. Dermed hadde jeg det bedre i manuskriptet enn i hodet, og det var flere steder jeg hadde litt mange valgmuligheter til å ha helt kontroll. Derfor var jeg litt unødig stresset, særlig til å ha et så sterkt manus som jeg hadde i dag. Jeg har fremført det tidligere, i Bergen, men jeg endret såpass mye at det var nesten som å produsere og lære seg et nytt manus.

Uansett, jeg satt på med de i familien som skulle være med og se på. Vi kom ned cirka halv ni, da var det allerede flere meter kø ved billettkontrollen. Noen skulle kjøpe, noen skulle bare vise billetten de allerede hadde kjøpt. Sandnes brygge var litt ombygget siden sist jeg var der, så jeg brukte selvsagt litt tid på å prøve de gamle veiene, og bomme med dem. Jeg spurte også en helt vanlig publikummer om hvor vi komikere skulle være, at jeg skulle stå i dag. Jeg trodde han var dørvakt. Hva han trodde om meg er ikke godt å si.

Ombyggingen gjorde det litt vanskeligere for meg å ta mine nødvendige spaserturer for å lære inn manuskriptet. Jeg måtte egentlig ta den utendørs, og gjorde for det meste det. Dermed fikk jeg ikke sett så mye til hvordan det gikk med de andre. Tor Inge Ulveseth var heldig med sitt nummer, det er det ingen tvil om. Jeg så ham helt i begynnelsen, og jeg så ham i avslutningen, der han særlig mot slutten hadde helt full kontroll. Særlig morsomt var det med en pokal han «tilfeldigvis» – i hermetegn – hadde i posen sin, og som han kunne linke tilbake til konferansier Kevin Lunde, som også er tryllekunstner, og som hadde slått en vits om Tor Inges tryllekvaliteter. Den slo an, og velfortjent. Siden var det bare å cruise inn.

Og jeg måtte ut igjen. Særlig viktig var det jo at jeg hadde kontroll på rekkefølgen av de tingene jeg hadde tenkt å si, at jeg husket overgangene. Og så var det litt problemer i begynnelsen, der jeg bestemte meg for bare å la det stå til med problemene, det var ikke så farlig om det lille punktet her i starten var helt skikkelig. Verre var det med slutten, der jeg hadde flere alternativ, de fleste ganske bra, men ingen som virkelig kunne avslutte med en høydare.

Mens jeg gikk og tenkte på dette, hadde Johan Løwig R. Dahl sitt nummer. Det gikk fort, for jeg fikk det ikke med meg i det hele tatt. Konferansier Kevin Lunde så jeg også lite til, men han er stødig og rutinert. Han har alltid kontroll. Kevin Arnt Finesse, der jeg lurer på om ikke Arnt Finesse er et kunstnernavn, han så jeg heller ikke mye til, men av det lille jeg så, gikk det mye bedre med ham denne gangen, enn forrige gang vi stod sammen på Sandnes brygge. Han var ikke dårlig sist gang, men han var veldig drøy, og Rogalandspublikum er veldig snille. I dag virket det som han hadde dempet seg litt, uten at det gikk på integriteten løs, han spiller på det drøye. Men denne gangen hadde han publikum med seg.

Så var det pause. Og snart etter den var det min tur. Det gikk veldig bra, men jeg tror nok jeg leverte manuskriptet bedre den gang jeg gjorde det i Bergen. Det var heller ikke alle endringen som var helt av det gode. De var morsomme, og publikum lo av dem, men de gikk på bekostning av stramheten i manuskriptet. Noen av innfallene var også litt for billige til å høre hjemme i denne settingen, som forsnakkelsen jeg kom til under en av gjennomgangene, med «tortur med kjemi» i stedet for «tortur med kjemikalier». Publikum ler, men litt reservert, og det gjør de rett i. Det var andre deler i manuskriptet som smalt inn bedre, og de delene som ikke gjorde det, skulle bare vært rensket vekk. Men bevares, det er sjelden jeg får så mye latter og applaus, og særlig er det artig når komikerkolleger – som Tom Weum – ler så det merkes i kjeven. Vi profesjonelle og halvprofesjonelle er jo gjerne mer analytiske og kritiske, vi er ikke der for å gi oss over, som publikum gjerne er.

Etter meg gjensto Johan Golden, den enste jeg kunne se på helt og fullt. Det er jo først og fremst ham vi har å takke for at det ble fulle hus alle disse tre kveldene, han trekker folk, og han er jo rutinert og morsom som bare juling. Også på bakrommet er han full av skarpe observasjoner, som alle kunne ha lagt merke til, men som han har sett. Første del av programet var det en del som hadde sett før, eller så handlet det om lokale forhold i Oslo, der vi i Sandnes ikke er helt stødige. Også dette gikk helt bra. Men det var fra han begynte å snakke om Lars Monsen som var sliten, og hva programmet «Ingen grenser» egentlig går ut på, det er da det går over fra latter til latterhikst. Jeg likte også svært godt vitsene om allergi, der fant han på mye morsomt om en idè der det finnes en del opplagte vitser. Golden styrte stødig unna dem, og holdt hele tiden publikum i ånde med overraskende innfallsvinkler og originale poeng.

Jeg tror publikum var godt fornøyde denne kvelden. De hadde i hvert fall grunn til å være det. Vi komikere var i alle fall fornøyde. Det er alltid kjekt med mange folk, fullt hus, og jubel fra alle kanter i rommet.

Dessverre er det slik her i Rogaland at det er tradisjon for bare å gå rett hjem etter et show. Det er ikke så enkelt å få det til annerledes, når få av oss bor i sentrum av byen vi står i, og alltid er avhengig av transport hjem. I ukedagene er egentlig dyr taxi da eneste alternativ, om vi ikke slenger oss i noen av bilene som kjører. Disse kjører som regel rett etter showet er slutt. Det er en fordel med slik det er i Bergen, der det er tradisjon for å bli sittende og ta noen øl etterpå. Det kan utarte til å gå videre, og havne på nattklubb og kødde med døgnet. Sånn får vi blitt kjent med flere, og virkelig bearbeidet hva som har skjedd og vil skje. Det øker samholdet, og mulighetene for tilbakemelding. Men det er enklere i Bergen, der det vanlige er å ha gangavstand hjem. Det hadde i hvert fall jeg da jeg bodde der. Og jeg var alltid med på øldrikkingen etterpå. Det var ganske kult.

Her i Rogaland har vi ganske kule show. Særlig denne uken her kan vi være godt fornøyde, med fulle hus og god respons. I dag var en varslet suksess, en pangkveld vi visste på forhånd ville smelle. Det var veldig gøy. Det er slik kvelder vi lever for, vi som driver med dette. Både publikum og komikere.

Før en pangkveld…

I kveld braker det løs på Sandnes brygge. Omtrent det samme showet ble utsolgt på Cementen og Checkpoint Charlie i Stavanger. Endelig ser det ut til at det smeller litt for Comedy Box Club. Eller for å si det litt mer presis, endelig ser det ut til at det smeller skikkelig.

Lineupen i kveld er Tor Inge Ulveseth, Johan Løwig R. Dahl, Kevin Arnt Finesse, jeg og Johan Golden. Kevin Lunde skal være konferansier. Det er klart det hjelper med en rikskjendis på laget. Komikere som har vært på TV trekker lettere folk, og det er veldig flott at noen av disse stiller opp sammen med oss hobbykomikere, sånn at vi får vist oss frem til et publikum som nok ellers ikke ville kommet og sett på oss. Vi også er jo ganske morsomme.

Jeg stiller i kveld med et manuskript jeg laget for Bergen i månedskiftet januar/februar. Det var kjempegreier den gang, og skal ikke være noe dårligere i dag. Ingen av de som kommer i dag kan ha sett noe av det, det er helt nytt – og som vanlig eneste sjanse. Jeg har også skrevet litt om på det, og lært det helt på nytt de siste dagene (og fremdeles nå, som vi nærmer oss kvelden!), slik at det som vanlig skal virke – og være – nytt og friskt.

Dagen har gått med til en sykkeltur til Sandnes, for et intervju med avisen Sandnesposten. De har vært veldig aktive med å intervjue oss komikere og klubben vår i det siste, noe vi absolutt trenger. Det er alltid vanskeligere å få oppmerksomhet for oss som vil opp og frem, enn de som er fremme allerede. Dette er det de skrev om dagens show, i et intervju med Johan Golden, som lover et gyllent show (kanskje var det ikke han som kom med ordspillet – det er for øvrig litt å ta av, om man vil gjøre ordspill på dagens lineup).

Det var kjekt å la seg intervjue av en som oppriktig bryr seg om det en holder på med, som har satt seg litt inn i det på forhånd, til og med, og vet litt hva det går i. Jeg er jo meg selv lik, og snakker i vei, både før, under og etter intervjuet, en del ganske gjennomtenkt, en del bare satt frem der og da. Som vanlig spriket det ganske mye, som mitt liv også spriker en del. Det er også en del ting som er vanskelig å formulere godt, som å karakterisere ens egen stil, og forklare hva man prøver på, og hva slags humor man har. På mange måter har jeg jo satt av hele karrieren til å prøve å forklare dette. Ingen annen komiker bruker så lang tid på å forklare sitt eget prosjekt hver gang, på scenen. Å prøve å forklare det en gang til, utenfor scenen, blir kanskje litt meta. Som en forfatter som forklarer sin egen bok.

Med humor er det uansett slik at man kan forklare så mye man vil, poenget er at folk skal le. Og kanskje få noe å tenke på, på kjøpet. I kveld er det svært stor forskjell på en del av komikerne. Kevin Finesse, Tor Inge Ulveseth, Jeg og Johan Golden har fullstendig ulike strenger vi spiller på, helt ulike strageier for hvordan vi skal få folk til å le. Det blir en variert kveld. Og det blir en bra kveld. Heldige de drøyt 150 som allerede har sikret seg billetter. De andre som kunne tenke seg å gå, må raske på, for det er ikke sikkert det i dag vil være mange ledige billetter i døren. Kjøp heller på ComedyBox.No. Det er en varslet suksess, dette. Det vil smelle skikkelig. Kom!

Høstens første stand up på Checkpoint og Sandnes brygge

Onsdag og torsdag denne uken var det Stand up i regi av Stand up Stavanger, som vanlig på Checkpoint Charlie og Sandnes brygge. Det er første gang jeg kommer hit som halvgammel ringrev, jeg fikk presentert meg disse stedene med et par opptredener i vår. Ellers er det jo Rick’s og Bergensområdet som har vært min tumleplass.

I vår brukte jeg mye materiale som jeg hadde brukt før. Ingen i Rogaland skal ha sett hva jeg har gjort i Bergen. Men nå tenkte jeg at det er så kjekt å skrive noe nytt, at det er ikke verdt å se gjennom de gamle manuskriptene for å finne noe brukbart. Det er like greit å starte fra scratch, og lage ferske manuskript. Hvis jeg ikke skriver ned det jeg tenker ut, så forsvinner det jo også når jeg glemmer det. Jeg får ikke ut alt når jeg bare skriver nytt de gangene jeg reiser tilbake til Bergen for å stå på Rick’s. Et ferdig innslag på cirka 10 minutter i måneden er noenlunde passende produktivitet for meg, i hvert fall om man bare teller de cirka fire månedene i vårsesongen og tilsvarende i høstsesongen.

Det ble en lang innledning. Men det er jo det jeg er kjent for, også på scenen.

På Checkpoint onsdagen var det greit besøk, men det var en del publikummere som var der helst ikke for å se på oss, men for å snakke med hverandre. Vi er til for publikums del, det er ikke omvendt, men av respekt for andre publikummere som vil følge med, er det greit at man er litt stille, i hvert fall mens showet er i gang. Det virker forstyrrende for komikeren når folk ikke er rolige, og han eller hun får ikke ut sitt beste. Det fortjener ikke de av publikummerne som har betalt for å se på, og gjerne vil gjøre det.

Vidar Apeland var det som i Stavanger går under betegnelsen prøvekanin. Etter hva jeg hørte, var dette første gang han stod. Jeg synes han kom godt i fra det. Han har en fremtoning som gjør seg godt på scenen, man skjønner man skal le når han er der, og han er rolig og avslappet og behagelig å se på. Han kan nok jobbe med tekstmaterialet, som var litt monotont i virkemidlene. Det var også noen kunstpauser som var litt lange i forhold til poenget som fantes i slutten av dem. Det er ikke så bra når komikeren virker til å være mer imponert av egne vitser enn publikum er det. Det blir også vanskelig å komme seg videre med showet, når publikum ikke ler så mye som ventet. Men alt dette er nybegynnerproblemer som Vidar helt sikkert kommer over. Her har Stand up Stavanger funnet et nytt talent som både de og publikum vil få mye glede av.

Olav Halvorsen var et nytt bekjentskap for meg på scenen. Han gjorde seg bemerket med et meget bra tekstmateriale. Det var morsomt, originalt og intelligent. Jeg lot meg imponere over at han kunne kritisere nynorsken på en måte som var treffsikker og finurlig, mange som gjør seg morsomme over det som for de fleste er sidemålet, havner veldig lett i klisjeene. Det gjorde ikke Olav. Han hadde også en meget elegant overgang til den hysteriske flysikkerheten, og hva som der er lov og ikke lov. Sammenligningen mellom pantemaskin og damer var også morsom, godt observert og lett gjenkjennelig. Olav kom godt i fra det både på Checkpoint og på Sandnes.

Konferansier var Fredrik Brimsø, eller Fede, som han liker å kalle seg. Han har gått raskt fremover, etter at han for noen år siden var fast førstemann ut, og irriterte seg over det, til han nå holder egne show, og er konferansier på klubbkveldene. Han er også proff, vitsene blir levert med riktig timing og med god variasjon i tempo, og han gjør settene sine, selv om disse kveldene var litt vanskelige. Responsen kom ikke så enkelt og kjekt som den ofte gjør på Stand up Stavangers hjemmebaner.

Den kanskje vanskeligste jobben hadde Yngve Skomsvoll. Han er østlending, fra Bærum, og vi i Rogaland kan vel være noe som nærmer seg regelrett rasistiske mot den slags type folk. «Vi har ingenting i mot innvandrere, det er østlendingene som er problemet», det kunne være en one-liner her nede. Særlig på Checkpoint imponerte Yngve med å vinne over et publikum som i utgangspunktet var litt skeptisk. Han har jo vært med lenge, men jeg synes han har forandret uttrykket nokså kraftig fra de første gangene jeg så ham for 5-6 år siden. Kanskje er det bare brillene, og at han hadde fått antydning til skjegg. Jeg syntes i alle fall det var morsomt, og måtte ta meg i å le, ærlig og oppriktig. Mange av de i Norge som er så etablerte at de lever av komikken kan bli litt lærebokflinke, det er simpelten for godt timet, vitsene for godt arrangert, virkemidlene for lett gjenkjennelige. Yngve var aldri i nærheten av noe slikt. Settene hans var stramt og fint, stallen til stand up Norge holder god kvalitet, og det merkes både i tekst og fremføring.

Selv hadde jeg greie dager på jobben. På Checkpoint kom jeg glimrende ut, om det akspeteres at jeg lar meg rive med av mitt eget selvskryt, men jeg mistet nok publikum litt underveis i settet. Det gledet meg derfor at det dagen etter på Sandnes var motsatt. Der satt latteren litt inne i starten, men jeg følte det var mange som lo godt når det nærmet seg slutten. Det var ekstra gledelig for meg, siden jeg fra dag én til to hadde endret litt på andre halvdel, og i det hele tatt fått ordnet på det som ikke fungerte første dag. Det er alltid tilfredsstillende når man klarer å snu det som har gått dårlig til noe som går bra.

Slik var det gode dager på jobben for meg. De andre var litt mellomfornøyde, men har ikke noen stor grunn til det, slik jeg ser det. Jeg tror også at publikum stort sett hadde det fint, og at det er mange av dem som vil komme igjen neste gang, eller en annen gang. Det gjør de lurt i.

Neste gang Stand up Stavanger har show er om to uker, dere kan lese mer om det på hjemmesidene. Neste gang jeg skal stå i Rogaland er 5. oktober under Humorfestivalen.

Miniturné til Stavanger, Sandnes og Egersund

Det er rimelig fast takst når Stand up Stavanger har show, de går over tre dager og tre steder. Første gang jeg var med var det Ullandhaug, Stavanger og Sandnes, denne gangen var det Stavanger, Sandnes og Egersund. Stedene var som vanlig Checkpoint Charlie, Sandnes Brygge og Grand hotell. Ole Soo fra Bergen var konferansier, Roar Brekke fra både Odda og Bergen var headliner, Bjarte Gudmestad var prøvekanin, og Svein Rusdal, Kevin Lunde og jeg var med. Som alltid er det Chi-Chi Ton som trekker i trådene, og ble skikkelig gøy hele greiene.

For egen del ble det forrige gang en ganske så som så opptreden på engelsk på Ullandhaug, men den ble oppveid og vel så det av en superopptreden på Checkpoint Charlie dagen etter. Her ser jeg at jeg går litt over egne grenser når det gjelder skryt av meg selv, men jeg må jo også snakke sant, og sannheten er at denne gangen gikk det som det går når det går aller best. Sandnes siste dag gikk også bra, men kom i skyggen av Checkpoint.

Så jeg tenkte det ville bli akkurat det samme denne gangen. Fullt hus og stormende jubel på Checkpoint, lun stemning og dempet begeistring på Sandnes, og i Egersund ville det vel bli som det pleier å bli når vi reiser ut i distriktene: Godt tilrettelagt for det uventede.

Jeg stilte med det eldste manuskriptet jeg noensinne har levert på en Stand up scene. Det var det samme som jeg leverte på Rick’s for en måned siden, omtrent ikke bearbeidet i det hele tatt, og bare til å lære seg på nytt. Jeg visste at dette var en god tekst, og jeg husket at jeg lett kommer bakpå når jeg tror jeg har gode tekster. Selv med gode tekster må man jobbe for responsen.

Checkpoint Charlie

På Checkpoint viste det seg at det ikke var grunnlag for den stormende jubelen det var forrige gang, det var et mer beskjedent oppmøte, og flinke, men ukjente, norske komikere trekker verken så mange folk eller får så god stemning som våre venner fra utlandet fikk. Ole Soo bestemte seg for å løse dette problemet med å gå direkte til angrep på publikum, og ville ha dem til å sette seg her og der og klappe i hendene og gjøre forskjellige ting, før noe som helst mer kunne skje. Han kjente nok ikke her Rogalandspublikummet, vi er nok litt mer bakpå her nede, og koser oss ikke sånn i oppmerksomheten som bergensere gjør. Bjarte Gudmestad hadde et veldig aktivt innslag, som også stod ganske i kontrast med et passivt publikum.

Det var derfor et godt dekket bord for meg. Jeg hadde ingen høye forhåpninger om at dette her skulle gå noe særlig bra, og fikk med det løftet meg opp på den bølgen av god stemning jeg må surfe på om min stil skal kunne føre frem. Min stil stod også veldig godt i kontrast til de to første, langsom og keitete og dønn ærlig som den er. Jeg er jo også Rogalanding, og treffer Rogalandslynnet.

Kevin Lunde kjørte etter dette noen tryllekunster, og så var det pause.

Etter pause hadde Ole Soo fått justert kursen, han har jo mange egenskaper som passer for en som skal bli en god komiker. Han må bare forstå det selv. Sven Rusdal var et hyggelig bekjentskap, både på scenen og utenfor den. Han tar komikken skikkelig seriøst, og jobber godt med både tekstene og fremføringen. Han lytter til råd, og er raus med ros. Det er en god oppskrift om man vil komme seg frem, og bli godt likt. Roar Brekke er den mest profesjonelle av oss, og avrundet med et sett og en fremføring av settet som veldig godt passet til publikummet for kvelden.

Dessverre er det ikke så lett for meg å gå ut etterpå, når jeg opptrer her i Rogaland, som når jeg gjør det i Bergen. Jeg er for det første avhengig av transport hjem, for det andre er det hverdagsjobb tidlig morgenen etter. Alltid.

Sandnes brygge

På Sandnes brygge var jeg forberedt på at det ville bli vanskeligere. Jeg føler Checkpoint Charlie er som Rick’s, man har vennlige publikummere overalt, og føler latter og applaus kommer fra alle steder i rommet. Når det er godt besøkt og god stemning blir det skikkelig trykk. På Sandnes sitter folkene rundt bord, mer spredt, og latteren kommer ikke sånn gratis som den kan gjøre på Rick’s og Checkpoint.

Sandnes brygge er imidlertid veldig fin backstage. I hvert fall for meg, som har behov for å gå litt frem og tilbake i fred. Her er det ganske store områder å søke ro og konsentrasjon i, og det er enkelt å stikke fra bakrommet diskret inn i salen, og se hvordan det går med de andre. Ole Soo hadde en mye bedre dag som konferansier, og startet med å være vennlig og morsom med publikum, i stedet for å fortelle dem hva de skulle gjøre. Det ble imidlertid litt problemer med tiden, jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg kom i hvert fall ikke på før pausen mellom første og andre del skulle være slutt. Så jeg tenkte dette kunne bli vanskelig.

Men det ble en respons av en annen verden. Selv om jeg ikke bare var frivillig, men også ufrivillig keitete og knotete i starten, ble det voldsom latter og god applaus omtrent ved hver eneste setning gjennom innslaget. Endelig fikk jeg Sandnes som hjemmebane, det står jo slett ikke noe tilbake for Rick’s og Checkpoint, det var kjempestemning og kjempegøy. Til og med litt prat med publikum ble det plass til, da en av dem sa at hun bodde i nummer 1 av Gaupeveien der jeg bor i nummer 5. Sånn er det å komme hjem, alle klappet for henne.

Sven Rusdal leverte bedre på Ceckpoint enn på Sandnes, mens Roar Brekke traff dette publikummet også. Dette ble nok den beste kvelden, når vi ser på antall publikummere, stemning blant publikum og kvaliteten på oss komikere.

Og som vanlig måtte jeg rett hjem etterpå.

Grand hotell

Om ikke alltid opptredene blir så minneverdige i forhold til kvaliteten, er noen av de morsomste opplevelsene når vi reiser ut i distriktene og opptrer. Det er ikke for ingenting at mange komikere bruker nettopp disse opplevelsene i sine sett.

Nå skulle vi altså til Egersund, aldri skulle jeg vel trodd at jeg skulle gjøre komiske ting i Egersund. Men nå var det altså dit, og det er ganske fast for Stand up Stavanger, en gang i måneden til Egersund. Kevin og Sven skulle kjøre selv, prøvekanin Bjarte skulle ikke være med, og Roar, Ole og jeg skulle kjøre med Chi.

Chi er jo produsent, hun får tingene til å skje og holder styr på veldig mange komikere av ulike typer og med ulike karaktertrekk. Orden og system er ikke noe vi har felles, det er jo ikke særlig komisk. Chi, derimot, får tingene på stell, og liker faste og tydelige avtaler. Hun klarte altså ikke å forholde seg til tekstmeldingen min der jeg ba om å bli hentet nederst i Hoveveien nær stasjonen, eller på Riksveien om hun kjørte den, ved rundkjøringen oppe ved Rema1000. Jeg tenkte dette var en snill melding, så kunne det være opp til henne hvor hun ville kjøre.

Hun ville kjøre motorveien. Det er jo å be om at ting skal gå enkelt og greit, nei, her var det å kjøre Riksveien, som forresten nå heter fylkesveien, eller Jærveien, og så kunne hun plukke meg opp ved bussholdeplassen ved Sannerudkrysset. Med iPhone, GPS og kart går alle sånn ting helt fint, ingen problemer i det hele tatt. Og motorveien har jo uansett avkjørsel like borte ved Skjæveland, for de som er lokalkjent.

Pussig nok mente Chi og de andre ikke akkurat motorveien, men E39. De ville kjøre denne veien til Egersund. Som om denne veien gikk langs havet. Nei, her var det jærveiene og nordsjøveiene, gjennom Klepp, Kåsen og Bryne, forbi Nærbø, Varhaug og Vigrestad, gjennom Brusand og Ogna, Hellevik, steder som kan gjøre hvem som helst i godt humør. Ingen tvil om at vi valgte den beste veien. Og vi fikk også lært Ole Soo lite grann om grammatikk og det vietnamesiske språk, han lot seg altfor synlig provosere at de ikke bøyer noen ting i det språket. Det var mange interessante samtaler på vei opp, berikende for oss alle, og selvfølgelig mest for Ole Soo.

På Grand Hotell var mottagelsen mye bedre enn vi egentlig kan forvente. Her var det middag, med stående buffet, både kjøtt og fisk, og også spekemat og røkelaks. Jeg prioriterte å ikke gjøre noen valg, og forsynte meg av alt i hop. Selvfølgelig ble jeg forspist, men det var det verdt.

Publikum på Grand hotell var fra Egersund, naturlig nok. Det gav en annerledes stemning, kan man trygt si. Ole Soo fikk veldig mye latter, men var aldri riktig sikker på om det var fordi publikum egentlig skjønte vitsene hans. Kevin Lunde fikk mest latter av alle, og ble kveldens konge, om enn det var litt på publikums bekostning. Men han som ble hengt ut var veldig, veldig, veldig, veldig, veldig fornøyd med kvelden, og det var også alle vennene hans, og mange andre, og da må jo alt være helt greit. Generelt klarte de seg best denne kvelden, de som brukte publikum og fikk vitser ut av dem.

Jeg gjorde ikke det, og hadde en dag på det jevne. Det var derfor veldig kjekt at det kom en fyr fra publikum, og lurte på om det ville være mulig å booke meg for en senere anledning. Det er det selvfølgelig, det er bare å ta kontakt. Det gjelder både for ham og for andre.

Beste kommentar for kvelden fikk imidlertid Sven Rusdal. Han hadde også en god dag på jobb, og etter showet kom en dypt lykkelig egersunder og sa at den ferjevitsen til Sven, det var den beste han noen gang hadde hørt.

Og så gjensto bare kjørteturen. De andre lot seg ikke overtale til å ta jærveien hjem igjen også, de hørte ikke på mitt argument om å se havet i mørke, de ville ta E39. Dem om det. Siden Ole og Roar var begrenset i festinntaket siden de skulle grytidlig med fly tilbake til Bergen i dag morges, og Kevin og Sven kjørte selv, så ble det en god slump øl og moro på meg. Kjekt hele veien hjem.

Neste opptreden for meg er ennå ikke bestemt. Jeg håper ikke og kan ikke tro at vårsesongen er slutt allerede i mars. Det har vært gøy og det har gått bra, og da er det jo bare å la det alt sammen fortsette.