Årsdebut, Stand up

I går var min debut for året 2012 og også min debut for Stand up Stavanger. Det kan vanskelig kalles mer enn delvis vellykket, nytt publikum og nytt språk ble ganske mye på en gang. Når forberedelsene i tillegg ikke var optimale, er det på tide å lete etter unnskyldninger – og forkaste dem. Det var i det hele tatt skikkelig gøy.

Saken var at jeg var dobbeltbooket. I tillegg til at jeg skulle opptre på Tappetånet ved UiS, skulle jeg også gjøre en liten jobb i Stavanger sentrum. Også det var i forbindelse med et studentarrangement, altså for studenter.

På Tappetårnet skulle det begynne klokken 2100, så jeg ville ha ganske god tid til en kort jobb i Stavanger sentrum klokken 2000. Stor var derfor overraskelsen da arrengementet på Tappetårnet ble fremskyndet. Det skulle begynne klokken 1900.

Alright, så var det å omkalfatre planene. Først på Tappetårnet, så i sentrum. Jeg tok toget inn for å bli plukket opp i byen, som vanlig ubekymret med en annen telefon enn det jeg var sikker på de som skulle hente meg hadde nummeret til, og temmelig i panikk da jeg ikke fant dem. Men det ordnet seg, jeg hadde sendt en tekstmelding, og selv om jeg ikke hadde fått svar, hadde jeg sendt til riktig nummer.

Dermed kjørte vi opp til tårnet, to utenlandske komikere, en halvveis utenlandsk og jeg, pluss støtteapparatet som besto av en fotograf og vår kjære Chi. Som alltid er det en spesiell stemning før scenestart, og den ble enda mer spesiell da vi fikk vite at det skulle ikke begynne sju, men ni allikevel. Vi hadde riktignok fått beskjed om at det skulle være klokken 1900, noen slik beskjed var aldri gitt til publikum.

Det er ingen grunn til  stresse seg opp over slikt. Jeg måtte bare gjøre jobben i Stavanger sentrum først, allikevel. Jeg fikk låne komikerbilen, og kjørte ned. Alle de opplevelsene man skal finne seg selv i.

Så måtte jeg også starte med å forberede manuskriptet på norsk, etter å ha gått gjennom det på engelsk hele dagen. Det er alltid litt spesielt å gjøre en jobb der du ikke kjenner noen i publikum, og ingen kjenner deg. Her var det også mange ting i hodet, og litt vanskelig å konsentrere seg fullt og helt om manus.

Men hva er det man er profesjonell for, eller i mitt tilfelle halvprofesjonell, eller deltidsprofesjonell. Jeg stod min tilmålte tid, takket for meg, og forsvant med en gang for å reise opp til Tappetårnet og gjøre samme jobb på engelsk.

På veien var det et veldig artig mellomspill, da jeg fortsatt smått ukjent i Stavanger ikke klarte å gå direkte tilbake til bilen som stod parkert ved teateret. Jeg spurte en tilfeldig forbipasserende, som selvfølgelig ikke snakket norsk, men ba meg snakke engelsk. Jeg skjønte med en gang at han i alle fall aldri ville kunne forklare hvor teateret var, i hvert fall mye dårligere enn jeg kunne det, men jeg kom i skade for å si «njet» i stedet for «no» da han spurte om det var et veldig lite teater. Dermed spurte han om jeg kunne russisk, og det kan jeg jo – og vi hadde en artig liten samtale, om enn han ikke kunne forklare hvor bilen min var. Han var forresten fra Vladivostok.

Jeg fant bilen, og kjørte tilbake med små feil. Det var cirka 20 minutter til start da jeg kom. Første mann på var konferansieren, Dave, fra Los Angeles. Han har levd et annet liv enn jeg, kan man si, og spilte på andre komiske virkemidler. Han fikk god respons.

Så var det min tur. Jaja, hva skal man si? Plutselig skulle jeg snakke engelsk. Det var noe helt annet  gjøre det fra en scene, spontanoversatt, enn å gjøre det når man snakker med folk til vanlig. Folk lo riktignok, og hadde grunn til det, men det var påfallende ofte av ting som ikke hadde med meg å gjøre. Man kan si at publikum hjalp meg, med å stadig vekk gå ut på toalettet og forsøke å komme seg diskret tilbake.

Det var en veldig ærlig stand up, dette. Og etterpå var særlig de engelske komikerne, eller de engelskspråklige, Dave og Jason, fra seg av beundring. Ikke fordi det var så bra, for det ville være veldig komisk å hevde noe slikt, men fordi jeg virkelig tok sjansen på å gå opp på scenen og levere et sånt manus på et annet språk enn mitt eget. Publikum tror jeg lurte ganske på hva som foregikk, og det tror jeg også det var mange andre som gjorde. Kult.

I dag skal samme show spilles en gang til. Denne gangen på Checkpoint Charlie. De andre hadde strålende opptredener i går og har grunn til å være veldig fornøyde. Slik grunn har ikke jeg, det hadde tatt seg ut om jeg var fornøyd med det som skjedde i går. Men skal man ta sjanser i livet må det av og til gå galt, og skal man ikke ta seg selv så høytidelig, så må man også godta at man av og til ender opp tilsynelatende mindre begavet.

Velkommen til show!

Legg igjen en kommentar

Filed under Stand up

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s