Det er rimelig fast takst når Stand up Stavanger har show, de går over tre dager og tre steder. Første gang jeg var med var det Ullandhaug, Stavanger og Sandnes, denne gangen var det Stavanger, Sandnes og Egersund. Stedene var som vanlig Checkpoint Charlie, Sandnes Brygge og Grand hotell. Ole Soo fra Bergen var konferansier, Roar Brekke fra både Odda og Bergen var headliner, Bjarte Gudmestad var prøvekanin, og Svein Rusdal, Kevin Lunde og jeg var med. Som alltid er det Chi-Chi Ton som trekker i trådene, og ble skikkelig gøy hele greiene.
For egen del ble det forrige gang en ganske så som så opptreden på engelsk på Ullandhaug, men den ble oppveid og vel så det av en superopptreden på Checkpoint Charlie dagen etter. Her ser jeg at jeg går litt over egne grenser når det gjelder skryt av meg selv, men jeg må jo også snakke sant, og sannheten er at denne gangen gikk det som det går når det går aller best. Sandnes siste dag gikk også bra, men kom i skyggen av Checkpoint.
Så jeg tenkte det ville bli akkurat det samme denne gangen. Fullt hus og stormende jubel på Checkpoint, lun stemning og dempet begeistring på Sandnes, og i Egersund ville det vel bli som det pleier å bli når vi reiser ut i distriktene: Godt tilrettelagt for det uventede.
Jeg stilte med det eldste manuskriptet jeg noensinne har levert på en Stand up scene. Det var det samme som jeg leverte på Rick’s for en måned siden, omtrent ikke bearbeidet i det hele tatt, og bare til å lære seg på nytt. Jeg visste at dette var en god tekst, og jeg husket at jeg lett kommer bakpå når jeg tror jeg har gode tekster. Selv med gode tekster må man jobbe for responsen.
Checkpoint Charlie
På Checkpoint viste det seg at det ikke var grunnlag for den stormende jubelen det var forrige gang, det var et mer beskjedent oppmøte, og flinke, men ukjente, norske komikere trekker verken så mange folk eller får så god stemning som våre venner fra utlandet fikk. Ole Soo bestemte seg for å løse dette problemet med å gå direkte til angrep på publikum, og ville ha dem til å sette seg her og der og klappe i hendene og gjøre forskjellige ting, før noe som helst mer kunne skje. Han kjente nok ikke her Rogalandspublikummet, vi er nok litt mer bakpå her nede, og koser oss ikke sånn i oppmerksomheten som bergensere gjør. Bjarte Gudmestad hadde et veldig aktivt innslag, som også stod ganske i kontrast med et passivt publikum.
Det var derfor et godt dekket bord for meg. Jeg hadde ingen høye forhåpninger om at dette her skulle gå noe særlig bra, og fikk med det løftet meg opp på den bølgen av god stemning jeg må surfe på om min stil skal kunne føre frem. Min stil stod også veldig godt i kontrast til de to første, langsom og keitete og dønn ærlig som den er. Jeg er jo også Rogalanding, og treffer Rogalandslynnet.
Kevin Lunde kjørte etter dette noen tryllekunster, og så var det pause.
Etter pause hadde Ole Soo fått justert kursen, han har jo mange egenskaper som passer for en som skal bli en god komiker. Han må bare forstå det selv. Sven Rusdal var et hyggelig bekjentskap, både på scenen og utenfor den. Han tar komikken skikkelig seriøst, og jobber godt med både tekstene og fremføringen. Han lytter til råd, og er raus med ros. Det er en god oppskrift om man vil komme seg frem, og bli godt likt. Roar Brekke er den mest profesjonelle av oss, og avrundet med et sett og en fremføring av settet som veldig godt passet til publikummet for kvelden.
Dessverre er det ikke så lett for meg å gå ut etterpå, når jeg opptrer her i Rogaland, som når jeg gjør det i Bergen. Jeg er for det første avhengig av transport hjem, for det andre er det hverdagsjobb tidlig morgenen etter. Alltid.
Sandnes brygge
På Sandnes brygge var jeg forberedt på at det ville bli vanskeligere. Jeg føler Checkpoint Charlie er som Rick’s, man har vennlige publikummere overalt, og føler latter og applaus kommer fra alle steder i rommet. Når det er godt besøkt og god stemning blir det skikkelig trykk. På Sandnes sitter folkene rundt bord, mer spredt, og latteren kommer ikke sånn gratis som den kan gjøre på Rick’s og Checkpoint.
Sandnes brygge er imidlertid veldig fin backstage. I hvert fall for meg, som har behov for å gå litt frem og tilbake i fred. Her er det ganske store områder å søke ro og konsentrasjon i, og det er enkelt å stikke fra bakrommet diskret inn i salen, og se hvordan det går med de andre. Ole Soo hadde en mye bedre dag som konferansier, og startet med å være vennlig og morsom med publikum, i stedet for å fortelle dem hva de skulle gjøre. Det ble imidlertid litt problemer med tiden, jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg kom i hvert fall ikke på før pausen mellom første og andre del skulle være slutt. Så jeg tenkte dette kunne bli vanskelig.
Men det ble en respons av en annen verden. Selv om jeg ikke bare var frivillig, men også ufrivillig keitete og knotete i starten, ble det voldsom latter og god applaus omtrent ved hver eneste setning gjennom innslaget. Endelig fikk jeg Sandnes som hjemmebane, det står jo slett ikke noe tilbake for Rick’s og Checkpoint, det var kjempestemning og kjempegøy. Til og med litt prat med publikum ble det plass til, da en av dem sa at hun bodde i nummer 1 av Gaupeveien der jeg bor i nummer 5. Sånn er det å komme hjem, alle klappet for henne.
Sven Rusdal leverte bedre på Ceckpoint enn på Sandnes, mens Roar Brekke traff dette publikummet også. Dette ble nok den beste kvelden, når vi ser på antall publikummere, stemning blant publikum og kvaliteten på oss komikere.
Og som vanlig måtte jeg rett hjem etterpå.
Grand hotell
Om ikke alltid opptredene blir så minneverdige i forhold til kvaliteten, er noen av de morsomste opplevelsene når vi reiser ut i distriktene og opptrer. Det er ikke for ingenting at mange komikere bruker nettopp disse opplevelsene i sine sett.
Nå skulle vi altså til Egersund, aldri skulle jeg vel trodd at jeg skulle gjøre komiske ting i Egersund. Men nå var det altså dit, og det er ganske fast for Stand up Stavanger, en gang i måneden til Egersund. Kevin og Sven skulle kjøre selv, prøvekanin Bjarte skulle ikke være med, og Roar, Ole og jeg skulle kjøre med Chi.
Chi er jo produsent, hun får tingene til å skje og holder styr på veldig mange komikere av ulike typer og med ulike karaktertrekk. Orden og system er ikke noe vi har felles, det er jo ikke særlig komisk. Chi, derimot, får tingene på stell, og liker faste og tydelige avtaler. Hun klarte altså ikke å forholde seg til tekstmeldingen min der jeg ba om å bli hentet nederst i Hoveveien nær stasjonen, eller på Riksveien om hun kjørte den, ved rundkjøringen oppe ved Rema1000. Jeg tenkte dette var en snill melding, så kunne det være opp til henne hvor hun ville kjøre.
Hun ville kjøre motorveien. Det er jo å be om at ting skal gå enkelt og greit, nei, her var det å kjøre Riksveien, som forresten nå heter fylkesveien, eller Jærveien, og så kunne hun plukke meg opp ved bussholdeplassen ved Sannerudkrysset. Med iPhone, GPS og kart går alle sånn ting helt fint, ingen problemer i det hele tatt. Og motorveien har jo uansett avkjørsel like borte ved Skjæveland, for de som er lokalkjent.
Pussig nok mente Chi og de andre ikke akkurat motorveien, men E39. De ville kjøre denne veien til Egersund. Som om denne veien gikk langs havet. Nei, her var det jærveiene og nordsjøveiene, gjennom Klepp, Kåsen og Bryne, forbi Nærbø, Varhaug og Vigrestad, gjennom Brusand og Ogna, Hellevik, steder som kan gjøre hvem som helst i godt humør. Ingen tvil om at vi valgte den beste veien. Og vi fikk også lært Ole Soo lite grann om grammatikk og det vietnamesiske språk, han lot seg altfor synlig provosere at de ikke bøyer noen ting i det språket. Det var mange interessante samtaler på vei opp, berikende for oss alle, og selvfølgelig mest for Ole Soo.
På Grand Hotell var mottagelsen mye bedre enn vi egentlig kan forvente. Her var det middag, med stående buffet, både kjøtt og fisk, og også spekemat og røkelaks. Jeg prioriterte å ikke gjøre noen valg, og forsynte meg av alt i hop. Selvfølgelig ble jeg forspist, men det var det verdt.
Publikum på Grand hotell var fra Egersund, naturlig nok. Det gav en annerledes stemning, kan man trygt si. Ole Soo fikk veldig mye latter, men var aldri riktig sikker på om det var fordi publikum egentlig skjønte vitsene hans. Kevin Lunde fikk mest latter av alle, og ble kveldens konge, om enn det var litt på publikums bekostning. Men han som ble hengt ut var veldig, veldig, veldig, veldig, veldig fornøyd med kvelden, og det var også alle vennene hans, og mange andre, og da må jo alt være helt greit. Generelt klarte de seg best denne kvelden, de som brukte publikum og fikk vitser ut av dem.
Jeg gjorde ikke det, og hadde en dag på det jevne. Det var derfor veldig kjekt at det kom en fyr fra publikum, og lurte på om det ville være mulig å booke meg for en senere anledning. Det er det selvfølgelig, det er bare å ta kontakt. Det gjelder både for ham og for andre.
Beste kommentar for kvelden fikk imidlertid Sven Rusdal. Han hadde også en god dag på jobb, og etter showet kom en dypt lykkelig egersunder og sa at den ferjevitsen til Sven, det var den beste han noen gang hadde hørt.
Og så gjensto bare kjørteturen. De andre lot seg ikke overtale til å ta jærveien hjem igjen også, de hørte ikke på mitt argument om å se havet i mørke, de ville ta E39. Dem om det. Siden Ole og Roar var begrenset i festinntaket siden de skulle grytidlig med fly tilbake til Bergen i dag morges, og Kevin og Sven kjørte selv, så ble det en god slump øl og moro på meg. Kjekt hele veien hjem.
Neste opptreden for meg er ennå ikke bestemt. Jeg håper ikke og kan ikke tro at vårsesongen er slutt allerede i mars. Det har vært gøy og det har gått bra, og da er det jo bare å la det alt sammen fortsette.
Helt grei humor 