Morsomt i Bergen

Etter å ha kjørt buss i stedet for båt fra Stord til Haugesund er det med en uggen følelse i magen jeg kjører videre med Flaggruten. Jeg har ikke lyst til å kaste bort særlig mange minutter av mitt liv.

Men om været skaper hindringer på begge sider av reisen, turen opp ble jo nærmest avlyst, der gikk ikke ferger i det hele tatt, så var komikken i mellom upåklagelig.

På onsdag var det veldig stress for meg å lære inn manus. Jeg hadde forberedt meg på å gjøre det på bussen. Men siden bussen ikke gikk, ble det på flyplassen i stedet. Det er verre. Det er noe med lyset og lydene på en flyplass som gjør den dårlig egnet for konsentrasjon, og for hvile. Jeg trengte begge deler.

Det var rimelig intenst å komme til Bergen med en god manuside, men litt hulter til bulter om hvordan den skulle brukes. Jeg hadde flere ting som kunne være med, men hva og hvor hen var jeg i tvil om. Det var stor fare for at jeg skulle glemme noe, blande noe, eller tulle til noe, slik at jeg mistet grepet om publikum. Glemte noe gjorde jeg, men bare i korte øyeblikk, og slik at publikum lo mens jeg tenkte etter hva det var.

Også de andre hadde en god kveld. Særlig Tormod Follesø, kanskje, siden han er forholdsvis ny. Han var først på, og fikk ofte både stor latter og applaus. Jan Tore Kristoffersen, konferansier Olav Haugland og headliner Jonas Bergland leverte også.

Den store kongekvelden ble imidlertid fredagen. Da var det flere som kom, og både komikere og publikum var tydelig i feststemning. De samme vitsene som gjorde det bra på onsdagen smalt inn på fredagen. Jeg hadde gjort noen små justeringer i manuset, som gjorde flyten i det lite grann bedre, og nå hadde jeg også tid til å lære meg det. Satt som en kule. Også de andre fikk jevnt over kraftig applaus og latter, og av det lille jeg hørte hørtes det ut som om de var på morsomme. Før jeg gikk på selv, hadde jeg nok med å konsentrere meg. Og etterpå hengav jeg meg til festen.

Det var det mange andre også som gjorde. Det var riktig morsomt.

Reklame

Til Bergen i månedsskiftet januar/februar

Onsdag 30. Januar og fredag 1. Februar blir det gjensyn med Rick’s og Stand up Bergen. Jeg skal på scenen, og det blir som vanlig helt nytt og fortsatt usett materiale. Det blir det første manuskriptet skrevet i 2013. Det blir ferskt og fint. Det blir morsomt.

Konferansier blir Olav Svarstad Haugland, headliner blir Jonas Kinge Bergland og billetter kjøpes i døren eller på billettservice. Det kan bli trangt i døren. There will be fun.

Julebord og avslutningsfest hos Chi

I går var det julebord for Stand up Stavanger hos Chi. Stand up Stavanger har fremdeles litt å lære før de er på nivå med Bergen. Der blir julebordet lagt til alle andre måneder enn desember og månedene i nærheten, siden i julebordsesongen er komikere opptatt med å opptre på julebordene. I Stavanger ble julebordet av samme grunn lagt til en mandag, den minst festlige dagen i uken. Veldig fint for fulltidskomikerne, men et lite problem for oss som også er i vanlig jobb, og har vanlig arbeidsdag tirsdagen.

Nåvel, det var et lite problem, som ikke ble større enn at det var uvanlig mange som drakk cola og vann fordi de kjørte bil, denne festen, noe som også gjorde det lettere for oss som drakk øl og whisky å komme seg hjem.

Siden jeg før festen hadde utsikter til å måtta ta toget 2337 hjem tenkte jeg å starte så tidlig som mulig, for å få med meg mest mulig uansett. Festen var satt til å starte seks, da tenkte jeg å være der. Så jeg gikk naivt og bekymringsløst ned til Ganddal stasjon for å ta toget klokken 1722. Der var det ingen folk, og ingen tok. Men en mengde busser. Og en infoskjerm som hadde gått bananas, tog til Stavanger meldt 1723, 1730 og 1739, fra opprinnelig 1622, 1652 og 1752. Skulle være unødvendig å si at ingen av disse togene gikk. I stedet gikk det et tog på et tidspunkt ingen skjerm hadde meldt om, og fra en helt uventet retning. Det var sedvanlig NSB, arbeid på skinnene, informasjon og tog i hytt og vær – og 45 minutter fest stjålet fra oss, som ville være der på tiden.

Men disse problemene hadde også den positive effekten at jeg traff Bjarte Gudmunstad, nybegynnerkomikeren fra Klepp. Han hadde kledd seg ut i skjerf og lue og hette, så han var ikke til å kjenne igjen, om enn det ante meg at han lange, tynne fyren som spratt rundt, godt kunne være Bjarte. Kanskje er det slik Bjarte ser ut, når bare øynene viste. Og det var det.

Vi fikk en fin tur med toget, og med å vente, og med å spasere fra toget til Chi. Han fikk snakket litt om sin bakgrunn fra Klepp, om hvordan han hadde knust skyvedøren til terrassen for å komme seg inn da en kamerat hadde stengt ham ute, og jeg fikk snakket litt om min bakgrunn fra Ganddal, der vi ikke knuste noen ting, ikke engang ved et uhell.

Hos Chi var alt dekket til, men ingen hadde ennå kommet. Så vi kunne straks gå i gang med spisingen. Chi hadde til og med sendt tekstmelding, «kom! her er for mye mat!» som om mat er noe det kan være for mye av. Det er bare å skride til verket.

Etter hvert kom flere og flere. Pussig nok var det en kraftig overvekt av komikere fra Jæren, Klepp og sørover, jeg fra Ganddal er rene byasen, og Kenneth fra Hana og Sven fra Trones er ikke til å snakke om en gang, her var det dominert av jærfolk og jærsnakk.

Han første som kom, utenom Bjarte og meg, den mest jærske av dem alle, Tom, han syntes det til å begynne med var slikt dannet og lavmælt snakk, at han gav seg til å spise maten med kniv og gaffel. Galskap.

Jeg hadde her i starten også et lite stunt av typen som svært sjelden skjer: jeg mistet gifteringen i chipsbollen. Det er bemerkelsesverdig, og desto mer siden jeg ikke engang var på vei til å spise chips. Vips plasket den oppi, klink lå den på bunnen. Det skjedde selvsagt i et ubevoktet øyeblikk, mens vi alle var opptatt med andre ting. Så hvor den hadde landet og hvor den nå var, var helt ukjent. Noe alternativ å komme hjem uten ringen hadde jeg ikke, min kone ville aldri godtatt en unnskyldning som det der, «jeg mistet ringen i chopsbollen», den går bare ikke. Så jeg måtte grave med mine bare hender, flytte på chipsen, opptre udannet som en Kleppbu, rett og slett finne ringen. Og den fant jeg.

Plutselig var det noen som sa at Christer Torjussen hadde vært på Skal vi danse. Christer er venn med alle, godvenn med Bergen, godvenn med Stavanger, så det var akkurat som om det var en av oss som hadde deltatt. Han hadde også gjort en forbilledlig innsats, og røket ut med en gang. Vi stilte oss straks opp alle sammen, med nyskrevne A4-ark med informasjon, og la ut på Facebook med hilsen til Christer. Sånn er det å feste i de sosiale mediers tid, vi er alle sammen med. Til og med en skoleelev fant det verdt å kommentere, og for liksom å slutte alle ringer – dette var en nevø av Tom. Vi er alle sammen med.

Jeg vil også berømme Kenneth for alle tiders jobbintervju historie. Den hadde skikkelige ingredienser, et japansk firma med japansk toppsjef, nydelig levert av Kenneth på gebrokkent japan-engelsk. Og et sluttpoeng som leverte seg selv. Dette er sånt man kaller morsomt prat på fest, sånn skal det være. Man skal oppleve ting, og få fortalt det på en måte historien verdig.

Enda hvor gøy alt er, kommer en tid da folk begynner å reise hjem. Det gjelder særlig for fester på mandager, med arbeidsdag dagen etter. For oss som drakk var dette også tiden vi begynte å bli gode og fulle, og ikke bare slappe og brisne som vi var i starten. Toget 2337 hadde jeg tidlig slått fra meg, jeg øynet muligheten for å sitte på med noen. Jeg hadde sett meg ut Tom, spurte ham, og fikk greit lov til det. Jeg styrtet whisky-glasset mitt, for et whiskyglass med innhold setter jeg bare ikke fra meg, det gjør jeg bare ikke. Whisky skal i kroppen, ikke i vasken. Da dette var gjort, fikk jeg tilbud av Harald Ellingsen om heller å sitte på med ham. Et veldig godt tilbud, siden han ville være lenger.

Så ble vi sittende da, Jan Rune (Holdhus), Harald, Chi og jeg, og vi snakket om hva det nå var vi snakket om etter hvert. Det var turer til Fringe og til Las Vegas, humorfestivaler, store planer, sånn det skal være når fester går mot slutten. Da alt var ferdig kjørte Harald meg generøst hjem.

Dette var også siste kvelden med Chi. Hun gir seg i Stand up Stavanger, og etterlater seg på ny denne klubben i det uvisse. Stand up Bergen har satt seg veldig godt, og har vært drevet av de samme folkene i årevis. Som følge av det er det en del ting som går av seg selv, altså, det er folk som vet hva som må gjøres og hvordan det skal gjøres. I Stavanger er det hyppige utskiftninger, og ikke noe som har satt seg. Det har fungert veldig godt under Chi, der har det blomstret og for første gang på lenge har Stavanger fått frem mange, nye komikere. Men Chi har ikke vært fornøyd med arbeidsbetingelsene sine, og dermed gir hun seg. Nå skal hun jobbe for universitetet. Det er et tap for komikermiljøet, ikke bare i Stavanger og Jæren, men også ellers i landet.

Rapport fra Stand up Bergens julebord 2011

Kine hadde stelt i stand en alle tiders fest i går for @StandUpBergen (Jeg tvitrer så mye om dagen at jeg kunne ikke dy meg). Runar Bønes hadde som vanlig laget pølser, hans kjæreste Eli var med, og gamle ringreven Vegard Botnen var på ny i bakgrunnen og forgrunnen og administrerte. Han stilte lokale på Fantoft.

Dit kom vi en bønsj komikere med bybanen klokken 2030. Som vanlig med komikere blir det ikke sagt noe uten at det er morsomt, og nye Eirik bidro til underholdningen ved å reise seg opp fordi han måtte på do allerede på Danmarksplass. Da vi gikk av fulgte Ellinor og jeg første og beste afrikaner, til de andre skjønte at det ikke var noen grunn til å følge oss. Ingen viste hvor det var. Men nå er det smarttelefon og vanlig telefon og internett, mobilnettverk og GPS, alle ringte og slo opp og tvitrert og fotograferte og fant veien.

På Stand up Bergens julebord – som aldri er begrenset til å være bare noen stusselige vintermåneder før jul, de kan være når som helst og for hvilket årstall som helst, i år var det for 2011, jeg tror ennå ikke det har vært noen for 2007 – blir det alltid servert pølser fra Runar Bønes. Det er hovedretten. Stand up Bergen klinket også til med gratis alkohol, og alle vi som er med i Stand up Bergen og på festen klinket til med enda litt mer alkohol.

Forrige julebord var i februar 2011 – julebord2010 – mye har skjedd siden den tid. Ellinor har giftet seg og blitt master i prosessteknologi (det skjedde i forgårs, gratulerer til henne!), Tor Inge er også blitt ingeniør, Selveste Paal har skiftet jobb (fra Coop til safari, også det skjedde forgårs) og det var også mange andre som hadde  mye nytt. Flere var nye bare i kraft av å være der, jeg hadde aldri sett dem før, nye komikere i Stand up Bergen.

Vi drakk og drakk til skillet mellom eliten og bermen kom tydelig frem. Vi kan si drakk dem ut, der «drakk» i en stående vending som ville kommet feil ut her kan være skiftet ut med «røykte». Bermen ble skitings og gikk hjem, vi andre ble skitings og drakk rolig videre. Med ett ble lokalet mye ryddigere, bare åtte mann var igjen. Så tok Vegard sjefsavgjørelsen at alt var slutt, alt. Foran øynene våre var lokalet ryddet. Alle gikk hjem. Kine, Roger, Thomas, Vegard, Bengt, Hilde og jeg. Og selveste Paal. Jeg tenker Roger nok er overrasket over å finne seg selv blant eliten, men sånn er det av og til. Det er veldig vekslende hvem som er elite og berm. De enkle og klare regler jeg forholder meg til er at de beste blir igjen. Overalt, alltid.

Jeg og min kone Olia tåler ikke å se noen kaste mat. Det har for lengst gått over i det komiske, Olia gikk nesten i søppelposene for å finne spiselig mat ved sykehjemmet hun jobbet, jeg tok med meg alle pølsene og pølsebrødene som var igjen etter festen. Det var bare for ikke å bli oppfattet som sprø jeg lot sprøstekt løk og oppskåret løk gå i søpla, det kan jeg kjøpe selv liksom.

Men denne bæreposen med pølser ble vendt klart til min fordel allerede på vei hjem. Oppe på Engen i Bergen sentrum, hvor jeg bor under oppholdet her, traff jeg fire unge mennesker som snakket norsk med aksent, og lurte på om jeg hadde mat, de var sultne og ville spise noe. Jeg svarte på russisk – uten aksent – at det hadde jeg selvsagt. En hel bærepose stekte og kokte pølser, og pølsebrød, fra Bønes pølsemakeri. Løken holdt jeg tett om.

De unge russere ble selvsagt satt ut, både av russisken og pølsene, som begge deler selvsagt var på stell. Jeg er kanskje selv av den typen som ikke ville tatt i mot pølser fra en fremmed mann som gikk full rundt i byen, og snakket russisk. De unge russere var i hvert fall av den typen. De ville ikke ha, enda pølsene var førsteklasses og eksklusive, som min russisk også var førsteklasses og jeg selv eksklusiv i min tilstand.

Lykkelig gikk jeg hjem. Takk for festen!

Stand up på Rick’s i dag og fredag

Stand up Bergen har satt opp et stjernelag i kveld og på fredag. Faste folk begge dagene er konferansier David Pickett fra Los Angeles, nå bosatt i Stavanger. Han var konferansier første gang jeg stod med Stand up Stavanger, og første gang jeg stod på engelsk, og jeg fikk helt sjokk. Både av å stå med ham, og å snakke på engelsk. Siden har jeg blitt godt kjent med ham, han er svært aktiv i miljøet, og han har vært konferansier eller headliner nesten hver gang jeg har vært på i år. Som om det var en spøk, er han jammen konferansier når vi begge reiser til Bergen også. Pål Rønelv fra Bergen har jeg også stått mye med, veldig mye. Det var ikke bare at vi stod sammen på Rick’s og humorlaboratoriet, han skulle jammen være med alltid når vi reiste ut i distriktene også. Nå er vi sammmen igjen.

Min gamle venn fra fra Studentteateret i Bergen, og mange forskjellige slags friteater og morogrupper, Christopher Scheldrup, har jeg også stått mye med. Men det skulle bare mangle, siden han er grunnleggeren av både Stand up Stavanger og Stand up Bergen, og en av de mest aktive i miljøet. Han står veldig mye, og det merkes. Erfaringen har gjort at han har tatt et skritt opp, og gir oss andre noe å strekke oss etter. Det er pussig med Christopher, mange av vitsene har han fortalt i årevis. Ingen kan som ham fortelle dem på ny og på ny, uten at de noensinne blir uttømt, eller vi føler vi har hørt dem før. Det er som han selv sier: Folk vil høre dem igjen.

Toppnavn i kveld er Gustav Nilsen. Det er totning som er fabelaktig på immitasjoner, et virkemiddel som ikke blir så mye brukt lenger, i hvert fall ikke på klubbscener. Men Gustav Nilsen immiterer på en måte som ikke er så polert som immitasjonene i beste sendetid på NRK den gang NRK var statskanalen, og andre kanaler ikke fantes. Gustan Nilsen immiterer friskt.

Fredag kommer selveste Johan Golden. Det er rart med det. Vi synes det er gøy å stå på scenen, men det er noe eget med dem som kommer på radio og på TV. Det er slik man blir kjendis. Med det får man større autoritet som komiker, og man blir tvunget til å legge listen høyere. Man kan liksom ikke være dårlige enn de andre, når det er du som er den kjente. Johan Golden trenger selvsagt ikke noen nærmere presentasjon fra meg. Han gjør at det vil komme mange folk på fredag.

Det er bare å kjøpe billetter på forhånd. De kan kjøpes på bilettservice, eller noen av de mange stedene listet opp på Stand up Bergens hjemmeside. Showet i kveld starter klokken 2100, på fredag starter det 2130. Det er bare å komme, selv om man ikke har sett Stand up før. Dette er en veldig fin kveld å begynne.

Høstprogram 2012

Høstprogrammet for sceneopptredener er nå langt på vei klart. Jeg skal på Checkpoint Charlie og Sandnes brygge denne uken her, onsdag og fredag. Med på laget er Vidar Apeland, Grim Moberg, Yngve Skomsvoll og Fredrik Brimsø. Det er laget en flott plakat.

Neste gang her i Rogaland blir under humorfestivalen, da jeg skal stå på Sandnes brygge 5. oktober. Her skal jeg stå sammen med Kevin Kildal, Lars Berrum, Ørjan Burøe og Roar Brekke. Programmet under humorfestivalen finner dere her.

Rett etter humorfestivalen reiser jeg til Bergen for å stå på Rick’s onsdag 10. og fredag 12. oktober. Her er Dave Pickett satt opp som headliner, mens Jan Tore Kristoffersen også skal stå. Fredag kommer også Johan Golden. Resten av gjengen er ikke satt opp disse datoene ennå, men dere finner program for Stand up Bergen her.

Oktober er tidlig å ta juleferie, så jeg håper det blir flere oppdrag. Det er bare å ta kontakt om noe skulle være aktuelt. Ellers er det bare å finne veien til Stand up Stavanger og Stand up Bergen når jeg skal på scenen, og når de ellers har forestillinger. De gjør en flott jobb, og det er viktig å støtte opp om dem – i tillegg til at det kan bli skikkelig morsomt!

Tidig: Sana sol

Det er lagt ut et filmklipp fra showet i Bergen første uken i februar. Her tar jeg et oppgjør med et av de groveste regelbruddene jeg er tatt for, og viser med det at vi komikere kan bruke skjellsettende opplevelser til å lage komikk og få ting vi bittert har angret på til å bli morsomt. Jeg har ingen å takke utenom meg selv, verken for regelbruddet eller morsomheten. Av fem filmer som er lagt ut er en om cognac, en av sana sol. Det sier kanskje noe om at det har gått i den rekkefølgen. Jeg har vendt hjem.

Videoen finner dere her.

Humoristisk aktivitet i Bergen

Onsdag og fredag var det Stand up på Rick’s i Bergen, som det er hver uke i regi av Stand up Bergen. De har virkelig fått det til å svinge, og har bygget opp et godt og tett program, der det er mye som skjer, og det trekker til seg både publikum og nye komikere. Det gror godt, og skulle være til inspirasjon for miljøer i andre norske byer som vil få til noe lignende. Disse vil få drahjelp av en skokk ivrige komikere som mer enn gjerne reiser rundt i landet for å få lov til å vise seg frem.

Konseptet til Stand up Bergen er enkelt og greit. Det er fem komikere, en av dem er konferansier, en er trekkplasteret til slutt, og de tre andre får 10 og 15 minutter. Til sammen blir det to morsomme timer. Denne gangen var det foruten meg selv Harald Olsen, Rasmus Wold, Thomas Nesse og Dag Sørås som skulle stå. Thomas var konferansier, Dag stod sist og var på toppen av plakaten. Sånn skal det også være.
Jeg kom rimelig fersk fra en jobb i Stand up Stavanger. Der hadde vi snakket engelsk, og det var veldig gøy. I forberedelsene til dette kom det en del overskuddsmateriale og nye ideer jeg tenkte skulle danne grunnlaget for opptredenen på Rick’s. På Rick’s stiller jeg alltid med nytt manus. Sånn har det alltid vært, og sånn vil det alltid bli. Mandag denne uken bestemte jeg meg for at manuskriptet jeg hadde begynt på, og kommet cirka halvveis med, at det ikke holdt mål. Jeg kastet alt sammen. Siden dette var mandag kveld, og jeg både strengt tatt og i det hele tatt er i full jobb, så betydde det at jeg hadde tirsdag ettermiddag å skrive ferdig hele greiene. Det gjør seg med litt press.

Onsdag reiste jeg mer eller mindre direkte ut til flyplassen fra jobb. Manuskriptet var sånn ganske greit frem til halvveis, men andre halvdel var nok heller sånn at jeg burde forbedre den litt før jeg skulle på. Dessuten måtte jeg lære teksten utenat. Det er godt at det gjør seg med litt press.

Siden jeg ble hentet på flyplassen og skulle bo hos gamle venner i Bergen, ble det ingen tid til å forbedre siste halvdel og få første halvdel på plass i hodet før klokken var åtte og dørene åpnet på Rick’s. Jeg går alltid frem og tilbake i korridorene bak scenen før jeg skal på. Sjelden har jeg gått mer intenst enn denne gangen. Det var halvannen time maksimal konsentrasjon. Jeg hadde ingen mulighet til å få med meg hvordan det gikk med de andre på scenen, eller hva som egentlig skjedde der borte.

Og det viste seg enda en gang at skikkelig press gir resultater. Det gjelder i mange sammenhenger i livet, fra start til mål. Publikum var med på ideene, og jeg surret ikke med teksten. Opptredenene på engelsk ble fint flettet inn, særlig de av dem som hadde gått dårlig. Det er noe eget med vår bransje, det er de mest katastrofale jobbene som er morsomst i ettertid. Plutselig viste det seg også at den intense konsentrasjonen resulterte i hva skal vi kalle det, Christoffer sa fredagen at det grenset opp mot stand up, deler av hva jeg gjorde. Man vet, jeg kan fort ta dette som kritikk. Men det fungerte, og får jeg det til en gang til, har jeg hatt noe så sjelden som utvikling. Det har vi ikke sett for mye av disse fem årene.

Så er det den store forløsningen. Jeg er ferdig, har stått på scenen, og det gikk bra. Jeg tenker på det nesten hver gang, alt det kjøret og stresset, og det beste man kan oppnå er lettelse. Det gikk denne gangen også. Til gjengjeld er dette en veldig god lettelse, og det er alltid fest og øl etterpå. Denne ølen er klart lettest å drikke når det har gått bra, man vet det selv og får beskjed av andre. Komikere med selvinnsikt lar seg ikke lure av positive tilbakemeldinger når man vet det har gått dårlig.

Jeg gikk ut i salen etter pause, og fikk med meg Thomas som konferansier, nykommeren Rasmus og den gamle ringreven, Dag (Sørås). Jeg har egentlig aldri sett Dag skikkelig, han gjør seg best når man har fått seg noen øl og er litt glad. Han har mye kredibilitet blant andre komikere, og det er fortjent. Han har politisk humor, den er langt utenfor det etablerte, men han får veldig mye latter, også fra dem som er nødt til å være veldig uenig med ham. Representativt er hva han får ut av hun som ble kommandert til å bade naken sammen med 30 mannlige medsoldater, her får han alle med på temmelig politisk ukorrekt humor. Veldig morsomt.

Thomas har også tatt noen steg videre bare de siste årene. Han begynte direkte som et av de største talentene, vant nykommerkonkurranser og var av dem som fikk reise rundt og opptre. Så holdt han dette nivået noen år, og gjorde det best når han fortalte de gamle vitsene på samme måte som alltid. Nå hadde han imidlertid den kontrollen som etablerte komikere har. Man føler de kan få oss til å le av hva som helst. En vits tatt på sparket om hvordan han som 30 åring ikke lenger får med seg damer hjem, inspirert av hva Rasmus Wold nettopp hadde snakket om, det var en ny tosetningsvits av klasse, og meget stødig levert. Mest imponerende var imidlertid en vits jeg kun fikk med meg fredagen, om kappgåing over fotgjengerfelt. Normalt pleier jeg ikke like så godt humor som er rent pjatt, som det ikke er noe mer med i det hele tatt, men det var umulig ikke å la seg overvinne av hvordan han alltid skulle komme først over fotgjengerfeltet uten å løpe. Med i prestasjonen lå at han aldri ga seg, det var tjukt av latter og applaus underveis, men Thomas hadde stadig noe nytt på hjertet, om hvordan disse kappgåingene har foregått på forskjellige steder.

Begge dagene var det fine fester etterpå. Særlig gjelder dette onsdagen. Vi var ute hele gjengen, og bidro til positivt resultatregnskap på Biskopen, stamstedet. Jeg avrundet en vellykket kveld med noen parti sjakk med noen av de bedre blant de nest beste i Bergen. Det var mye god sjakkunnskap i hodene rundt bordet der vi satt, og mye godt øl i blodet. Det ble en finfin kombinasjon, og en finfin avslutning på kvelden.

Mobilen min hadde sluttet å virke. Dermed stod jeg uten adresse og uten informasjon om bussene til dit jeg skulle på Montana. Det ble en fin og lang og velfortjent rusletur hjem, og bare bittelitt rot med å finne riktig rekkehus til slutt. Torsdagen ble en hviledag, og fredag var det samme gjeng på på nytt, denne gang med fullsatt hus, og enda mer stormende jubel.

Stand up i Bergen, 12. og 14. oktober.

Det har vært klart lenge, men jeg legger det ut som et lite forvarsel om at det er en måned igjen. Onsdag 12. og fredag 14. oktober står jeg på ny på scenen i Bergen, på Rick’s, i regi av Stand up Bergen. Det blir veldig gøy, jeg kommer tilbake som den utflyttede sønn, eller det gjør jeg jo ikke, jeg er sønn av Ganddal, jeg var Ganddals utflyttede sønn i Bergen, og er nå tilbake i Ganddal. Og så reiser jeg opp til Bergen en tur, der jeg i 17 år av mitt liv har bodd.

Jeg tror ikke jeg har forandret meg noe særlig. Den største forandringen er at jeg har blitt noen måneder eldre, og at jeg har blitt huseiere. Det blir ingen flere vitser om livet i en litt for liten og litt for fancy leilighet på Nordnes, men strengt tatt hadde jeg jo aldri så mange vitser om den. Generelt har jeg jo ikke hatt så mange vitser i det hele tatt.

Men jeg er flink til å få tiden til å gå mens jeg står på scenen og forteller om disse tingene, og jeg pleier å bli møtt av stor sympati fra publikum. Slik håper jeg det vil fortsette, og så blir det som regel morsomt på kjøpet, og etterpå blir det helt sikkert fest begge dagene.

Generelt har enkeltmannsforetaket mitt som ventet tatt skade av at jeg flyttet bort fra kontaktmiljøet mitt i Bergen. Jeg er jo av typen som gjør det best når tingene går av seg selv, her i Rogaland må jeg nok begynne med å ta noen initiativ for å få ting til å skje. Foreløpig har altså initiativene begrenset seg til å sende en sms til Stand up Bergen, og be om å få stå de to dagene jeg har anledning til å reise dit i høst. Det fikk jeg lov til. Så da reiser jeg.

Kjente og ukjente i Bergen er hjertelig velkomne, og kan bare kjøpe billetter først som sist. Utenom meg er det fire komikere som skal opptre, blant dem de to hovedattraksjonene. Velkommen!

Avslutningsstand up på Rick’s

Overskriften er en språklig utfordring. Sammensetninger med avslutnings- skrives i ett ord, Stand up skrives i to, det ene ordet er norsk, det andre engelsk, og satt sammen blir det en aldri så liten umulighet. Det går bare ikke an å skrive dette her. Men det går an å ha det.

I går var siste stand up med Stand up Bergen for denne sesongen. Vår engelske komiker som skulle toppe plakaten var blitt askeredd (her har man vel et nytt ord, når man først er i det modus), han våget ikke å reise til Norge og risikere å bli sittende askefast her. Personlig synes jeg vel det blir litt vel råflott, vi er stand up komikere og per definisjon fattige og bekymringsløse, vi skal verken ha råd eller lyst til å avbestille en flytur som innebærer komisk jobbing.

På kort varsel fikk derfor inn en reserve fra egen stall, fremadstormende Stian Blipp Gloppholm (som ser ut til å ville stryke etternavnet sitt i komiske sammenhenger, uforståelig med et sånt navn, og med beatboksing som varemerke). Ellers var Ole Soo, Tor Inge Ulveseth og jeg komikere, mens Thomas Nesse var konferansier.

Ole Soo har jeg ikke sett på scenen, bare på fest, og da er han veldig morsom. Han er blant de av oss som er aller morsomst i privaten, og styrte veldig på under julebordet som vi klokelig avholdt i februar en god stund etter at sesongen var slutt, og for sikkerhets skyld serverte vi pølse og lompe, pølsebrød – der pølsene var hjemmelaget. På scenen denne gangen hadde unge Soo satset temmelig nøyaktig 60 % på dommedag, sånn så han også ut under fremføringen. Han virker ikke helt til å ha tro på eget materiale, og snakket som et kappløp. Om han bare hadde gitt publikum litt tid til å høre etter hva han sa, og tenke gjennom hva det betyr, så kunne det blitt enda litt bedre enn det ble. Han kunne også kuttet ned til det beste blant de seks minutter dommedag, av de ti minutter han serverte i alt. Her har Stand up Bergen et nytt talent jeg håper de får foredlet.

Tor Inge Ulveseth er tryllekunstneren vår, og han begynner å bli uforskammet god på scenen. Han har full kontroll, full ro, og gjør alle de riktige tingene uten at det virker påtrengende. Thomas Nesse har vært med lenge og var selvsikker allerede fra starten av, han er sikkert også den med størst frekvens vitser per ord. Stian Blipp er den mest energiske, det kan det vanskelig være tvil om, om ikke Øyvind Prestegård på speed kunne være en konkurrent.

Selv hadde jeg en mildt omskrevet versjon fra progammet på fredag. De tingene jeg sa tilfeldig den gang, var planlagt nå, og slutten var endret lite grann. Som vanlig greier jeg ikke gjenta et manuskript som går veldig bra, neste gang blir det alltid litt sånn passe. Noen av publikum var imidlertid fornøyde, og noen fornøyde pluss, pluss. Jeg var imidlertid mellomfornøyd.

Etterpå var det en helt rolig fest den tiden det tok å drikke ut ølet. Fredag – altså i morgen – har Stand up Bergen besøk av Todd Barry fra USA. Han er ikke askeredd. Fra første juli begynner sommerstand upen (nytt orddelingsprobblem, jeg går rett i det som om det ikke var der), med morsom stand up hver fredag gjennom hele juli.

Forhåpentligvis ligger det også en grillfest og venter på oss – med eller uten hjemmelagde pølser.