Morsomme kvelder på Checkpoint Charlie og Vidsyn

Så har vi hatt en ny uke med Comedy box club. På onsdag var vi på Checkpoint Charlie i Stavanger, torsdag på Vidsyn i øverste etasje i høghuset på Bryne. Før det hadde resten av gjengen også vært på Tappetårnet på Ullandhaug, men der var ikke jeg med, så det skriver ikke jeg om.

Jeg begynner min historie onsdagen, der vi skulle ha engelsk aften på Checkpoint Charlie. For meg er det mye vanskeligere å ha det på engelsk. Det er en stor fordel når det er på morsmålet, og ordene kommer av seg selv. På engelsk får jeg en del gratis av at min keitete stil blir enda mer keitete og komisk på stotrende engelsk, men det blir oppveid at jeg fort blir mer ukomfortabel enn helt heldig er, og jeg klarer ikke alltid å få levert de bedre delene av manuskriptet mitt skikkelig. Publikum ler, og til dels mye, men de ler ikke alltid der de virkelig burde gjøre det.

Så denne gangen hadde jeg bestemt meg for å prøve å lære manuskriptet mitt enda litt bedre. Jeg ville være forberdt på at ordene ikke kommer av seg selv, så jeg ville kunne det ordrett. Det var en oversatt og tilpasset versjon av revolusjonsmanuskriptet mitt jeg skulle gjøre. Det har slått an i Bergen, på Sandnes og på Bryne, men det er kanskje ikke helt tilpasset den rollen jeg er tvunget til å spille når det er på engelsk.

Kanskje var jeg i overkant anspent da jeg kom til Checkpoint. Det er travle dager hjemme, mye som skjer, sånn er det alltid, og det passer meg egentlig å ha litt for liten tid til tingene jeg skal gjøre. Jeg trenger det. Men hadde jeg alle de engelske ordene på plass i hodet? Ville jeg klare å si dem som jeg skulle? Ville det slå an?

Og som vanlig blir jeg psyket ut når konferansieren og komikerne før meg gjør det for bra. Særlig Ingve Conolly Gran hadde en stor kveld. Han hadde lydimitasjoner der jeg ikke alltid kjente referansene, men det var som han kunne skru på publikums latter med en bryter. Han hadde full kontroll. Konferansier Matt Green fikk også latter og applaus flere ganger. Og på Checkpoint Charlie er det ikke så mange plasser å gjemme seg og konsentrere seg. Man går der i lyden og showet til de andre.

Hvordan skal man formulere det? Jeg hadde ingen grunn til å være så anspent. Eller så hadde jeg stor grunn for det. For nettopp det at jeg var så anspent, gjorde det veldig bra. Det ble en fin kontrast med han der som skulle lage revolusjon av hele stand up genren, men hadde store problemer med å få ordene tydelig frem på et språk han ikke er vant med.  Publikum lo veldig godt, og de klappet også, flere ganger. Men flere av stedene som var virkelig bra, kom ikke virkelig frem, og ble møtt med stillhet og forventninger for neste sjanse til å le. Publikum var helt klart med meg. Jeg føler meg likevel ikke mer enn mellomfornøyd denne kvelden. De andre klarte det bedre.

Og klart best klarte Shazia Mirza det. Hun feide oss andre av banen. Sjelden har en headliner så tydelig vært headliner, så tydelig vært i en klasse for seg selv. Jeg tenkte det, at vi hvite menn fra vestlige land har ingen sjanse. Vi kan aldri lage humor som betyr noe. Vår bakgrunn hindrer oss fra å få skikkelig snert. Vi har det for bra. Vår samfunnskritikk vil alltid bli påtatt. Vår klaging og selvironi vil alltid bli selvskryt. Våre problemer er for dumme til å være noe å tenke på. Vi kan aldri lage humor med brodd. Det vil alltid være på andres vegne, og det er jo ikke det samme.

Shazia Mirza var beintøff. Hun insisterte på å være britisk, der er hun født og har bodd hele sitt liv, men utseendet og navnet er helt pakistansk, som også hennes foreldre er det. Kombinasjonen engelsk, arrogant overklasse og pakistansk, undertrykt kvinneklasse, vi andre kan ikke konkurrere mot noe sånt. Hun var intelligent og poengtert, skarp og sjarmerende, alle som får sjansen til å se henne må gjøre det. Alle som driver med booking av stand up må sørge for å få tak i henne. Full kontroll.

Det var jo egentlig en kjempekveld. Det er sjelden alle komikerne leverer så til de grader. Det er alltid en som føler seg litt mellomfornøyd. Denne gangen følte jo jeg meg litt mellomfornøyd. Men det var jo ingen grunn til det, jeg fikk enormt med latter og applaus. Det var rett og slett en veldig bra kveld.

Neste dag skulle vi stå på Bryne. Det er et helt annet lokale, et helt annet publikum og en helt annen stemning. Med oss hadde vi nå også fått nykommerne Kenneth Horpestad og Andre Hagesæther. Kenneth traff godt med sin stil og sin humor, Jærbuen liker det lunt og trygt, og humor han og særlig hun kan kjenne seg igjen. Det spilte Kenneth på, i et manuskript han har gjort før på Tappetårnet og på sementen, men jeg tror ikke han har fått så god respons som han gjorde her. Andre er en av dem som jobber hardest og tar det mest alvorlig og intenst. I dette har han noe som virkelig kan bli til noe, men han får det ennå ikke helt ut til publikum.

Av de som som stod på Checkpoint fikk Ingve seg en liten nedtur. Han hadde så godt som det samme programmet som dagen før, der slo det veldig an, men på Bryne kom han aldri inn i godstemningen og var nokså misfornøyd selv etterpå. Det er vanlig flinke folk tar det veldig til seg når det bare går middels bra, særlig når det samme programmet nettopp har gått kjempebra, man sammenligner alltid med sitt beste. Det viser hvor små marginer det kan være, og hvor viktig det er å få etablert den riktige kontakten med publikum. Har man den, får man til det meste. Har man den ikke, blir man stående og kave.

Jeg fikk det veldig godt til. Det må jeg få lov til å si, jeg kan jo ikke lyve med ting jeg legger ut på internett. Jeg har hatt ideen til manuskriptet siden september, det har ligget som bruddstykker. Men etter jeg syntes det bare gikk sånn delvis på Checkpoint, tenkte jeg at jeg måtte slå til på Bryne, og jobbet veldig med det og polerte gjennom hele torsdagen. Mye av det opprinnelige stoffet ble det dermed ikke plass til. Men det som da var igjen fikk en enorm respons. Jeg får også en voldsom mottakelse på Bryne. På Rick’s i Bergen har det veldig ofte gått veldig bra, på Checkpoint  Charlie har jeg aldri mislykkes, og Sandnes Brygge er jo hjemmebanen min. Men de to gangene jeg har stått på Bryne overgår alt. Der er det lettest for meg. Der går det best.

Matt Green ledet også her på Jæren med en stødig hånd hele showet. Og Shazia Mirza hadde et helt annet publikum å jobbe med her, enn dagen før. Men hun tok det rett på strak arm. Hun var like sjarmerende nedlatende med damene på første rad denne kvelden, som hun hadde vært med de unge mennene fra dagen før. Min mor var en av dem, min søster en annen, så det var ikke noen hvem som helst.

Det svinger virkelig av Comedy box club for tiden. De to siste gangene jeg har vært med har det vært kjempegreier. Neste sjanse er første uken i desmber, 3. på tappetårnet, 4. på Checkpoint og 5. på Sandnes brygge. Kevin Lunde er konferansier og Bård Tufte Johansen er headliner. Jeg skal stå den tredje. Det er bare å komme. Det er ingen som ser ut til å angre hittil.

Reklame

Morsom uke med Comedy box club

Folkens.

Det har vært hektisk. Fra en deltidskomikers uglamorøse liv har det gått rimelig i ett. Det var løpeturer hjem tirsdag og torsdag. Onsdag var det show på Checkpoint Charlie, fulgt av mat og nachspiel og overnatting på sofa i Stavanger, buss til jobb og hjem torsdag, nytt show på Høghuset på Bryne samme kveld, og så løping frem og tilbake til jobb fredag, og bursdagsselskap i privatlivet den kvelden. Først nå, lørdag morgen, kan jeg skrive hva som skjedde.

Det var et veldig sterkt lag samlet onsdagen. Dave Pickett, som pleier være konferansier og kan være headliner, stod denne gangen først. Markus Birdman er en klassekomiker. Han gjorde oss alle nervøse når han stod. Det var full kontroll over publikum, latter på alt, vi fikk inntrykk av at han kunne si hva han ville, snakke med hvem som helst, sjarmere dem, og få dem til å le, sammen med resten. Han har egen blogg, og gir fantastiske treff på Google, merk særlig den om at han er en stor «up and coming» komiker. For ti år siden.

Birdman, eller Markus, som vi kaller ham (for det er jo det han heter), var også klassekonferansier. Han gjorde det veldig lett å komme på, introduserte skikkelig, satte akkurat rette stemningen, gav oss en flying start det bare var å fly i mål i. Det er noe med britene, de som er gode der, de er bare så gode sånn det skal være. Sjarmerende, kvikke, vennlige, alltid balanse mellom forberedt og improvisert materiale, alltid kontakt med og tilpasset publikum.

Keith Farnan er ire, og litt i samme gate. Han toppet kveldene som en selvfølge både onsdagen og torsdagen. To helt forskjellige steder og med helt forskjellig publikum, mange engelskspråklige og unge på rockeklubben Checkpoint Charlie, ikke fullt så engelskspråklige og unge jærbuer på Vidsyn i Høghuset på Bryne. Han hadde 40 minutter begge steder, og helt forskjellig program. Det var som om han bare kunne gå opp på scenen, og så tar man det derfra. Han har også en hjemmeside.

Både Markus og Keith var veldig kjekke også bakom scenen. Dere som var så uheldige å gå glipp av dem, kan få et inntrykk i dette TV-intervjuet fra TV-vest, i det de ankom Sola. De kommer antageligvis tilbake, og da er det bare å kjenne sin besøkelsestid. Bokstavlig talt.

Jeg stod også onsdagen. Og jeg snakket engelsk. Det var en tilpasset versjon, av manuskriptet jeg lanserte i september, og som virkelig sitter på norsk. Det satt virkelig på engelsk også. Men på en helt annen måte. Jeg knoter jo veldig med språket, det er mye vanskeligere enn man skulle tro, selv om man tror det er ganske vanskelig. Man kan jo begynne å rote med ordene også på sitt eget morsmål, når man snakker for store forsamlinger, og får litt press. På fremmedspråk er det verre. Den gang jeg forsøkte å bare gjennomføre programmet som om jeg snakket norsk, gikk det helt galt. Nå som jeg spiller på det, og gjør et poeng av aksenten og knotingen, så går det mye bedre. Og det gikk kjempebra. Det går kjempebra hver gang, egentlig, for meg, på Checkpoint Charlie. Det er et favorittsted.

I was so happy, I even forgot about quality for a moment.

Det var favorittsitatet mitt for kvelden. Den var morsom.

What happens on nachspiel stays on nachspiel. And on the Internet.

Siste tog hjem går 2337. Det er altfor tidlig. Etter en opptreden er mye spenning utløst, det gjør godt å henge litt og drikke litt etterpå. Man får også spredd sine historier, blir bedre kjent, får nye kontakter, nye ting å snakke om. Dave Pickett, Markus Birdman, Keith Farnan og jeg, og Chi Ton og en flaske whisky. Hjemme hos Chi. Det var klassenachspiel. Akkurat som det skal være. Dave Pickett illustrerte og forklarte og fortalte og snakket og veivet med Hells angels kroppen sin (han har aldri vært med der, men det er ikke fordi han ikke ser sånn ut), mens jeg langsomt fadet ut og i søvn på sofaen, mens Chi stod og smilte.

Torsdag var på Vidsyn. Der var Dave Pickett skiftet ut med Bjarte Gudmunstad. Bjarte er en som har strevd litt med å finne sin form på scenen. Jeg mener at han denne kvelden tok et langt skritt i riktig retning. Han hadde fått klar beskjed om å stramme opp manuskriptet sitt, og være mer poengtert i det han går fra den ene tingen å snakke om til den neste. Han har hatt en uvane i å bli stående og snakke litt tilfeldig, om det samme. Han har ennå en vei å gå, det er en god del uvaner å skrell vekk, men han viste i hvert fall denne kvelden at han tar til seg det han får beskjed om, og at han er villig til å jobbe skikkelig for å bli bedre. Det var for meg kjekt å se, for Bjarte er en veldig kjekk kar å ha i miljøet.

Med meg gikk det bare ut over alle grenser bra denne kvelden. Det var revolusjonsprogrammet mitt, tilpasset jærpublikummet og høghuset, og det var som om både dette og jeg var laget for å smelle til akkurat denne torsdagen. Det er kjekt for meg at dette manuskriptet er levert i fire ganske forskjellige versjoner, to ganger i Bergen og en gang på Sandnes brygge, i tillegg til denne, og det har gått kjempebra hver gang. Men finalen var på Høghuset. Jærfolket var rett og slett klare til å bli revolusjonert denne kvelden.

Og de lo mens det skjedde.

 

Stand up med Comedy Box Club på Checkpoint Charlie

I går startet det opp. Comedy Box club er i gang med sin første høstsesong. Vi var der i går, Stian Foss, jeg, Erlens Osnes, Andre Hagesæter, Jan Rune Holdhus og med Vidar Hodnekvam som konferansier. Det er mange folk, fem komikere pluss konferansier er kanskje i overkant, men Stian og Andre hadde forholdsvis korte spotter, som det heter, og Vidar holdt det stødig sammen. Jeg tror det gikk veldig greit.

Førstemann ut var Stian Foss. Han er handicapet, sitter i rullestol, og fikk vel ikke all verden til intro, der han klønete ble løftet opp på scenen, mens intromusikken, TNT, av AC/DC, abrupt ble satt av og på. Jeg forberedte mitt eget innslag, og stod bak i lokalet. Jeg fikk engang med meg at det var noen der, før Stian begynte å snakke. Det er klart, å være stand up komiker er ikke så lett, du har deg selv og mikrofonen. Når du da sitter i rullestol, er det klart, du starter med et handicap. Dette kan imidlertid snus til en slags fordel. Du kan vitse om dine egne vanskeligheter, og gå over streker funksjonsfriske skal være forsiktige med. Stian var helt uredd for å snakke om disse tingene, og fikk god respons. Men skal han virkelig gjøre det stort, må han også ha vitser som ikke går på det å være handicapet, om ikke annet så for avvekslingens skyld.

Så var det min tur. Jeg har hatt travle dager i det siste, og helst jobbet med manuskriptet mens jeg har syklet frem og tilbake til jobb. Råmaterialet har vært der, men det er hvordan å sette det sammen og hvordan få til overgangene jeg har styrt litt med. Det gikk i alle fall veldig bra. Lydmannen gav også meg tjenesten av å stoppe intromusikken mye for tidlig, noe som gav en fin og aparte stemning i starten der. Dermed kom jeg opp på bølgetoppen jeg trenger, og så var det bare å surfe inn. Denne kvelden satt veldig godt for min del.

Siste mann ut før pause var Erlend Osnes, fra Bodø. Han har jeg ikke sett før, men det er noe med nordlendinger, de er friske i frasparkene og liker seg i området der kjønnsorganene er. For Erlend ble det nesten litt komisk i seg selv, med hvordan han ikke gav seg med det, og kjørte i vei med betraktninger og beskrivelser av saker og ting man strengt tatt ikke snakker om. Her i Rogaland er vi jo ganske snille av oss, vi er ikke vant til sånn som det der, kalle tingene ved sitt rette navn, snakke om de tingene innforståtte vet er der, men ingen, ingen snakker om. Erlend snakket om dem, kjekt og ubesværet, og stod vel til og med litt over sin tilmålte tid, uten at publikum så ut til å plages med det.

Første ut etter pause var Andre Hagesæter. Han hadde fått beskjed om å opptre på kort varsel, og tar opptredener svært nøye. Han er skuespiller fra Rogaland teater, og med i Eplekjekkasene. Han er altså godt scenevant, men er vant til å få regi og å jobbe med andres tekster. I stand up er man overlatt til seg selv. Andre kan nå langt om han bare får noen dytt i riktig retning. I går fungerte ikke teknikken for ham, så innslaget ble kortere enn planlagt, noe han fint improviserte i mål.

Headliner var Jan Rune Holdhus. Det er en favoritt. Han er veldig godt likt i miljøet, det er jo en bransje der man er nødt til å være litt høy på seg selv, man blir lett egosentrisk, men Jan Rune er alltid raus med ros til andre, og stresser ikke konkurransen om å være kulest. Han er også godt likt blant publikum, særlig her i Rogaland, hvor han er en mye brukt komiker. I det siste har han også forsøkt seg som sanger, noe han ville trekke veksler på i går. Han hadde med en kar til å spille gitar. Jan Rune har en flott stemme, han synger virkelig fint, og sangene var godt pakket inn i settet, men han fikk nok mye ødelagt denne kvelden av en fyllik i lokalet. Selv om en rutinert mann som Jan Rune setter galninger blant publikum pent på plass, så er det svært forstyrrende. Man kommer ut av rytmen, og må hele tiden tenke på hvordan man skal forholde seg til dette uromomentet, om man skal ignorere ham, eller ta seg av ham. Det var jo litt synd. Men jeg tror publikum flest ikke tenkte så veldig mye på dette.

Konferansier Vidar Hodnekvam ser ut til å ha falt på sin rette hylle ved å være komiker. Vitsene er gjennomarbeidet, og blir solid levert. Dette går hjem på klubber og julebord. Det er passe balanse mellom improvisert og gjennomøvd, det er nærvær på scenen og kontakt med publikum. Det er helt skikkelig. Særlig etter pause var Vidar på hogget, med en – litt vanskelig å velge adjektiv her, nydelig blir litt… – nydelig levert historie om koloskopi. Deretter var han på, og holdt seg der til det hele var over.

I dag er samme gjengen utenom meg (men med Siri Seljeseth) på Sandnes brygge. Dessverre rakk jeg ikke å skrive ferdig denne posten i tide til å anbefale den. Men det kommer flere muligheter, med andre komikere. Comedy Box club har showuke annenhver uke, med klubbkveld på Ullandhaug, Checkpoint Charlie, Sandnes Brygge og Vidsyn. Dere kan sjekke programmet på klubbens hjemmesider. Derfra kan dere også kjøpe billetter. Billettene er billigere når man kjøper dem på nettet.

Neste gang jeg skal på er 24. september på Tappetårnet,Ullandhaug. Deretter er det 10. oktober på Sandnes brygge. Det er bare å komme!

Comedy box club på Checkpoint Charlie

I dag braker det løs for min del, første gang for høstsesongen, Stand up på Checkpoint Charlie. Det er en bonus for min del, jeg stepper inn for Ole Soo, og skal stå sammen med Erlend Osnes, Vidar Hodnekvam og Jan Rune Holdhus. Erlend Osnes er et nytt bekjentskap, mens både Vidar Hodnekvam og Jan Rune Holdhus har jeg stått med mange ganger før. Vidar Hodnekvam var i ferd med å skyte fart da jeg begynte med Stand up i 2007. Da jeg flyttet til Ganddal flyttet han til Oslo. Jeg flyttet for å etablere meg, han flyttet for å få ytterligere fart på karrieren. Det sier litt om oss. Begge lyktes, for øvrig. Vidar Hodnekvam har kommet seg inn på VG-Tv, og står jevnlig på scenen rundt omkring i hele landet. I kveld er han konferansier.

Jan Rune Holdhus er headliner, hovedattraksjonen. Han er umulig å mislike, og enda bedre kjent i Stavanger, enn han er i Bergen. Her i Stavanger er han rikskjendis.

Jeg har som vanlig helt ferskt manuskript. Det vil bli formet ferdig på sykkel hjem fra jobb i dag. Kanskje vil den aller siste finpuss skje på toget inn til Stavanger. Som vanlig planlegger jeg for eventyrlig suksess. Innslaget mitt vil falle helt sammen om folk ikke klapper og ler. I hodet mitt klapper og ler folk noe voldsomt, og helt fortjent. Der er det veldig bra.

Kom på Checkpoint Charlie i kveld. Billetter kjøper dere enklest og billigst på nettet. Sjekk også opp Comedy box clubs side på Facebook. Får du ikke sett oss i kveld, er det ny sjanse i morgen. Men da stepper Siri Seljeseth inn for meg. Vil du se både Siri og meg på en gang, er sjansen 24. september, hvor vi står sammen med Christoffer Schjeldrup, Tom Craine og Tiernian Douieb. Hele høstprogrammet til Comedy Box club finner dere her.

Høstens første stand up på Checkpoint og Sandnes brygge

Onsdag og torsdag denne uken var det Stand up i regi av Stand up Stavanger, som vanlig på Checkpoint Charlie og Sandnes brygge. Det er første gang jeg kommer hit som halvgammel ringrev, jeg fikk presentert meg disse stedene med et par opptredener i vår. Ellers er det jo Rick’s og Bergensområdet som har vært min tumleplass.

I vår brukte jeg mye materiale som jeg hadde brukt før. Ingen i Rogaland skal ha sett hva jeg har gjort i Bergen. Men nå tenkte jeg at det er så kjekt å skrive noe nytt, at det er ikke verdt å se gjennom de gamle manuskriptene for å finne noe brukbart. Det er like greit å starte fra scratch, og lage ferske manuskript. Hvis jeg ikke skriver ned det jeg tenker ut, så forsvinner det jo også når jeg glemmer det. Jeg får ikke ut alt når jeg bare skriver nytt de gangene jeg reiser tilbake til Bergen for å stå på Rick’s. Et ferdig innslag på cirka 10 minutter i måneden er noenlunde passende produktivitet for meg, i hvert fall om man bare teller de cirka fire månedene i vårsesongen og tilsvarende i høstsesongen.

Det ble en lang innledning. Men det er jo det jeg er kjent for, også på scenen.

På Checkpoint onsdagen var det greit besøk, men det var en del publikummere som var der helst ikke for å se på oss, men for å snakke med hverandre. Vi er til for publikums del, det er ikke omvendt, men av respekt for andre publikummere som vil følge med, er det greit at man er litt stille, i hvert fall mens showet er i gang. Det virker forstyrrende for komikeren når folk ikke er rolige, og han eller hun får ikke ut sitt beste. Det fortjener ikke de av publikummerne som har betalt for å se på, og gjerne vil gjøre det.

Vidar Apeland var det som i Stavanger går under betegnelsen prøvekanin. Etter hva jeg hørte, var dette første gang han stod. Jeg synes han kom godt i fra det. Han har en fremtoning som gjør seg godt på scenen, man skjønner man skal le når han er der, og han er rolig og avslappet og behagelig å se på. Han kan nok jobbe med tekstmaterialet, som var litt monotont i virkemidlene. Det var også noen kunstpauser som var litt lange i forhold til poenget som fantes i slutten av dem. Det er ikke så bra når komikeren virker til å være mer imponert av egne vitser enn publikum er det. Det blir også vanskelig å komme seg videre med showet, når publikum ikke ler så mye som ventet. Men alt dette er nybegynnerproblemer som Vidar helt sikkert kommer over. Her har Stand up Stavanger funnet et nytt talent som både de og publikum vil få mye glede av.

Olav Halvorsen var et nytt bekjentskap for meg på scenen. Han gjorde seg bemerket med et meget bra tekstmateriale. Det var morsomt, originalt og intelligent. Jeg lot meg imponere over at han kunne kritisere nynorsken på en måte som var treffsikker og finurlig, mange som gjør seg morsomme over det som for de fleste er sidemålet, havner veldig lett i klisjeene. Det gjorde ikke Olav. Han hadde også en meget elegant overgang til den hysteriske flysikkerheten, og hva som der er lov og ikke lov. Sammenligningen mellom pantemaskin og damer var også morsom, godt observert og lett gjenkjennelig. Olav kom godt i fra det både på Checkpoint og på Sandnes.

Konferansier var Fredrik Brimsø, eller Fede, som han liker å kalle seg. Han har gått raskt fremover, etter at han for noen år siden var fast førstemann ut, og irriterte seg over det, til han nå holder egne show, og er konferansier på klubbkveldene. Han er også proff, vitsene blir levert med riktig timing og med god variasjon i tempo, og han gjør settene sine, selv om disse kveldene var litt vanskelige. Responsen kom ikke så enkelt og kjekt som den ofte gjør på Stand up Stavangers hjemmebaner.

Den kanskje vanskeligste jobben hadde Yngve Skomsvoll. Han er østlending, fra Bærum, og vi i Rogaland kan vel være noe som nærmer seg regelrett rasistiske mot den slags type folk. «Vi har ingenting i mot innvandrere, det er østlendingene som er problemet», det kunne være en one-liner her nede. Særlig på Checkpoint imponerte Yngve med å vinne over et publikum som i utgangspunktet var litt skeptisk. Han har jo vært med lenge, men jeg synes han har forandret uttrykket nokså kraftig fra de første gangene jeg så ham for 5-6 år siden. Kanskje er det bare brillene, og at han hadde fått antydning til skjegg. Jeg syntes i alle fall det var morsomt, og måtte ta meg i å le, ærlig og oppriktig. Mange av de i Norge som er så etablerte at de lever av komikken kan bli litt lærebokflinke, det er simpelten for godt timet, vitsene for godt arrangert, virkemidlene for lett gjenkjennelige. Yngve var aldri i nærheten av noe slikt. Settene hans var stramt og fint, stallen til stand up Norge holder god kvalitet, og det merkes både i tekst og fremføring.

Selv hadde jeg greie dager på jobben. På Checkpoint kom jeg glimrende ut, om det akspeteres at jeg lar meg rive med av mitt eget selvskryt, men jeg mistet nok publikum litt underveis i settet. Det gledet meg derfor at det dagen etter på Sandnes var motsatt. Der satt latteren litt inne i starten, men jeg følte det var mange som lo godt når det nærmet seg slutten. Det var ekstra gledelig for meg, siden jeg fra dag én til to hadde endret litt på andre halvdel, og i det hele tatt fått ordnet på det som ikke fungerte første dag. Det er alltid tilfredsstillende når man klarer å snu det som har gått dårlig til noe som går bra.

Slik var det gode dager på jobben for meg. De andre var litt mellomfornøyde, men har ikke noen stor grunn til det, slik jeg ser det. Jeg tror også at publikum stort sett hadde det fint, og at det er mange av dem som vil komme igjen neste gang, eller en annen gang. Det gjør de lurt i.

Neste gang Stand up Stavanger har show er om to uker, dere kan lese mer om det på hjemmesidene. Neste gang jeg skal stå i Rogaland er 5. oktober under Humorfestivalen.

Miniturné til Stavanger, Sandnes og Egersund

Det er rimelig fast takst når Stand up Stavanger har show, de går over tre dager og tre steder. Første gang jeg var med var det Ullandhaug, Stavanger og Sandnes, denne gangen var det Stavanger, Sandnes og Egersund. Stedene var som vanlig Checkpoint Charlie, Sandnes Brygge og Grand hotell. Ole Soo fra Bergen var konferansier, Roar Brekke fra både Odda og Bergen var headliner, Bjarte Gudmestad var prøvekanin, og Svein Rusdal, Kevin Lunde og jeg var med. Som alltid er det Chi-Chi Ton som trekker i trådene, og ble skikkelig gøy hele greiene.

For egen del ble det forrige gang en ganske så som så opptreden på engelsk på Ullandhaug, men den ble oppveid og vel så det av en superopptreden på Checkpoint Charlie dagen etter. Her ser jeg at jeg går litt over egne grenser når det gjelder skryt av meg selv, men jeg må jo også snakke sant, og sannheten er at denne gangen gikk det som det går når det går aller best. Sandnes siste dag gikk også bra, men kom i skyggen av Checkpoint.

Så jeg tenkte det ville bli akkurat det samme denne gangen. Fullt hus og stormende jubel på Checkpoint, lun stemning og dempet begeistring på Sandnes, og i Egersund ville det vel bli som det pleier å bli når vi reiser ut i distriktene: Godt tilrettelagt for det uventede.

Jeg stilte med det eldste manuskriptet jeg noensinne har levert på en Stand up scene. Det var det samme som jeg leverte på Rick’s for en måned siden, omtrent ikke bearbeidet i det hele tatt, og bare til å lære seg på nytt. Jeg visste at dette var en god tekst, og jeg husket at jeg lett kommer bakpå når jeg tror jeg har gode tekster. Selv med gode tekster må man jobbe for responsen.

Checkpoint Charlie

På Checkpoint viste det seg at det ikke var grunnlag for den stormende jubelen det var forrige gang, det var et mer beskjedent oppmøte, og flinke, men ukjente, norske komikere trekker verken så mange folk eller får så god stemning som våre venner fra utlandet fikk. Ole Soo bestemte seg for å løse dette problemet med å gå direkte til angrep på publikum, og ville ha dem til å sette seg her og der og klappe i hendene og gjøre forskjellige ting, før noe som helst mer kunne skje. Han kjente nok ikke her Rogalandspublikummet, vi er nok litt mer bakpå her nede, og koser oss ikke sånn i oppmerksomheten som bergensere gjør. Bjarte Gudmestad hadde et veldig aktivt innslag, som også stod ganske i kontrast med et passivt publikum.

Det var derfor et godt dekket bord for meg. Jeg hadde ingen høye forhåpninger om at dette her skulle gå noe særlig bra, og fikk med det løftet meg opp på den bølgen av god stemning jeg må surfe på om min stil skal kunne føre frem. Min stil stod også veldig godt i kontrast til de to første, langsom og keitete og dønn ærlig som den er. Jeg er jo også Rogalanding, og treffer Rogalandslynnet.

Kevin Lunde kjørte etter dette noen tryllekunster, og så var det pause.

Etter pause hadde Ole Soo fått justert kursen, han har jo mange egenskaper som passer for en som skal bli en god komiker. Han må bare forstå det selv. Sven Rusdal var et hyggelig bekjentskap, både på scenen og utenfor den. Han tar komikken skikkelig seriøst, og jobber godt med både tekstene og fremføringen. Han lytter til råd, og er raus med ros. Det er en god oppskrift om man vil komme seg frem, og bli godt likt. Roar Brekke er den mest profesjonelle av oss, og avrundet med et sett og en fremføring av settet som veldig godt passet til publikummet for kvelden.

Dessverre er det ikke så lett for meg å gå ut etterpå, når jeg opptrer her i Rogaland, som når jeg gjør det i Bergen. Jeg er for det første avhengig av transport hjem, for det andre er det hverdagsjobb tidlig morgenen etter. Alltid.

Sandnes brygge

På Sandnes brygge var jeg forberedt på at det ville bli vanskeligere. Jeg føler Checkpoint Charlie er som Rick’s, man har vennlige publikummere overalt, og føler latter og applaus kommer fra alle steder i rommet. Når det er godt besøkt og god stemning blir det skikkelig trykk. På Sandnes sitter folkene rundt bord, mer spredt, og latteren kommer ikke sånn gratis som den kan gjøre på Rick’s og Checkpoint.

Sandnes brygge er imidlertid veldig fin backstage. I hvert fall for meg, som har behov for å gå litt frem og tilbake i fred. Her er det ganske store områder å søke ro og konsentrasjon i, og det er enkelt å stikke fra bakrommet diskret inn i salen, og se hvordan det går med de andre. Ole Soo hadde en mye bedre dag som konferansier, og startet med å være vennlig og morsom med publikum, i stedet for å fortelle dem hva de skulle gjøre. Det ble imidlertid litt problemer med tiden, jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg kom i hvert fall ikke på før pausen mellom første og andre del skulle være slutt. Så jeg tenkte dette kunne bli vanskelig.

Men det ble en respons av en annen verden. Selv om jeg ikke bare var frivillig, men også ufrivillig keitete og knotete i starten, ble det voldsom latter og god applaus omtrent ved hver eneste setning gjennom innslaget. Endelig fikk jeg Sandnes som hjemmebane, det står jo slett ikke noe tilbake for Rick’s og Checkpoint, det var kjempestemning og kjempegøy. Til og med litt prat med publikum ble det plass til, da en av dem sa at hun bodde i nummer 1 av Gaupeveien der jeg bor i nummer 5. Sånn er det å komme hjem, alle klappet for henne.

Sven Rusdal leverte bedre på Ceckpoint enn på Sandnes, mens Roar Brekke traff dette publikummet også. Dette ble nok den beste kvelden, når vi ser på antall publikummere, stemning blant publikum og kvaliteten på oss komikere.

Og som vanlig måtte jeg rett hjem etterpå.

Grand hotell

Om ikke alltid opptredene blir så minneverdige i forhold til kvaliteten, er noen av de morsomste opplevelsene når vi reiser ut i distriktene og opptrer. Det er ikke for ingenting at mange komikere bruker nettopp disse opplevelsene i sine sett.

Nå skulle vi altså til Egersund, aldri skulle jeg vel trodd at jeg skulle gjøre komiske ting i Egersund. Men nå var det altså dit, og det er ganske fast for Stand up Stavanger, en gang i måneden til Egersund. Kevin og Sven skulle kjøre selv, prøvekanin Bjarte skulle ikke være med, og Roar, Ole og jeg skulle kjøre med Chi.

Chi er jo produsent, hun får tingene til å skje og holder styr på veldig mange komikere av ulike typer og med ulike karaktertrekk. Orden og system er ikke noe vi har felles, det er jo ikke særlig komisk. Chi, derimot, får tingene på stell, og liker faste og tydelige avtaler. Hun klarte altså ikke å forholde seg til tekstmeldingen min der jeg ba om å bli hentet nederst i Hoveveien nær stasjonen, eller på Riksveien om hun kjørte den, ved rundkjøringen oppe ved Rema1000. Jeg tenkte dette var en snill melding, så kunne det være opp til henne hvor hun ville kjøre.

Hun ville kjøre motorveien. Det er jo å be om at ting skal gå enkelt og greit, nei, her var det å kjøre Riksveien, som forresten nå heter fylkesveien, eller Jærveien, og så kunne hun plukke meg opp ved bussholdeplassen ved Sannerudkrysset. Med iPhone, GPS og kart går alle sånn ting helt fint, ingen problemer i det hele tatt. Og motorveien har jo uansett avkjørsel like borte ved Skjæveland, for de som er lokalkjent.

Pussig nok mente Chi og de andre ikke akkurat motorveien, men E39. De ville kjøre denne veien til Egersund. Som om denne veien gikk langs havet. Nei, her var det jærveiene og nordsjøveiene, gjennom Klepp, Kåsen og Bryne, forbi Nærbø, Varhaug og Vigrestad, gjennom Brusand og Ogna, Hellevik, steder som kan gjøre hvem som helst i godt humør. Ingen tvil om at vi valgte den beste veien. Og vi fikk også lært Ole Soo lite grann om grammatikk og det vietnamesiske språk, han lot seg altfor synlig provosere at de ikke bøyer noen ting i det språket. Det var mange interessante samtaler på vei opp, berikende for oss alle, og selvfølgelig mest for Ole Soo.

På Grand Hotell var mottagelsen mye bedre enn vi egentlig kan forvente. Her var det middag, med stående buffet, både kjøtt og fisk, og også spekemat og røkelaks. Jeg prioriterte å ikke gjøre noen valg, og forsynte meg av alt i hop. Selvfølgelig ble jeg forspist, men det var det verdt.

Publikum på Grand hotell var fra Egersund, naturlig nok. Det gav en annerledes stemning, kan man trygt si. Ole Soo fikk veldig mye latter, men var aldri riktig sikker på om det var fordi publikum egentlig skjønte vitsene hans. Kevin Lunde fikk mest latter av alle, og ble kveldens konge, om enn det var litt på publikums bekostning. Men han som ble hengt ut var veldig, veldig, veldig, veldig, veldig fornøyd med kvelden, og det var også alle vennene hans, og mange andre, og da må jo alt være helt greit. Generelt klarte de seg best denne kvelden, de som brukte publikum og fikk vitser ut av dem.

Jeg gjorde ikke det, og hadde en dag på det jevne. Det var derfor veldig kjekt at det kom en fyr fra publikum, og lurte på om det ville være mulig å booke meg for en senere anledning. Det er det selvfølgelig, det er bare å ta kontakt. Det gjelder både for ham og for andre.

Beste kommentar for kvelden fikk imidlertid Sven Rusdal. Han hadde også en god dag på jobb, og etter showet kom en dypt lykkelig egersunder og sa at den ferjevitsen til Sven, det var den beste han noen gang hadde hørt.

Og så gjensto bare kjørteturen. De andre lot seg ikke overtale til å ta jærveien hjem igjen også, de hørte ikke på mitt argument om å se havet i mørke, de ville ta E39. Dem om det. Siden Ole og Roar var begrenset i festinntaket siden de skulle grytidlig med fly tilbake til Bergen i dag morges, og Kevin og Sven kjørte selv, så ble det en god slump øl og moro på meg. Kjekt hele veien hjem.

Neste opptreden for meg er ennå ikke bestemt. Jeg håper ikke og kan ikke tro at vårsesongen er slutt allerede i mars. Det har vært gøy og det har gått bra, og da er det jo bare å la det alt sammen fortsette.

Stand up på Checkpoint Charlie

Det ble bare så som så med kvaliteten for min del på tirsdag, men jeg fikk meg et lite comeback i går på Checkpoint Charlie. Det er liten tid å gjøre det på når man skal forbedre et manuskript fra den ene dagen til den neste, men for min del var det også et spørsmål om innstilling og å vite hva man går til. Jeg har nå en gang den uvanen at jeg blir for optimistisk når det går bra et par ganger, og jeg tror da tingene vil gå av seg selv. Slik jeg opptrer er det vanskelig å hente seg inn igjen om publikum ikke er med fra første stund. På tirsdag var jeg heller ikke helt forberedt på hvor vanskelig det var å holde innslaget sitt på engelsk, og hva slags begrensninger og muligheter det gav. I går hadde jeg tatt til meg et par tips og tenkt ut et par nye ideer.

Chi i humorfestivalen gjør en kjempejobb for at alle skal føle seg vel i stallen hennes. Checkpoint Charlie viste seg også som et veldig trivelig sted, herlig avslappet, og med en scene og setting som passer godt til hvordan jeg synes tingene skal være.

Tirsdag fikk jeg ikke skikkelig gjennomført ritualet mitt med å gå frem og tilbake og være nervøs og konsentrert, og jeg var heller ikke sikker på hvor lenge Dave ville holde på før jeg skulle på. Jeg satt i baktrappen og bekymret meg over at han fikk veldig god respons på en helt annen type humor enn min. Jeg var bakpå fra starten av.

Så var det ikke denne gangen. Jeg fant meg noen små skjulesteder for meg selv, konsentrerte meg og repeterte, og mens Dave snakket visste jeg hele tiden hvor lenge jeg hadde igjen før det var min tur. Jeg kunne også høre på ham skikkelig, og høre det var en garvet komiker med den nødvendige pondus og autoritet for konferansierjobben. Han hadde også en strålende introuksjon av meg, som gjorde det veldig enkelt å gå på. I stedet for å bekymre meg for at han og jeg var ulike typer, spilte jeg på det, og presenterte kontrasten. Et par vennlige grupper publikummere med mye latter og klapping forskjellige steder gjorde også at jeg kom meg opp på bølgetoppen jeg trenger. Jeg må også berømme lydmannen, som hele tiden stod godt synlig og godt smilende. Det ble rett og slett helt herlig hele greiene.

Og etterpå kunne jeg ta en titt på de andre og kose meg med de andre. Ingve hadde det motsatt av meg, han kom fra en kjempekveld tirsdag, men fikk det ikke til å svinge like godt denne gangen, selv om han heller ikke i går hadde problemer med å hente ut latter når det behøvdes. Tirsdag holdt imidlertid det samme manuskriptet til flere avbrudd av krampelatter og klappersalver. Det går opp og ned her i stand up verdenen, det er små marginer fra dundrende suksess til helt greit. Walt fra USA var syk på tirsdag, han hadde spist sushi fra Dalli da Luca, eller hvordan det skrives. Han var tilbake i går, og utmerket seg for meg først på bandrommet, der han med øretelefonen fra mobilen på øret hele tiden så ut som en dørvakt. Samme inntrykk hadde han av meg, for øvrig, jeg som gikk rundt og surret oppe ved kontorene, der det var plass å være for seg selv. På scenen hadde Walt mange riktig fine vitser og tanker om hva det vil si å være svart, dette var skikkelige greier, jeg skal ikke legge ut poengene hans her på bloggen, men noen av dem syntes jeg var godt uttenkt. Det var også artig å se hvordan fremførte settet sitt, konstant gående frem og tilbake på scenen med mikrofonen i hånden og stadig vekk vri hodet mot publikum.

The king of the night var imidlertid Jason. Jeg tror også han ikke fikk ut sitt fulle potensiale tirsdagen, jeg satt oppe på bandrommet og så ikke på, men det virket på meg som om han bare var sånn passe pluss fornøyd. I går slo han derimot til med et kjempeshow. Han gjorde til og med kardinaltabben å stå på altfor lenge, uten at det så ut til at noen var plaget av den grunn. Han har et veldig sympatisk utseende på scenen, det er lett å bli glad i ham, og i går var han veldig heldig med hvordan han fikk dratt inn forskjellige deler av publikum i vitsene sine. Vanligvis pleier det å bli oppvarmingsvitser av spørsmål som «hvor er du» og «hvor kommer du fra», hos Jason ble det gull av folk fra ulike deler av England, fra Skottland, Wisonsin og gullgutten fra India.

I dag skal akkurat samme gjengen gjøre akkurat samme showet på Sandnes brygge. Særlig. Vi er slett ikke så striglete at det blir akkurat samme tonefall og fakter hver gang, om showet blir satt sammen av Dave og Ingve på tirsdag, og Jason og meg i går, så vil det bli et show verdt mye mer penger enn hva det koster. Det er Sandnes brygge klokken 2100, og alle er velkomne!