Julebord og avslutningsfest hos Chi

I går var det julebord for Stand up Stavanger hos Chi. Stand up Stavanger har fremdeles litt å lære før de er på nivå med Bergen. Der blir julebordet lagt til alle andre måneder enn desember og månedene i nærheten, siden i julebordsesongen er komikere opptatt med å opptre på julebordene. I Stavanger ble julebordet av samme grunn lagt til en mandag, den minst festlige dagen i uken. Veldig fint for fulltidskomikerne, men et lite problem for oss som også er i vanlig jobb, og har vanlig arbeidsdag tirsdagen.

Nåvel, det var et lite problem, som ikke ble større enn at det var uvanlig mange som drakk cola og vann fordi de kjørte bil, denne festen, noe som også gjorde det lettere for oss som drakk øl og whisky å komme seg hjem.

Siden jeg før festen hadde utsikter til å måtta ta toget 2337 hjem tenkte jeg å starte så tidlig som mulig, for å få med meg mest mulig uansett. Festen var satt til å starte seks, da tenkte jeg å være der. Så jeg gikk naivt og bekymringsløst ned til Ganddal stasjon for å ta toget klokken 1722. Der var det ingen folk, og ingen tok. Men en mengde busser. Og en infoskjerm som hadde gått bananas, tog til Stavanger meldt 1723, 1730 og 1739, fra opprinnelig 1622, 1652 og 1752. Skulle være unødvendig å si at ingen av disse togene gikk. I stedet gikk det et tog på et tidspunkt ingen skjerm hadde meldt om, og fra en helt uventet retning. Det var sedvanlig NSB, arbeid på skinnene, informasjon og tog i hytt og vær – og 45 minutter fest stjålet fra oss, som ville være der på tiden.

Men disse problemene hadde også den positive effekten at jeg traff Bjarte Gudmunstad, nybegynnerkomikeren fra Klepp. Han hadde kledd seg ut i skjerf og lue og hette, så han var ikke til å kjenne igjen, om enn det ante meg at han lange, tynne fyren som spratt rundt, godt kunne være Bjarte. Kanskje er det slik Bjarte ser ut, når bare øynene viste. Og det var det.

Vi fikk en fin tur med toget, og med å vente, og med å spasere fra toget til Chi. Han fikk snakket litt om sin bakgrunn fra Klepp, om hvordan han hadde knust skyvedøren til terrassen for å komme seg inn da en kamerat hadde stengt ham ute, og jeg fikk snakket litt om min bakgrunn fra Ganddal, der vi ikke knuste noen ting, ikke engang ved et uhell.

Hos Chi var alt dekket til, men ingen hadde ennå kommet. Så vi kunne straks gå i gang med spisingen. Chi hadde til og med sendt tekstmelding, «kom! her er for mye mat!» som om mat er noe det kan være for mye av. Det er bare å skride til verket.

Etter hvert kom flere og flere. Pussig nok var det en kraftig overvekt av komikere fra Jæren, Klepp og sørover, jeg fra Ganddal er rene byasen, og Kenneth fra Hana og Sven fra Trones er ikke til å snakke om en gang, her var det dominert av jærfolk og jærsnakk.

Han første som kom, utenom Bjarte og meg, den mest jærske av dem alle, Tom, han syntes det til å begynne med var slikt dannet og lavmælt snakk, at han gav seg til å spise maten med kniv og gaffel. Galskap.

Jeg hadde her i starten også et lite stunt av typen som svært sjelden skjer: jeg mistet gifteringen i chipsbollen. Det er bemerkelsesverdig, og desto mer siden jeg ikke engang var på vei til å spise chips. Vips plasket den oppi, klink lå den på bunnen. Det skjedde selvsagt i et ubevoktet øyeblikk, mens vi alle var opptatt med andre ting. Så hvor den hadde landet og hvor den nå var, var helt ukjent. Noe alternativ å komme hjem uten ringen hadde jeg ikke, min kone ville aldri godtatt en unnskyldning som det der, «jeg mistet ringen i chopsbollen», den går bare ikke. Så jeg måtte grave med mine bare hender, flytte på chipsen, opptre udannet som en Kleppbu, rett og slett finne ringen. Og den fant jeg.

Plutselig var det noen som sa at Christer Torjussen hadde vært på Skal vi danse. Christer er venn med alle, godvenn med Bergen, godvenn med Stavanger, så det var akkurat som om det var en av oss som hadde deltatt. Han hadde også gjort en forbilledlig innsats, og røket ut med en gang. Vi stilte oss straks opp alle sammen, med nyskrevne A4-ark med informasjon, og la ut på Facebook med hilsen til Christer. Sånn er det å feste i de sosiale mediers tid, vi er alle sammen med. Til og med en skoleelev fant det verdt å kommentere, og for liksom å slutte alle ringer – dette var en nevø av Tom. Vi er alle sammen med.

Jeg vil også berømme Kenneth for alle tiders jobbintervju historie. Den hadde skikkelige ingredienser, et japansk firma med japansk toppsjef, nydelig levert av Kenneth på gebrokkent japan-engelsk. Og et sluttpoeng som leverte seg selv. Dette er sånt man kaller morsomt prat på fest, sånn skal det være. Man skal oppleve ting, og få fortalt det på en måte historien verdig.

Enda hvor gøy alt er, kommer en tid da folk begynner å reise hjem. Det gjelder særlig for fester på mandager, med arbeidsdag dagen etter. For oss som drakk var dette også tiden vi begynte å bli gode og fulle, og ikke bare slappe og brisne som vi var i starten. Toget 2337 hadde jeg tidlig slått fra meg, jeg øynet muligheten for å sitte på med noen. Jeg hadde sett meg ut Tom, spurte ham, og fikk greit lov til det. Jeg styrtet whisky-glasset mitt, for et whiskyglass med innhold setter jeg bare ikke fra meg, det gjør jeg bare ikke. Whisky skal i kroppen, ikke i vasken. Da dette var gjort, fikk jeg tilbud av Harald Ellingsen om heller å sitte på med ham. Et veldig godt tilbud, siden han ville være lenger.

Så ble vi sittende da, Jan Rune (Holdhus), Harald, Chi og jeg, og vi snakket om hva det nå var vi snakket om etter hvert. Det var turer til Fringe og til Las Vegas, humorfestivaler, store planer, sånn det skal være når fester går mot slutten. Da alt var ferdig kjørte Harald meg generøst hjem.

Dette var også siste kvelden med Chi. Hun gir seg i Stand up Stavanger, og etterlater seg på ny denne klubben i det uvisse. Stand up Bergen har satt seg veldig godt, og har vært drevet av de samme folkene i årevis. Som følge av det er det en del ting som går av seg selv, altså, det er folk som vet hva som må gjøres og hvordan det skal gjøres. I Stavanger er det hyppige utskiftninger, og ikke noe som har satt seg. Det har fungert veldig godt under Chi, der har det blomstret og for første gang på lenge har Stavanger fått frem mange, nye komikere. Men Chi har ikke vært fornøyd med arbeidsbetingelsene sine, og dermed gir hun seg. Nå skal hun jobbe for universitetet. Det er et tap for komikermiljøet, ikke bare i Stavanger og Jæren, men også ellers i landet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fester, reiser og møter

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s