Category Archives: Tekster

Martine og Martine

Her er en morsom historie jeg har tenkt ut.
*
Jeg hadde jo ventet å bli far, for min kone var jo gravid, og det var jeg som prøvde å få henne sånn. Men jeg hadde ikke ventet å få tvillinger. Eneggede. Av alle tvillinger jeg har kjent, så har det alltid vært vanskelig å skille den ene fra den andre, for de er jo helt like. Hvem er Even og hvem er Børge? Hvem er Anne Kate og hvem er Gunn Olaug? Jeg ville ikke bidra til ytterligere forvirring i verden. Jeg kalte dem begge for Martine. Sånn vil folk rundt dem få slippe å gjøre sjenerende feil. – Er dette Martine? – Ja. – Og denne? – Det også. På skolen vil lærerne uten frykt kunne si «Martine», når en av dem rekker opp hånden. Og det vil være ingen tvil om at Martine har gjort det, når en av dem har gjort noe galt. For de av dere som frykter at her kan det bli noe tull når de blir eldre, og kanskje vil utveksle legitimasjon for å komme seg inn forskjellige steder. Det vil ikke være noen fare, for de vil begge bli 18 år på akkurat samme dag. Ja, og sett nå at de en dag skal gifte seg. Jeg vet at ikke pleier være noe problem at kvinner kommer for sent til sine egne bryllup, de pleier være veldig nøye på å få alt skikkelig, men tenk nå at det skjer et eller annet, det tar jo så forferdelig lang tid å pynte seg og sette opp håret, plutselig er man for sent ute. Jeg vil ikke klandre dem, jeg har selv problemer med å komme helt på tiden mange ganger, og de har jo mine gener, og har vært utsatt for min (og min kones) oppdragelse. Likevel vil det ikke bli noen flause, for når presten spør, vil du Martine ha *** som ved deg står, så kan bare Martine stige frem og si høyt og tydelig: «Ja». Etterpå kan de jo finne ut hvordan de ordner det i praksis. Her er mange muligheter. Til sist kommer den triste dagen da en av dem dør. Med ekte tvillinger kan det bli katastrofe, tenk å skrive feil navn på gravsteinen! Det er sånne feil som er så pinlige at det ikke engang er verdt å rette dem opp. Even sitter i kirken og hører presten berette om hva slags flott fyr Even var, om hvordan han var til å stole på, og alltid stilte opp når det krevdes et tak. – Nå tar vi avskjed med Even, sier presten, og da er det best Even sitter stille. Om han likevel prøver seg med å ymte frempå om at det nok er Børge som er død nå, for her sitter jeg, og jeg er Even. Da må nok de andre i gravferden ty til den gamle tids tiltro til autoritetene, og si: «Ti stille, Even, dette vet presten bedre enn deg». Når Martine en gang dør vil slike misforståelser være umulige. Det vil også for en gangs skyld kunne bli en optimistisk dødsannonse: «Vår alles kjære Martine *** døde i dag, gammel og mett av dage, men Martine lever videre, og har i morgen tenkt å plante et epletre.»
ES2013
*
Se det var teksten sin. Jammen godt den er publisert.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Filed under Tekster

Fester seg (Yesterday)

Jeg tenker i dag å strø ut litt av mitt overskuddslager. Dette er en fin tekst til en fin sang, Yesterday, av The Beatles, pust inn, syng ut!

Fester seg

Fester seg

Det er nesten som om livet tester meg

Det her har gått for langt, synes jeg

Når minnene nå fester seg.

.

Stusselig

Det var ikke som det her det skulle bli

Jeg må tenke litt hva det vil si

Jeg sitter her, helt plutselig

.

Hvorfor det ble sånn,

vet ei jeg, det fant sin vei

Jeg er helt på bånn,

Kan jeg tro, det bedrer seg, seg, seg?

.

Fester seg

Det er noe her som angår meg

Jeg tror jeg skrev en SMS til deg

Kan du slette den, så er du grei?

.

Jeg skrev “something wrong”

Saken der, er ganske grei

Tenk om det var sånn,

Ingen vet at det var jeg, jeg, jeg, jeg

.

Tilgi meg

Det var ikke meningen å tekste deg

Det var opplagt veldig dumt av meg

Nå begynner det å feste seg

.

Hva det var jeg skrev til deg

Nå begynner det å feste seg

Nå begynner det å feste seg

ES2013

Legg igjen en kommentar

Filed under Sangtekster

På loven sitter Paulus

I den fruktbare debatten mellom humanetikerne og kristne om hvem som har retten til tekster og melodier til våre sangskatter, kan de kristne slik humanetikerne rappet til seg «Deilig er jorden» slå tilbake med å røve «På låven sitter nissen» fra dem.

På Loven sitter Paulus

På Loven sitter Paulus med sin julevin
Så rød og fin, så rød og fin
Han nikker og han smiler og han er så glad
For julevinen vil han gjerne ha.
Men rundt omkring står alle små apostler
Ja apostler, ja apostler
De vil så gjerne ha litt julegodter
Og de står om Paulus tett i ring, ring, ring

Men Paulus se han truer med den hellige
Så bare se og kom av sted!
For julevinen min den vil jeg ha i fred
Og ingen, ingen vil jeg dele med
Men apostlene de hopper og de danser
Og de svinser og de svanser
De nipper litt til vinen noen ganger
Og de hopper og spretter rundt omkring, ring, ring.

Men St. Paulus, han er en liten hissigpropp
Og med sin kropp, han gjør et hopp
Jeg henter Kristus hvis dere ikke holder opp
Når Frelseren kommer skal det nok bli stopp.
Da løper alle apostlene så bange
Ja, så bange, ja så bange
De stopper litt og hviler noen ganger
Men på en to tre så er de verden rundt.

ES2012

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sangtekster

Spark treneren

For 6 år siden skrev jeg et kåseri det aldri ble noe av. Det handlet om å sparke treneren, når det drar seg til i fotballen. Siden har det ikke blitt mindre aktuelt, det er bare å skifte ut noen av navnene fra den gang med noen av navnene nå. Noen ganger er det de samme navnene den gang, som nå. Og noen ganger er de som beholdt jobben den gang, de som får sparken nå. Det er kjekt sånne gamle tekster får seg et sted å leve.

Spark treneren

Et kåseri av E. Salen

Kontinuitet. Jeg seier det en gang til: Kontinuitet. Mange er de fotballklubber som har sagt det samme som jeg, og de har sagt det langt flere ganger enn jeg. De har sagt det kontinuerlig. Liverpool sa det på 70-80 tallet, på den tiden man kunne si om dem at det hendte at de vant serien, og man ville sagt det mer presist om man sa det hendte at de ikke vant. Rosenborg sa det i årene rundt år 2000, ganske mange år rundt der, og andre fotballklubber sa det om dem. Nøkkelen til disse klubbenes suksess, er kontinuiteten.

I de siste årene har norske eliteserieklubber vist en bemerkelsesverdig kontinuitet i å gi treneren sin sparken. Det begynte med Tromsø som sparket Ivar Morten Normark for at han ikke oppnådde de resultatene man ønsket, slik han heller ikke gjorde for Aalesund, som lot ham gå foran denne sesongen. Det fortsatte med Start, som sparket Tom Nordlie etter at han ikke oppnådde de resultatene man ønsket. Slik han kort tid før ikke hadde gjort det i Vålerenga, og Sandefjord. Nå sist sparket Viking Tom Prahl, fordi han ikke oppnådde de resultatene man ønsket, noe han har gjort i alle andre klubber han har trent. Men de var ikke norske.

I Norge er tommelfingerregelen den at treneren ikke oppnår de resultatene man ønsker. Denne regelen har forkjørsrett forbi enhver sunn fornuft, ta for eksempel lag nummer 1 og 2 på tabellen i fjor, Vålerenga og Start, det er vel sånn omtrent så godt som det blir her i Norge, det er vanskelig å bli bedre, og litt ekstra stas var det jo at før dette har Rosenborg vunnet så mange ganger på rad at unger på barneskolen aldri har levd med andre seriemestere enn trønderne. Klubbene og media var svært fornøyd med trenerne, forklarte suksessen med trenerne, de karismatiske, markante og fotballfaglig dyktige trenerne, fotballtrenere det gikk an å huske navnet på, trenere som i dag har skiftet jobb.

Det er i det hele tatt litt rart, det der, med alle trenerskiftene. Man forklarer det jo med økt mediepress og at fotballen blir stadig viktigere, og det økonomiske, og det ene med det andre, det er svært viktig å prestere i toppidretten. Uten resultater er det god natt. Det er stor forskjell på første divisjon og andre divisjon, eller eliteserien og førstedivisjon, eller hva de to øverste divisjonene våre nå har rukket å skifte navn til. Ikke minst økonomisk. Derfor ser stadig flere klubber grunn til å betale dobbel trenerlønn i årevis, for trenerkontrakten gjelder selv om den brytes, lønnen gjelder i hvert fall, den sparkede treneren mister jobben, beholder lønnen, og den nye treneren skal også ha lønn. Det er lukrativt å være trener i Norge.

Det alltid undersøkende og granskende og analytiske media, den fjerde statsmakt og første idrettsmakt, har selvsagt undersøkt, gransket og analysert hvordan det går med klubber som sparker trenere, det går bedre. En ny trener bringer ny giv, nytt blod, friskt mot, hei hvor det går, det går bedre. Slik får vi den litt pussige situasjon, at når sesongen begynner, så er alltid eliteseriens beste trenere de som ennå ikke er ansatt der. Det er bare å komme i gang med sparkingen, før flere poeng blir somlet bort. Det er nemlig etterpå det går bedre.

Nei, det er mange ting å si om disse tingene her, og mye er allerede sagt. Om Tom Nordli som ble sparket fra suksess i Start til suksess i Viking, om Per Høgmo som skapte forvirring ved ikke å bli sparket, men sykemeldt. Og så si opp. Om Brann som ikke har sparket trenere på 2-3 år, som nettopp forlenget kontrakten med stein på stein- dyre spillerkjøp Mons Ivar Mjelde, men som garantert vil sparke ham neste år, for er det en klubb som aldri oppnår de resultater man ønsker, så er det Brann.

Det er altså slik med ord og uttrykk at de forandrer mening over tid. Heller ikke ordet kontinuitet er lenger hva det var, det pleide å bety noe som holdt seg, nå betyr det noe som forandrer seg. Også gamle gode uttrykk har fått ny mening, slik at det nå heter: Det viktigste er ikke å vinne, men å sparke treneren når du taper.

ES2006

Legg igjen en kommentar

Filed under Tekster

Damens tale

Dette var en damenes tale jeg holdt en gang. Skal jeg holde flere, kan jeg lage nye. Her legger jeg den ut til inspirasjon for andre som skal holde slike taler, og til glede for dem som leser den.

*

Det er første gang jeg holder damens tale. Rart, for jeg har egentlig alltid vært veldig glad i å snakke foran forsamlinger og hele mitt liv har jeg vært veldig glad i damer, så jeg er glad for endelig å få sjansen. Jeg skal prøve å gripe den.

Vi er jo en ganske oppegående gjeng her på arbeidsplassen, og nå snakker jeg ikke – hvor uventet det enn kan høres – ikke bare om damene, men om alle, kollegiet, vi er godt utdannet, har en viktig jobb, kan en del, og forventer et visst nivå når noen skal snakke til oss. Vi godtar ikke hva som helst. Og dette blir selvsagt bare enda mer presserende når vi skal snakke om en så viktig ting som damene våre, det er jo det viktigste vi har her på jobben, med mennene på en god annenplass. Når vi skal hylle damene, skal det være slik at ingen skal være i tvil etterpå om at her har det skjedd en hyllest. Og at den har vært skikkelig.

Så det vil jeg sette alle mine vekttall inn på å klare. (Jo da, det er dere verdt) Og da har vi jo den kjennskapen at når vi uttrykker oss, så gjør vi det i hjelp av ord. Og med kroppspråk som en kollega sa en gang i en pause: «kroppsspråket avslører oss». Det er helt klart, kroppspråk og ord kan være like avslørende begge deler. Jeg kan forsikre alle damene her i dag om at, godt eller dårlig, så er kroppspråket mitt nå til for dere. Men det var altså ord jeg altså holdt på å snakke om, eller med, det var ord jeg brukte når jeg snakket. Og når vi skal uttrykke hvor mye damene betyr for oss, hvor glade vi er for å ha dere her, så vil ordene alltid komme litt til kort. Kroppspråket vil kanskje ikke alltid komme til kort, men det tilhører obskøniteter som ikke har noe med middagen å gjøre. Vi holder oss til ordene. Jeg har for eksempel lyst til å uttrykke at dere ser skikkelig bra ut her i kveld. Og ikke bare her i kveld, men hver dag på jobb, det er alltid en glede å se dere. Hvor stor den gleden er og hvor godt dere ser ut, kan jeg bare få forklart ved å be dem som jeg skal forklare dette om å ta en titt. Så vær så god, kjære kolleger, nå henvender jeg meg til de mannlige, ta en titt på damene våre, eller de er ikke våre, de er sine egne, men se så godt de ser ut. Ta bare den tiden dere trenger.

Dette her er ganske velkjent i litteraturvitenskapen. Det er jo så mange som skriver dikt, der, vet dere, vi er så opptatt av dikt, og da særlig dikt som beskriver kvinnen og lengselen etter kvinnen, og da tar han kaka han romerske poeten som satt på villaen sin et par timers reise utenfor byen hvor kjæresten hans var, og skrev dikt etter dikt om den fortvilte lengselen han følte etter henne, og vi hadde kommet ganske langt i verdenshistorien før noen spurte hvorfor han om han var så gal etter å se henne, hvorfor han da bare ble på villaen og skrev dikt i stedet for å reise inn til byen for the real thing. Som en i Loddefjord som fortviler over kjæresten på Minde.

Jeg brukte ordet skjønnhet, eller det brukte jeg kanskje ikke, men jeg snakket om utseendet, at damene våre – sine egne – så fine ut. Det er kanskje ikke helt korrekt, nå i våre dager, jeg prøver å late som jeg følger med i tiden, nå tar det seg kanskje ikke helt ut å si at damene er skjønne, som om det er den viktigste egenskaper ved damer. Men det er helt greit, vi sier det dere vil høre. Dere er selvstendige, kloke, sterke, selvsikre, alt dere vil. Jeg har en venninne, hun liker godt å være selvironisk, det er noe jeg vet hun prøver å være. Så da sier jeg det, «dere ser skikkelig selvironiske ut».

Ved i det hele tatt å holde denne talen har jeg gjort meg skyldig i en inkonsekvens. Jeg har forsøkt å hedre damene med ord, når de sitter her så å si «klar til bruk», holdt jeg på å si. Det kan jo folk legge i hva de vil, bare ikke legg i det noe som ikke er korrekt. Vi er og skal være glade i damene våre – sine egne – og vil gjerne være det på en måte så dere blir glade. Det håper jeg at jeg har klart med ordene jeg har valgt, hvis ikke hadde jeg valgt noen andre.

Når det gjelder det å holde tale, så er det egentlig ganske lett. Det er to viktige regler. 1. Gjør det kort. 2. Avslutt med skål. Det første har jeg kanskje bommet på, det andre skal jeg i hvert fall greie. Skål for damene!

Legg igjen en kommentar

Filed under Taler

Bryllupssang til min søster Tonje

I dag giftet min søster Tonje seg med sin Espen, og i den anledning laget jeg denne sangen som jeg fremførte sammen med søstrene mine til mer enn dempet applaus. Den skulle kanskje vært postet på hovedbloggen min, En helt grei blogg, siden den er litt personlig, men jeg poster den her siden den har med humor i bryllup å gjøre.

Sangen går i herlig Rogalandsdialekt, og melodien er Sylvia’s mother, av Dr. Hook. Arrangementet vårt var for piano og gitar.

Koss kan du la dette skje?

Tonje Marie sa: Eg e’ forelska
I ein heilt spesielle mann.

Tonje Marie sa: Nå e’ det alvor
Eg e’ blitt samen med han

Tonje Marie sa: Det her må gå bra.
Og eg ska’ gjør alt så eg kan..

Og det har hu sann’leg meg tydeligvis gjort,
for der e’ u’, blitt gifte, og nå reise hu bort!

Refreng
Åh! ser du ikkje ka som skjer!
Me vil gjerna ha deg her!
Me e’ jo glad’ i deg me og!

Koss kan du la dette skje!
Me vil jo ver med          
Me og!

Espen Kirkeby sa: Eg og e’ forelska
Og det e’ heilt spesielt.

Espen Kirkeby sa: Eg har litt probleme
med å forholde meg te det rasjonelt.

Espen Kirkeby sa: Me drar te Slovakia
Og der ska’ alt bli reelt.

Og ittepå gjekk det jo akkurat sånn.
De blei forlova, og gifta, og snart e’ de gone!

Åh! Ser du ‘kje ka så skjer
Vil du verkelegt reisa ne der ner
Og la oss ver igjen?

Koss kan du la dette skje?
Me må få sagt det:
Kom hjeeeem!
(Tonje kom hjeeem!)

Presten i kjerkå sa: Vil du ha Espen
som der ved siden av deg står?

Mødrene deiras sa: Det e’ så vakkert
Me grine, for me ser at det går.

Og menigheten sa: Hipp hipp hipp hipp  hurra!
Og  at de gode dager får!

Og øve heile verden braut jubelen laus
adle folk, adle dyr, adle foglane sang

Åh! Ser du ikkje ka så skjer
Du sitte’ i brudekler
Nå e’ dokk’ kona og mann!

Koss kan du la dette skje
Nå e’ du gifte
Med han!
Med haaaaaaaaaaan!
Med haaaaaaaaaaaaaaaaaaan!
Gifte med haaaaaaaaaaan!

Ekstra refreng

På nytt steig den same jubelen fram
Og nå sang adle så høgt som det bare går an

Åh! Ser du ikkje ka så skjer
Me unne deg dette her
Me e’ jo glade me og!

Det e’ så rett å la dette skje
Me ønske deg lykke te
Oooooohhhhh

YEAH.

——–

Esalen2011

Legg igjen en kommentar

Filed under Tekster

Den siste monolog

Dette er den siste monolog.

* * *

Den siste monolog

En monolog eller prolog av Eivind Salen

Tom scene. En person kommer ut, bukker og begynner.

Det vil ikke bli noen forestilling i dag, kjære publikum. Vi har funnet ut at det er overflødig. Samme hva vi finner på, så vil resultatet bli noe som er vist bedre før. Takk skal dere ha, for at dere likevel fant anledning til å komme. Dere kan nå gå hjem.

Dere sitter fremdeles, hva? Ja, det er klart, det er behagelig å sitte. Jeg skulle gjerne ha sittet selv, men her er det, som dere ser, ikke noen stol. Det kunne jo for så vidt blitt en bra forestilling, riktignok ikke særlig originalt, men jeg kunne sitter her på scenen og sett på dere. Sett når dere skuffet forlot plassene deres, fordi kveldens forestilling ikke blir noe av. Eller sett i stikk motsatt retning, det ville komme ut på ett. I stedet for at jeg sette sammen et eller annet middelmådig, er det bedre dere går gjennom det beste dere har sett noensinne, og tenker gjennom det på ny. Det vil dere ha større utbytte av. Særlig siden jeg ikke greier å sette sammen noe som helst.

Beklager. Det er ikke meningen å holde forestilling, den er avlyst, ugjenkallelig. Hva jeg har servert kan dog i rettferdighetens navn ikke kalles noen ordentlig forestilling, fanden vet hva det kan kalles, men nå skal jeg ikke begynne å snakke igjen… Det var alt, takk skal dere ha.

Det var da voldsomt til gjenstridig publikum. Nekter å innse at dette er slutt. Men det er slutt. Alt jeg har sagt er bare tull, det bare tull alt. Her er det ingen forestilling. Er det så vanskelig å få inn i hodet? Hvis det skal være slik, så kan jeg alltids stå her og snakke, så lenge det ikke forveksles med en forestilling. Det er det samme for meg, hva vil dere foretrekke? At jeg står her og tier stille, eller at jeg står her og snakker sprøyt? Sprøyt, ja? tenkte meg det. Så slipper dere å se noe uvant. Nei, takke meg til å holde kjeft, da er det en viss sjanse for at dere publikum tenker noe fornuftig. For eksempel om denne monologen er bra eller dårlig. Det er det første man tenker når man går på teater, er denne monologen, eller dette stykket, bra eller dårlig? Gi hva stykket handler om fanden og hans oldemor, men er stykket bra eller dårlig? Dernest tar dere for dere skuespilleren, er denne mon bra eller dårlig? Hvorfor… heisan! Fikk dere med dere det folkens? den fakten der? den var da ikke noe særlig? Nei, nå oppfører han seg nokså planløst, ikke særlig naturlig, og i den grad han er naturlig er han det ikke som karakteren, men som seg selv, og hvem har forresten sagt at skuespilleren skal opptre naturlig? Naturlighet har vi sett før.

Jeg vil nå holde kjeft. Har dere sett dette før? Tenker det, ja. Det er plent umulig å gjøre noe nytt. Jeg er bare så glad at jeg avlyste forestillingen i tide. Jeg skulle bare avlyst den på en mer overbevisende måte. Det er plakaten som er feilen, jeg skulle aldri ha hengt den opp, og skulle jeg likevel henge den opp, skulle jeg gjort det med et helt annet innhold. Avlyst, skulle det stått. Den og den dato vil det ikke bli vist noe som helst, burde det stått, det og det sted foregår ingenting klokken 2100. Bli hjemme. Stay home. Glem det. Forget it. Hold kjeft.

Nei, denne fordømte uvanen jeg har til å åpne kjeften. Jeg går i fella gang på gang, åpner munnen og så snakker jeg. Vås, vås, vås. Avlyst. Dere kan nå gå hjem, farvel, takk for i aften.

Nå vil jeg jo ikke akkurat holde dere medskyldige i at jeg står her og snakker, men dere sitter nå der. Det var bare det jeg ville ha sagt, dere ser på. Rare greier, at jeg står her og snakker er tilstrekkelig, plutselig er det en forestilling. Ja, ja, ja, jeg hører innvendingene, jeg hører innvendingene som min egen bukselomme, det har vi visst hele tiden. Og det har du også. Jada, jada, jada, det er sant det, jeg har ikke noe forsvar mot det.

Om ikke annet kan man si om meg, at jeg følger med i tiden. Jeg har forakt for mitt publikum. Jeg gir ganske enkelt blanke blaffen i dere. Det skjønner dere sikkert. Ellers kunne jeg aldri stått her og gjort som jeg gjør. Men det er jo den eneste løsningen også, nå som alt er gjort før, bedre før, og alle triks er brukt opp, skal man forsøke noe i våre dager må man forakte publikum, ikke sant? Ingen oppriktig sjel ville våge seg opp på en scene under slike forhold.

Nå som alle og enhver har gjennomskuet meg og min uredelige hensikt, kan jeg like godt forsøke å komme meg ut av dette her. Forsøke å finne en passende avslutning. Det er ikke lett, når hele forestillingen har gått ut på at den er slutt allerede. Avlyst. Ja, hvordan skal jeg komme meg ut av dette folkens? det er ikke et meget enkelt spørsmål. Jeg kan jo følge den foraktelige tonen, og gå av scenen med en gang, uten noe mer snakk om det, men det vil jeg ikke. Jeg vil gjerne avslutte litt skikkelig, siden begynnelsen var så tvilsom.

[Personen tenker, blir ferdig med tenkingen, og serverer denne historien.]

Døren var så stor at størrelsen alene gjorde det fristende å gå inn. På andre siden var det slik lykke, som ikke går an å forestille seg på denne siden. Han stod likevel ved døren og ventet, på en måte som minner om hvordan man står, når man står og nøler. Det var kanskje fordi døren stadig ble mindre, at han nølte slik. At døren stadig ble mindre gav avgjørelsen noe ugjenkallelig over seg. Gikk han inn, kunne døren fort bli så liten at han ikke kunne komme ut igjen. Dette ville riktignok ikke spille noen rolle, det var jo på den andre siden av døren han ville være.

– Nei, jeg skulle nok gått inn, tenker han, mens han ennå kan komme inn på en behagelig måte. – Kanskje jeg skal trenge meg inn, tenker han, mens døren fortsatt gjør dette mulig. – For sent, tenker han, før det egentlig er for sent, men døren er nå blitt så liten, at det å passere den ville representere både ubehag og ydmykelse.

Selv om det virker unødvendig, fortsetter døren stadig å bli mindre. Den er allerede mindre enn mannens pekefinger, men blir fortsatt mindre i samme tempo som før, som om den hadde et eksempel å statuere. Den skrumper inn over alle grenser, dens størrelse har kun matematisk betydning. Fysikken har ingenting å stille opp mot slike størrelser.

– Nei, jeg må absolutt inn, tenker mannen, åpner døren, og går inn.

Eivind Salen

Høst’00

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjemonolog, Sketsjer

Dirigenten

I 1999 dannet jeg og Ingrid Weme en teatergruppe som den gang het Teaterskapet. Vi drev først og fremst med seriøst teater, det vil si vi spilte hele forestillinger med stykker av kjente dramatikere som Pinter og Tsjekov. Men vi drev også med moroteater, korte innslag og sketsjer jeg for det meste skrev selv.

* * *

Dirigenten

En kort monolog av Eivind Salen

Rekvisitter:     En stol

En dirigent kommer inn på scenen. Han bukker, slår an takten og begynner å dirigere som om publikum var orkesteret. Dette fortsetter. Det er ikke avgjørende om publikum på noen måte lar seg dirigere, eller om de bare sitter uforstående. Dirigenten skal uansett holde på en stund. Etterhvert kommer det frem at han lar seg forstyrre av et eller annet bak ham. Forstyrrelsen øker, til spillet må holde opp.

 

[Til den urolige] Er det mulig å sitte i ro?

[Dirigenten tar til med å dirigere igjen, ny uro. Dirigenten snur seg og ser sint på den urolige.] Jeg er dirigenten. [Ny spilling, ny uro]

[Til publikum] Jeg beklager dette. [Til den urolige] Du må være så snill å forlate lokalet. Jeg kan ikke dirigere under disse forholdene. [Til publikum] Jeg beklager. [Snur seg mot den urolige, og ser til at han kommer seg ut]

Jeg beklager disse avbruddene. [Skal til å begynne å dirigere, klarer det ikke, det er noe som ikke stemmer. Stopper, roper] Du der ute, kom inn igjen! [Han kommer inn] Er du klar over hva du har gjort? Jeg har ansvar for alle disse her, alle de du ser der ute. Jeg skal dirigere dem. Nå er stemningen helt ødelagt. Jeg klarer det ikke lenger. Det går ikke. [viser at han ikke klarer det] Ser du? Stemningen er helt ødelagt. [setter seg på en stol] Tåpelige forslag vil vi ha oss frabedt.

Hva sa du? Er du sinnssyk? Er du klar over hvor krevende det er å holde kontrollen over så mange mennesker? Det går ikke. Nei, jeg sa at det ikke går. Det trengs øvelse, det trengs talent. Hva er det du driver med? Du rører ikke taktstokken! [Han rører åpenbart taktstokken, og ikke nok med det, han begynner å dirigere publikum mens dirigenten sitter og ser på. Underveis kommer dirigenten med en lyd, slik at den urolige må snu seg og stirre dirigenten til rette, før han fortsetter dirigeringen. Dirigenten er utilpass med situasjonen, og klarer ikke å holde seg rolig. Til slutt går han fysisk til angrep, og tar taktstokken fra den urolige og knekker den]

Jeg har mange flere taktstokker hjemme. Hva er det du står og smiler etter? Hvem som helst kan dirigere en førsteklasses flokk folk som det der, det er å øve dem opp som er kunsten. Stå ikke der og smil, det irriterer meg. Jaså? Du setter deg ned på den eneste stolen som er her inne, hva?

[Dirigenten går rundt, utilpass]

Du må gå. Hører du jeg sier, du må gå. Du kan ikke være her inne. Det er jeg som er dirigenten. Det er jeg som…

[Den urolige går, dirigenten går og setter seg på stolen. Utilpass. Går etter den urolige, ombestemmer seg, men går etter ham likevel.]

Kom tilbake! [henter ham] Nå må vi få en slutt på dette. Jeg kan selvfølgelig ikke godta at du kommer inn hit, og oppfører deg som om dirigenten var en annen enn jeg. Det er jeg som er dirigenten, la det være helt klart. Hva du skal gjøre? Du skal stille deg der midt på gulvet, så klart. Der kan du stå helt i ro, i alles påsyn. Stå i ro. Nå skal vi alle se på deg. Hvordan føles det å være i brennpunktet, hm? Du nekter å svare på det? Stå stille, vi er ikke ferdige med deg. Vi er på langt nær ferdige med deg.

[Setter seg og ser på ham fra stolen. Reiser seg, ser på ham, går rundt ham, mønstrer ham] Hvem er du? Hva gjør du her? Hvorfor kom du? Hva vil du? Hvorfor står du bare der og smiler når jeg snakker til deg? Hold opp med det!

[Til publikum] Hva tror dere? Hvem er denne mannen? Hva gjør han her? Hvorfor er han med? Hva vil han? Hvorfor står han bare der og smiler av oss? Eller hva det nå er han holder på med? [Til den urolige] Stå i ro!

[Til den urolige] Hva sa du? Nå får du snakke høyt og tydelig så folk hører deg, nå har jeg fått nok av maskespillet ditt. Klart det er maskespill, jeg kaller det hva jeg vil. Snakk nå, la oss se hva som bor i deg.  Så du nekter? Du tror du kan komme og overta her, uten å kjempe for det? Der får du tro om igjen. Det er jeg som har kontrollen. Smil ikke av det. Stå stille! Hvor skal du? [Den urolige går bare stille rundt på scenen] Taktstokken er brukket, du får ikke låne noen ny. Du kan ikke bruke en brukket taktstokk. Du kan ikke dirigere meg. Du kan ikke tvinge meg til å sitte [Setter seg]. Jeg snakker akkurat når det passer meg, det er ikke… [tier] Hva vil du? [flytter stolen, bærer den ut, kommer inn igjen. Stiller seg på midten av gulvet. Gjør bevegelser som etter instruksjoner]

 

Hm? Jeg bestemmer selv hva jeg skal si. Jeg bestemmer alt jeg gjør og alt som skjer. Jeg er dirigenten. [Tar dirigentpinnene, begynner å dirigere som i innledningen]

 

                                   *          Slutt                *

Eivind Salen

vår 2004

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjer

Tre skjebner

Dette er en helt merkelig sketsj som rett nok er skrevet etter inspirasjon fra skrivekurset vi hadde med studentteateret immauturus. Det var en der som beskrev en ide, som jeg her satte inn i noe absolutt helt annet. Det er også tjukt av inspirasjon av russiske romaner jeg leste og leser, særlig Nikolai Gogol, og hans birøktere. Til slutt er det hentet virkemidler fra teatersport, som jeg drev mye med den gang.

Jeg tror sketsjen er fremført en gang.

* * *

Tre skjebner

En sketsj av Eivind Salen

Medvirkende:             Forteller

Birøkter Knut Pedersen

Ant-antropolog Mia Maur

Alfred MP

Setting:

Forteller sitter på en stol og leser som fra en fortelling. Skuespillerne dramatiserer, én og én. Alt blir mimet.

Knut Pedersen

Forteller:         Dette er Knut Pedersen. Knut Pedersen er 38 år, og har trukket seg tilbake.

Man kan si han forsøkte, forsøkte igjen, og hadde mislykkes to ganger. Det er – i følge Knut Pedersen – bare en ting en hederlig mann kan gjøre når han har trukket seg tilbake, og det er hva Knut Pedersen gjør nå. [Pause] Dessverre er det ikke mye man vet om Birøkting i våre dager, det er en gentlemansgeskjeft  gentlemen på 17- og 1800-tallet kunne drive med, og samtale om, rundt selskapsbordene, velfylt med Cognac og søte cookies, før de etterpå målte krefter i et ærlig slag Whist. Birøkter Knut Pedersen vet verken noe om birøkting eller om selskap velfylt med cognag og søte cookies, whist kan han ikke. Birøkter Knut Pedersen er livredd bier. Han frykter han er allergisk mot dem, han frykter at om han blir stukket, vil noe ukjent, uventet skje med ham. Knut Pedersen visste hva han måtte gjøre, han måtte satse på fantasibier. Forrige år produserte Knut Pedersen 120 kilo fantasihonning, året før der 80 kilo. Trenden er klart stigende, samtidig som kvaliteten bare blir bedre og bedre. Fantasien er søt, mild, men samtidig har den denne kvasse, karakteristiske brodden som skiller honning fra andre søtsaker – førsteklasses! Å, som han frydet seg, Knut Pedersen, når han tenkte på dette. Han lekte med tallene, summerte, subtraherte, moret seg og multipliserte, han var heller ikke fremmed for tanken om å dividere. Knut Pedersen foretok alle mulige regneoperasjoner, stadig vekk. Etterhvert hadde han grublet såpass mye at grensen mellom fantasi og virkelighet forsvant, den var ikke mer. Han opprettet sine egne omgivelser, med velstående lorder, og vakre, men uoppnåelige, ladyer. Knut Pedersen var hjertelig velkommen i slike miljøer, han hadde denne sjeldne evnen at han kunne prate forretninger i selskapslivet, og selskapsliv i forretninger. For Knut Pedersen kom dette ut på ett, livet var forretninger, livet var fornøyelser, livet var birøkt. Derfor falt det ham helt naturlig å bringe samtalen inn på birøkt, samme hva som foregikk rundt ham, som her, under et slag fantasiwhist, hvor Knut Pedersen, liksom i forbifarten, mens han elegant lar hjerterknekt passere og spiller en liten, lanserer forslaget om å starte en form for fantasibieaksjekompani, med sameie i bikubene, stor produksjon og lave kostnader. Fantasigentlemennene lot seg forbause, både av det uventede forslaget, og ikke minst av at Knut Pedersen lot hjerterknekt passere og spilte en liten. Oliver Tinklebury, en fantasigentleman med lyserøde bakkenbarter og blankpusset monokkel, innvendte mot forslaget at for en ekte gentleman var faget langt viktigere enn fortjenesten, og at det eneste som telte var å produsere utmerket honning. Knut Pedersen hørte hva Mr. Tinklebury sa, og fortrakk ikke en mine i det hjerter på ny med spilt, denne gang kom hjerterdame ut til høyre for Knut.

– Vi får se, sa han, og smalt kongen i bordet. Resten av stikkene stod.

Denne og lignende historier går det gjetord om i hans fantasiverden, en fantasiverden som kan sammenfattes i et enkelt ord: birøkt. Alt annet som foregikk i fantasien og i virkeligheten kom øyeblikkelig i skyggen av hovedgeskjeften. Når han likevel deltok i de fantasifulle sammenkomster som tid om annen ble arrangert, var det kun for av frykt for å falle ut av det gode selskap, og dermed potensielt gå glipp av en fantasistisk handel. Knut Pedersen levde altså et liv, i fullstendig harmoni med sine drømmer, mål og lengsler. Som alt sammen var: Bier, bier, bier.

[Knut Pedersern ser på biene. Peker på én, med den ene hånda, så en annen med den andre. De to hendene går ukontrollert, etter som hvor biene flyr. Etterhvert flyr de mot hverandre, som i et romantisk kyss, pekefingrene møtes. Knut Pedersen smiler et øyeblikk, før biene stikker. Knut Pedersen skriker av smerte, og begynner å løpe og gjøre raske ting. Fingrene sitter fast. Knut Pedersen er desperat, gjør desperate handlinger, har også smerter, inntil han går i frys bak på scenen.]

Mia Maur

Forteller:         Dette er Mia Maur. Mia Maur er 31 år, og har valgt å bruke mesteparten av sitt

liv på det som interesserer henne mest. Hun er av de heldige, som har fått gjort jobb ut av hobbyen sin, men samtidig en av de uheldige hvor hobbyen har forvokst seg abnormt, det vil si helt sinnssykt. Mia Maur er ant-antropolog, og har tatt med seg jobben hjem en gang for alle. [Pause] I våre dager er vi opptatt av det som ligger opp i dagen, at de bygger tue, at de har seks ben, at noen er soldater, noen arbeidere. For Mia Maur er maurene mye mer, de er kompliserte strukturer som lever i differensierte samfunn – akkurat som oss mennesker, vil mange si. Mia Maur sier ikke sånt, simpelthen fordi sammenligningen ikke faller henne inn. Hun har formulert en oppgave hun har skrevet ned i en setning på 23 ord:

– Hva om mauren sluttet å bygge på instinkt, men brukte noe av tiden på å utvikle nye arbeidsplaner for en mer effektiv tue?

At setningen er krøkkete formulert, og lett skulle kunne uttrykkes i langt færre ord, kanskje til og med uten bruk av leddsetning, er henne revnende likegyldig. Setningens underliggende meningsinnhold står tindrende klart for henne, deri ligger en oppgave, og den har Mia Maur gjort til sin egen. Straks oppgaven dukket opp i hodet hennes – endog før den var ferdig formulert – gikk hun i gang. I stedet for barnåler gav hun maurene tannpirkere og fyrstikker å arbeide med, resultatet var at maurene sluttet å arbeide og heller rev hverandre i filler. Hun drysset store mengder barnåler over et ganske lite område, for å se om maurene likevel laget tue, noe de gjorde, hun forsøkte den motsatte ytterlighet og la noen ganske få barnnåler over et enormt område; maurene samlet dem sammen. Hun forsøkte å male barnålene i forskjellige farger, for å utforske maurenes estetiske sans. Resultatet ble forferdelig, maurenes fargekonstellasjoner var grelle og planløse, man fikk vondt i hodet av å se på det. Enhver innfallsvinkel ble forsøkt, enhver metode undersøkt, og etterhvert var altforsøkt. Motgangen og tilbakeslagene gjorde Mia noe nedtrykt, men det knakk henne ikke. Hun fortsetter arbeidet den dag i dag. Nye, idérike, innfallsvinkler. Hun forsøker å tenne på tuene med jevne mellomrom. Ser hun en maur som utviser store lederegenskaper, kidnapper hun denne, og plasserer den i en egen monter med andre ledermaur, i håp om at de skal klare å lage den utopiske tue. Samtidig vil hun se hvordan maurene klarer seg uten ledere, og de klarer seg forbausende bra. Hun setter sin lit til lederne, men de oppfører seg som om de var ganske vanlige maur, og samler alle barnålene de kan finne i en tue. Deretter river de hverandre i filler.

Det er det som provoserer Mia Maur så grundig. Samme hva ugagn hun produserer for dem, fortsetter maurene i samme spor. Av og til blir Mia Maur så frustrert at hun knytter nevene. Av og til så mismodig at hun drømmer, om maur, maur, maur.

[Mia Maur driver tålmodig på med et eller annet maurarbeid. Hun flytter for

eksempel maurene oppi en monter, men maurene kryper ut, og hun må sette den inn igjen og igjen og igjen. Til slutt holder ikke Mia Maur ut mer, og løper av gårde. Løper rundt på scenen, helt vill, før hun også løper bak og går i frys.]

Alfred MP

Forteller:         Dette er Alfred MP. Alfred MP er 26 år, og har brukt tiden effektivt. Han har

lært seg sin profesjon til fullkommenhet, han er en kunstner i sitt håndverk. Talentet er ubestridelig, viljen til foredling utvilsom, og det er uansett for sent for ham å mislykkes.

[Pause]

Alfred:                        [Står liksom med to krukker, den ene med en bie, den andre med

en maur] Jeg skal i dag gi en demonstrasjon over hvor langt kirurgien har utviklet seg, hvilket fantastisk maskineri vi har å arbeide med. Jeg har med meg en maur og en bie. Jeg har til hensikt å operere bort vingene på bien, og sy dem sammen på mauren. [Han skur opp lokket til krukken med bien, bien flyr ut. Han står et øyeblikk og vurderer situasjonen, tar så frem en sprayboks, sprayer, bien faller på gulvet, han ser på den, tar den opp] Håpet er at mauren, når den er iført vinger, skal kunne fly omkring som en annen bie. Med mikroskop og genteknologi, er dette sikkert forsøkt allerede, det vet jeg faktisk ikke, men hittil har ingen gjort det med skalpell, nål og tråd, kirurgiske innretninger, de samme innretninger vi bruker når vi syr sammen hjertet ditt.

[Tar frem en sprøyte, stikker i vepsen, skjærer av vingene. Legger vepsen i glasset] Her er vingene, nå skal jeg sy dem sammen på denne mauren. [Han forsøker å ta mauren ut, glasset er for lite til at han får hånden inn. Han forsøker å banke den ut, holder glasset opp ned og slår på bunnen. Til slutt tar han frem en pinsett, og tar mauren ut med den. Han begynner så arbeidet med å sy på vingene. Først er det bedøvelse, så må han vente litt til bedøvelsen virker. Han begynner å skjære, men må ganske fort frem med et slags forstørrelsesglass han fester til øyet. Han jobber meget ømfintlig. Så er han ferdig] Nå gjenstår å se om mauren klarer å fly. Jeg ser forteller er like spent som jeg, men det er bare et ansiktsutrykk. Innvendig er han fullstendig kald. Kom igjen, lille maur, fly! Tenk om eksperimentet blir vellykket. Fantasi og virkelighet vil gå hånd i hånd. En levende bie, uten vinger, er ufarlig, lett å holde styr på, den vil ikke fly omkring helt uberegnelig. Fly, fly, fly! Tenk hvilke mirakler en flygende maur kan utrette. Den kan lage tuer hvor som helst, når som helst, og av hvilke materiale som helst. Potensialet er ubegrenset. Etterpå, hvis dette blir en suksess, skal jeg forske på muligheten for å operere inn intelligens. Kanskje vil jeg da åpne for bruk av genteknologi, jeg vet ikke. Der! Der beveger mauren seg!  Den bedøvende virkningen har gitt seg, mauren er snart ved sine fulle fem! Vil den merke at den har vinger? Vil den merke at den kan fly! Jeg tror det, jeg tror den vil klare det. Nå er det like før den letter! Fly da, fly kjære maur!

Forteller:         Det ser ut til at også Alfred MP har gått i frys. Jeg vet ikke hva det har å si for

eksperimentet hans. Jeg vet i det hele tatt lite om denne Alfred MP, hans bakgrunn er meget uklar. Har han i det hele tatt fått med seg at visse typer maur har vinger i perioder? Det er spekulert meget mye i hans initialer, de dristigste går på at MP står for Maur Pedersen, hvilket skulle tilsi at han er sønn av Mia Maur og Knut Pedersen. Det vil forklare mye, både om Alfred selv, og ikke minst om Mia og Knut, som vi ikke vet hvordan det gikk med etter at vi forlot dem i frys. Hvem kan ikke la være å forestille seg, hvordan Knut, vill av smerte, løp og løp, ut av huset, ut på gaten, og der, traff, Mia Maur, like løpende, like vill, like håpløst fortapt i sin lidenskap for små vesener, insekt, som bortsett fra sin størrelse, ligner meget på oss mennesker, særlig i måten de organiserer sine samfunn. Ryddig, strukturert og velordnet, hver og én kjenner sin plass og sin oppgave. Hvem annet kan man forvente, enn at Mia og Knut, vilt løpende og skrikende, når de møtes, vil legge merke til hverandre? Kanskje vil de, synlig brydd, tie stille. I så fall, i den pinlige stillheten som erfaringsmessig vil utvikle seg, når to mennesker som ikke kjenner hverandre så godt tier stille etter å ha sprunget rundt og skreket, hvordan skulle den ene da kunne la være å bryte stillheten – og si noe?

[Forteller går også i frys]

Eivind Salen

Feb’2000-Jul’2000

Puss mars’2001

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjer

Monolog for tuba

Dette er den av instrumentmonologene som jeg er mest fornøyd med.

* * *

Monolog for Tuba

En monolog av Eivind Salen

 

[En person kommer inn med en tuba. Starter]

 

Jeg er ikke så flink til å… Jeg er ikke så flink til å… jeg er ikke så flink til å… uttrykke meg i ord. Det gjelder spesielt… jeg.. Kan vi begynne på ny?

Altså… For å si det enkelt… Jeg har en tuba. Og den… Jeg er som sagt…

Tubaen er mitt instrument. Med den kan jeg… nei, det kan jeg jo ikke… men, det… det… jeg er glad jeg har tubaen, for å si det sånn… Jeg er glad jeg har tubaen, fordi… fordi… Nok snakk, la oss…

Jeg har altså laget en melodi… som… jeg har prøvd. Jeg har altså prøvd, jeg har prøvd å… prøvd å… jeg har… jeg vil si jeg har… jeg har… jeg har… jeg sier det rett ut jeg har… en – to – tre – jeg!.. Jeg! Jeg! Denne melodien har jeg! lag—et… fordi… fordi…  fordi… jeg har laget denne melodien… som jeg sa.

Og…

Og…

Og nå…

Nei. Hvordan skal jeg få sagt det… Det er ikke alt som… av og til må… det er ikke alltid… Rett på sak. Jeg er glad jeg har tubaen. Og nå… nå… en – to – tre – nå!

Å…

Jeg vet ikke… kanskje… det er mye… når man… altså…av og til… det hender… jeg har… mange ganger… jeg har ikke… jeg kan ikke… jeg har… jeg kan… altså… for å si det sånn… det enkleste er… jeg… en – to – tre!

Kan vi ikke bare… kan vi… kan vi ikke bare…  bare… for å si det sånn… bare… snakke… rett ut… rett fra… rett fra… rett fra leveren… uten… uten… uten… kan vi… kan vi ikke… bare… bare… si det sånn, at… at… eller… det er jo… jeg kan jo…

La oss begynne. Jeg må bare si… jeg må bare si… jeg må bare si… en – to – tre…

[skal til å blåse]

Jeg må bare si… først…

[skal til å blåse]

[skal til å blåse]

Dette betyr…. betyr… betyr… b—…. b—… t—…. b-d-t-k—… …

Det går ikke… det går ikke… det går ikke… jeg må… jeg må… det…

[Han legger tubaen fra seg. Tusler ut.]

 

Eivind Salen

Mar’2002

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjemonolog, Sketsjer