Kanskje de skulle gi Facebook prisen?

Folkens.

Fredsprisen er utdelt igjen. Stakkars politikere som må late som de tar dette alvorlig.Vi ser aldri en ærlig og redelig melding på twitter for dem, at det er for dumt EU får prisen, tenk å gi prisen til en organisasjon vi er i mot. At det er typisk at etter det har vært bråk om prisen, får typisk et par ukjente kvinner fra den tredje verden prisen.

Det er en komitè det passer for Carl I. Hagen å ville være medlem i. Det er en komiè for avdankede norske politikere, hakket over fylkesmann.

Hva denne komiteen og prisen egentlig er for noe, så vi tydelig i 2009, da Barack Obama fikk prisen. Det var som om prisen hadde passert litt for ubemerket noen år, man trengte noen som kunne få fredsprisen til å skinne, ikke omvendt. De måtte skynde seg å gi prisen til Obama, før han fikk gjort noe galt. De rakk det så vidt, får man si. Obama er vel den fredsprisvinner som raskest har startet en krig etter at han vant.

Nobel hadde vel sprengt dynamitt i graven hadde han visst hva som har skjedd med prisen hans.

Så tenkte man vel at man måtte gi prisen til noen som ikke var kjendis, og fant frem til en kinesisk dissident som fikk prisen. Og med det brøt forholdet mellom Norge og Kina sammen. Kult.

Brannslokkingen ble gjort neste år, ved å gi prisen til ikke bare en eller to kvinner fra den tredje verden, men tre. Fra Afrika og Jemen. Da blir det i hvert fall ikke noe trøbbel. Og om det blir trøbbel med handelsrelasjonene med land i Afrika, så gjør det ingenting som helst. Med Afrika og Jemen er det ingen som bryr seg. Heller ikke om hva som skjedde med de tre kvinnene etterpå.

Så stod de helt opprådd i fjor. De har gitt den til altfor mange amerikanere fra det demokratiske partiet i det siste, dissidenter fra land som økonomisk betyr noe gikk ikke helt greit, og kortet med kvinner fra tredje verden er brukt opp.

Dermed gav de prisen til EU. Som om det gjaldt å kvitte seg med den, få den vekk. I år gav de den til organisasjonen som kjemper for at forbudet om kjemiske våpen alle er enige om blir overholdt.  Nå er det med og sørger for at Syria ødelegger sine. Briljant. Vi klarer ikke i det hele tatt løse konflikten i Syria, men vi klarer i hvert fall å gi prisen til noen som gjør noe der som umulig kan være galt.

Neste år er problemet der på ny. Kanskje skulle de bare gi prisen til Facebook? De var jo med på den arabiske våren, og blir brukt til å spre vennskap og samhold. Det blir ikke noe krig med dem. Det vil åpne en verden av nye kandidater til fremtidige prisvinnere. Twitter, Google. E-mail. De kan gi prisen til hele internett.

Eller best av alt: gi den fra seg. Kanskje ligger bare Alfred Nobel i graven sin og koser seg, etter alle problemene han ser prisen hans gir oss nordmenn.

Byutvikling og urban design

Folkens. Jenter.

Tittelen på denne posten er ingen spøk. Det er tittelen på et studium som tilbys ved universitetet i Stavanger, og sikkert mange andre universiteter i landet. Det er et kult ord. Mye kulere enn «byplanlegging», som er hva dette egentlig går ut på.

Jeg har hørt i fullt alvor at visse studier har hatt lave søkertall. Og så har man gjort noe med navnet på studiet. Studier med «design» i navnet, er mer populære, fordi særlig mange jenter er opptatt av «design». Et norsk ord for design har vært «formgivning». Det handler om hvordan forskjellige produkter skal se ut. Jeg levde lykkelig uvitende om at det fantes noe slikt, til langt utpå 90-tallet, da jeg stadig oftere traff på jenter på fest som skulle studere «grafisk design».

Nå er det altså ikke bare grafisk design, eller grafisk formgivning, men også urban design, eller urban formgivning. Jenter og gutter som er interessert i design, kan nå liksom designe en hel by, som man designer en pakke smør.

Reklamesiden til UiS slår til med litt av en setning om hva dette her er for noe:

Planleggingsprosess, formgiving, forhandlinger, utbygging og drift av byområder krever innsikt, kreativitet og evne til løsningsorientert samarbeid.

Her har man de kjedelige ordene i starten, men man redder seg liksom inn, med flere moteord mot slutten. De tre først ordene ser ut til å være ett og det samme for meg, det er planlegging, så det som står er at planlegging, utbygging og drift av byområder, krever innsikt, kreativitet og samarbeid (hvordan kan man ha samarbeid, om det ikke er løsningsorientert?).

Det er mange andre eksempler også på at gamle studier har fått fancy navn for å trekke til seg studenter. Det er jo litt dumt. Mange av disse gamle studiene er jo ganske viktige. Det er viktig å få seriøse studenter som vet hva de går til. Det blir for dumt å forsøke å lure noen til seg, som er så overflatiske at de ikke engang gidder å sette seg inn i hva studiet egentlig går ut på. Så skal de liksom gjennomføre det.

Seriøse byplanlegger må jo også bli ganske sjenerte, når de plutselig må si at de driver med «urban design». Som om jeg skulle si jeg driver med humoristisk design når jeg står på scenen. Planleggingsprosess, formgiving, forhandlinger, skriving av og presentasjon av vitser krever innsikt, kreativitet og evne til selvstendig tenking. Det er ingen sak å pynte tøys og tull med pene ord. Det er heller ikke vanskelig å late som noe er noe annet enn det er, ved å sette noen nye ord på det. Men det er ikke det det gjelder om. Det gjelder om å være presis og korrekt.

Særlig universitetene skulle være opptatt av det. Det er forskjell på ordet og tingen. Og tingen blir ikke forandret av at det kommer nye ord på den. Det skulle være temmelig elementært. Kreativ design på navnene på studiene forandrer ikke studiene. En høyskole blir ikke et universitet ved en navneendring. Eller jo, forresten, det blir det. Det er krefter i samfunnet som vil gjøre navn viktigere enn innhold. Sånn burde det ikke være. Det er til å le av, men det er ikke alt som er til å le av, som er bare morsomt.

Petter er det nye Harry

I D2 på fredag var det en lengre tekst med overskriften «En Harry historie». Teksten inneholdt historien til begrepet Harry, og hvordan det å være Harry har forandret seg opp gjennom årene. På 50-tallet var det greit, da kom Harry fra arbeiderklassen, hadde brylkrem i håret og likte Elvis. Siden var det like så enkelt, elg i solnedgang på veggen, svenskehandel og danseband, og ikke minst hvite tennissokker i mokkasiner. I dag er det ikke like enkelt lenger. Arbeiderklassen er like så rike og velstående som resten av det hvite Norge, og alle blander sammen det samme. Det er blitt stygt å snakke ovenfra og ned, og man skal være åpne for forskjellig smak og forskjellige interesser. Som Kjetil Rolsness påpeker, er det innvandrere som nå går i i det som tidligere var Harryfellen. De har lavstatusjobbene, tjener ikke så mye som den norske eliten, og henger ikke med i hva som er riktig smak og riktige holdninger. Rasisme er ugreit.

Vi i Rogaland har aldri vært noe opptatt av dette med å være Harry. Det er et østlandsuttrykk, som det også er typisk dem å henge seg opp i statusmarkørene Harryene bommer på. Vi er mer avslappede her, vi bommer hele gjengen, vi har oljå. Her hos oss gikk de tradisjonelle skillelinjer mellom bonde og byas, der det for bøndene på Jæren var vel så uutholdelig å bli oppfattet som kvalmende byas, som det var for Siddisene å bli tatt i å gjøre noe bondsk. Heller ikke hos oss er forskjellene så store som de en gang var. En god Rogalanding kan holde med både Viking og Bryne, og Ulf-Sandnes med – samtidig. Vi er avslappede, og det har helt overhånd. Vi har aldri likt folk som trur de e’ noge. Både Harryene og de som leter etter Harryene er nødt til å tru de e’ noge, og derfor er det ikke noe for oss. Det er noe østlendingene henger seg opp i. Og Østlandet er alt som på noen som helst måte er i nærheten av Oslo.

I reportasjen var det også en oversikt over hva som er blitt «Harryfisert» og «Avharryfisert». Slik fikk jeg funnet ut hva Poncho er for noe, det har blitt harryfisert, mens porno som motstykke er avharryfisert. Vel, vel, vel. Noe annet som var «avharryfisert», var selve navnet Harry. Det er jo nødt til å være riktig, ingen heter Harry lenger, det er et mer upopulært navn enn Vidkun. I stedet er navnet Petter «harryfisert». Det skal altså være Harry å hete Petter.

Jeg er ikke enig. Petter er Petter. Det er en ny måte å være Harry på, godt eksemplifisert i selve Stjernepetter, der ingen dal er for stor til å være ham. Han kunne hatt «Enormt» som mellomnavn. Der det hos de gamle Harryene i det minste lå en kjerne av skam og usikkerhet, et ønske om å gjøre tingene riktig, så er det hos nye Petter en altoverkjørende selvsikkerhet, null skam og en udiskutabel tro på at alt han gjør er riktig.

Resultatet er en grenseløs selvdigging, og et ønske om å vise seg frem man aldri fant i de gamle Harryene. De kunne godt bli sett, og gjerne litt beundret, der de rånet rundt i volvoen, eller svingte seg i dansen, men de skulle aldri bli bedt om å si noe eller bli fulgt med på også etter at de parkerte volvoen i garasjen. Petter er synlig og engasjert hele tiden, på alle nettsider og nettsteder. Han har kjørt løpet fra Myspace til Twitter. Han er overalt.

Han arrangerer spektakulære fester, og inviterer pressen til å fotografere. Han følger intenst med i tiden, og engasjerer seg ordentlig i klima og miljø, og er veldig påpasselig med å vise det frem. Han er veltrent, ikke for å holde seg i form og ha det godt med seg selv, men for å vise også den frem sammen med seg selv.

Det er atypisk norsk, og Petter kan derfor bli litt omdiskutert. Jeg har ikke sagt at dette er negativt. Jeg har sagt at det er Petter.

Kanskje komikere skulle dele ut fredsprisen?

Siden 2009 da Obama fikk prisen har det sett ut som fredsprisen er noe fredspriskomiteen helst vil kvitte seg med. Den gang så det ut som fredsprisen ble delt ut til ære for fredsprisutdelerne, der premien var å få møte og spise middag med Barack Obama, den tidens suverent største kjendis og supermann. Så fulgte et år der de følte de måtte gi den til en anonym fredsforkjemper i et mer eller mindre undertrykkende regime. For eksempel en kineser, dem finnes det mange av.

Dette var greit nok. Hele verden lever godt med at kineserne driver på med sitt, så lenge de produserer varene vi vil ha uten at vi trenger å betale noe særlig for det. Vi kan også være i mot det kinesiske regimet, når det passer seg sånn, og gi en fredspris til noen som prøver å kjempe i mot det, hvem det nå er, og hva det nå er han eller hun ønsker å oppnå i stedet. Vi samler det i sekken «Demokrati og menneskerettigheter», og kaller det fine greier.

Dessverre syntes ikke kineserne selv dette var fine greier. De har aldri hatt verken demokrati eller menneskerettigheter, og synes ikke noe om at resten av verden skal komme og fortelle dem at dette er bedre enn det kinesiske systemet. De valgte som man vet å boikotte hele Norge. Det har gitt seg dramatiske utslag, som at Aleksander Rybak eller en annen kulturpersonlighet av samme kaliber ikke har kunnet reise til Kina og spille fiolin. Vi er egentlig ganske oppgitt over kineserne, som ikke forstår at demokrati og menneskerettigheter er noe veldig bra, og at Nobels fredspris ikke har noe med den norske stat og norsk politikk å gjøre, selv om vi er veldig opptatt av at det er vi som deler den ut og at verdens øyne er rettet mot oss og at dette sier noe om Norge som fredsnasjon, og det stort sett er tidligere norske politikere som sitter i komiteen. Men kineserne forbeholder seg retten til selv å velge hva de blir provosert av, og hva de skal gjøre med provokasjonen. Så de fortsetter å boikotte oss, irriterende lenge. Ikke engang Jonas Gahr Støre rakk å reparere denne konflikten før han nå ble begravd som helseminister.

Året etter valgte Jagland & Co å gi fredsprisen til det tryggeste som finnes: En bunsj afrikanske kvinner. Det er det ingen som noen gang vil protestere mot, annet enn afrikanere, kanskje, men hvem bryr seg om dem, og hva i himmelens land har det å bety om vi blir boikottet av et land i Afrika! Afrikanske kvinner ser også fint ut på statistikkene for ettertiden, der det ellers er pene, hvite menn fra vest som pleier å vinne fredspris. Med afrikanske kvinner får man både andre farger og andre kjønn på en gang.

Men man kan ikke holde på å gi prisen til afrikanske kvinner alltid, selv om komiteen de siste årene har gjort et redelig forsøk. Noe av poenget er jo at det skal være variasjon.

Så i år gav man altså prisen til EU. Og Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti må passe seg for ikke å bli Kina, sånn som ryggmargsrefleksen der går mot boikott. Og man skriker opp om at timingen er dårlig, når EU er i krise, og man må tenke om det er ett eller to år siden EU eller EU-land sist var i krig.Vi får se nå om EU slår rekorden til Obama om å være den fredsprisvinneren som raskesst går til krig etter å ha vunnet fredsprisen.

Dette er bare de tre-fire siste års vinnere. Går man lenger tilbake, ser man at tendensen har vært klar lenge. Man vil bare gi prisen til noen som ikke ligner for mye på andre som nettopp har fått den. Man vil arrangere konserten og spise middagen, uten å få så mange problemer med det. Man vil markere seg litt, uten å måtte ta noen konsekvenser av markeringen. Det er derfor komiteen var så fristende for Carl I. Hagen. Tenk: komiteen gjør feilene, andre får problemene. Din rolle er å uttale deg litt svulstig, og ellers spise middag og være med på fest.

For å si det rett ut høres det ut som en jobb for en komiker. Hele fredsprisen har jo utviklet seg til en spøk. Det ble overtydelig i 2007, da Al Gore fikk prisen, men har blitt bekeftet omtrent hvert år siden. Vi komikere kan få til mye morsommere spøker, og kan uttale oss svulstig mer elegant enn Jagland. Da kunne fredsprisen også blitt litt mer lokal, sånn at ikke hele verden fikk se tabbene vi gjør. Det kan se ut som Nobel gav oss oppgaven å dele ut fredsprisen for å skade Norge. Han ler nok godt i graven, der han snurrer seg rundt.

Komiker! Streik!

Først var det bøndene som ikke kunne godta 75 % lønnsvekst mellom 2006 og 2012, 900 millioner ekstra fra i fjor til i år blir for lite, de ville ha enormt mye mer for overhodet å sette seg ved forhandlingsbordet, her var ikke annet å gjøre enn å gå til aksjon og si klart i fra at her trengs uklart mye mer penger. Så var det de offentlige ansatte som ikke kunne godta et tilbud på under 4 % økning, det er mindre enn frontfagene når man regner på en bestemt måte, og forresten har man ikke streiket på 28 år, det er som har man sovnet i timen. Her var heller ikke annet å gjøre enn å gå til aksjon, i form av streik, og si klart i fra at offentlig ansatte skal ha i hvert fall like mye økning som alle andre.

Som deltidskomiker føler jeg meg i et vakuum. Jeg vet jeg har sovet i timen, jeg har aldri forhandlet om lønn, aldri gått til aksjon. Jeg har ikke engang regnet ut prosenten jeg har i økning fra det ene året til det andre. Jeg har praktisk talt tatt det helt med ro.

Det slo meg da jeg hørte at bøndene uttalte at de ikke har noen egentlig streikerett. Om de streiker, så rammer det bare dem selv. En ting er at de eier sin egen bedrift, og det er å komme helt galt ut om det er arbeidsgiverne som begynner å streike (jeg krever at min bedrift går bedre!), en annen er at årstidene går sin gang uavhengig av jordbruksoppgjør. Sauer fødes og dør.

Vi deltidskomikere har heller ingen egentlig streikerett. Det er kanskje like bra, for mange av oss ville hatt store problemer med å bli tatt helt alvorlig. Det er deltidsjobben vår. Jeg kan se for meg at jeg er booket inn til et show, men så streiker jeg og kommer ikke. Hva skal man si? Det er den type streik som ikke vil gå noe særlig utover tredjepart.

Vi komikere kan heller ikke gå til noe særlig med aksjoner. Vi kan ikke helle vitser ut i gatene, eller blokkere utfarten av komikere til scenen. Vi kan kanskje kidnappe en ordfører, eller om ikke en ordfører, så kanskje en av de mindre betydningfulle politikere lenger nede på valglistene, kanskje av dem som ikke ble valgt inn. Om vi kjenner denne politikkeren. Så kan vi sette oss sammen og være kidnappet og ta en øl og grille litt, eller noe. Hvis vi kom oss inn på nærradioen, kunne vi uttalt oss sterkt og klart og sagt: Nå er det på tide kravene blir innfridd.

Som deltidskomiker krever jeg ikke mye. Det er skikkelig gøy når noen vil ha deg til å være morsom for dem, og er villig til å betale penger og gi deg øl og mat for det. Jeg ville blitt fryktelig sjenert over å kreve noe mer. Det er også så gøy å skrive tekster og tenke ut morsomme ting, at jeg ville streikebrutt med en gang. Så jeg er like glad situasjonen er som den er, og ville hatt som viktigste krav ved eventuelle forhandlinger: Mer å gjøre.

 

Ny salme og ny Bibeloversettelse

Den norske kirke er aktiv for tiden.Samtidig som forfattere som verken er særlig kyndige i hebraisk eller gresk, eller i teologi eller kristendom, har vært med på å oversette Bibelen, hvor jo nettopp hebraisk, gresk, teologi og kristendom har vært regnet som nødvendige forkunnskaper for oversettelser, har kommunisten og ateisten Nordal Grieg fått en av tekstene sine innstilt som ny salme i den kirkelige salmebok. Hvis kirken ikke klarer å vinne folket med den kristne tro og det kristne budskap, kan den kanskje prøve å vinne seg noen tilhengere med andre ting som er populært for tiden?

Vanligvis blir det ikke regnet som et kvalitetstegn at man ikke har forkunnskaper om det man ovesetter fra. Det pleier å være regnet som viktigere å få sagt det som originalen vil ha sagt, fremfor å få til fiffige formuleringer fra moderne språkkunstnere. Og akkurat med Bibelen, så pleide man vel også å ha tillit til vår herre i det høye om at oversettelsen av hans ord ble som den skulle. Det virker nok som et tillitsbrudd at man i stedet har hentet inn Hanne Ørstavik som konsulent.

Men det er morsomt at Bibelen blir kjønnsnøytral og at man unngår det litt vanskelige ordet jomfru, om de gamle jøder ikke var politisk korrekte skal i det minste vi være det. Kanskje skulle man i samme slengen oversette Thomas Manns sotre verk på ny, og kalle det Josef og hans søsken, i stedet for det lite nøytrale Josef og hans brødre. Vi kan også prøve å forklare troende katolikker fra Italia at det nå skal hete unge Maria, ikke jomfru Maria.

Kanskje kan man tro at hele denne Bibeloversettelsen er en finte for å få lurt inn Til ungdommen i den norske salmeskatten. Det er jo godt gjort, all den tid verken sangen eller han som skrev teksten har noe som helst med kristendommen å gjøre. Tvert i mot så tok han fullstendig avstand fra den. Riktignok var det Arnulf Øverland som sa at man skulle fjerne korset fra flagget og heise det rent og rødt, godt kommunistisk, men han og Nordal Grieg operererte i samme leir. De kunne jo sette Du må ikke sove også inn i den norske salmeboken, med melodi av Halvdan Sivertsen, eller Sivert Høyem, for å gjøre det litt mer moderne.

Bisperådet begrunner sitt valg av den nye salmen med at den har kristne budskap om fred og solidaritet. Det er vel å merke vanskelig å gå med på, all den tid kristendommen verken har prediket eller praktisert fred og solidaritet særlig mye. Det gamle testamentet er fullt av nettopp det motsatte, som man sikker vil se om man leser en utgave som ikke er glattet ut av nye oversettelser, det nye testamentet har riktignok lite av krig og fiendtlighet, men det er nestekjærlighet og kjærlighet til Gud Jesus forkynner. Det er ikke at man skal gå inn i sin tid, og under en blodig storm vie seg til strid. Det er ikke noe løfte om at vi skal være gode mot moder jord. Det er slett ikke noe om at menneskelig ånd eller menneskelig makt skal utrette noe som helst, slik det er hos Nordal Grieg. Hos Jesus skal man elske sin neste, og legge sine liv i Guds hender. Hos Nordal Grieg skal man kjempe for fred og frihet, og skape en ny verden her på jorden med det.

Kanskje er det slik kristendommen må være i nettbrettets og smarttelefonens tidsalder.Vår tids forbrukere vil ikke ha noe som er vanskelig. Vi vil ikke hedre vår far og vår mor, vi vil ta det kuli med foreldrene. Du skal ikke ha andre guder enn meg, blir for strengt, du skal ikke ha andre guder enn de som passer deg for øyeblikket er bedre. Og du kan gjøre akkurat hva du vil på hviledagen, og alle andre dager. Gud ville blitt meget forundret, om han fantes og så hva som foregikk. Nordal Grieg, derimot, ville blitt forferdelig provosert hvis han visste at kirken prøvde å rappe skaperverket hans.

Godt valg

Det er litt av hvert å gripe fatt i ved årets valg. Det skulle være det store Valget, der det norske folk samlet seg om de demokratiske verdier som ble angrepet den 22. juli, og viste for hele verden at slike hendelser ikke endrer altfor mye på valgdeltakelsen. Den blir som før, og det er kanskje like greit.

Det ble også forsøkt en del eksperimenter ved årets valg. I min hjemkommune, Sandnes, ble det forsøkt med muligheten for å forhåndsstemme på internett. Man trengte bare bruke MinID, det samme påloggingssystemet som man bruker ved utfylling av selvangivelse, sjekking av skatten og forskjellige andre ting. Det førte til en økning i valgdeltakelsen på -0,9 prosent, eller det man like godt kunne kalle en nedgang. Valgdeltakelsen i Sandnes var mindre enn kommuner det er naturlig å sammenligne seg med, og mye mindre enn kommuner det er unaturlig å sammenligne med. Vår kommune trakk ned snittet for valgdeltakelsen i Rogaland. Og på grunn av en datafeil – slik gir alltid godt inntrykk når det er snakk om viktige ting som stemmegiving og skatteberegning – ble også tellingen av stemmene forsinket. Nabokommunen Gjesdal som bare tillot stemming på gamlemåten, hadde både større valgdeltakelse og fikk tellingen raskere ferdig. Sandnes utmerket seg vel ved å være eneste kommune i Rogaland som ikke hadde tall å presentere  til morgenavisene dagen etter.

I Stavanger ble det forsøkt et eksperiment med å la 16 årige stemme. Det er klart, det fører kanskje til mer politisk engasjerte 16 åringer. Det er ikke gitt apriori at dette er positivt. Lokalavisen Stavanger Aftenblad hadde vært på besøk i en av Stavanger-skolene og hørt hva 16-åringene tenker om politikk, og hva de synes om de forskjellige partiene. Her likte jeg spesielt godt han som var i tvil om han skulle stemme SV eller FRP. Det første partiet ønsket ingen lekser i skolen, det andre ingen nynorsk. Det er kanskje like greit å heller heve stemmerettsalderen til 20.

Fra resultatetene i valgene er det verdt å merke seg et ganske sprettent FRP i Rogaland. Både i Stavanger og Sandnes har de hoppet uten å sneie borti noen av partiene i mellom like bort til Arbeiderpartiet. Sandnes har lenge – for ikke å si alltid, hvem kan vel la være å huske Roald Bergsaker, og fantes det noen før ham? – vært styrt av Høyre. Etter et brakvalg skulle man gjerne tro at det skulle fortsette slik. Men det var altså før FRP fant frem til Arbeiderpartiet, og heller ønsket ordfører Stanley Wirak (flott navn) derfra, mot at FRP fikk varaordføreren, Pål Morten Borgli. Heldigvis har alle politikere vært samstemt på forhånd i at det er sak og ikke posisjoner som var viktig, ellers kunne man jo begynne å lure nå.

Eller hva, Mr. Snurre Supersprett personlig, Tore B. Kallevig, FRPs nye ordførerkandidat, som før valget forsikret at han skulle finlese alle forskrifter for å ha muilghet til å si ja til forespørsler, og la Stavanger bli en ja-kommune. Han har tydelig fulgt sine ord opp med handling, for han sa øyeblikkelig ja til en forespørsel fra AP, SV og Rødt om heller å samarbeide med dem, enn den borgerlige koalisjonen de som stemte på FRP kanskje hadde forventet partiet deres skulle havne.

Sandnes og Stavanger har imponert i etter valget å sette velgernes ønsker til side, for heller å la politikerne bli enige seg i mellom inne på kontorene sine. Kaken tar imidlertid Sand kommune i Ryfylke. Der satt på forhånd AP med makten, og de gjorde et brakvalg og gikk frem hele 16 prosentpoeng, ganske sannsynlig som svar fra velgerne om hva de mener om Ryfast. De andre partiene så imidlertid sitt snitt til å plassere både AP og velgerne deres trygt på sidelinjen. Med en stemmes overvekt er AP ute i kulden, og må pent finne seg i at en storkoalisjon av resten av partiene gjør opp seg i mellom hvordan tingene skal være.

Det er med andre ord ganske som det pleier.  Kanskje tar Snurre Supersprett, T. B. Kallevig 17-åringen litt for mye på ordet, og vil samarbeide med SV for å fjerne både lekser og nynorsk fra videregående. Det er jo ikke så farlig om man går litt på kryss og tvers i ideologiene, folk følger ikke så nøye med allikevel. Og før man får mulighet til å stemme direkte på Facebook, eller SMS eller noe så enkelt at man verken trenger papir, eller kode eller hode, så vil neppe valgdeltakelsen bli så mye høyere enn at valgkommentatorene fortsatt må diskutere hvorfor den er så lav.

Jeg gleder meg til 2013.

 

Dagbladets kamper

Det kan ikke være lett å være Dagbladet for tiden. Den en gang så meningsvillige avisen er nå drevet fra skanse til skanse  i kampen mot de fallende salgstallene. Stolthen røk tidlig, også den siste rest av den, og allerede for flere år siden ble det dirkte komisk med avisens slagord: «Sterke meinger».

Nå er det Lars Heljesen som har tatt over som redaktør. Han gjorde allerede på inntredelsesdagen oppmerksom på at han for all del ikke måtte tas seriøst, verken han eller avisen, tabloid er et hedersord. Slik har han og avisens hans fått en viss dekning for utallige forsider om skumle plager fra flått og andre småkryp, tips om helse, slanking og seksliv, og resultatet fra diverse undersøkelser man skal være så folkelig for å bry seg om at man ikke gidder lese aviser.

Jeg er ingen avishistoriker, og har bare Dagbladets egne ord på at avisen en gang hadde betydning. Den stod en gang på barikadene, den var seg en gang bevisst på rollen som den fjerde statsmakt, den var vaktbikkjen med vekt både på makt og bikkje.

Denne våren har Dagbladet og redaktøren også vært i andre medier i forbindelse med et par saker de har villet kjempe for. Den ene var retten til å legge ut skattelistene. Heljesen stilte villig opp i debattprogrammene, han var motivert i denne saken, han snakket om «innsyn» og folkets rett til å «sjekke opplsyningene», ja, han brukte i det hele tatt alle de riktige ordene. Men han hadde nå vitterlig et argumentativt problem at dette innsynet og opplysningssjekken kunne alle som ville – mediene inkludert – fortsatt få gjennom skattedirektorarets egne nettsider. Det eneste avisene var avskåret fra, var retten til å tjene penger på at andre sjekket andres skattelister.

En annen var rettssaken de har gående i anledning en ambulansesjåfør de har skrevet stygt om. Dagbladet med både redaktør og medredaktører opptrer uhyre forurettede, de er blitt kneblet og ytringsfriheten står i fare, nå vil det bare komme tannløse kommentarer fra Marie Simonsen (det beste ville være om det ikke kom noen kommentarer overhodet, og hun bare forsvant fra all oppmerksomhet). De er dømt til å betale en million kroner i erstatning for å ha stemplet denne sjåføren som rasist, uten å ha dekning for det. En gang stod mediene på individets side mot institusjonene, mot makten. Her er det Dagbladet som har makten og pengene, og kan anke denne saken så langt de vil.

Forleden hadde avisen som en gang skulle være den intelligente av tabloidene en forside som kvalifiserte for ordet «altersex». En eller annen må ha tatt dette bildet, sendt det til Dagbladet, tipset om saken. Og Dagbladet har selvsagt ikke en eneste skruppel igjen, de trykker det selvfølgelig, i håp om at noen kjøper avisen i det minste på kødd.

Selvbildet til en del av dem som jobber i avisen er ikke redusert så mye som selve avisen er redusert. Det er en plage. Ellers er ikke Dagbladet en avis å ta mer alvorlig enn humorsidene mine. Om avisen forsvant ville verden kanskje blitt et litt bedre sted. Men sannsynligvis ville det ikke gjort noen forskjell overhode.

Språkpoliti og klimaendringer

Under konferansen «Språk på liv og død» – merk! denne tittelen er det ikke Helt grei humor som har kommet på, det var navnet på Norsk språkråds årskonferanse, der temaet var terminologi og fagspråk – ble det presentert resultater fra en spørreundersøkelse norsk språdråd holdt i samarbeid med Bjerknessenteret for klimaforskning og Respons analyse. Spørreundersøkelsen handlet om språk, naturlig nok, og om klima. En gruppe kvinner og menn fikk utdelt skjema med spørsmål om hva forskjellige ord og uttrykk betyr,  og skulle krysse av for hvilket av de tre alternativene som var riktig.

Tja. Det er jo allerede litt komisk. Det finnes jo dem av oss som mener at ingen har rett til å bestemme hva ord skal bety, og det finnes også dem som kan si litt mer om dette her. For eksempel, i vitenskaplige miljø er man nødt til å ha klare definisjoner på hva ord og uttrykk betyr, slik at det er klart definert hva man undersøker og diskuterer. I dagligtalen, derimot, har ordene mer pragmatisk betydning, de betyr det de blir oppfattet som. Alle normale språkbrukere vet godt hva ordene de bruker i dagligtalen betyr, selv om de kanskje vil få litt problemer om de blir bedt om å definere dem. Det er heller ikke nødvendig, den intuitive forståelsen er ofte mye bedre enn spedte forsøk på forklaring.

Når vitenskapsfolk prøver å tvinge sine definisjoner inn i dagligtalen blir det krøll. Generasjoner skolebarn har vridd hodet over hvorfor det som overalt ellers i livet er vers, plutselig på skolen skal være strofer, fordi vers i skolen kun er en linje. Fysikken har for lengst gitt opp å få inn at arbeid er lik kraft ganger strekning, arbeid betyr for folk flest så mangt, og hva denne Newton-kraften skal være for noe, masse ganger akselrasjon, det kan rett og slett være en hindring å vite når man skal snakke med folk. Helt surr blir det når samfunnsforskerne skal inn med sine kategorier.

Så man kunne forvente at spørreundersøkelsen om klima og klimaeffekter holdt seg til fagterminologien. Det er jo også et litt betent tema, det står tross alt om penger. Noen av spørsmålene er greit innenfor forskningen, «hva er drivhuseffekt» og «hva er global oppvarming», selv om noen kanskje kunne la seg friste til å provosere litt på den siste, og velge «at klimaet gradvis blir litt mer behagelig», når det først er ropt i skogen. Men undersøkelsen spør også om «klimaskeptiker». Først nå er det helt grei humor kommer inn.

Som redaktør av sidene og middels kompetent språkbruker har jeg en noenlunde følelse av hva en skeptiker er for noe, det er en som ikke stoler på det som blir sagt, gjort eller tenkt, sånn cirka. Som nevnt i innledning, man forstår ordet bedre før man begynner å forklare det. Klima er imidlertid vanskeligere, det vil jeg være forsiktig med å si noe om, og ved sammensetningen «klimaskeptiker» holder jeg munn. Det er fort gjort å si noe feil. Jeg tror kanskje de som er det, selv skal få lov til å velge hva de legger i det, kanskje.

Respons analyse vet jeg ingenting om, deres oppgave lå nok i å behandle svarene og føre statistikk og lage fine grafer med fargekoder, så også språkfolk kan se hva tallene i dem betyr. Norsk språkråd vet jeg litt om, de er i krise fordi kulturministeren Anniken Huitfeldt ikke har funnet en politisk korrekt arvtaker til Sylfest Lomheim. Bjerknessenteret for klimaforskning vet jeg også litt om, der er ikke plass til klimaskeptikere. Så hva er det som gir denne gruppen rett til å bestemme hva ordet klimaskeptiker skal bety? Betimelig svarer folk som stemmer FRP feil på dette spørsmålet, mens de som stemmer SV svarer riktig, altså de som er det vet ikke hva de er, mens de som ikke er det, mener hva det er, og får altså medhold fra andre som ikke er det.

Man kan trekke paralleller til den russiske revolusjon, – er De kommunist? – jeg vet ikke, jeg trodde jeg var det, men definisjonen er visst flyttet. – Eller den franske: – Er du sanskulott? Jeg tror det.

Alternativene undersøkelsen satte opp mot hverandre var «en klimaskeptiker er en som mener klimaforskerne overdriver» og «en som ikke tror den globale oppvarmingen er menneskeskapt». Jøye meg. Det går an å si litt av hvert fortsatt, jeg trodde for eksempel det fantes skeptikere (legg merke til hvor listig jeg unngår ordet klima!) som ikke engang tror på global oppvarming, hva skal vel de svare på den? Jeg nøyer meg med å avslutte med et enkelt og godt ord:

komisk.