Kanskje komikere skulle dele ut fredsprisen?

Siden 2009 da Obama fikk prisen har det sett ut som fredsprisen er noe fredspriskomiteen helst vil kvitte seg med. Den gang så det ut som fredsprisen ble delt ut til ære for fredsprisutdelerne, der premien var å få møte og spise middag med Barack Obama, den tidens suverent største kjendis og supermann. Så fulgte et år der de følte de måtte gi den til en anonym fredsforkjemper i et mer eller mindre undertrykkende regime. For eksempel en kineser, dem finnes det mange av.

Dette var greit nok. Hele verden lever godt med at kineserne driver på med sitt, så lenge de produserer varene vi vil ha uten at vi trenger å betale noe særlig for det. Vi kan også være i mot det kinesiske regimet, når det passer seg sånn, og gi en fredspris til noen som prøver å kjempe i mot det, hvem det nå er, og hva det nå er han eller hun ønsker å oppnå i stedet. Vi samler det i sekken «Demokrati og menneskerettigheter», og kaller det fine greier.

Dessverre syntes ikke kineserne selv dette var fine greier. De har aldri hatt verken demokrati eller menneskerettigheter, og synes ikke noe om at resten av verden skal komme og fortelle dem at dette er bedre enn det kinesiske systemet. De valgte som man vet å boikotte hele Norge. Det har gitt seg dramatiske utslag, som at Aleksander Rybak eller en annen kulturpersonlighet av samme kaliber ikke har kunnet reise til Kina og spille fiolin. Vi er egentlig ganske oppgitt over kineserne, som ikke forstår at demokrati og menneskerettigheter er noe veldig bra, og at Nobels fredspris ikke har noe med den norske stat og norsk politikk å gjøre, selv om vi er veldig opptatt av at det er vi som deler den ut og at verdens øyne er rettet mot oss og at dette sier noe om Norge som fredsnasjon, og det stort sett er tidligere norske politikere som sitter i komiteen. Men kineserne forbeholder seg retten til selv å velge hva de blir provosert av, og hva de skal gjøre med provokasjonen. Så de fortsetter å boikotte oss, irriterende lenge. Ikke engang Jonas Gahr Støre rakk å reparere denne konflikten før han nå ble begravd som helseminister.

Året etter valgte Jagland & Co å gi fredsprisen til det tryggeste som finnes: En bunsj afrikanske kvinner. Det er det ingen som noen gang vil protestere mot, annet enn afrikanere, kanskje, men hvem bryr seg om dem, og hva i himmelens land har det å bety om vi blir boikottet av et land i Afrika! Afrikanske kvinner ser også fint ut på statistikkene for ettertiden, der det ellers er pene, hvite menn fra vest som pleier å vinne fredspris. Med afrikanske kvinner får man både andre farger og andre kjønn på en gang.

Men man kan ikke holde på å gi prisen til afrikanske kvinner alltid, selv om komiteen de siste årene har gjort et redelig forsøk. Noe av poenget er jo at det skal være variasjon.

Så i år gav man altså prisen til EU. Og Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti må passe seg for ikke å bli Kina, sånn som ryggmargsrefleksen der går mot boikott. Og man skriker opp om at timingen er dårlig, når EU er i krise, og man må tenke om det er ett eller to år siden EU eller EU-land sist var i krig.Vi får se nå om EU slår rekorden til Obama om å være den fredsprisvinneren som raskesst går til krig etter å ha vunnet fredsprisen.

Dette er bare de tre-fire siste års vinnere. Går man lenger tilbake, ser man at tendensen har vært klar lenge. Man vil bare gi prisen til noen som ikke ligner for mye på andre som nettopp har fått den. Man vil arrangere konserten og spise middagen, uten å få så mange problemer med det. Man vil markere seg litt, uten å måtte ta noen konsekvenser av markeringen. Det er derfor komiteen var så fristende for Carl I. Hagen. Tenk: komiteen gjør feilene, andre får problemene. Din rolle er å uttale deg litt svulstig, og ellers spise middag og være med på fest.

For å si det rett ut høres det ut som en jobb for en komiker. Hele fredsprisen har jo utviklet seg til en spøk. Det ble overtydelig i 2007, da Al Gore fikk prisen, men har blitt bekeftet omtrent hvert år siden. Vi komikere kan få til mye morsommere spøker, og kan uttale oss svulstig mer elegant enn Jagland. Da kunne fredsprisen også blitt litt mer lokal, sånn at ikke hele verden fikk se tabbene vi gjør. Det kan se ut som Nobel gav oss oppgaven å dele ut fredsprisen for å skade Norge. Han ler nok godt i graven, der han snurrer seg rundt.

Reklame

En blogg våkner til liv

Jeg opprettet denne bloggen for å ledsage min lille bedrift, enkeltmannsforetaket Eivind Salen, og det har gått med den som det har gått med bedriften: helt greit, men det har ikke skjedd så mye. For foretaket skal ingen høre meg klage. Jeg kan sette som erklært mål at inntekten ikke skal overstige 50 000 kroner, slik at jeg kan fortsette med å levere forenklet selvangivelse for næringsdrivende, en post for utgifter og en for inntekter – ferdig. Unntak for målet vil bli gjort så snart det vil vise seg mulig å tjene mer.

Bloggen er imidlertid inntektsløs, der har jeg ingenting å tape, og heller ikke vinne. Jeg kan skrive der nett som jeg vil, og la verden gå sin gang helt uavhengig av hva som her måtte skje. Forholdet mellom verden og meg, vil være at jeg vil skrive om den, og det ikke vil være noe forhold andre veien.

Et høyst marginalt delmål er at næringslivsfolk og andre folk som trenger komikere eller foredragsholdere kan kontakte meg, det ville tatt seg ut om målet ble oppfylt, det ville intet mindre enn gjøre meg glad. Hovedmålet er at den som kommer innom, vil føle at de har kastet bort tiden på en god måte. Og at de hadde det morsomt mens det skjedde.

Fremover vil det bli postet poster på bloggen.