Siv Jensen griper makten

Cirka 50 minutter ut i NRKs del 2 av valgkampsendingen blir et intervju med Heikki Holmås avbrutt av at leder i Fremskrittspartiet, Siv Jensen, kommer inn til sitt eget partis valgvake. Jeg satt og så dette på direkten. Det var en selsom opplevelse. Den som eventuelt må ha hatt litt sympati for vårt parti for fremskritt, må vel ha mistet den da de fikk se denne seansen. Slik enhver som må ha hatt noe til overs for Windows, må ha mistet det ved å se konsernsjef Steve Ballmer danse som en gal på Youtube.

Både for Ballmer og Jensen er problemet at de prøver å vise noe de ikke føler. Ballmer skal være begeistret for Windows, men hvem kan vel være begeistret for Windows. Hva Jensen har bestemt seg for å være er ikke godt å si. Det kunne se ut som hun var ramlet inn på scenen. Det kunne se ut som hun var den som var full, et sted alle andre var edru. Hun var sjefen, og skulle ha kontrollen, men så helt fortapt ut.

– Hallo, sier hun plutselig. – Er det bra?

Kanskje skulle hun ha byttet ut rekkefølgen på de to første utsagnene sine. Eller kanskje er det vi som ser på valgkampen, som skal si «hallo», når hun spør om det er bra. Hallo??

Er dere glade? spør hun så. – Er det fest?

– Vi vet ikke, ser ut til å være et fornuftig svar. Men valgvaken til FRP, de har nok fått beskjed om å juble, alle partier vet at de skal juble på valgvaker. Samme hvordan det går. Så forsamlingen jubler et slags «ja, jo, for så vidt».

I bakgrunnen romler en rytmisk musikk, litt så vi får følelsen at det the five procent community som har gjenoppstått, en mystisk sekt som er nødt å være farlig for oss andre. Siv Jensen smiler, men det er et smil som ser ut til å være sminket på. Hun føler ikke dette smilet. Hun koser seg ikke på scenen. Hun er redd sitt publikum.

– Blir det regjeringsskifte? spør hun.

Det fungerer ikke som et retorisk spørsmål. Det er mer som om det er noe hun lurer på. Og sant å si virker det som om forsamlingen lurer på det også.

Så følger den eneste delen av seansen som virker til å være planlagt. Siv Jensen skal si «Morna Jens», et uttrykk hun låner fra sin forgjenger, og som hun nå kan si, så det gjelder. Hun bygger veldig opp, dette er jo det eneste poenget hun har, før og etter dette går alt ut i visvas, det er kanskje derfor hun er så nervøs.

Hun har ventet lenge, sier hun, for å si det hun nå skal si. Og hun har gledet seg lenge, til å si det. Sier hun. Retorisk greit. Så gjør hun akkurat den samme tabben som Steve Ballmer i hans galskapsvideo, hun sier det ikke lett og elegant, som man kan, når man har makten, og vet at man har rett. Hun brøler det. Skriker. Store bokstaver på tastaturet. Og så mange utropstegn som mulig.

MOORNAA JEENSS!!!!!!!!!!

Det er barn og talentløse som holder på slikt. Kanskje vi skulle ønske – ikke Jens – men Stoltenberg tilbake, for å ta kontrollen her. Dette er jo akkurat det borgerlige kaos de hele tiden har truet med. Ikke en gang partiets egen valgvake ser ut til å bli revet med. Det er en oppvisning i hvordan man ikke skal gjøre det. Velregissert og uregissert på en gang. Et forsøk på amerikanisering, som mer enn noe demonstrerer at vi er ikke amerikanere.

Vi er ikke FRPere. Det er noe rart med det partiet der. Det er partiet alle elsker å hate, men det er ingen grunn til å bruke så mye tid og energi på det. De klarer fint å ødelegge for seg selv. Sånn som Windows.

Reklame

En uke med Hagen

Carl Ivar Hagen har savnet seg i politikken og i det norske mediebildet. Nå er han tilbake, men neppe i den rollen han savnet. Det er nemlig et og annet som ikke har gått som han har tenkt seg. Først var det ordførervalget i Oslo, som han gav opp før det egentlig kom i gang. Så var det å trekke seg tilbake med en plass i nobelkomiteen. Heller ikke det gikk som han hadde tenkt seg. Nå var det ikke engang velgerne som sviktet ham, det var hans egne i Fremskrittspartiet.

For landets mange journalister og andre som mener Carl I. Hagen ikke har ødelagt sitt ettermæle med sin tåpelige opptreden disse dagene, men gjennom et langt liv i politikken, er det godt endelig å se Carl I. Hagen skikkelig rote det til for seg. Tidligere var det ingen som fikk ham til å rote det til for seg, skikkelig. Eller, å rote det til for seg fikk han til selv, det var bare det at folk tydeligvis ikke forstod det, for de valgte å gi sin stemme nettopp til det partiet Carl I. Hagen ledet og dummet seg ut med. Det var en politikk som var lett å angripe og umulig å forsvare, lett å rive fra hverandre for aldri hadde den hengt sammen, lett å kritisere, for den så ikke ut til å være laget for å holde vann. Det var populisme, det var politikk som pølse med alt, her var «ja, for svarte!» til alle store gruppers misnøye, og arrogant avfeiing av alle små gruppers problemer.

Det så ut til Carl I. Hagen hadde mytiske evner. Jo mer man kritiserte ham, jo større og sterkere ble han. Han kunne trekke seg fra politikken i rollen som den som hadde bygget opp FRP fra praktisk talt ingenting, til å være landets nest største og av og til aller største parti. Uansett hvor mye man var i mot ham var det vanskelig å mene annet enn at han var en stor politiker. Og det var ganske fordømt, for han førte ikke nettopp noen stor sak.

Når revansjen nå endelig skulle komme, så kom den fra ham selv. Først hadde han skadeskutt seg litt med opptredenen under ordførervalget i Oslo, eller det som vanligvis kalles valget, og det var heller ikke slik at han sprellet oppover på meningsmålingene når media tok ham for det. Tvert i mot. Han sprellet som fisken i garnet.

Fra denne posisjonen var det han forsøkte hva det nå var han forsøkte, med protesten sin om at han ikke ble valgt som Fremskrittspartiets representant i Nobelkomiteen. Det er den komiteen vi forsøker å få kineserne til å forstå ikke har noe med norsk politikk å gjøre. Nå ble ikke Hagen valgt her, den sittende som ingen vet navnet på blir sittende. Og Hagen sa opp stillingen sin som eldregeneral i FRP, og med det også plassen sin i sentralstyret.

Som om ikke dette var nok kom alle løse kanoners mor ut på dekk, og landets store løssalgsaviser lot henne gladelig fyre av på forsiden begge to. Hvordan vi skal ta VG og Dagbladet alvorlig etter dette er ikke min sak å svare på, og det er vel heller ikke noe mål for disse avisene lenger. Om det selger aviser å la Eli Hagen si Siv Jensen er sjalu, så la oss sette det på forsiden, slik at vi viser landet hva vi mener er viktigst i hele verden.

I alle landets mediekanaler forsvarte og forklarte Hagen sin oppførsel. Han har fremdeles tilgang til dem. Det gir lettvint materiale for oss humorister. Men kanskje burde vi ha høyere ambisjoner enn våre ledende medier, de ser bare ut til å være opptatt av underholdning.

 

En stemme til Arbeiderpartiet…

Før valget truet AP med å si at en stemme til Høyre var en stemme til Fremskrittspartiet. Nå kan Høyre slå kontra med at en stemme til FRP er en stemme til Arbeiderpartiet.

Godt valg

Det er litt av hvert å gripe fatt i ved årets valg. Det skulle være det store Valget, der det norske folk samlet seg om de demokratiske verdier som ble angrepet den 22. juli, og viste for hele verden at slike hendelser ikke endrer altfor mye på valgdeltakelsen. Den blir som før, og det er kanskje like greit.

Det ble også forsøkt en del eksperimenter ved årets valg. I min hjemkommune, Sandnes, ble det forsøkt med muligheten for å forhåndsstemme på internett. Man trengte bare bruke MinID, det samme påloggingssystemet som man bruker ved utfylling av selvangivelse, sjekking av skatten og forskjellige andre ting. Det førte til en økning i valgdeltakelsen på -0,9 prosent, eller det man like godt kunne kalle en nedgang. Valgdeltakelsen i Sandnes var mindre enn kommuner det er naturlig å sammenligne seg med, og mye mindre enn kommuner det er unaturlig å sammenligne med. Vår kommune trakk ned snittet for valgdeltakelsen i Rogaland. Og på grunn av en datafeil – slik gir alltid godt inntrykk når det er snakk om viktige ting som stemmegiving og skatteberegning – ble også tellingen av stemmene forsinket. Nabokommunen Gjesdal som bare tillot stemming på gamlemåten, hadde både større valgdeltakelse og fikk tellingen raskere ferdig. Sandnes utmerket seg vel ved å være eneste kommune i Rogaland som ikke hadde tall å presentere  til morgenavisene dagen etter.

I Stavanger ble det forsøkt et eksperiment med å la 16 årige stemme. Det er klart, det fører kanskje til mer politisk engasjerte 16 åringer. Det er ikke gitt apriori at dette er positivt. Lokalavisen Stavanger Aftenblad hadde vært på besøk i en av Stavanger-skolene og hørt hva 16-åringene tenker om politikk, og hva de synes om de forskjellige partiene. Her likte jeg spesielt godt han som var i tvil om han skulle stemme SV eller FRP. Det første partiet ønsket ingen lekser i skolen, det andre ingen nynorsk. Det er kanskje like greit å heller heve stemmerettsalderen til 20.

Fra resultatetene i valgene er det verdt å merke seg et ganske sprettent FRP i Rogaland. Både i Stavanger og Sandnes har de hoppet uten å sneie borti noen av partiene i mellom like bort til Arbeiderpartiet. Sandnes har lenge – for ikke å si alltid, hvem kan vel la være å huske Roald Bergsaker, og fantes det noen før ham? – vært styrt av Høyre. Etter et brakvalg skulle man gjerne tro at det skulle fortsette slik. Men det var altså før FRP fant frem til Arbeiderpartiet, og heller ønsket ordfører Stanley Wirak (flott navn) derfra, mot at FRP fikk varaordføreren, Pål Morten Borgli. Heldigvis har alle politikere vært samstemt på forhånd i at det er sak og ikke posisjoner som var viktig, ellers kunne man jo begynne å lure nå.

Eller hva, Mr. Snurre Supersprett personlig, Tore B. Kallevig, FRPs nye ordførerkandidat, som før valget forsikret at han skulle finlese alle forskrifter for å ha muilghet til å si ja til forespørsler, og la Stavanger bli en ja-kommune. Han har tydelig fulgt sine ord opp med handling, for han sa øyeblikkelig ja til en forespørsel fra AP, SV og Rødt om heller å samarbeide med dem, enn den borgerlige koalisjonen de som stemte på FRP kanskje hadde forventet partiet deres skulle havne.

Sandnes og Stavanger har imponert i etter valget å sette velgernes ønsker til side, for heller å la politikerne bli enige seg i mellom inne på kontorene sine. Kaken tar imidlertid Sand kommune i Ryfylke. Der satt på forhånd AP med makten, og de gjorde et brakvalg og gikk frem hele 16 prosentpoeng, ganske sannsynlig som svar fra velgerne om hva de mener om Ryfast. De andre partiene så imidlertid sitt snitt til å plassere både AP og velgerne deres trygt på sidelinjen. Med en stemmes overvekt er AP ute i kulden, og må pent finne seg i at en storkoalisjon av resten av partiene gjør opp seg i mellom hvordan tingene skal være.

Det er med andre ord ganske som det pleier.  Kanskje tar Snurre Supersprett, T. B. Kallevig 17-åringen litt for mye på ordet, og vil samarbeide med SV for å fjerne både lekser og nynorsk fra videregående. Det er jo ikke så farlig om man går litt på kryss og tvers i ideologiene, folk følger ikke så nøye med allikevel. Og før man får mulighet til å stemme direkte på Facebook, eller SMS eller noe så enkelt at man verken trenger papir, eller kode eller hode, så vil neppe valgdeltakelsen bli så mye høyere enn at valgkommentatorene fortsatt må diskutere hvorfor den er så lav.

Jeg gleder meg til 2013.