Humorfestivalen 2012

Jeg fikk verken varslet eller skrevet om Den store norske humorfestivalen særlig bra. Jeg kan kompensere for det siste nå.

Årets humorfestival kom på et tidspunkt der det var for travelt for meg. Jeg har lange dager i min vanlige jobb, og tiden fra denne jobben sluttet til festivalprogrammet strakk ikke til for meg til å få gjort det jeg også skulle ha gjort. Slike øyeblikk misunner jeg litt de som er humorister på heltid, de som kan la festivalstemningen synke inn, feste godt om nettene og sove godt om dagene.

Jeg rakk så vidt å stikke innom åpningsfesten på Stills i Stavanger, jeg rakk ikke engang å få meg noen av åpningshowene, det var bare litt velkomstmat og velkomstdrinker, før det var toget hjem igjen klokken 2337. Neste tog gikk 0114, det er for sent når det er jobb tidlig neste dag, og det også er andre ting å gjøre. Torsdagen rakk jeg ikke et eneste show. Jeg måtte forberede mitt eget, og pakke litt til Bergensturen jeg er på nå. Fredagen opptrådte jeg på Sandnes Brygge, og det er det denne posten først og fremst skal handle om.

Det var egentlig ikke noen forskjell mellom dette showet og en vanlig Stand up klubb. Det var fem komikere, en av dem konferansier, en av dem headliner, og så en på 15 og to på 10 minutter. Det var litt ukjente navn, ikke med det at komikerne ikke var berømte nok, men i det at navnene ikke var så annonsert. «Stand up på Sandnes brygge» stod det, de fleste steder. I konkurranse med alt det andre festivalprogrammet ble det med det kanskje litt vanskelig å trekke folk.

Kanskje. Jeg er godt fornøyd med jobben Stand up Stavanger og særlig Chi chi Ton gjør, ingen skal høre meg klage på dem. Det er lettere å kritisere, enn å gjøre noe selv. Og akkurat det der med å trykke opp plakater og få dem hengt opp, få sendt melding til alle aviser og annonsert på alle mulige nettsider, det er en ordentlig møkkajobb jeg er veldig glad noen tar på seg.

Saken er uansett at det var litt glissent blant publikum denne fredagskvelden. Det var synd, for det var en sjeldent bra line up som hadde sjeldent bra levering. Jeg og Arnt Finæsse hadde 10 minutter hver, Lars Berrum hadde 15, Roar Brekke var headliner og Ørjan Burøe konferansier. Lars Berrum har kvaliteter til selv å være headliner, det har han vært flere ganger, og jeg pleier gjerne være mellomkomikeren på 10 minutter.

Jeg var første mann ut og hadde som vanlig helt nytt manuskript. I travelheten i uken før hadde jeg aldri tid til å skrive det skikkelig ned, det eksisterte helst i hodet mitt, hvor jeg hadde tenkt det ut frem og tilbake til jobb. Det satt som et skudd. Publikum var helt med fra første vink, og fylte pausene med latter slik de skal. Jeg er en etterrettelig komiker, og vil gjerne gjøre oppmerksom på at en av hovedvitsene, det nye ordet Hødd, det er inspirert av en Facebookmelding fra min venn og kollega Christopher «Doffedutten» Dedekam Scheldrup, rett etter at Hødd hadde slått Brann. I kommentarfeltet til meldingen utviklet det seg noen nye betydninger av ordet, og så tok jeg det videre derfra. Det gikk rett hjem.

Etter meg var det Lars Berrum. Det var et nytt bekjentskap for meg. Jeg hørte navnet hans da Sven Rusdal nevnte at han skulle toppe plakaten på Rick’s, at han med det hadde gjort kometkarriere. Jeg sjekket ham så vidt opp på Youtube, en kraftig og insisterende vits som parodi på Leif Justers «Pølsemaker». Etter dette vil «ta den helt ut» virke litt slapt for de fleste andre. Nå på fredag fikk jeg sett ham live, og med sitt eget materiale. Jeg syntes det var kjempebra. Han har en helt egen måte å gjøre komedie på, han har et stort register av bevegelser og stemme, uten at han blir krakilsk eller ser ut som han vil demonstrere at han er i toppform, han kan bare ta et hvilket som helst emne, og snakke så energisk og insisterende at det ender opp med å bli morsomt. Jeg likte veldig godt sånn han snakket om høsten, for eksempel, og hvordan vi koser oss om høsten. Han går way beyond spørsmålet «Hva er det han driver med». Sykepleiervitsene hans er regelrett morsomme, levert av hvem som helst. Han er et veldig talent og herlig krydder i miljøet, hvor det alltid vil være fare for at det blir samme type vitser i samme type levering. Lars Berrum skiller seg ut. «Av og til håper jeg publikum ikke ler», sa han før showet. Etter å ha sett ham, skjønte jeg hva han mente.

Arnt Finesse var en helt annen type. Hans kort var å gå ut i det ekstreme. Han etablerte seg med en gang som en som ikke har grenser overhodet, som ingen setning er trygg for. Han leverer rolig, kynisk og arrogant, som om han driter i hvordan han blir oppfattet. Han har et utseende og en fremtoning som også bygger opp under dette. Vitsene hans gikk typisk på overgrep og incest, der barnet – han selv – var overgriperen. Ingenting syntes hellig. Det er mye å spille videre på her. Du får publikum til å sitte på en spesiell måte helt fremme på stolen, mange i ubehag, når man ikke vet hva som kan komme, og hva komikeren er i stand til å si der fremme på scenen. Da er det godt å ha noe som det er litt skikkelig trøkk i, noe som virkelig røsker opp, og ikke bare på ny og på ny egne overgrep mot egne familiemedlemmer og lærere. Et ekstra lite poeng jeg la merke til, er at han holdt igjen når han fortalte en gjennomrasistisk og gjennompornografisk vits om det han kalte Rom-folket. Når man etablerer seg som en som ikke vil være politisk korrekt, kunne man kanskje kjøre linjen ut og bruke det tidligere og kanskje belastende begrepet Sigøynere, i hvert fall kommentere hvorfor man velger å snakke som man gjør.

Roar Brekke er en stand up komiker nær sagt i sin reneste form. Han gjør tingene så korrekt at det nesten blir et problem for ham. Han passer til alle typer fester og julebord. Det er enkle vitser om tema alle kan kjenne seg igjen i, de er morsomt levert med god kroppskontroll, svært god mimikk og perfekt timing. Han har også vanligvis en fin blanding av gammelt og nytt, og leverer det gamle på en måte som gjør at det virker nytt og friskt. På Sandnes på fredag var han i storform. Jeg lo høyt for meg selv av gjespevitsen, allerede da jeg skjønte at den kom. Det var enda en gang morsomt hvordan gamle folk nikker til alle de kjenner, og ikke kjenner, og telefonstolper, etter hvert som de blir eldre. Og den nye, lange og forseggjorte vitsen om gamle ferieturer i bil til Sverige, den kommer til å bli en slager i mange, mange show fremover. Roar Brekke toppet en god kveld.

Alt sammen var ledet av Ørjan Burøe som denne kvelden hadde en enkel jobb. Selv om de var litt få, var publikum veldig med, og Ørjan Burøe hadde heller ingen komiker han måtte redde dagen for. Han kunne briljere for seg selv i mellomstikkene, og gjorde det. Det er mye lettere å gå på scenen, særlig som første mann, når konferansieren har hatt skikkelig latter.

Det ble rett og slett en kjempekveld. Min mor og en av mine mange søstre var der. De er antagelig ikke et representativt utvalg, men de likte det veldig godt, og det til tross for at de fikk gjennomgå fra mange av komikerne. De hadde også satt seg på første benk.

Miniturné til Stavanger, Sandnes og Egersund

Det er rimelig fast takst når Stand up Stavanger har show, de går over tre dager og tre steder. Første gang jeg var med var det Ullandhaug, Stavanger og Sandnes, denne gangen var det Stavanger, Sandnes og Egersund. Stedene var som vanlig Checkpoint Charlie, Sandnes Brygge og Grand hotell. Ole Soo fra Bergen var konferansier, Roar Brekke fra både Odda og Bergen var headliner, Bjarte Gudmestad var prøvekanin, og Svein Rusdal, Kevin Lunde og jeg var med. Som alltid er det Chi-Chi Ton som trekker i trådene, og ble skikkelig gøy hele greiene.

For egen del ble det forrige gang en ganske så som så opptreden på engelsk på Ullandhaug, men den ble oppveid og vel så det av en superopptreden på Checkpoint Charlie dagen etter. Her ser jeg at jeg går litt over egne grenser når det gjelder skryt av meg selv, men jeg må jo også snakke sant, og sannheten er at denne gangen gikk det som det går når det går aller best. Sandnes siste dag gikk også bra, men kom i skyggen av Checkpoint.

Så jeg tenkte det ville bli akkurat det samme denne gangen. Fullt hus og stormende jubel på Checkpoint, lun stemning og dempet begeistring på Sandnes, og i Egersund ville det vel bli som det pleier å bli når vi reiser ut i distriktene: Godt tilrettelagt for det uventede.

Jeg stilte med det eldste manuskriptet jeg noensinne har levert på en Stand up scene. Det var det samme som jeg leverte på Rick’s for en måned siden, omtrent ikke bearbeidet i det hele tatt, og bare til å lære seg på nytt. Jeg visste at dette var en god tekst, og jeg husket at jeg lett kommer bakpå når jeg tror jeg har gode tekster. Selv med gode tekster må man jobbe for responsen.

Checkpoint Charlie

På Checkpoint viste det seg at det ikke var grunnlag for den stormende jubelen det var forrige gang, det var et mer beskjedent oppmøte, og flinke, men ukjente, norske komikere trekker verken så mange folk eller får så god stemning som våre venner fra utlandet fikk. Ole Soo bestemte seg for å løse dette problemet med å gå direkte til angrep på publikum, og ville ha dem til å sette seg her og der og klappe i hendene og gjøre forskjellige ting, før noe som helst mer kunne skje. Han kjente nok ikke her Rogalandspublikummet, vi er nok litt mer bakpå her nede, og koser oss ikke sånn i oppmerksomheten som bergensere gjør. Bjarte Gudmestad hadde et veldig aktivt innslag, som også stod ganske i kontrast med et passivt publikum.

Det var derfor et godt dekket bord for meg. Jeg hadde ingen høye forhåpninger om at dette her skulle gå noe særlig bra, og fikk med det løftet meg opp på den bølgen av god stemning jeg må surfe på om min stil skal kunne føre frem. Min stil stod også veldig godt i kontrast til de to første, langsom og keitete og dønn ærlig som den er. Jeg er jo også Rogalanding, og treffer Rogalandslynnet.

Kevin Lunde kjørte etter dette noen tryllekunster, og så var det pause.

Etter pause hadde Ole Soo fått justert kursen, han har jo mange egenskaper som passer for en som skal bli en god komiker. Han må bare forstå det selv. Sven Rusdal var et hyggelig bekjentskap, både på scenen og utenfor den. Han tar komikken skikkelig seriøst, og jobber godt med både tekstene og fremføringen. Han lytter til råd, og er raus med ros. Det er en god oppskrift om man vil komme seg frem, og bli godt likt. Roar Brekke er den mest profesjonelle av oss, og avrundet med et sett og en fremføring av settet som veldig godt passet til publikummet for kvelden.

Dessverre er det ikke så lett for meg å gå ut etterpå, når jeg opptrer her i Rogaland, som når jeg gjør det i Bergen. Jeg er for det første avhengig av transport hjem, for det andre er det hverdagsjobb tidlig morgenen etter. Alltid.

Sandnes brygge

På Sandnes brygge var jeg forberedt på at det ville bli vanskeligere. Jeg føler Checkpoint Charlie er som Rick’s, man har vennlige publikummere overalt, og føler latter og applaus kommer fra alle steder i rommet. Når det er godt besøkt og god stemning blir det skikkelig trykk. På Sandnes sitter folkene rundt bord, mer spredt, og latteren kommer ikke sånn gratis som den kan gjøre på Rick’s og Checkpoint.

Sandnes brygge er imidlertid veldig fin backstage. I hvert fall for meg, som har behov for å gå litt frem og tilbake i fred. Her er det ganske store områder å søke ro og konsentrasjon i, og det er enkelt å stikke fra bakrommet diskret inn i salen, og se hvordan det går med de andre. Ole Soo hadde en mye bedre dag som konferansier, og startet med å være vennlig og morsom med publikum, i stedet for å fortelle dem hva de skulle gjøre. Det ble imidlertid litt problemer med tiden, jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg kom i hvert fall ikke på før pausen mellom første og andre del skulle være slutt. Så jeg tenkte dette kunne bli vanskelig.

Men det ble en respons av en annen verden. Selv om jeg ikke bare var frivillig, men også ufrivillig keitete og knotete i starten, ble det voldsom latter og god applaus omtrent ved hver eneste setning gjennom innslaget. Endelig fikk jeg Sandnes som hjemmebane, det står jo slett ikke noe tilbake for Rick’s og Checkpoint, det var kjempestemning og kjempegøy. Til og med litt prat med publikum ble det plass til, da en av dem sa at hun bodde i nummer 1 av Gaupeveien der jeg bor i nummer 5. Sånn er det å komme hjem, alle klappet for henne.

Sven Rusdal leverte bedre på Ceckpoint enn på Sandnes, mens Roar Brekke traff dette publikummet også. Dette ble nok den beste kvelden, når vi ser på antall publikummere, stemning blant publikum og kvaliteten på oss komikere.

Og som vanlig måtte jeg rett hjem etterpå.

Grand hotell

Om ikke alltid opptredene blir så minneverdige i forhold til kvaliteten, er noen av de morsomste opplevelsene når vi reiser ut i distriktene og opptrer. Det er ikke for ingenting at mange komikere bruker nettopp disse opplevelsene i sine sett.

Nå skulle vi altså til Egersund, aldri skulle jeg vel trodd at jeg skulle gjøre komiske ting i Egersund. Men nå var det altså dit, og det er ganske fast for Stand up Stavanger, en gang i måneden til Egersund. Kevin og Sven skulle kjøre selv, prøvekanin Bjarte skulle ikke være med, og Roar, Ole og jeg skulle kjøre med Chi.

Chi er jo produsent, hun får tingene til å skje og holder styr på veldig mange komikere av ulike typer og med ulike karaktertrekk. Orden og system er ikke noe vi har felles, det er jo ikke særlig komisk. Chi, derimot, får tingene på stell, og liker faste og tydelige avtaler. Hun klarte altså ikke å forholde seg til tekstmeldingen min der jeg ba om å bli hentet nederst i Hoveveien nær stasjonen, eller på Riksveien om hun kjørte den, ved rundkjøringen oppe ved Rema1000. Jeg tenkte dette var en snill melding, så kunne det være opp til henne hvor hun ville kjøre.

Hun ville kjøre motorveien. Det er jo å be om at ting skal gå enkelt og greit, nei, her var det å kjøre Riksveien, som forresten nå heter fylkesveien, eller Jærveien, og så kunne hun plukke meg opp ved bussholdeplassen ved Sannerudkrysset. Med iPhone, GPS og kart går alle sånn ting helt fint, ingen problemer i det hele tatt. Og motorveien har jo uansett avkjørsel like borte ved Skjæveland, for de som er lokalkjent.

Pussig nok mente Chi og de andre ikke akkurat motorveien, men E39. De ville kjøre denne veien til Egersund. Som om denne veien gikk langs havet. Nei, her var det jærveiene og nordsjøveiene, gjennom Klepp, Kåsen og Bryne, forbi Nærbø, Varhaug og Vigrestad, gjennom Brusand og Ogna, Hellevik, steder som kan gjøre hvem som helst i godt humør. Ingen tvil om at vi valgte den beste veien. Og vi fikk også lært Ole Soo lite grann om grammatikk og det vietnamesiske språk, han lot seg altfor synlig provosere at de ikke bøyer noen ting i det språket. Det var mange interessante samtaler på vei opp, berikende for oss alle, og selvfølgelig mest for Ole Soo.

På Grand Hotell var mottagelsen mye bedre enn vi egentlig kan forvente. Her var det middag, med stående buffet, både kjøtt og fisk, og også spekemat og røkelaks. Jeg prioriterte å ikke gjøre noen valg, og forsynte meg av alt i hop. Selvfølgelig ble jeg forspist, men det var det verdt.

Publikum på Grand hotell var fra Egersund, naturlig nok. Det gav en annerledes stemning, kan man trygt si. Ole Soo fikk veldig mye latter, men var aldri riktig sikker på om det var fordi publikum egentlig skjønte vitsene hans. Kevin Lunde fikk mest latter av alle, og ble kveldens konge, om enn det var litt på publikums bekostning. Men han som ble hengt ut var veldig, veldig, veldig, veldig, veldig fornøyd med kvelden, og det var også alle vennene hans, og mange andre, og da må jo alt være helt greit. Generelt klarte de seg best denne kvelden, de som brukte publikum og fikk vitser ut av dem.

Jeg gjorde ikke det, og hadde en dag på det jevne. Det var derfor veldig kjekt at det kom en fyr fra publikum, og lurte på om det ville være mulig å booke meg for en senere anledning. Det er det selvfølgelig, det er bare å ta kontakt. Det gjelder både for ham og for andre.

Beste kommentar for kvelden fikk imidlertid Sven Rusdal. Han hadde også en god dag på jobb, og etter showet kom en dypt lykkelig egersunder og sa at den ferjevitsen til Sven, det var den beste han noen gang hadde hørt.

Og så gjensto bare kjørteturen. De andre lot seg ikke overtale til å ta jærveien hjem igjen også, de hørte ikke på mitt argument om å se havet i mørke, de ville ta E39. Dem om det. Siden Ole og Roar var begrenset i festinntaket siden de skulle grytidlig med fly tilbake til Bergen i dag morges, og Kevin og Sven kjørte selv, så ble det en god slump øl og moro på meg. Kjekt hele veien hjem.

Neste opptreden for meg er ennå ikke bestemt. Jeg håper ikke og kan ikke tro at vårsesongen er slutt allerede i mars. Det har vært gøy og det har gått bra, og da er det jo bare å la det alt sammen fortsette.