En uke med Hagen

Carl Ivar Hagen har savnet seg i politikken og i det norske mediebildet. Nå er han tilbake, men neppe i den rollen han savnet. Det er nemlig et og annet som ikke har gått som han har tenkt seg. Først var det ordførervalget i Oslo, som han gav opp før det egentlig kom i gang. Så var det å trekke seg tilbake med en plass i nobelkomiteen. Heller ikke det gikk som han hadde tenkt seg. Nå var det ikke engang velgerne som sviktet ham, det var hans egne i Fremskrittspartiet.

For landets mange journalister og andre som mener Carl I. Hagen ikke har ødelagt sitt ettermæle med sin tåpelige opptreden disse dagene, men gjennom et langt liv i politikken, er det godt endelig å se Carl I. Hagen skikkelig rote det til for seg. Tidligere var det ingen som fikk ham til å rote det til for seg, skikkelig. Eller, å rote det til for seg fikk han til selv, det var bare det at folk tydeligvis ikke forstod det, for de valgte å gi sin stemme nettopp til det partiet Carl I. Hagen ledet og dummet seg ut med. Det var en politikk som var lett å angripe og umulig å forsvare, lett å rive fra hverandre for aldri hadde den hengt sammen, lett å kritisere, for den så ikke ut til å være laget for å holde vann. Det var populisme, det var politikk som pølse med alt, her var «ja, for svarte!» til alle store gruppers misnøye, og arrogant avfeiing av alle små gruppers problemer.

Det så ut til Carl I. Hagen hadde mytiske evner. Jo mer man kritiserte ham, jo større og sterkere ble han. Han kunne trekke seg fra politikken i rollen som den som hadde bygget opp FRP fra praktisk talt ingenting, til å være landets nest største og av og til aller største parti. Uansett hvor mye man var i mot ham var det vanskelig å mene annet enn at han var en stor politiker. Og det var ganske fordømt, for han førte ikke nettopp noen stor sak.

Når revansjen nå endelig skulle komme, så kom den fra ham selv. Først hadde han skadeskutt seg litt med opptredenen under ordførervalget i Oslo, eller det som vanligvis kalles valget, og det var heller ikke slik at han sprellet oppover på meningsmålingene når media tok ham for det. Tvert i mot. Han sprellet som fisken i garnet.

Fra denne posisjonen var det han forsøkte hva det nå var han forsøkte, med protesten sin om at han ikke ble valgt som Fremskrittspartiets representant i Nobelkomiteen. Det er den komiteen vi forsøker å få kineserne til å forstå ikke har noe med norsk politikk å gjøre. Nå ble ikke Hagen valgt her, den sittende som ingen vet navnet på blir sittende. Og Hagen sa opp stillingen sin som eldregeneral i FRP, og med det også plassen sin i sentralstyret.

Som om ikke dette var nok kom alle løse kanoners mor ut på dekk, og landets store løssalgsaviser lot henne gladelig fyre av på forsiden begge to. Hvordan vi skal ta VG og Dagbladet alvorlig etter dette er ikke min sak å svare på, og det er vel heller ikke noe mål for disse avisene lenger. Om det selger aviser å la Eli Hagen si Siv Jensen er sjalu, så la oss sette det på forsiden, slik at vi viser landet hva vi mener er viktigst i hele verden.

I alle landets mediekanaler forsvarte og forklarte Hagen sin oppførsel. Han har fremdeles tilgang til dem. Det gir lettvint materiale for oss humorister. Men kanskje burde vi ha høyere ambisjoner enn våre ledende medier, de ser bare ut til å være opptatt av underholdning.

 

Dagbladets kamper

Det kan ikke være lett å være Dagbladet for tiden. Den en gang så meningsvillige avisen er nå drevet fra skanse til skanse  i kampen mot de fallende salgstallene. Stolthen røk tidlig, også den siste rest av den, og allerede for flere år siden ble det dirkte komisk med avisens slagord: «Sterke meinger».

Nå er det Lars Heljesen som har tatt over som redaktør. Han gjorde allerede på inntredelsesdagen oppmerksom på at han for all del ikke måtte tas seriøst, verken han eller avisen, tabloid er et hedersord. Slik har han og avisens hans fått en viss dekning for utallige forsider om skumle plager fra flått og andre småkryp, tips om helse, slanking og seksliv, og resultatet fra diverse undersøkelser man skal være så folkelig for å bry seg om at man ikke gidder lese aviser.

Jeg er ingen avishistoriker, og har bare Dagbladets egne ord på at avisen en gang hadde betydning. Den stod en gang på barikadene, den var seg en gang bevisst på rollen som den fjerde statsmakt, den var vaktbikkjen med vekt både på makt og bikkje.

Denne våren har Dagbladet og redaktøren også vært i andre medier i forbindelse med et par saker de har villet kjempe for. Den ene var retten til å legge ut skattelistene. Heljesen stilte villig opp i debattprogrammene, han var motivert i denne saken, han snakket om «innsyn» og folkets rett til å «sjekke opplsyningene», ja, han brukte i det hele tatt alle de riktige ordene. Men han hadde nå vitterlig et argumentativt problem at dette innsynet og opplysningssjekken kunne alle som ville – mediene inkludert – fortsatt få gjennom skattedirektorarets egne nettsider. Det eneste avisene var avskåret fra, var retten til å tjene penger på at andre sjekket andres skattelister.

En annen var rettssaken de har gående i anledning en ambulansesjåfør de har skrevet stygt om. Dagbladet med både redaktør og medredaktører opptrer uhyre forurettede, de er blitt kneblet og ytringsfriheten står i fare, nå vil det bare komme tannløse kommentarer fra Marie Simonsen (det beste ville være om det ikke kom noen kommentarer overhodet, og hun bare forsvant fra all oppmerksomhet). De er dømt til å betale en million kroner i erstatning for å ha stemplet denne sjåføren som rasist, uten å ha dekning for det. En gang stod mediene på individets side mot institusjonene, mot makten. Her er det Dagbladet som har makten og pengene, og kan anke denne saken så langt de vil.

Forleden hadde avisen som en gang skulle være den intelligente av tabloidene en forside som kvalifiserte for ordet «altersex». En eller annen må ha tatt dette bildet, sendt det til Dagbladet, tipset om saken. Og Dagbladet har selvsagt ikke en eneste skruppel igjen, de trykker det selvfølgelig, i håp om at noen kjøper avisen i det minste på kødd.

Selvbildet til en del av dem som jobber i avisen er ikke redusert så mye som selve avisen er redusert. Det er en plage. Ellers er ikke Dagbladet en avis å ta mer alvorlig enn humorsidene mine. Om avisen forsvant ville verden kanskje blitt et litt bedre sted. Men sannsynligvis ville det ikke gjort noen forskjell overhode.

Verden sett fra Dagbladet: Hosni Mubarak og Anne Rimmen

I går gikk presidenten i et av Afrikas viktigste og mest befolkningsrike land av etter å ha sittet med makten i omlag 30 år. Det kan og vil få følger for hele den arabiske verden. Samtidig er vår nybakte halvkjendis, Anne Rimmen, opptatt av sin kjendisstatus og sin kropp og så var det visst en ting til. Dagbladet vakler ikke i prioriteringen, og slår stort opp det ene og ikke opp det andre på forsiden, og viser kontant at ingen arabisk puslepresident kan gjøre noe som matcher hva en programleder i Melodi Grand Prix mener om seg selv og sin kropp.

Og pressestøtte skal de ha. For de er skamløse nok til å hevde at de har en samfunnsfunksjon, som viktig vaktbikkje mot makten, og mikrofonstativ for småkjendiser, eller det var visst det ene de skulle være, det andre de var.

Kuldesjokk i Dagbladet

I mangel på noe å skrive om kan humorblogger hver dag bare overføre overskriften i Dagbladet. Den kan som regel stå ukommentert. Dagen i dag er ikke noe unntak, «Kuldesjokk fra Sibir» slår de fast. Jeg har sjekket morgentemperaturene på Østlandet og i Sibir, de er -4 i Oslo og sånn cirka – 10 rundt omkring i Sibir. Ingenting unormalt.

Det ser ut til at Dagbladet i sin tabloiditet har tatt litt på alvor at folk flest ikke vet hva de snakker om, og derfor har ansatt journalister som ikke vet hva de skriver om. Slike journalister er neppe vanskelige å finne.

Jeg avstår fra fristelsen å kommentere saken ytterligere. Den kan, som jeg skrev, stå ukommentert.

Gelius splitter Norge

Dagbladet melder i dag på sin alltid meningskraftige forside at saken om kjendisprest Einar Gelius i Vålerenga kirke splitter Norge.

– Ja, i kristne og ikke kristne.

For sexy for politiet, ikke for Dagbladet

Sjekk forsiden. Og for den som ikke har avisen tilgjengelig, for avisen Dagbladet kan jo det være et kvalitetstegn, kan jeg beskrive den. Det er et sexy bilde av en lettkledd Cathrine Aschim, visstnok kjent fra Robinson-ekspedisjonen. Dette bildet og lignende bilder gjorde henne – i følge henne selv – uegnet som politikvinne, men altså på ingen måte uegnet som forsidepike for Dagbladet. Verken Aschim, politiet eller Dagbladet har etter hva vi kan se ingen grunn til å være misfornøyd.