Tou – amazing

Det var festival nå i helgen på Tou scene, og andre scener i Stavanger-området. Det var en festival som gikk ut på bare å slippe alt løs, som om alle nå bare hadde fått nok av regler, la heller kaos råde. Når øl blir fraktet på traller og servert fritt og ubegrenset til et hundretalls komikere og artister, så er det klart man ikke kan forvente det blir striglet.

Arrangør var Comedy box club, Chi Chi Ton, hennes ide fra start til mål. Det er egentlig en ganske vanvittig ide, og enda mer vanvittig kanskje å gjennomføre det. Det er svært mange mennesker å holde orden på, svært mye å organisere, og ingen garantier verken med publikum eller med budsjettene. Jeg fatter ikke at hun våger, får det til og går for det.

I starten må jeg også gi ros til de frivillige, de viktigste og mest undervurderte av alle. På undergrunnsarrangement med undergrunnsbudsjetter trengs det frivillig arbeidskraft, det gjør det vel på alle kulturarrangement, og på festivaler trengs det en hærskare, som for liten og ingen lønn må rydde, styre og ordne, og gjerne ta i mot kjeft både fra artister og publikum. På Toumazeing var de fantastiske, blide og vennlige, og sørget for at alt gikk riktig for seg på alle rom til alle tider, alltid, overalt. Jeg håper Chi tar godt vare på dem, og at de føler seg godt ta vare på.

For oss komikere, så er det jo bare en narsistisk utblåsning av kolossale dimensjoner, som hele livene våre er. For å være komiker og stille seg opp på en scene for at noen hundre mennesker skal se på deg og le av deg, så må det være noe spesielt, selvbildet må ha blitt litt rotete på en eller annen måte, for høye og for lave tanker om seg selv, gjerne begge deler på en gang, og om hverandre. Man må opp på scenen for å få ut et eller annet, og fortsetter festen etterpå for å få ut mer av det samme.

Det er veldig mange kjekke folk, liberale, folk som driter i alt, det fins ingenting det ikke går an å le av, og høyt tempo og full musikk.

Vanligvis på klubbscenene varer showene to timer fra klokken 2100. Dørene åpner 2000, og på de tre timene får man ikke drukket så enormt. Folk sitter jo også og ser på, øl er naturlig å kjøpe i pausen.

På Tou sirkulerte man rundt på alle de forskjellige scenene og alle de forskjellige stedene, det var naturlig å kjøpe øl hele tiden. Jeg tror få av komikerne nådde opp mot sitt beste, litt slapp i konsentrasjonen, både de selv og publikum. Men det var jo bare drit og gøy, dette var fest, ikke kunst, og i den grad det var kunst, så var det sitt eget kunstprosjekt. En slags performance og utstilling der artistene, publikum og de frivillige viste seg selv frem, se hvordan det går når vi bare slipper alt løs.

Jeg elsker sånne fester. Vi drakk og drakk og drakk, jeg snakket med alle, gikk fra sted til sted, og hele tiden de naturlige avbruddene for å gå ned og hente mer øl, og så tilbake, inn på tilfeldige scener, se folk man vil ha med seg, glemme folk man vil ha med seg, se folk man ikke tenkte man ville ha med seg, kjøre på.

Fredagskvelden ble vi kastet altfor tidlig ut etter min smak. De stakkars frivillige hvisket til oss på bakrommet at stedet stengte, de ansatte på Tou skulle hjem. Og det må man jo akseptere, selv om det hadde vært veldig kjekt å være der lenger. Her skjedde jo mye som ikke lar seg skrive på en blogg, men som vil leve videre i det humoristiske minnet til alle komikerne som var der. Det var jo to velkjente løse kanoner fra Bergen, de løseste av kanoner, de som bare fyrer seg selv av i enhver retning, både i tanker, ord og gjerninger. En skog av taxier kom for å hente oss. Jeg hørte til dem som kjørte til hotellet, der Ole Soo spanderte whisky nede i hotellbaren, flott skal det være, og flott var det. Her skjedde mye mer enn jeg har skrevet, det morsomste blir mellom oss.

Så var det å reise hjem med 0217-toget, som ved denne anledningen var en buss. Jeg sovnet, våknet på Sandnes, og gikk av på Ganddal, der jeg bor. I seng, opp klokken 0845, ding – våken!

Det var seminar om Russland og Ukraina klokken 1400, jeg er jo så opptatt av de tingene der, jeg følger med og vet ting, men alright, det varte cirka to timer, og jeg gikk ned til Tou-scene etterpå. Satte meg til med kaffe og ipad, de andre var jo ikke begynt å komme ennå, og noen var på workshop. Ipaden hadde jeg med, for å ta notater på det seminaret, og ha til å lese på, skulle det være noe. Det var galskap å ta med ipad på et arrangement som dette, galskap.

Så var det jo også galskap det alt sammen var. Og det var det som var så gøy.

Litt uheldig ble det krøll med transporten da jeg uventet hadde reist fra Ganddal til Stavanger, og nå måtte fraktes tilbake til Sandnes igjen, fordi jeg var blant dem som skulle opptre der. Det var ikke plass i bilen, rett og slett, og jeg måtte litt beklemt gå ut av den igjen, og selv sørge for å komme meg til Sandnes. Litt fare for dårlig stemning, der.

Men det ordnet seg på aller beste vis, jeg tullet litt frem og tilbake, løp så til stasjonen, da jeg plutselig bestemte meg for å rekke det, så bussen kjøre ut akkurat i det jeg kom, buss-for-tog, var det, og så satte jeg meg for å vente på dette, mens jeg leste og skrev på ipaden, og en annen av komikerne som også skulle til Sandnes, ringte meg, og jeg satt på med ham, Fredrik Brimsø. Ingen problem, alt greit.

Ideen med Sandnes var kanskje ikke den beste, det var jo ikke samme festivalstemning der, akkurat, med et lite lokale, ingen sirkulasjon, og heller ikke noe publikum. Vi tok med oss dem som var, og reiste tilbake til Tou i Stavanger. Det var der det skjedde, der vi måtte være. Det var det vi på godt norsk kaller bomtur, det Sandnes-prosjektet.

Men i Stavanger var det rock’n’roll. Det var ubegrenset med øl, ubegrenset med Sandwich, Siri Seljeseth sa at det ikke teller hva man spiser når man drikker, og jeg er helt enig, det teller ingenting, og heller ikke når man ikke drikker. Sandwich, chips, sjokolade, vi ble traktert som rockestjernene vi liker å føle oss som.

På ny ble vi jaget ut da alt var slutt, men nå for nachspiel, et sted i nærheten, der det også var øl og sikkert også annen drikke. Der var vi til klokken var tre, full gang. Så mange interessante folk, jeg syntes det var så interessant med alle disse mange folkene.

Da vi ble jaget ut fra dette stedet også, var det nachspiel på hotellrommet til en kar, Nils Erik. Der var vi riktignok bare fire igjen, David Varvatn, Marthe Kindervåg, jeg vet ikke hva de andre gjorde. Vi fire var i storslag, og hadde vært det hele kvelden, i hvert fall de jeg hadde kontroll på. På rommet var det sprit, akkurat som det skal være, etter en lang kveld. På forskjellige tidspunkt gikk de andre, så det var bare Nils Erik og jeg igjen til slutt. Om vi var der i timevis eller kortere, vet jeg ikke. Det var i hvert fall morgen da jeg gikk.

Sånn måtte det også være. Siste tog gikk klokken 0217, så var det morgentoget, og jeg mistet et par av dem også, før jeg kom meg av gårde, faktisk mistet jeg dem alle.

Selv på egen hånd var det nesten som instinktene mine sørget for at festen og gangen fortsatte. Jeg kjøpte billett på stasjonen, automaten der, og satte meg ned på en benk, og sovnet for en stund.

Da jeg våknet, hadde jeg glemt at jeg hadde kjøpt billett. Og jeg hadde ikke kortholderen med visakort og førerkort og Coop-kort. Etter en stund fant jeg ut at jeg heller ikke hadde ipaden.

Så jeg gikk tilbake til hotellet, der vår nachspiel-venn, Nils Erik, sov som en stubbe. Jeg var pessimistisk da jeg banket, for han hadde snakket med noen jenter på naborommet, han er grundig homofil, og de banket på døren og ville fortsette samtalen en del gjennom natten, da lukket han ikke opp, og jeg fryktet han skulle tro jeg var dem. I hvert fall lukket han ikke opp.

Dermed måtte jeg sette meg i matsalen, og vente, og snakke litt med de andre komikerne. Først da flyet skulle gå, folk skulle gjøre til flyplassen, gikk jeg opp for å banke på på ny, nå måtte han jo våkne, han skulle reise. Jeg vekket ham, og han løp som en vind, pakket alt, og forsvant, stresset og sent ute – og ingen ipad.

Jeg var altså uten penger og ipad i Stavanger, to mil fra Ganddal, der jeg bor. Mor og kjente med bil, var opptatt. Jeg tok en liten høneblund i parken, på en benk, før jeg bestemte meg for at jeg kunne like godt gå hjem.

På veien stakk jeg innom stasjonen, for å se om kortet og ipaden kanskje var der, om det kanskje hadde falt ut av lommen. Etter en del kvaler spurte jeg også på Narvesen, om de hadde fått inn noe, kort, ipad, eller noe sånt. De hadde fått inn kortholderen, med sertifikatet og coop-kortet, visakortene var vekk.

Det var jo litt dumt. Det kan bety at det kunne være de var stjålet.

Dermed kom spørsmålet om at jeg kanskje burde sperre kortene seg pressende på. Det ville være lurt, men jeg hadde ikke nummeret til banken, og nå begynte også telefonen å gå tom for batteri. Jeg visste ikke om jeg ville ha nok til å sjekke på mobilnettet, ringe, sperre, og så etterpå kunne bli kontaktet for å bli hentet.

Jeg hadde gått noen kilometer da jeg fikk nummeret på tekstmelding, fra mor, så kunne jeg ringe, og sperre, og gjorde det. Ved Jåtta vgs ble jeg hentet, det er ikke så galt langt fra å være halvveis hjem, jeg hadde gått en liten mil.

Hjemme sjekket jeg straks om det var tappet penger av kontoen, det var det ikke, annet enn de 56 kronene jeg hadde kjøpt billett for. Billetten lå i lommen, så det var ingen vits i å spasere hjem. Buss-for-tog stod jo der også, akkurat i det jeg begynte å gå, men jeg hadde ikke verken kort eller kontanter (men jeg hadde altså billett, vet jeg nå, i lommen).

Så kunne jeg bestille nye kort, og få den saken av verden.

Det gjensto bare ipaden. Den var litt mer vrien. Jeg hadde ikke sikkerhetskode på den, og ikke hadde jeg tatt sikkerhetskopi på flere måneder. Jeg gjorde alt som var mulig å gjøre på nettet, søkte på «find my ipad», men den virket ikke, siden den ikke var tilkoblet noe nett. Jeg satte statusen på den til «lost», slik at den ville skru seg av og kreve kode om noen koblet til nettet.

Det var også russisk arrangement, denne dagen, helt uavhengig av TouMazeing, men likevel noe jeg ville være med på. Uten visakort ville det bli vanskelig å komme seg tilbake til Stavanger, kanskje, men jeg fant noen å sitte på med, og kjørte. I huset var jeg i to-tiden, vi kjørte igjen 1510, mellom 1448 og 1455 sov jeg, med klokken på nedtelling, 7 minutter, og alarm.

Det var veldig kjekt russisk arrangement også, men det har ingenting med denne bloggen og posten å gjøre, det hører til en annen del av mitt liv. Jeg var der i timevis, den siste som gikk, som alltid, og snakket i vei med fullt av folk, russere og nordmenn, russisk og norsk. De likte jo veldig godt hva jeg hadde opplevd i det siste, med ikke å ha sovet om natten, og ha mistet ipad og visakort, og den slags type ting.

Men sånne tap må man ikke ta for tungt. Festen var helt supert, man må regne med litt svinn, ipaden kan erstattes for penger, dataene på den kan ikke erstattes, men jeg har vel kanskje ikke så stor bruk for dem heller. Det hadde vært veldig greit å få den tilbake, veldig greit, veldig, veldig greit, jo mer jeg tenkte på det, dess mer dumt var det å kjøpe en ny, og det var jo virkelig mye jeg hadde skrevet på den, og gjort med den, som ville være tapt, om jeg kjøpte ny, for eksempel hundrevis av russiske gloser, timevis med arbeid, gjennom dager og måneder.

I dag ble også det ordnet. Melding på Facebook, fra Nils Erik, ipaden lå hos Norwegian på Sola flyplass. Den hadde havnet i bagasjen hans på et eller annet tidspunkt. Han var tatt med den i sikkerhetskontrollen, og fått helt sjokk – hva var det for noe? Før han hentet seg inn igjen, fordi man skal jo ha kontroll på hva man har i egen bagasje, og han endret til – ligger den der?

Så alt gikk godt, som jeg sa til ham, det ville være helt uansvarlig å overlate ipaden til meg i den farten jeg var i, på stasjoner, benker i parken og det ene og andre, så ubekymret og vennligsinnet, og at jeg mistet bankkortene og sperret dem var bare en fordel, ellers hadde jeg bare risikert å bruke dem til å kjøpe ny ipad.

Kjempefest.

Reklame

Allerede utsolgt første kvelden for Comedy Box Club

Vi Rogalandskomikere er yre av begeistring over at Chi Chi Ton starter opp et nytt konsept i høst. Første kveld er 27. august på Tappetårnet, UiS, og denne kvelden er allerede utsolg!

Jeg skal stå 24. september (Tappetårnet), 10. oktober (Sandnes Brygge). 21. november (Vidsyn, Bryne) og 11. desember (Checkpoint Charlie, Stavanger). Ellers er det fullt program, tirsdag, onsdag og torsdag, annenhver uke, Stavanger (Checkpoint), Sandnes (Sandnes Brygge) og Bryne (Vidsyn).

Billettene kan bestilles allerede nå. Det kan være lurt, så man ikke blir skuffet, og vil på Stand up, men så er det utsolgt. Gå inn på nettsiden, se programmet, og så går det an å kjøpe billetter derfra. De er også på Facebook, med moro og informasjon. Det er det godsaker for komikere, værende og vordende, og for publikum, og for folk som bare liker å følge med.

Vi gleder oss, og håper vi vil glede dere!

Julebord og avslutningsfest hos Chi

I går var det julebord for Stand up Stavanger hos Chi. Stand up Stavanger har fremdeles litt å lære før de er på nivå med Bergen. Der blir julebordet lagt til alle andre måneder enn desember og månedene i nærheten, siden i julebordsesongen er komikere opptatt med å opptre på julebordene. I Stavanger ble julebordet av samme grunn lagt til en mandag, den minst festlige dagen i uken. Veldig fint for fulltidskomikerne, men et lite problem for oss som også er i vanlig jobb, og har vanlig arbeidsdag tirsdagen.

Nåvel, det var et lite problem, som ikke ble større enn at det var uvanlig mange som drakk cola og vann fordi de kjørte bil, denne festen, noe som også gjorde det lettere for oss som drakk øl og whisky å komme seg hjem.

Siden jeg før festen hadde utsikter til å måtta ta toget 2337 hjem tenkte jeg å starte så tidlig som mulig, for å få med meg mest mulig uansett. Festen var satt til å starte seks, da tenkte jeg å være der. Så jeg gikk naivt og bekymringsløst ned til Ganddal stasjon for å ta toget klokken 1722. Der var det ingen folk, og ingen tok. Men en mengde busser. Og en infoskjerm som hadde gått bananas, tog til Stavanger meldt 1723, 1730 og 1739, fra opprinnelig 1622, 1652 og 1752. Skulle være unødvendig å si at ingen av disse togene gikk. I stedet gikk det et tog på et tidspunkt ingen skjerm hadde meldt om, og fra en helt uventet retning. Det var sedvanlig NSB, arbeid på skinnene, informasjon og tog i hytt og vær – og 45 minutter fest stjålet fra oss, som ville være der på tiden.

Men disse problemene hadde også den positive effekten at jeg traff Bjarte Gudmunstad, nybegynnerkomikeren fra Klepp. Han hadde kledd seg ut i skjerf og lue og hette, så han var ikke til å kjenne igjen, om enn det ante meg at han lange, tynne fyren som spratt rundt, godt kunne være Bjarte. Kanskje er det slik Bjarte ser ut, når bare øynene viste. Og det var det.

Vi fikk en fin tur med toget, og med å vente, og med å spasere fra toget til Chi. Han fikk snakket litt om sin bakgrunn fra Klepp, om hvordan han hadde knust skyvedøren til terrassen for å komme seg inn da en kamerat hadde stengt ham ute, og jeg fikk snakket litt om min bakgrunn fra Ganddal, der vi ikke knuste noen ting, ikke engang ved et uhell.

Hos Chi var alt dekket til, men ingen hadde ennå kommet. Så vi kunne straks gå i gang med spisingen. Chi hadde til og med sendt tekstmelding, «kom! her er for mye mat!» som om mat er noe det kan være for mye av. Det er bare å skride til verket.

Etter hvert kom flere og flere. Pussig nok var det en kraftig overvekt av komikere fra Jæren, Klepp og sørover, jeg fra Ganddal er rene byasen, og Kenneth fra Hana og Sven fra Trones er ikke til å snakke om en gang, her var det dominert av jærfolk og jærsnakk.

Han første som kom, utenom Bjarte og meg, den mest jærske av dem alle, Tom, han syntes det til å begynne med var slikt dannet og lavmælt snakk, at han gav seg til å spise maten med kniv og gaffel. Galskap.

Jeg hadde her i starten også et lite stunt av typen som svært sjelden skjer: jeg mistet gifteringen i chipsbollen. Det er bemerkelsesverdig, og desto mer siden jeg ikke engang var på vei til å spise chips. Vips plasket den oppi, klink lå den på bunnen. Det skjedde selvsagt i et ubevoktet øyeblikk, mens vi alle var opptatt med andre ting. Så hvor den hadde landet og hvor den nå var, var helt ukjent. Noe alternativ å komme hjem uten ringen hadde jeg ikke, min kone ville aldri godtatt en unnskyldning som det der, «jeg mistet ringen i chopsbollen», den går bare ikke. Så jeg måtte grave med mine bare hender, flytte på chipsen, opptre udannet som en Kleppbu, rett og slett finne ringen. Og den fant jeg.

Plutselig var det noen som sa at Christer Torjussen hadde vært på Skal vi danse. Christer er venn med alle, godvenn med Bergen, godvenn med Stavanger, så det var akkurat som om det var en av oss som hadde deltatt. Han hadde også gjort en forbilledlig innsats, og røket ut med en gang. Vi stilte oss straks opp alle sammen, med nyskrevne A4-ark med informasjon, og la ut på Facebook med hilsen til Christer. Sånn er det å feste i de sosiale mediers tid, vi er alle sammen med. Til og med en skoleelev fant det verdt å kommentere, og for liksom å slutte alle ringer – dette var en nevø av Tom. Vi er alle sammen med.

Jeg vil også berømme Kenneth for alle tiders jobbintervju historie. Den hadde skikkelige ingredienser, et japansk firma med japansk toppsjef, nydelig levert av Kenneth på gebrokkent japan-engelsk. Og et sluttpoeng som leverte seg selv. Dette er sånt man kaller morsomt prat på fest, sånn skal det være. Man skal oppleve ting, og få fortalt det på en måte historien verdig.

Enda hvor gøy alt er, kommer en tid da folk begynner å reise hjem. Det gjelder særlig for fester på mandager, med arbeidsdag dagen etter. For oss som drakk var dette også tiden vi begynte å bli gode og fulle, og ikke bare slappe og brisne som vi var i starten. Toget 2337 hadde jeg tidlig slått fra meg, jeg øynet muligheten for å sitte på med noen. Jeg hadde sett meg ut Tom, spurte ham, og fikk greit lov til det. Jeg styrtet whisky-glasset mitt, for et whiskyglass med innhold setter jeg bare ikke fra meg, det gjør jeg bare ikke. Whisky skal i kroppen, ikke i vasken. Da dette var gjort, fikk jeg tilbud av Harald Ellingsen om heller å sitte på med ham. Et veldig godt tilbud, siden han ville være lenger.

Så ble vi sittende da, Jan Rune (Holdhus), Harald, Chi og jeg, og vi snakket om hva det nå var vi snakket om etter hvert. Det var turer til Fringe og til Las Vegas, humorfestivaler, store planer, sånn det skal være når fester går mot slutten. Da alt var ferdig kjørte Harald meg generøst hjem.

Dette var også siste kvelden med Chi. Hun gir seg i Stand up Stavanger, og etterlater seg på ny denne klubben i det uvisse. Stand up Bergen har satt seg veldig godt, og har vært drevet av de samme folkene i årevis. Som følge av det er det en del ting som går av seg selv, altså, det er folk som vet hva som må gjøres og hvordan det skal gjøres. I Stavanger er det hyppige utskiftninger, og ikke noe som har satt seg. Det har fungert veldig godt under Chi, der har det blomstret og for første gang på lenge har Stavanger fått frem mange, nye komikere. Men Chi har ikke vært fornøyd med arbeidsbetingelsene sine, og dermed gir hun seg. Nå skal hun jobbe for universitetet. Det er et tap for komikermiljøet, ikke bare i Stavanger og Jæren, men også ellers i landet.

Miniturné til Stavanger, Sandnes og Egersund

Det er rimelig fast takst når Stand up Stavanger har show, de går over tre dager og tre steder. Første gang jeg var med var det Ullandhaug, Stavanger og Sandnes, denne gangen var det Stavanger, Sandnes og Egersund. Stedene var som vanlig Checkpoint Charlie, Sandnes Brygge og Grand hotell. Ole Soo fra Bergen var konferansier, Roar Brekke fra både Odda og Bergen var headliner, Bjarte Gudmestad var prøvekanin, og Svein Rusdal, Kevin Lunde og jeg var med. Som alltid er det Chi-Chi Ton som trekker i trådene, og ble skikkelig gøy hele greiene.

For egen del ble det forrige gang en ganske så som så opptreden på engelsk på Ullandhaug, men den ble oppveid og vel så det av en superopptreden på Checkpoint Charlie dagen etter. Her ser jeg at jeg går litt over egne grenser når det gjelder skryt av meg selv, men jeg må jo også snakke sant, og sannheten er at denne gangen gikk det som det går når det går aller best. Sandnes siste dag gikk også bra, men kom i skyggen av Checkpoint.

Så jeg tenkte det ville bli akkurat det samme denne gangen. Fullt hus og stormende jubel på Checkpoint, lun stemning og dempet begeistring på Sandnes, og i Egersund ville det vel bli som det pleier å bli når vi reiser ut i distriktene: Godt tilrettelagt for det uventede.

Jeg stilte med det eldste manuskriptet jeg noensinne har levert på en Stand up scene. Det var det samme som jeg leverte på Rick’s for en måned siden, omtrent ikke bearbeidet i det hele tatt, og bare til å lære seg på nytt. Jeg visste at dette var en god tekst, og jeg husket at jeg lett kommer bakpå når jeg tror jeg har gode tekster. Selv med gode tekster må man jobbe for responsen.

Checkpoint Charlie

På Checkpoint viste det seg at det ikke var grunnlag for den stormende jubelen det var forrige gang, det var et mer beskjedent oppmøte, og flinke, men ukjente, norske komikere trekker verken så mange folk eller får så god stemning som våre venner fra utlandet fikk. Ole Soo bestemte seg for å løse dette problemet med å gå direkte til angrep på publikum, og ville ha dem til å sette seg her og der og klappe i hendene og gjøre forskjellige ting, før noe som helst mer kunne skje. Han kjente nok ikke her Rogalandspublikummet, vi er nok litt mer bakpå her nede, og koser oss ikke sånn i oppmerksomheten som bergensere gjør. Bjarte Gudmestad hadde et veldig aktivt innslag, som også stod ganske i kontrast med et passivt publikum.

Det var derfor et godt dekket bord for meg. Jeg hadde ingen høye forhåpninger om at dette her skulle gå noe særlig bra, og fikk med det løftet meg opp på den bølgen av god stemning jeg må surfe på om min stil skal kunne føre frem. Min stil stod også veldig godt i kontrast til de to første, langsom og keitete og dønn ærlig som den er. Jeg er jo også Rogalanding, og treffer Rogalandslynnet.

Kevin Lunde kjørte etter dette noen tryllekunster, og så var det pause.

Etter pause hadde Ole Soo fått justert kursen, han har jo mange egenskaper som passer for en som skal bli en god komiker. Han må bare forstå det selv. Sven Rusdal var et hyggelig bekjentskap, både på scenen og utenfor den. Han tar komikken skikkelig seriøst, og jobber godt med både tekstene og fremføringen. Han lytter til råd, og er raus med ros. Det er en god oppskrift om man vil komme seg frem, og bli godt likt. Roar Brekke er den mest profesjonelle av oss, og avrundet med et sett og en fremføring av settet som veldig godt passet til publikummet for kvelden.

Dessverre er det ikke så lett for meg å gå ut etterpå, når jeg opptrer her i Rogaland, som når jeg gjør det i Bergen. Jeg er for det første avhengig av transport hjem, for det andre er det hverdagsjobb tidlig morgenen etter. Alltid.

Sandnes brygge

På Sandnes brygge var jeg forberedt på at det ville bli vanskeligere. Jeg føler Checkpoint Charlie er som Rick’s, man har vennlige publikummere overalt, og føler latter og applaus kommer fra alle steder i rommet. Når det er godt besøkt og god stemning blir det skikkelig trykk. På Sandnes sitter folkene rundt bord, mer spredt, og latteren kommer ikke sånn gratis som den kan gjøre på Rick’s og Checkpoint.

Sandnes brygge er imidlertid veldig fin backstage. I hvert fall for meg, som har behov for å gå litt frem og tilbake i fred. Her er det ganske store områder å søke ro og konsentrasjon i, og det er enkelt å stikke fra bakrommet diskret inn i salen, og se hvordan det går med de andre. Ole Soo hadde en mye bedre dag som konferansier, og startet med å være vennlig og morsom med publikum, i stedet for å fortelle dem hva de skulle gjøre. Det ble imidlertid litt problemer med tiden, jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg kom i hvert fall ikke på før pausen mellom første og andre del skulle være slutt. Så jeg tenkte dette kunne bli vanskelig.

Men det ble en respons av en annen verden. Selv om jeg ikke bare var frivillig, men også ufrivillig keitete og knotete i starten, ble det voldsom latter og god applaus omtrent ved hver eneste setning gjennom innslaget. Endelig fikk jeg Sandnes som hjemmebane, det står jo slett ikke noe tilbake for Rick’s og Checkpoint, det var kjempestemning og kjempegøy. Til og med litt prat med publikum ble det plass til, da en av dem sa at hun bodde i nummer 1 av Gaupeveien der jeg bor i nummer 5. Sånn er det å komme hjem, alle klappet for henne.

Sven Rusdal leverte bedre på Ceckpoint enn på Sandnes, mens Roar Brekke traff dette publikummet også. Dette ble nok den beste kvelden, når vi ser på antall publikummere, stemning blant publikum og kvaliteten på oss komikere.

Og som vanlig måtte jeg rett hjem etterpå.

Grand hotell

Om ikke alltid opptredene blir så minneverdige i forhold til kvaliteten, er noen av de morsomste opplevelsene når vi reiser ut i distriktene og opptrer. Det er ikke for ingenting at mange komikere bruker nettopp disse opplevelsene i sine sett.

Nå skulle vi altså til Egersund, aldri skulle jeg vel trodd at jeg skulle gjøre komiske ting i Egersund. Men nå var det altså dit, og det er ganske fast for Stand up Stavanger, en gang i måneden til Egersund. Kevin og Sven skulle kjøre selv, prøvekanin Bjarte skulle ikke være med, og Roar, Ole og jeg skulle kjøre med Chi.

Chi er jo produsent, hun får tingene til å skje og holder styr på veldig mange komikere av ulike typer og med ulike karaktertrekk. Orden og system er ikke noe vi har felles, det er jo ikke særlig komisk. Chi, derimot, får tingene på stell, og liker faste og tydelige avtaler. Hun klarte altså ikke å forholde seg til tekstmeldingen min der jeg ba om å bli hentet nederst i Hoveveien nær stasjonen, eller på Riksveien om hun kjørte den, ved rundkjøringen oppe ved Rema1000. Jeg tenkte dette var en snill melding, så kunne det være opp til henne hvor hun ville kjøre.

Hun ville kjøre motorveien. Det er jo å be om at ting skal gå enkelt og greit, nei, her var det å kjøre Riksveien, som forresten nå heter fylkesveien, eller Jærveien, og så kunne hun plukke meg opp ved bussholdeplassen ved Sannerudkrysset. Med iPhone, GPS og kart går alle sånn ting helt fint, ingen problemer i det hele tatt. Og motorveien har jo uansett avkjørsel like borte ved Skjæveland, for de som er lokalkjent.

Pussig nok mente Chi og de andre ikke akkurat motorveien, men E39. De ville kjøre denne veien til Egersund. Som om denne veien gikk langs havet. Nei, her var det jærveiene og nordsjøveiene, gjennom Klepp, Kåsen og Bryne, forbi Nærbø, Varhaug og Vigrestad, gjennom Brusand og Ogna, Hellevik, steder som kan gjøre hvem som helst i godt humør. Ingen tvil om at vi valgte den beste veien. Og vi fikk også lært Ole Soo lite grann om grammatikk og det vietnamesiske språk, han lot seg altfor synlig provosere at de ikke bøyer noen ting i det språket. Det var mange interessante samtaler på vei opp, berikende for oss alle, og selvfølgelig mest for Ole Soo.

På Grand Hotell var mottagelsen mye bedre enn vi egentlig kan forvente. Her var det middag, med stående buffet, både kjøtt og fisk, og også spekemat og røkelaks. Jeg prioriterte å ikke gjøre noen valg, og forsynte meg av alt i hop. Selvfølgelig ble jeg forspist, men det var det verdt.

Publikum på Grand hotell var fra Egersund, naturlig nok. Det gav en annerledes stemning, kan man trygt si. Ole Soo fikk veldig mye latter, men var aldri riktig sikker på om det var fordi publikum egentlig skjønte vitsene hans. Kevin Lunde fikk mest latter av alle, og ble kveldens konge, om enn det var litt på publikums bekostning. Men han som ble hengt ut var veldig, veldig, veldig, veldig, veldig fornøyd med kvelden, og det var også alle vennene hans, og mange andre, og da må jo alt være helt greit. Generelt klarte de seg best denne kvelden, de som brukte publikum og fikk vitser ut av dem.

Jeg gjorde ikke det, og hadde en dag på det jevne. Det var derfor veldig kjekt at det kom en fyr fra publikum, og lurte på om det ville være mulig å booke meg for en senere anledning. Det er det selvfølgelig, det er bare å ta kontakt. Det gjelder både for ham og for andre.

Beste kommentar for kvelden fikk imidlertid Sven Rusdal. Han hadde også en god dag på jobb, og etter showet kom en dypt lykkelig egersunder og sa at den ferjevitsen til Sven, det var den beste han noen gang hadde hørt.

Og så gjensto bare kjørteturen. De andre lot seg ikke overtale til å ta jærveien hjem igjen også, de hørte ikke på mitt argument om å se havet i mørke, de ville ta E39. Dem om det. Siden Ole og Roar var begrenset i festinntaket siden de skulle grytidlig med fly tilbake til Bergen i dag morges, og Kevin og Sven kjørte selv, så ble det en god slump øl og moro på meg. Kjekt hele veien hjem.

Neste opptreden for meg er ennå ikke bestemt. Jeg håper ikke og kan ikke tro at vårsesongen er slutt allerede i mars. Det har vært gøy og det har gått bra, og da er det jo bare å la det alt sammen fortsette.

Årsdebut, Stand up

I går var min debut for året 2012 og også min debut for Stand up Stavanger. Det kan vanskelig kalles mer enn delvis vellykket, nytt publikum og nytt språk ble ganske mye på en gang. Når forberedelsene i tillegg ikke var optimale, er det på tide å lete etter unnskyldninger – og forkaste dem. Det var i det hele tatt skikkelig gøy.

Saken var at jeg var dobbeltbooket. I tillegg til at jeg skulle opptre på Tappetånet ved UiS, skulle jeg også gjøre en liten jobb i Stavanger sentrum. Også det var i forbindelse med et studentarrangement, altså for studenter.

På Tappetårnet skulle det begynne klokken 2100, så jeg ville ha ganske god tid til en kort jobb i Stavanger sentrum klokken 2000. Stor var derfor overraskelsen da arrengementet på Tappetårnet ble fremskyndet. Det skulle begynne klokken 1900.

Alright, så var det å omkalfatre planene. Først på Tappetårnet, så i sentrum. Jeg tok toget inn for å bli plukket opp i byen, som vanlig ubekymret med en annen telefon enn det jeg var sikker på de som skulle hente meg hadde nummeret til, og temmelig i panikk da jeg ikke fant dem. Men det ordnet seg, jeg hadde sendt en tekstmelding, og selv om jeg ikke hadde fått svar, hadde jeg sendt til riktig nummer.

Dermed kjørte vi opp til tårnet, to utenlandske komikere, en halvveis utenlandsk og jeg, pluss støtteapparatet som besto av en fotograf og vår kjære Chi. Som alltid er det en spesiell stemning før scenestart, og den ble enda mer spesiell da vi fikk vite at det skulle ikke begynne sju, men ni allikevel. Vi hadde riktignok fått beskjed om at det skulle være klokken 1900, noen slik beskjed var aldri gitt til publikum.

Det er ingen grunn til  stresse seg opp over slikt. Jeg måtte bare gjøre jobben i Stavanger sentrum først, allikevel. Jeg fikk låne komikerbilen, og kjørte ned. Alle de opplevelsene man skal finne seg selv i.

Så måtte jeg også starte med å forberede manuskriptet på norsk, etter å ha gått gjennom det på engelsk hele dagen. Det er alltid litt spesielt å gjøre en jobb der du ikke kjenner noen i publikum, og ingen kjenner deg. Her var det også mange ting i hodet, og litt vanskelig å konsentrere seg fullt og helt om manus.

Men hva er det man er profesjonell for, eller i mitt tilfelle halvprofesjonell, eller deltidsprofesjonell. Jeg stod min tilmålte tid, takket for meg, og forsvant med en gang for å reise opp til Tappetårnet og gjøre samme jobb på engelsk.

På veien var det et veldig artig mellomspill, da jeg fortsatt smått ukjent i Stavanger ikke klarte å gå direkte tilbake til bilen som stod parkert ved teateret. Jeg spurte en tilfeldig forbipasserende, som selvfølgelig ikke snakket norsk, men ba meg snakke engelsk. Jeg skjønte med en gang at han i alle fall aldri ville kunne forklare hvor teateret var, i hvert fall mye dårligere enn jeg kunne det, men jeg kom i skade for å si «njet» i stedet for «no» da han spurte om det var et veldig lite teater. Dermed spurte han om jeg kunne russisk, og det kan jeg jo – og vi hadde en artig liten samtale, om enn han ikke kunne forklare hvor bilen min var. Han var forresten fra Vladivostok.

Jeg fant bilen, og kjørte tilbake med små feil. Det var cirka 20 minutter til start da jeg kom. Første mann på var konferansieren, Dave, fra Los Angeles. Han har levd et annet liv enn jeg, kan man si, og spilte på andre komiske virkemidler. Han fikk god respons.

Så var det min tur. Jaja, hva skal man si? Plutselig skulle jeg snakke engelsk. Det var noe helt annet  gjøre det fra en scene, spontanoversatt, enn å gjøre det når man snakker med folk til vanlig. Folk lo riktignok, og hadde grunn til det, men det var påfallende ofte av ting som ikke hadde med meg å gjøre. Man kan si at publikum hjalp meg, med å stadig vekk gå ut på toalettet og forsøke å komme seg diskret tilbake.

Det var en veldig ærlig stand up, dette. Og etterpå var særlig de engelske komikerne, eller de engelskspråklige, Dave og Jason, fra seg av beundring. Ikke fordi det var så bra, for det ville være veldig komisk å hevde noe slikt, men fordi jeg virkelig tok sjansen på å gå opp på scenen og levere et sånt manus på et annet språk enn mitt eget. Publikum tror jeg lurte ganske på hva som foregikk, og det tror jeg også det var mange andre som gjorde. Kult.

I dag skal samme show spilles en gang til. Denne gangen på Checkpoint Charlie. De andre hadde strålende opptredener i går og har grunn til å være veldig fornøyde. Slik grunn har ikke jeg, det hadde tatt seg ut om jeg var fornøyd med det som skjedde i går. Men skal man ta sjanser i livet må det av og til gå galt, og skal man ikke ta seg selv så høytidelig, så må man også godta at man av og til ender opp tilsynelatende mindre begavet.

Velkommen til show!

En deltidskomiker på møte – en beretning

Mandag var jeg på møte med Chi i Stand up Stavanger. Det er hun som har med booking og organisering av Stand up kvelder på sørsiden av Rogaland. Jeg hadde gjort noe så sjeldent som et aktivt fremstøt, kontaktet Harald E. på Facebook, og så hadde han igjen formidlet kontakten med Chi.

Vi skulle møtes på kafe Bacchus i Stavanger. Greit nok.

Jeg er ganske langt i fra å leve fullt og helt av inntektene fra mitt lille enkeltmannsforetak, så om dagene er jeg på jobb, og til Stavanger skulle jeg etter den. Jakken glemte jeg hjemme, mobilen glemte jeg på jobb. Og da jeg på vei fra jobb til Stavanger hadde et mellomstopp hos mor, så fant jeg på Google Earth at det var opptil flere steder som het kafe Bacchus i Stavanger. Den viktigste av dem lå på Godalen. Hadde det ikke vært for at mor var der hadde jeg stått opprådd, vi komikere lager jo et levebrød av manglende praktisk sans, og vi skal ikke gjøre noe halvveis. Jeg hadde glemt mobilen på jobb, så å bare ringe til Chi og spørre hvor det var, stod meg fjernt. Generelt står det litt inne hos meg å ringe til noen, men det er en personlig sak, og ikke noe å legge ut på internett.

Mor fikk imidlertid overtalt meg til å låne hennes mobil (det var en enkel overtalelse som gikk ut på å si at jeg kunne låne hennes mobil). Der fikk jeg en kjekk og grei beskrivelse hvor Kafe Bacchus var, den lå i sentrum, jeg fikk veibeskrivelsen, alt var greit, vi avtalte å møtes, møtetiden var avtalt, på den skulle det bli, snakkes da. Riktignok hadde Chi opp til veldig mange ganger ringt meg på mobilen jeg hadde lagt igjen med lyden av i en skuff på jobb, hun ville at vi skulle møtes tidligere, noe som hadde passet meg godt. Men jeg lot henne ikke komme til orde for å si noe sånt som det der.

Alright, jeg fikk låne bilen til mor og kjørte ut til Stavanger. Jeg hadde sakene nøye både på GoogleEarth og i hodet mitt. Det var å kjøre ut til Stavanger, parkere, og så gå opp til Kafe Bacchus. Det kom til å gå greit, det var det der tårnet, og så var det «den fargerige gadå», og så var det rett der i nærheten, umulig å bomme, Stavanger, liten by, har vært der mange ganger.

Gjennom Bergelandstunnelen gikk det, parkeringshus fant jeg, bilen fikk jeg satt fra meg på et vis, og så var det å komme seg opp til kafeen der vi skulle møtes. Så var det bare det, at Stavanger der jeg var stemte ikke helt med det Stavanger jeg hadde i hodet mitt, der det bare var å spasere like opp til kafe Bacchus. I det Stavanger hvor jeg nå var, var det mørkt, og det var bare bolighus og bygninger jeg ikke kjente igjen overalt rundt meg.

Velvel, vi hadde jo avtalt en tid, og jeg kaster ikke bort noe av den på å beregne slingringsmonn. Her var det å parkere og gå opp til kafeen, så når det begynte å knipe med retningen, var det bare å gå straks i gang med å spørre om retningen. Men akkurat denne kvelden her – kanskje i likhet med de fleste kvelder, hva vet jeg? – var det bare turister og utlendinger ute i Stavanger by. De hadde ikke peiling på noen ting, «farverike hva for no’?» Selv ikke noe tårn hadde de hørt om, «tårn?» En utlending som ikke snakket norsk, men som kanskje bodde i Stavanger, kunne gi meg en retning på «colorful housees», men denne retningen viste seg nok å være feil, for da jeg hadde gått den et stykke og kommet meg nokså tilbake til utgangspunktet, traff jeg en innfødt som på troverdig Stavangerdialekt sa jeg var så langt unna at jeg burde ta bilen og kjøre bort dit jeg skulle.

Jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Jeg løp. Jakken hadde jeg som nevnt glemt, jeg løp i bare skjorten og så nok ganske komisk ut, særlig når jeg befant meg så langt unna så lett synlige og lett kjente Stavangermarkører som Valbergtårnet og Øver Holmegate. Ved en rød kirke var det satt opp kart. Jeg leste det så godt jeg kunne, og løp i den retningen det så ut til å måtte bli. På veien spurte jeg i farten om dette var veien til Waldorfstårnet, eller et cirkanavn jeg prøvde meg på, fikk det rettet til riktig navn, og forklart at jeg var på helt feil plass og løp i helt feil retning. Det var å snu 150 grader, omtrent helt rundt, og løpe så i lende. Jeg snakker jo klingende Rogalandsdialekt, så han ene lurte på hvilke kjennemerker jeg egentlig hadde i Stavanger, hva jeg egentlig visste hvor var. Strengt tatt vet jeg hvor det meste er, jeg må bare ha et fast punkt å orienter meg fra.

Når jeg løp i retningen disse unge mennene viste meg, løp jeg forbi mange av disse faste punktene. Her var Breiavannet, Domkirken, Kulturhuset, alt jeg vet og kjenner igjen. Herfra fant jeg raskt Valbergtårnet, og trengte bare ytterligere et lite kvarter på å finne Holmbogaten – som er den fargerike – og med det kafe Bacchus som jeg praktisk talt løp kling i.

Så kunne møtet begynne en halvtime for sent.