Førerløse biler og (veldig) kunstig intelligens

Det har noen år nå vært snakk om at biler ikke lenger skal trenge sjåfør, men bli styrt av seg selv og de kaller «kunstig intelligens». Kanskje er dette vår tids versjon av oldtidens «vogner uten hester», altså noe av det mest spektakulære man kan tenke seg? Allerede i lang tid har filmindustrien brukt det, i biler til James Bond og David Haselhof. Det er biler som stiller opp, når de blir kallet på.

Men sånne førerløse biler har noen problemer i virkelighetens verden. Jeg vil jo straks peke på ett ganske viktig poeng, og det er at folk flest synes det er ganske kjekt å kjøre bil, så behovet er kanskje ikke all verden? Dessuten har folk flest en ganske stor skepsis mot å sette seg inn i noe som beveger seg, og som ikke noe levende har kontroll over. Denne frykten gjør også at skulle det skje noe, så ville spørsmål om skyld, erstatning og forsikring være verre, enn om det var mennesker som kjørte, og som vanlig hadde skylden.

Ved å kunne et minstemål av data, vil man også skjønne at dette er virkelig, virkelig komplisert å få til. Hvordan skal man programmere en datamaskin i en bil til å reagere riktig på alle tenkelige og utenkelige situasjoner som kan oppstå? Det er særlig de i kategori 2, der, som er vanskelige.

Filosofene har også grepet tak i dette. Og når de gjør det, blir det virkelig morsomt, som det så ofte blir når filosofer er involvert. De har dette her med å leve i tankene sine, og får ikke alltid selv med seg at disse tankene blir godt løsrevet fra virkelighetens verden etter hvert.

Det filosofene er opptatt av, er det etiske i bilkjøringen, valgene som ikke kan programmeres. Og da har de tenkt ut eksempelet, med at det er en gammel dame og en gammel mann på den ene siden, og en yngre kvinne med barnevogn på den andre. Så skjer det «et eller annet» som gjør at du må ta et valgt, og svinge sånn at du risikerer å kjøre over de gamle, eller de unge. Det er sånn en datamaskin ikke kan vite, men det kan liksom et menneske alltid vite.

Her kan vi også finne eksempler som utfordrer den gode takt og tone. For eksempel om det på ene siden stod en muslim, eller på andre siden en afrikaner fra sør for Sahara. Eller to kvinner, der den ene var pen, den andre var overvektig. Eller menn, der den ene virket til å være kanskje litt homofil. Eller barn, der det ene var velkledd og tydelig skoleflink, mens det andre nok har problemer med for stort fravær.

På et øyeblikk vil et levende menneske her, i følge filosofene, velge rett, mens man for en datamaskin aldri kan programmere inn alle data som trengs for alltid å kunne regne ut hvem av to mennesker det er mest greit å kvitte seg med, som jo er det denne filosofiske diskusjonen koker ned til.

I virkelighetens verden har jeg selv ved hjelp at internett aldri hørt om eller funnet frem til en situasjon, der man i trafikken står overfor valget å kjøre over den ene eller den andre. Det er fullstendig irrelevant for om man kan få førerløse biler til å virke eller ikke. Eller, for å si det på den måten, det er en grunn til at disse spørsmålene aldri kommer opp når vanlige mennesker tar sertifikatet. Heller ikke som en del av teoriprøven.

Men det kunne jo være artig da, å høre hva som er riktig, hvem som er minst verd av to mennesker? På meg høres det ut som et spørsmål nettopp filosofene har lært oss er temmelig uetisk, og veldig feil å spørre om. Det er kun førerløse biler med kunstig intelligens, som kan få dette spørsmålet som et problem, for å vite om de er i stand til å kjøre bil.

Kanskje er det litt kunstig intelligens også hos filosofene?

Reklame

Noen har tatt livet mitt…

I går på Comedy box festivalen på Folken, Stavanger.

På bakrommet sitter en kar. Jeg hilser på ham, som vi hilser på alle der bak, vi er et fellesskap. Han heter Trond, jeg heter Eivind. Så blir det litt merkelig.

Jeg er fra Ganddal. Jeg også. Hvor på Ganddal? Lundehaugen. Jeg også. Jeg er Ulveveien, jeg Gaupeveien. Og så er det å få på plass årstall, og hvem vi kjenner.

Deretter

Hva gjør du utenom Stand up? Jeg er lærer. Jeg også. I hva? I norsk. Jeg også. Jeg er på Bryne videregående. Der har jeg også vært.

Det er ikke så farlig å markere hvem som sier hva i en slik samtale. Det er jo litt hipp som happ. Det er sjelden det er så mange sammentreff, nesten som om det var en spøk.

Stand up festivalen i Stavanger går over to dager, i dag og i går. Jeg gjorde unna mitt innslag i går, Trond står i dag også. Jeg håper å få sett ham på scenen, for å se om han kanskje har tatt vitsene mine også.

Riktig hotell, feil dag

Folk hadde litt moro av meg da jeg overnattet en natt på feil hotell i Athen forleden. I dag var jeg i riktig hotell, men på feil dag.

Det var heller ikke så langt å reise. Bare inn til Stavanger. Jeg hadde sjekket på forhånd, navn på hotellet, og hvor det var. Det var hotell Atlantic, litt høyere standard enn det jeg er vant med.

Jeg skyndtet meg hjem, pakket raskt, og gikk ned til toget til Stavanger. På toget oppdaget jeg at jeg hadde glemt tannkost og toalettsaker. Det gikk jeg straks og kjøpte, straks jeg kom til Stavanger.

Så var det til hotellet. Jeg sjekket til og med gateadressen, selv om dette hotellet ligger ved Breiavannet, og er helt umulig ikke å finne.

Jeg gikk inn, men klok av skade etter Athen, spurte jeg på en måte som åpnet for det kunne være jeg som tok feil. Er dette hotell Atlantic? Skal vi være her? Er det rom på mitt navn?

Alt skulle det være. Ingenting var.

Så sjekket jeg mailen med invitasjonen, og viste det til damen i resepsjonen. – Er dette hotell Atlantic? – Ja, det er det. Men i dag er det 9. april. Invitasjonen er for 16. april. Om en uke.

Jaså?

Det skulle bare være for meg å reise hjem. En unødvendig tannkost rikere.

Dessverre var det feil på toglinjen, så togene stod bom fast. Det samme gjorde jeg. En uke for tidlig, i Stavanger.

Og før jeg er tilbake, skal jeg til Bergen, for å gjøre stand up. Det blir morsomt.

Equinor

Det er vanskeligere å være morsommere enn Statoil når de nå skal skifte navn til Ekvinor, eller hvordan de nå velger å stave det. De skal signalisere at de ikke lenger vil være det de er, et statseid oljeselskap som satser internasjonalt og engelsk – Statoil, men de at de i stedet vil være noen ingen skal være riktig sikre på hva er for noe.

Statoil har det med å bruke millionene sine på logo- og navneendringer. I 2009 endret de logoen, fra den veldig forståelige oljedråpen, til den ikke like forståelige lilla viften. Eller blomsten, eller spiralen, eller hva det er. Det kostet dem 200 millioner. Vel verdt, vil jeg tro. Bensinstasjonene solgte de ut, og skiftet navn på. Fra Statoil, forståelig, kjent og greit, til Circle K, fullstendig sprøtt. Ikke vet jeg hva det kostet. Men jeg er glad jeg har elbil.

I følge Statoil selv er de veldig fornøyd med det nye navnet. Det signaliserer «det norske opphav», med å ende på -nor. Det er veldig mange som signaliserer «norsk opphav» på denne måten, Telenor og Avinor, kommer straks i hu. Postnor er det kanskje også noe som heter? Det er klart de må ha godt betalt de som klarer å tenke ut slikt.

De som tenkte ut navnet Equinor, må ha gitt blaffen i det norske opphavet i starten av navnet. For det ligner ingenting, q er en bokstav vi aldri bruker, og som ikke hadde behøvd å være i det norske alfabetet. Stavemåten qui er latinsk, og for de latinske språkene. Engelsk har tatt inn noen av disse ordene, de begynner på Equ, men norsk har det ikke, kanskje med unntaket Equinox, for vårjevndøgn og høstjevndegn.

I følge Statoil selv og de som har tenkt ut navnet, skal Equi nå signalisere at Statoil satser på likhet. Bokstavene Equ er utgangspunktet for ord som equal, equality og equlibrium. Det er det ganske riktig, men hva dette har med Statoil å gjøre, er ikke godt å si. Kanskje skal de satse på lik, likhet og likevekt? Statoil er det viktigste selskapet i Norge. Kanskje skulle det være foruroligende når de nå vil bruke noen hundre millioner på å signalisere det er mot likevekten de skal sette inn støtet.

Mange har allerede gjort seg morsomme over spørsmålet hva vi skal leve av etter oljen. Kanskje er det likevekten?

På toppen av alt det andre, er det at equi er flertall av latinsk equus, hest. Christine Siljedal har slik skutt gullfuglen. Hun har allerede en liten bedrift, en veterinærtjeneste, spesielt for hester, kalt equinor. For henne er jo navnet riktig passende, det går an å skjønne hvorfor hennes veterinærtjeneste skal hete det. Men nå kommer Statoil, eller Circle K, eller Ekvinok, og betaler henne ut av det, for en ukjent sum. Og hun får all den markedsføringen hun kunne drømme om, og vel så det.

Statoil/Equinor har også laget en film på YouTube, for navnebyttet. Jeg holdt ut 10 sekunder å se på den. Eldar Sæthre sier det tar tid å bli vant med et navn, det vet alle som har gitt navn til et barn eller har giftet seg. Det viser vel mest av alt at han ikke har peiling, for når navnet er rett og riktig, så setter det seg med en gang. Og når et godt navn skiftes med et dårlig, så er det sykt.

Det er skikkelig morsomt. Men 230-250 millioner som de signaliserer dette vil koste, er altfor dyrt for en god latter. Så hadde det også vært bra om vårt mest verdifulle selskap hadde et navn det gikk an å ta alvorlig.

 

Etter et show

Dette er skrevet litt vel lenge etter til å kunne matche før et show. Men det er blitt søndag kveld, mine to sceneopptredener er gjennomført, og jeg er tilbake i gamet.

Torsdag var spenningsnivået mitt for høyt. Det skinte vel igjennom i posten jeg skrev, man skal ikke være så anspent som det der. Man har å justere seg.

Jeg fikk det ikke helt til. Manuset mitt var bra, ideen min helt fin, men jeg greide ikke helt å levere den. Publikum var med, jeg fikk latter og applaus, men det fløt ikke som det skulle. Det var heller ikke den forbindelsen mellom publikum og meg som sjangeren krever.

Kveldens helt var Vidar Hodnekvam. Han og jeg startet nokså samtidig, vi var begge i Stand up Bergen på slutten av 00-tallet. Nå var han langt foran meg. Det var helt tydelig jeg hadde vært vekke et par år, mens han har satset hardt, og nå lever av det. Settet hans var helt gjennomarbeidet, han har hatt regi på det for soloshowene sine, og han visste nøyaktig hva det er som fungerer. Publikum var helt med, og det samme var vi komikere. Dette var en oppvisning.

Dagen etter hadde jeg tenkt litt mer gjennom ting. Jeg hadde bestemt meg for å roe meg ned, ikke fyre opp nervøsiteten og anspentheten, heller høre litt tøff musikk og være lykkelig og i angrepsmodus. Jeg justerte også manuskriptet litt, det var tekst som gikk oppå hverandre i den første versjonen, og en del flinkissekvenser publikum aldri får med seg. Jeg tenkte også at jeg måtte ha nærvær, deler der publikum måtte bli overbevist om at jeg snakket til dem, og responderte på deres reaksjoner. Og jeg hadde nøkkelsetninger til å bringe meg inn på manus, om jeg skulle ut og improvisere.

Da satt det. Det var gjentatte ganger applaus, gapskratt, og deler av publikum jeg kunne merke jeg hadde helt intenst med, de var klare til å le av meg på et øyeblikk. Akkurat som det skal være. Manuset var litt justert, litt bedre, og leveringen av det var atskillig bedre. Da satt det.

Etterpå var øl og glede i baren. Det er kjekt å være tilbake, og jeg hører hjemme her.

Før et show

Det er den følelsen. Om to timer åpner dørene, og så er det snart showstart. Jeg er en av dem som skal på. For første gang på to år. Ingen må forveksle den følelsen med glamour eller noe fancy. Det er heller det hvorfor jeg vil meg selv så vondt, og setter meg selv i denne situasjonen jeg kjenner så godt.

Jeg misunner de som spiller i band. De kan sangene sine. Så det er å fremføre dem, og kanskje snakke litt i mellom. Mange av dem kan skjule seg bak instrumentene sine. De vet hva de skal gjøre, og vet at publikum har kommet for å se dem gjøre akkurat det.

For oss komikere er det annerledes. I hvert fall for meg. I tillegg til frykten for at publikum ikke skal like det du har, kommer frykten for at du ikke engang skal klare å få det riktig frem. Det er mye tekst jeg skal huske, den blir omarbeidet og bearbeidet frem til siste stund. For meg må det være slik, for at det skal fremstå passe rufsete, jeg kan ikke være for glatt og polert. Jeg kan ikke ha hver bevegelse planlagt på forhånd. Jeg er nødt til å gå inn i usikkerheten og frykten, for at det jeg holder på med skal fungere.

Andre komikere har vitser de sier igjen og igjen, mange ganger. De er ikke i tvil om sine egne tekster. For dem gjelder tvilen andre ting. Mange komikere har en militant selvsikkerhet utad, men det er et sårt yrke, og mange har en uro i seg, som gjør at de bare må gripe den mikrofonen, og la det stå til med det de synes er morsomt.

Mitt tog går om en time. Frem til da skal jeg gå gjennom manus, på ny og på ny og på ny. Jeg synes det er bra. Men vil det nå frem til publikum? Vil jeg klare å levere det sånn som jeg skal? Vil jeg rekke å rette opp alle feilene som ennå er i det?

Sånne ting går gjennom hodet. Så er det å poste dette innlegget, og ta fatt på oppgaven.

Nest siste uke med Comedy Box club for i år

Vi fikk en rolig start denne høsten, men har virkelig slått oss opp til en voldsom finale. Denne uken var Bård Tufte Johanessen trekkplaster. Og det viser seg som det gjorde når Johan Golden kom nedover, at når TV-kjendisene kommer, da kommer også publikum. Det er ikke dermed gitt at det blir bra show, men det er gitt at alt ligger til rette.

Dessverre måtte en av våre trekke seg for to av kveldene. Den ene kvelden, torsdagen på Sandnes brygge, ble jeg satt inn som reserve i hans spot. Tirsdagen ble det fylt ut av at konferansier Kevin Lunde og hovedattraksjon, BT Johanessen, gjorde sine ting litt lenger. Sånt går vanligvis helt fint, men særlig tirsdagen ble det en stressende situasjon for meg.

Vi i Comedy Box står på Checkpoint i Stavanger, bryggen i Sandnes og Vidsyn på Bryne. Alle de stedene pleier gå kjempebra for meg, det er bare å gå rett opp på bølgetoppen, og skylle voldsomt inn. Ullamdhaug, derimot, Tappetårnet, der, det pleier være litt vanskeligere. Det er noe med den lille scenen, og sånn publikum sitter langt innover lokalet. Eller så er det bare noe med meg. Det er sunnest å tenke det siste.

Uansett tenker jeg å bruke opptredene på Tappetårnet litt mer eksperimentelt, prøve en litt annen stil, gjøre det på en litt annen måte. Det er jeg helt for, en levende komiker må alltid utvide grensene sine, aldri gå inn i komfortsonen, som det heter. Hvis du ikke krasjer av og til, så tar du ikke store nok sjanser. Du må se om ting virker, og om de gjør det, kan du bruke det virkemiddelet eller den ideen kanskje også på en annen måte. Går dette, så går kanskje også dette.

Det er vel og bra i teorien. Men det er jo helt forferdelig når du kommer der til scenen og oppdager at det er publikum som skal sitte og se på dette her. Å feile i stand up er ikke noe du bare rister av deg som del av et eksperiment. Årevis etter kan det komme noen som har sett deg, akkurat den gangen du gjorde den teite tingen som ikke fungerte. Det må til å ta disse sjansene, men det er jo helt fryktelig.

Siden vi var bare fire stykker ble det litt mer ansvar på meg enn jeg helt satte pris på denne kvelden. Vi kom frem bare et kvarter før tiden, for lite for meg til å forberede meg skikkelig. Men man er da profesjonell, har man et kvarter, bruker man det, og klager ikke.

Kevin har arrogant ro som konferansier, han virker usårbar på scenen. Han vil binde showt sammen. Johan Dahl er fremdeles å regne blant de ferske, han har vel sin første sesong nå i høst, men han klarte det etter hva jeg kunne oppfatte bedre denne gangen, enn sist. Men han har en litt uvanlig tilnærming, som om det er et viktig delmål å fortelle interessante historier. Folk skal more seg og bli underholdt, ikke nødvendigvis le høyt.

Så var det min tur. Jeg har jo litt rutine etter hvert, så folk ler, og jeg klarer å justere om publikum ikke er helt med i historien min. Men det var ikke spesielt bra gjennomført. Jeg kavet for mye, og snøvlet vel lite grann, og har ennå ikke helt fått det til å klaffe ser på Tappetårnet. Den nye, uvanlige historien til meg å være gikk imidlertid fint, og jeg tror av at det som ikke gikk maksimalt, så var det ikke manus det var noe galt med, det var leveringen.

Bård Tufte Johanessen var sistemann ut, og jeg synes han var kjempebra. Han har manushjelp, og regihjelp, og det merkes. Særlig manuskriptet, det var det klasse over. Det er vanskelig å lage så interessant og så frisk og så morsom tekst over så vante og typiske tema som han snakket om. Han leverte også stødig, og hadde publikum med seg, mer enn han sikkert følte selv. Bak, der hvor jeg stod, var det flere som knakk seg sammen, flere ganger.

Onsdag var Johan og jeg skiftet ut med Vidar Apeland og Andre Hagesæter, og Hans Magne Skard var kommet ned fra Stand up Bergen. Denne gjengen stod på Checkpoint Charlie, der det var fullt hus og god stemning, etter hva jeg hører. Stavanger Aftenblad var der også, og leverte en fin omtale, som de dessverre har lukket inne bak en betalingsmur.

Torsdag skulle jeg være med igjen, og konferansier Kevin Lunde var skiftet ut med Olav Halvorsen. På ny var det utsolgt hus, kanskje også rekordtidlig, i hvert fall til Sandnes brygge å være. Jeg fikk tekstmelding fra en kamerat som ville kjøpe billetter litt etter halv to, da var det en billett igjen, som ble kjøpt. Her stilte jeg med et standardmanuskript, det samme som jeg åpnet høsten med, den gang på Checkpoint Charlie, hvor det gikk veldig, veldig bra. Nå var det bare å lære det på nytt, og justere litt, for ny scene og ny tid på året, og i verden. Så var det bare å smelle til.

Og dette ble virkelig en storkveld. Jeg tror det er første gang Olav prøvde seg som konferansier, i hvert fall på en hovedkveld, så han var veldig tent og konsentrert og anspent. Men han er jo virkelig en behagelig type, lun og morsom, så han passer kjempegodt til å være konferansier. Vi merket på bakrommet at publikum var med, her var de kommet for å le, det var duket for fest.

Kenneth Horpestad var kveldens nykommer. Han har et manuskript han har kjørt gjennom høsten. Nå sitter det. Og det passer for lynet på Sandnes brygge og på Vidsyn, Bryne. Han får mye latter for sin tilbakelente, ukule stil, og hverdagserfaringene litt forsterket for scenen, fra arbeidet i klesbutikk. Kenneth kan få mer ut av det, og han er veldig fornuftig i hva han har å jobbe med, og hvordan han skal gjøre det. Så det kan fort være han må finne seg i å bli regnet blant de etablerte.

Så var det min tur. Og enda en gang gikk det helt overmåte bra. Det er en mur av latter fra overalt i publikum, også etter setninger ment som en oppbygning til noe morsomt. Jeg er spesielt fornøyd over å få både kraftig latter og applaus etter setningen: jeg sylter plommesyltetøyet selv, og legger det i fryseboksen. Det viser at alt handler om etablering og kontekst. Satt i den rette sammenheng, kan det meste bli uimotståelig morsomt og komisk. Det er noe å tenke på, for den som strever med å lage tekster til humoren sin.

For øvrig klarte jeg ikke å holde latterbølgen helt oppe helt inn. De siste to tredjedelene var klart bedre den gangen jeg gjorde det på Checkpoint i september. Det er en klassisk feil. Når man har noe som har fungert før og som man vet er bra, legger man ikke like mye i det, som man gjorde første gang, da man var helt usikker på responsen, og var maks konsentrert for å gjøre det helt skikkelig. For meg er dette en forbannelse. Men det krever så mye for meg å nå opp til den konsentrasjonen og spenningsnivået, at jeg også må spørre om det er verdt det. Jeg skal jo fungere i andre roller gjennom dagen, også.

Hans Magne Skard tror jeg gjorde litt av de samme erfaringene som jeg. Han hadde samme manus som dagen før, på Checkpoint, men klarte det i følge seg selv ikke like bra nå. Stand up er risky business. Og Hans Magne har veldig mye å spille på, så det er ingen tvil om at han kan gjøre det svært bra. Han gjorde det bra denne kvelden også, men flinke folk er gjerne selvkritiske, så han var nok den mest mellomfornøyde en kveld der alle stod og pustet ut etter veggen etter å ha stått. Det er stort spenningsnivå knyttet til fullt hus, og en dag der alle gjør det bra.

Bård Tufte Johanessen hadde scenen omtrent for seg selv etter pause. Det var bare en kort, og imponerende spot av konferansier Olav først, her var det både snakk med publikum, improvisasjon og en virkelig morsomt betraktning om noe så ustandup-aktig som brannmann Sam.

Til slutt avsluttet Bård Tufe Johanessen med omtrent det samme settet som han hadde hatt to dager før, på Tappetårnet. Mye av dette materialet har han antagelig tenkt å bruke også i helaftenen han planlegger til våren. Det holder helt klart mål. Særlig vil jeg trekke frem tekstene. De er virkelig bra tenkt ut, en imponerende kombinasjon av teknikk og kreativitet, de vrir det akkurat så mye til at virkemidlene ikke blir så lett gjenkjennelige, at det ikke virker oppbrukt, at det er noe vesentlig og morsomt om de tema sosiale medier og vanlige medier er fulle av. De passer også til Bård Tufte, han er helt troverdig i dem og kan også improvisere rundt dem, det er profesjonelt, og det er morsomt. Som det må være, når man vil ha seg en helaften.

Denne kvelden var vi fem stykker som stod for helaftenen. Jeg tror publikum var meget godt fornøyde, de virket glade, og hadde grunn for å være det. Det er kjekt å se at Comedy Box club har kommet seg opp og fly, og at rikskjendisene våre kan komme ned til oss og fylle lokalene sammen med lokale komikere, og ha det skikkelig gøy. Neste uke er siste for i år. Da skal jeg stå på onsdagen. Det er på Checkpoint, manuskriptet er skrevet, det er på engelsk, og det er skikkelig morsomt. Kjøp billettene allerede nå. Jeg tuller ikke, det kommer til å bli like morsomt denne gangen, som det har vært på de andre store kveldene vi har hatt nå i høst.

Komikerens uro

Dette er en post som er vanskelig å skrive, og som må skrives riktig. Det er sent på kveld, jeg stod på scenen i går, og skal igjen i morgen, så det er kanskje riktigere å sove enn å skrive den. Men den passer så godt denne inneklemte dagen mellom to klubbkvelder, at jeg poster den her, om enn den ennå ikke vil bli helt ferdig.

Det er alltid stress dager man skal på scenen. Med erfaring blir det kanskje mindre stress. Det er også forskjell på folk, noen opplever det kanskje mer eller mindre enn andre. Men jeg tror det er noe med komikere, og kanskje alle artister, som gjør at de har et enormt behov for den selvbekreftelsen det er å gjøre noe bra på scenen. De har en eller annen uro, som ikke så lett får utløp på andre måter.

På meg kan det være helt forferdelig. Jeg har alltid likt å opptre foran folk, jeg har alltid meldt meg frivillig, jeg har alltid hatt en ekshibisjonistisk side jeg har vært nødt til å motkjempe, siden jeg egentlig ikke liker så godt folk som stikker seg sånn frem slik jeg har lyst til å gjøre. Så jeg takker også ja til alle oppdrag. Store og små, vanskelig og umulig, jeg takker ja og slenger meg uti det.

Det er som jeg takker ja på vegne av en annen enn meg selv, som om det ikke er jeg som må ta ansvaret for og gjennomleve det jeg selv takker ja til. Sånn får jeg gjort mer enn jeg ellers ville gjort, jeg er jo med på alt jeg kan, blir forespurt om og har tid til.

Men det er dette når kvelden kommer, og man skal prestere. Folk som synes det ser vanskelig ut, kjenner ikke engang til vanskelighetene som egentlig følger med. Det er vel kjent og greit forståelig at du bare har deg selv å stole på. Du kan ikke gjemme deg bak andre på en dårlig dag. Du må stå dine tilmålte minutter, uansett hvordan det går. Hvis du ikke får publikum med deg, må du mens showet går sin gang og du hele tiden har alles oppmerksomhet og står og snakker, også gjøre avgjørelser om du skal gå på som planlagt, eller kanskje justere litt. Du må også holde unna tanker om hva det er som går galt, du må gjøre det som står igjen skikkelig.

Og du må lage manuskriptet, og du må lære deg det. Du må holde nerver og stress under kontroll, slik at du snakker tydelig. Det er vanskeligere enn man skulle tro, i lyset og oppmerksomheten.

Jeg tror de aller flinkeste komikerne er superfølsomme på disse tingene. De kjenner sånn på stresset, at det ikke er til å holde ut. Det er bare dragningen mot scenen og selvbekreftelsen som er sterkere. Det er noe man må gjøre, det er dette man kan og vil. Selvfølgelig finnes det komikere som er reelt avslappende også, som rett og slett har roen, innvendig og utvendig. Men disse kan aldri bli de aller beste.

Sånn tenker jeg det er også med komikere som blir eldre. Det finnes en del pinlige øyeblikk med dem på YouTube. De har mistet uroen. Det står ikke lenger noe på spill for dem. Det ser ikke ut til å koste dem noen ting å skjemme seg fullstendig ut. De stjeler andres materiale, de serverer blødmer, de kler seg ut stadig mer utspjåket, og det er vel også en tendens til at de banner mer og mer.

For de virkelig store komikerne ser det alltid ut som de kan stå i fare for å miste livet. De går noe så fullstendig inn i rollen de skal spille, de gir noe så fullstendig alt. Mange stand up komikere har gjerne en røff og brautende fremtoning på scenen, men den er svært ofte påtatt, det er svært ofte bare rollen de skal spille. Utenfor scenen har også disse denne stressede uroen, dette behovet for selvbekreftelse, noe ved dem som bare er til å le av.

Så det er kanskje prisen for å være morsom. Man blir aldri rolig, aldri lykkelig. For en rolig, lykkelig fyr er ikke noe å le av. Han som er så urolig at han velter vinglass over damen på stevnemøte, derimot, han som snubler litt inn på scenen, han som gjør at alt mister litt kontrollen. Det er morsomt.

I morgen står Skard, jeg og Bård Tufte Johanessen på Sandnes brygge med Comedy Box Club. Konferansier er Olav Halvorsen. For de fleste av oss er dette rutine, vi har gjort det mange ganger før. Samtidig er det ikke rutine i det hele tatt. For med en gang det blir rutine, så mister vi uroen, og da er det ikke lenger morsomt. Sjekk det ut.

Å søle honning i koffeten for en som er veldig glad i honning.

God morgen!

I natt kom jeg hjem fra ferie. Min kone og jeg har der kjøpt honning. Honning er usannsynlig godt. Hadde det ikke vært for at biene laget det for oss, hadde vi aldri tenkt oss at det gikk an å smake noe sånt. Lynghonningen vi har i Norge, den faste vi kjøper i butikkene, gir et helt feil bilde av situasonen. Skikkelig honning skal være tykk og flytende, man skal kunne bade i den, landet som flyter av melk og honning er virkelig et drømmeland. Honningboksene jeg har vokst opp med her i landet, den har honning vi har smurt med kniv, eller med makt har vi tatt ut noe med teskje, og hatt det i varm melk. Veldig godt – men det er tydelig hvor skjeen har vært etterpå. Det finnes en annen verden honning. Den flytende, himmelske, drømmen.

Jeg kjøper den hvert år i utlandet. Jeg kjøper hvert år for mye. Jeg mister hodet, som alle fornuftige folk gjør i møtet med god honning, jeg kjøper uten kontroll, alt som er, alt. I fjor kjøpte vi så mye at han vi kjøpte av ikke hadde flere glass å ha dem i. Vi kjøpte plastflasker med vann, drakk opp vannet, og helte på honning. Direkte fra kubene, like ved, fersk som brødet som stekes i ovnen, flere liter. Altfor mye. Vi har flaskene ennå. De ligger i skapet. Honningen er stivnet.

Men det er verdt det, folkens, det er verdt det. Gleden over å kjøpe store mengder god honning kan oppveie mange senere skuffelser.

I år kjøpte vi hele lageret (riktignok av en annen forhandler, ikke direkte fra kuben, som paradishandlene av i fjor og tidligere år). – Jeg skal ha alt, sa min kone. – Alt? spurte forhandleren. – Alt, sa min kone. Vi hadde først kjøpt en liten boks, smakt på den, og så hadde ikke min kone somlet bort mer tid. Hun gikk like bort og kjøpte alt. Spiste ikke ferdig måltid. Kjøpte alt.

Jeg reiste hjem før min kone. Jeg pakket kofferten. Smart la jeg den ene boksen med honning, bøtten er kanskje riktigere å si, i en pose, så det ikke skulle bli noen problemer om noe av honningen fløt ut.

Ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-hahahahahahahahahahahahahahahahahah-ha-ha, ooooiiiiiihhh-hahaha, ååååhhh.

Det har skjedd før. Jeg har skrevet blogg om det. Det skjedde igjen i går. Jeg har skrevet blogg om det også. Den sluttet med at jeg la meg for å sove. Jeg hadde jo pusset tennene. Jeg kunne ikke spiste utsølt honning.

I dag, derimot, var det frokost og et begynnende forsøk på opprydning. Hvor mye av honningen kan reddes? På noen som helst måte? Fra ferien hadde jeg med lavasj, georgisk brød, moren til min kone forbarmer seg alltid over meg, vil alltid ha i meg nok mat, gir alltid niste, selv om jeg før reisen har spist nok til å overleve en stund. Dette brødet er veldig godt når det er ferskt, men taper seg raskt. Det smaker også godt med honning, det er den beste kombinasjonen jeg vet, faktisk, fersk lavasj og honning, men det taper seg raskt. En flytur er nok.

Nå hadde jeg dette brødet å tørke honning med. Men det er sånn en motstand i meg mot å tørke honning. Det er så klissete og dumt å tørke opp, og så altfor godt til å skylle ned i  vasken. Fra i går hadde jeg satt plastposen med honningboksen og honningen i en plastbolle for baking, og satt alt sammen i vasken. I dag forsøkte jeg å løfte for å få en oversikt. Så godt som all honningen var rent ut. Boksen vi hadde kjøpt honningen i, var i praksis tom. Det var gått hull i den.

Det var gått hull i posen også. Da jeg løftet på den, fikk jeg fullt av honning på fingrene. Jeg hadde selvfølgelig ikke gjort noen ting klart. Med hender fulle av honning måtte jeg åpne skap og kjøleskap, for å finne beholdere å ha honning i, og brød å spise honning med. Kaffe måtte jeg også sette på, kaffe med honning er veldig godt. Å vaske honnigen bort var helst ikke aktuelt, honning bør ikke gå i vasken.

Teater skaper endelig debatt i Hålogaland

Teatersjef ved Hålogaland teater, Nina Wester, har mottatt drapstrusler for å nekte å sette opp stykker av Torbjørn Egner. Det er NRK som melder dette på kvinnedagen.

Det er så sjarmerende. Man har lyst til å smile og å gråte. Her strever teateret så voldsomt med å engasjere og provosere, man vil sette dagsorden, man vil få folk til å tenke, man vil være en reaksjon mot konformiteten og ensrettingen i øvrige medier. Man gjør ting som var utenkelige for få år siden. Man banner og kler av seg, og forsøker å utfordre tabuene.

Så er det de gode gamle stykkene til Torbjørn Egner som får folk til å våkne. Først teaterfolkene selv. De blir ekte og oppriktig provosert, akkurat sånn som de vil andre skal bli. Og det er særlig Kardemomme by, med sin snillisme og «man skal ikke plage andre» og sine kjønnsroller. Her er Tante Sofie en sur gammel dame som vil ha det ryddig, og røverne slabbedasker av noen menn som ikke får det til. Sånt går bare ikke an.

Og man skriver leserbrev og debatterer, akkurat sånn som de vil at vi andre skal gjøre når de setter opp stykker ingen bryr seg om. Og folk svarer på leserbrevene og engasjerer seg i diskusjonen, akkurat sånn teateret mener vi skal gjøre. Det viser seg at folk flest mener Kardemomme by er helt ok.

Noen mener det altså så sterkt at de visstnok skal ha kommet med drapstrusler mot teatersjefen. Det er å overdrive. Det er aldri spørsmål om liv og død i Egners stykker. Til og med å bli spist av reven i Hakkebakkeskogen fremstår egentlig som ganske ufarlig. I Kardemommeby er det den psykiske volden Tante Sofie utøver mot røverne som er den verste. Hun terroriserer dem. Men det er vel fortjent, siden de har kidnappet henne.

Wester lar seg rive med, og sier på morgennyhetene i dag at hun er «forsøkt kneblet» og at hennes «ytringsfrihet er truet» og at det er utrolig at «en kvinne ennå ikke kan uttale seg» og litt sånn i samme stil. Det er herlig selvmotsigende, all den tid hun slipper til på riksnyhetene igjen og igjen gjennom hele morgenen.

Kanskje hadde det vært interessant å få vite hva denne trusselen mot henne egentlig gikk ut på, hvor den var skrevet, hva den var.