Mandag var jeg på møte med Chi i Stand up Stavanger. Det er hun som har med booking og organisering av Stand up kvelder på sørsiden av Rogaland. Jeg hadde gjort noe så sjeldent som et aktivt fremstøt, kontaktet Harald E. på Facebook, og så hadde han igjen formidlet kontakten med Chi.
Vi skulle møtes på kafe Bacchus i Stavanger. Greit nok.
Jeg er ganske langt i fra å leve fullt og helt av inntektene fra mitt lille enkeltmannsforetak, så om dagene er jeg på jobb, og til Stavanger skulle jeg etter den. Jakken glemte jeg hjemme, mobilen glemte jeg på jobb. Og da jeg på vei fra jobb til Stavanger hadde et mellomstopp hos mor, så fant jeg på Google Earth at det var opptil flere steder som het kafe Bacchus i Stavanger. Den viktigste av dem lå på Godalen. Hadde det ikke vært for at mor var der hadde jeg stått opprådd, vi komikere lager jo et levebrød av manglende praktisk sans, og vi skal ikke gjøre noe halvveis. Jeg hadde glemt mobilen på jobb, så å bare ringe til Chi og spørre hvor det var, stod meg fjernt. Generelt står det litt inne hos meg å ringe til noen, men det er en personlig sak, og ikke noe å legge ut på internett.
Mor fikk imidlertid overtalt meg til å låne hennes mobil (det var en enkel overtalelse som gikk ut på å si at jeg kunne låne hennes mobil). Der fikk jeg en kjekk og grei beskrivelse hvor Kafe Bacchus var, den lå i sentrum, jeg fikk veibeskrivelsen, alt var greit, vi avtalte å møtes, møtetiden var avtalt, på den skulle det bli, snakkes da. Riktignok hadde Chi opp til veldig mange ganger ringt meg på mobilen jeg hadde lagt igjen med lyden av i en skuff på jobb, hun ville at vi skulle møtes tidligere, noe som hadde passet meg godt. Men jeg lot henne ikke komme til orde for å si noe sånt som det der.
Alright, jeg fikk låne bilen til mor og kjørte ut til Stavanger. Jeg hadde sakene nøye både på GoogleEarth og i hodet mitt. Det var å kjøre ut til Stavanger, parkere, og så gå opp til Kafe Bacchus. Det kom til å gå greit, det var det der tårnet, og så var det «den fargerige gadå», og så var det rett der i nærheten, umulig å bomme, Stavanger, liten by, har vært der mange ganger.
Gjennom Bergelandstunnelen gikk det, parkeringshus fant jeg, bilen fikk jeg satt fra meg på et vis, og så var det å komme seg opp til kafeen der vi skulle møtes. Så var det bare det, at Stavanger der jeg var stemte ikke helt med det Stavanger jeg hadde i hodet mitt, der det bare var å spasere like opp til kafe Bacchus. I det Stavanger hvor jeg nå var, var det mørkt, og det var bare bolighus og bygninger jeg ikke kjente igjen overalt rundt meg.
Velvel, vi hadde jo avtalt en tid, og jeg kaster ikke bort noe av den på å beregne slingringsmonn. Her var det å parkere og gå opp til kafeen, så når det begynte å knipe med retningen, var det bare å gå straks i gang med å spørre om retningen. Men akkurat denne kvelden her – kanskje i likhet med de fleste kvelder, hva vet jeg? – var det bare turister og utlendinger ute i Stavanger by. De hadde ikke peiling på noen ting, «farverike hva for no’?» Selv ikke noe tårn hadde de hørt om, «tårn?» En utlending som ikke snakket norsk, men som kanskje bodde i Stavanger, kunne gi meg en retning på «colorful housees», men denne retningen viste seg nok å være feil, for da jeg hadde gått den et stykke og kommet meg nokså tilbake til utgangspunktet, traff jeg en innfødt som på troverdig Stavangerdialekt sa jeg var så langt unna at jeg burde ta bilen og kjøre bort dit jeg skulle.
Jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Jeg løp. Jakken hadde jeg som nevnt glemt, jeg løp i bare skjorten og så nok ganske komisk ut, særlig når jeg befant meg så langt unna så lett synlige og lett kjente Stavangermarkører som Valbergtårnet og Øver Holmegate. Ved en rød kirke var det satt opp kart. Jeg leste det så godt jeg kunne, og løp i den retningen det så ut til å måtte bli. På veien spurte jeg i farten om dette var veien til Waldorfstårnet, eller et cirkanavn jeg prøvde meg på, fikk det rettet til riktig navn, og forklart at jeg var på helt feil plass og løp i helt feil retning. Det var å snu 150 grader, omtrent helt rundt, og løpe så i lende. Jeg snakker jo klingende Rogalandsdialekt, så han ene lurte på hvilke kjennemerker jeg egentlig hadde i Stavanger, hva jeg egentlig visste hvor var. Strengt tatt vet jeg hvor det meste er, jeg må bare ha et fast punkt å orienter meg fra.
Når jeg løp i retningen disse unge mennene viste meg, løp jeg forbi mange av disse faste punktene. Her var Breiavannet, Domkirken, Kulturhuset, alt jeg vet og kjenner igjen. Herfra fant jeg raskt Valbergtårnet, og trengte bare ytterligere et lite kvarter på å finne Holmbogaten – som er den fargerike – og med det kafe Bacchus som jeg praktisk talt løp kling i.
Så kunne møtet begynne en halvtime for sent.
Helt grei humor 