Denne teksten er opprinnelig skrevet for Studentradioen, der jeg selv leste den opp. Siden skrev jeg den om for teater, og jeg mener det var noen som fremførte den også en gang, ved en anledning. Det må jo med til historien at jeg delvis har vokst fra denne type humor med alderen, og selv den gangen jeg skrev den var den nok mer utslag av mitt veldige produksjonsbehov, enn av noe ønske om å lage noe av skikkelig kvalitet.
* * *
Liv som mark
En moromonolog av Eivind Salen
Lydeffekter og nedtelling, store forventninger. En person liksom kastes inn på scenen, som om han eller hun kastes inn i livet. Personen reiser seg opp, kan ikke bevege armene, kan knapt bevege noen ting. Blir fortvilet over dette. Begynner.
Nei, nei, nei. Det der er jo bare min uflaks – Mark! Det kan ikke være sant, det må være noen som spøker med meg. Jeg kan ikke ha blitt mark, jeg som hadde så store planer. Hvor skal jeg levere min klage? Hallo! Kan noen svare meg på det?
[Forsøker å bevege seg på markers vis, det går dårlig og tregt, marken resignerer]
Nei, det der var ikke noe særlig. Her får man kun et liv, kun en sjanse, og så skulle det bli som mark! Hvem som helst, kunne jeg byttet med, hva som helst annet ville være bedre. Albatross, Tiger, Apekatt… Alle de mulighetene. Å, hvor jeg skulle nytt livet, hvis jeg bare hadde vært en sverdfisk. Fryktinngytende. Men neimen om jeg skulle breset meg. Bare ligget der, og glidd strømlinjeformet og elegant, gjennom vannet. Nå strever jeg meg, slimete, gjennom jorden. Og er bare fryktinngytende fordi jeg er så ekkel.
Ha-ha, ha. Jeg kan nesten le av det nå. Menneske, det var det jeg hadde gjort regning med. Jeg hadde en oppriktig følelse av at det skulle bli menneske av meg, jeg vet ikke hvorfor. Jeg må innrømmet at jeg hadde passet bedre som menneske. Ikke for å skryte, men menneskeheten hadde trengt en som meg. Eller ikke akkurat menneskeheten, men jeg skulle i hvert fall gjort en innsats for lokalsamfunnet, det skulle jeg nok klare. Jeg skulle bidratt til å skape trivsel på arbeidsplassen. Jeg skulle ikke slumret med i strømmen, jeg skulle være meg selv, holde på mine idealer. Jeg skulle ha jobbet flittig på skolen, men heller ikke forsømt det sosiale. Om ikke resultatet stod i stil til innsatsen, skulle jeg likevel ha holdt hodet hevet. Å, det hadde vært deilig. Kjøpe seg et landsens hus, kanskje en liten hageflekk. Familie, hund. Nå er det bare å vinke farvel til alt dette. Landsens hus. Jeg får i hvert fall leve i en liten hagestump. Eller gjør jeg nå det? Hvor er det jeg er egentlig? Her er det jo jord overalt! Det er fælt å være mark – det svekkede sanseapparatet. Kan ikke holde rede på noen ting.
Jeg skal ikke være for negativ. Det finnes interessante ting å gjøre for en mark også. Jeg kan jo krype litt til venstre her. [Forsøker å krype] Jada, her er en stein. Ingen kan komme her og si at vi marker ikke kan oppdage nye ting. Stein, altså. Jada. Men det blir nå litt uspennende med steiner i lengden. Faktisk litt irriterende. De ligger i veien. Ikke noe å gjøre ved, jeg får krype rundt. [Kryper] En egenskap har jeg, jeg er rimelig flink til å grave. Graving, kan jeg. Men du verden så slitsomt det er. Når jeg har gravd en meter, så er jeg helt utkjørt etterpå. Og jeg har strengt tatt ikke kommet meg særlig videre. Ikke er jeg på vei noe sted heller. Det er et utrøstelig liv.
Hvor jeg lengter etter nærhet og kjærlighet. Jeg må si det, selv om jeg må innrømmet at det lyder nokså tomt. Det er klart, det hadde vært hyggelig med en annen mark å more seg med. Men det er rart med det, jeg tenner bare ikke på marker. Jeg ser faktisk ikke forskjell på hanner og hunner. Jeg er i det hele tatt i tvil om det finnes hunnmarker og hannmarker, og om dette har noe å si. For meg har det ingenting å si, jeg er plagsomt sjenert. Jeg blir alltid lammet når jeg treffer andre marker, uansett hva de er for slags kjønn. Jeg vet ikke hva det kommer av, jeg blir bare helt urørlig. Derfor holder jeg meg helst for meg selv. Man kan si det slik, at livets bitre pille har gjort meg til en ensom ulv.
Riktignok har jeg mine markehistorier, ikke mange, men det var en gang jeg gjorde et forsøk, forsøkte et initiativ. Jeg drev og krøp rundt i jorden, og plutselig, følte jeg at det var en mark i nærheten. Vi marker kan jo verken se eller høre, men vi er ganske flinke til å føle vibrasjoner i jorden, og nå følte jeg slike vibrasjoner. – Dette er min sjanse, tenkte jeg, og krøp nærmere. Og joda, der var en mark, og jeg tenkte at nå skulle jeg gjøre det. Av en eller annen grunn ble jeg ikke nervøs og usikker som vanlig, jeg bestemte meg tvert i mot for å sjekke henne opp, eller ham. Jeg vet ikke om det var en hunn eller en hann, eller hva jeg er. Håhåhå! så tøff jeg følte meg, krøp litt sikksakkaktig, bort til ham eller henne, forsøkte noen småtriks, flørtet vilt, havnet på siden og var klar for den avgjørende replikk. Nå skulle jeg få ham til å smelte fullstendig, eller henne… [Forsøker å snakke] Det var bare å få ordene ut. [Prøver igjen] Det er virkelig håpløst.
[Marken kryper sammen. Det kommer et høytidelig tidsaspekt, gjerne frøken ur, gjennom høytalere, et hjerte som banker, eller en klokke som tikker. Kanskje en film av en mark i bakgrunnen. I hvert fall går tid. Langsomt våkner marken opp igjen.]
Så nå sitter jeg her, på mine gamle dager. Det vil ikke si mer enn et par uker, vi marker lever jo ikke så særlig lenge. Til gjengjeld er vi forferdelig dårlig til å holde rede på tiden. Dager og netter går bestandig i surr, og når vi skal forsøke å sette datoer på døgn, så er det plent umulig å få tallene inn i den knøttlille hjernen vår. Når jeg forsøker å se tilbake på mitt liv og hva som har skjedd, så husker ikke et kvidder. Jeg har ikke peiling på hvor lenge jeg har levd. Jeg har bare en vag fornemmelse av å være gammel, for kroppen er ikke hva den var. Jord som jeg tidligere bare fosset frem i, er nå en direkte hindring for min bevegelsesfrihet. Og så så treg i reaksjonene jeg har blitt! Det er ikke måte på. Der jeg tidligere straks skjønte her var en stein, når jeg krasjet med én, blir jeg nå liggende å støte og støte før jeg skjønner hva som foregår. Ofte skjønne jeg ikke hva som foregår heller. Jeg må bare innse at det går mot slutten. Det var mye jeg skulle gjort, men jeg føler oppriktig talt at jeg fikk en skjev start. Du er totalt uten innflytelse som mark.
Men, men, you win you loose. Når jeg først skulle bli mark, så har jeg ikke hatt det så aller verst. Det er visse ting som jeg kan minnes med glede, jeg klarer riktignok ikke å huske hva det var, men jeg har liksom fornemmelsen av gøy liksom, at det har vært gøy, tross alt. Jeg er glad i mitt liv.
Det er bare en ting jeg aldri kan tilgi, som jeg alltid vil være bitter over. Det er dette at vi får bare én sjanse, det er bare ett liv på hver, og så skulle det bli som mark! Det var en gedigen skuffelse, det var fordømt, det var utgjort. Ett liv, og så ble det mark, det er det verste.
Originalt for studentradioen Høst’98
Omskrevet Høst’00
Pusset på siden, og ferdig mars’2001
Helt grei humor 