Humorfestivalen 2012

Jeg fikk verken varslet eller skrevet om Den store norske humorfestivalen særlig bra. Jeg kan kompensere for det siste nå.

Årets humorfestival kom på et tidspunkt der det var for travelt for meg. Jeg har lange dager i min vanlige jobb, og tiden fra denne jobben sluttet til festivalprogrammet strakk ikke til for meg til å få gjort det jeg også skulle ha gjort. Slike øyeblikk misunner jeg litt de som er humorister på heltid, de som kan la festivalstemningen synke inn, feste godt om nettene og sove godt om dagene.

Jeg rakk så vidt å stikke innom åpningsfesten på Stills i Stavanger, jeg rakk ikke engang å få meg noen av åpningshowene, det var bare litt velkomstmat og velkomstdrinker, før det var toget hjem igjen klokken 2337. Neste tog gikk 0114, det er for sent når det er jobb tidlig neste dag, og det også er andre ting å gjøre. Torsdagen rakk jeg ikke et eneste show. Jeg måtte forberede mitt eget, og pakke litt til Bergensturen jeg er på nå. Fredagen opptrådte jeg på Sandnes Brygge, og det er det denne posten først og fremst skal handle om.

Det var egentlig ikke noen forskjell mellom dette showet og en vanlig Stand up klubb. Det var fem komikere, en av dem konferansier, en av dem headliner, og så en på 15 og to på 10 minutter. Det var litt ukjente navn, ikke med det at komikerne ikke var berømte nok, men i det at navnene ikke var så annonsert. «Stand up på Sandnes brygge» stod det, de fleste steder. I konkurranse med alt det andre festivalprogrammet ble det med det kanskje litt vanskelig å trekke folk.

Kanskje. Jeg er godt fornøyd med jobben Stand up Stavanger og særlig Chi chi Ton gjør, ingen skal høre meg klage på dem. Det er lettere å kritisere, enn å gjøre noe selv. Og akkurat det der med å trykke opp plakater og få dem hengt opp, få sendt melding til alle aviser og annonsert på alle mulige nettsider, det er en ordentlig møkkajobb jeg er veldig glad noen tar på seg.

Saken er uansett at det var litt glissent blant publikum denne fredagskvelden. Det var synd, for det var en sjeldent bra line up som hadde sjeldent bra levering. Jeg og Arnt Finæsse hadde 10 minutter hver, Lars Berrum hadde 15, Roar Brekke var headliner og Ørjan Burøe konferansier. Lars Berrum har kvaliteter til selv å være headliner, det har han vært flere ganger, og jeg pleier gjerne være mellomkomikeren på 10 minutter.

Jeg var første mann ut og hadde som vanlig helt nytt manuskript. I travelheten i uken før hadde jeg aldri tid til å skrive det skikkelig ned, det eksisterte helst i hodet mitt, hvor jeg hadde tenkt det ut frem og tilbake til jobb. Det satt som et skudd. Publikum var helt med fra første vink, og fylte pausene med latter slik de skal. Jeg er en etterrettelig komiker, og vil gjerne gjøre oppmerksom på at en av hovedvitsene, det nye ordet Hødd, det er inspirert av en Facebookmelding fra min venn og kollega Christopher «Doffedutten» Dedekam Scheldrup, rett etter at Hødd hadde slått Brann. I kommentarfeltet til meldingen utviklet det seg noen nye betydninger av ordet, og så tok jeg det videre derfra. Det gikk rett hjem.

Etter meg var det Lars Berrum. Det var et nytt bekjentskap for meg. Jeg hørte navnet hans da Sven Rusdal nevnte at han skulle toppe plakaten på Rick’s, at han med det hadde gjort kometkarriere. Jeg sjekket ham så vidt opp på Youtube, en kraftig og insisterende vits som parodi på Leif Justers «Pølsemaker». Etter dette vil «ta den helt ut» virke litt slapt for de fleste andre. Nå på fredag fikk jeg sett ham live, og med sitt eget materiale. Jeg syntes det var kjempebra. Han har en helt egen måte å gjøre komedie på, han har et stort register av bevegelser og stemme, uten at han blir krakilsk eller ser ut som han vil demonstrere at han er i toppform, han kan bare ta et hvilket som helst emne, og snakke så energisk og insisterende at det ender opp med å bli morsomt. Jeg likte veldig godt sånn han snakket om høsten, for eksempel, og hvordan vi koser oss om høsten. Han går way beyond spørsmålet «Hva er det han driver med». Sykepleiervitsene hans er regelrett morsomme, levert av hvem som helst. Han er et veldig talent og herlig krydder i miljøet, hvor det alltid vil være fare for at det blir samme type vitser i samme type levering. Lars Berrum skiller seg ut. «Av og til håper jeg publikum ikke ler», sa han før showet. Etter å ha sett ham, skjønte jeg hva han mente.

Arnt Finesse var en helt annen type. Hans kort var å gå ut i det ekstreme. Han etablerte seg med en gang som en som ikke har grenser overhodet, som ingen setning er trygg for. Han leverer rolig, kynisk og arrogant, som om han driter i hvordan han blir oppfattet. Han har et utseende og en fremtoning som også bygger opp under dette. Vitsene hans gikk typisk på overgrep og incest, der barnet – han selv – var overgriperen. Ingenting syntes hellig. Det er mye å spille videre på her. Du får publikum til å sitte på en spesiell måte helt fremme på stolen, mange i ubehag, når man ikke vet hva som kan komme, og hva komikeren er i stand til å si der fremme på scenen. Da er det godt å ha noe som det er litt skikkelig trøkk i, noe som virkelig røsker opp, og ikke bare på ny og på ny egne overgrep mot egne familiemedlemmer og lærere. Et ekstra lite poeng jeg la merke til, er at han holdt igjen når han fortalte en gjennomrasistisk og gjennompornografisk vits om det han kalte Rom-folket. Når man etablerer seg som en som ikke vil være politisk korrekt, kunne man kanskje kjøre linjen ut og bruke det tidligere og kanskje belastende begrepet Sigøynere, i hvert fall kommentere hvorfor man velger å snakke som man gjør.

Roar Brekke er en stand up komiker nær sagt i sin reneste form. Han gjør tingene så korrekt at det nesten blir et problem for ham. Han passer til alle typer fester og julebord. Det er enkle vitser om tema alle kan kjenne seg igjen i, de er morsomt levert med god kroppskontroll, svært god mimikk og perfekt timing. Han har også vanligvis en fin blanding av gammelt og nytt, og leverer det gamle på en måte som gjør at det virker nytt og friskt. På Sandnes på fredag var han i storform. Jeg lo høyt for meg selv av gjespevitsen, allerede da jeg skjønte at den kom. Det var enda en gang morsomt hvordan gamle folk nikker til alle de kjenner, og ikke kjenner, og telefonstolper, etter hvert som de blir eldre. Og den nye, lange og forseggjorte vitsen om gamle ferieturer i bil til Sverige, den kommer til å bli en slager i mange, mange show fremover. Roar Brekke toppet en god kveld.

Alt sammen var ledet av Ørjan Burøe som denne kvelden hadde en enkel jobb. Selv om de var litt få, var publikum veldig med, og Ørjan Burøe hadde heller ingen komiker han måtte redde dagen for. Han kunne briljere for seg selv i mellomstikkene, og gjorde det. Det er mye lettere å gå på scenen, særlig som første mann, når konferansieren har hatt skikkelig latter.

Det ble rett og slett en kjempekveld. Min mor og en av mine mange søstre var der. De er antagelig ikke et representativt utvalg, men de likte det veldig godt, og det til tross for at de fikk gjennomgå fra mange av komikerne. De hadde også satt seg på første benk.

Legg igjen en kommentar

Filed under Stand up

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s