Kanskje komikere skulle dele ut fredsprisen?

Siden 2009 da Obama fikk prisen har det sett ut som fredsprisen er noe fredspriskomiteen helst vil kvitte seg med. Den gang så det ut som fredsprisen ble delt ut til ære for fredsprisutdelerne, der premien var å få møte og spise middag med Barack Obama, den tidens suverent største kjendis og supermann. Så fulgte et år der de følte de måtte gi den til en anonym fredsforkjemper i et mer eller mindre undertrykkende regime. For eksempel en kineser, dem finnes det mange av.

Dette var greit nok. Hele verden lever godt med at kineserne driver på med sitt, så lenge de produserer varene vi vil ha uten at vi trenger å betale noe særlig for det. Vi kan også være i mot det kinesiske regimet, når det passer seg sånn, og gi en fredspris til noen som prøver å kjempe i mot det, hvem det nå er, og hva det nå er han eller hun ønsker å oppnå i stedet. Vi samler det i sekken «Demokrati og menneskerettigheter», og kaller det fine greier.

Dessverre syntes ikke kineserne selv dette var fine greier. De har aldri hatt verken demokrati eller menneskerettigheter, og synes ikke noe om at resten av verden skal komme og fortelle dem at dette er bedre enn det kinesiske systemet. De valgte som man vet å boikotte hele Norge. Det har gitt seg dramatiske utslag, som at Aleksander Rybak eller en annen kulturpersonlighet av samme kaliber ikke har kunnet reise til Kina og spille fiolin. Vi er egentlig ganske oppgitt over kineserne, som ikke forstår at demokrati og menneskerettigheter er noe veldig bra, og at Nobels fredspris ikke har noe med den norske stat og norsk politikk å gjøre, selv om vi er veldig opptatt av at det er vi som deler den ut og at verdens øyne er rettet mot oss og at dette sier noe om Norge som fredsnasjon, og det stort sett er tidligere norske politikere som sitter i komiteen. Men kineserne forbeholder seg retten til selv å velge hva de blir provosert av, og hva de skal gjøre med provokasjonen. Så de fortsetter å boikotte oss, irriterende lenge. Ikke engang Jonas Gahr Støre rakk å reparere denne konflikten før han nå ble begravd som helseminister.

Året etter valgte Jagland & Co å gi fredsprisen til det tryggeste som finnes: En bunsj afrikanske kvinner. Det er det ingen som noen gang vil protestere mot, annet enn afrikanere, kanskje, men hvem bryr seg om dem, og hva i himmelens land har det å bety om vi blir boikottet av et land i Afrika! Afrikanske kvinner ser også fint ut på statistikkene for ettertiden, der det ellers er pene, hvite menn fra vest som pleier å vinne fredspris. Med afrikanske kvinner får man både andre farger og andre kjønn på en gang.

Men man kan ikke holde på å gi prisen til afrikanske kvinner alltid, selv om komiteen de siste årene har gjort et redelig forsøk. Noe av poenget er jo at det skal være variasjon.

Så i år gav man altså prisen til EU. Og Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti må passe seg for ikke å bli Kina, sånn som ryggmargsrefleksen der går mot boikott. Og man skriker opp om at timingen er dårlig, når EU er i krise, og man må tenke om det er ett eller to år siden EU eller EU-land sist var i krig.Vi får se nå om EU slår rekorden til Obama om å være den fredsprisvinneren som raskesst går til krig etter å ha vunnet fredsprisen.

Dette er bare de tre-fire siste års vinnere. Går man lenger tilbake, ser man at tendensen har vært klar lenge. Man vil bare gi prisen til noen som ikke ligner for mye på andre som nettopp har fått den. Man vil arrangere konserten og spise middagen, uten å få så mange problemer med det. Man vil markere seg litt, uten å måtte ta noen konsekvenser av markeringen. Det er derfor komiteen var så fristende for Carl I. Hagen. Tenk: komiteen gjør feilene, andre får problemene. Din rolle er å uttale deg litt svulstig, og ellers spise middag og være med på fest.

For å si det rett ut høres det ut som en jobb for en komiker. Hele fredsprisen har jo utviklet seg til en spøk. Det ble overtydelig i 2007, da Al Gore fikk prisen, men har blitt bekeftet omtrent hvert år siden. Vi komikere kan få til mye morsommere spøker, og kan uttale oss svulstig mer elegant enn Jagland. Da kunne fredsprisen også blitt litt mer lokal, sånn at ikke hele verden fikk se tabbene vi gjør. Det kan se ut som Nobel gav oss oppgaven å dele ut fredsprisen for å skade Norge. Han ler nok godt i graven, der han snurrer seg rundt.

Reklame

Godt valg

Det er litt av hvert å gripe fatt i ved årets valg. Det skulle være det store Valget, der det norske folk samlet seg om de demokratiske verdier som ble angrepet den 22. juli, og viste for hele verden at slike hendelser ikke endrer altfor mye på valgdeltakelsen. Den blir som før, og det er kanskje like greit.

Det ble også forsøkt en del eksperimenter ved årets valg. I min hjemkommune, Sandnes, ble det forsøkt med muligheten for å forhåndsstemme på internett. Man trengte bare bruke MinID, det samme påloggingssystemet som man bruker ved utfylling av selvangivelse, sjekking av skatten og forskjellige andre ting. Det førte til en økning i valgdeltakelsen på -0,9 prosent, eller det man like godt kunne kalle en nedgang. Valgdeltakelsen i Sandnes var mindre enn kommuner det er naturlig å sammenligne seg med, og mye mindre enn kommuner det er unaturlig å sammenligne med. Vår kommune trakk ned snittet for valgdeltakelsen i Rogaland. Og på grunn av en datafeil – slik gir alltid godt inntrykk når det er snakk om viktige ting som stemmegiving og skatteberegning – ble også tellingen av stemmene forsinket. Nabokommunen Gjesdal som bare tillot stemming på gamlemåten, hadde både større valgdeltakelse og fikk tellingen raskere ferdig. Sandnes utmerket seg vel ved å være eneste kommune i Rogaland som ikke hadde tall å presentere  til morgenavisene dagen etter.

I Stavanger ble det forsøkt et eksperiment med å la 16 årige stemme. Det er klart, det fører kanskje til mer politisk engasjerte 16 åringer. Det er ikke gitt apriori at dette er positivt. Lokalavisen Stavanger Aftenblad hadde vært på besøk i en av Stavanger-skolene og hørt hva 16-åringene tenker om politikk, og hva de synes om de forskjellige partiene. Her likte jeg spesielt godt han som var i tvil om han skulle stemme SV eller FRP. Det første partiet ønsket ingen lekser i skolen, det andre ingen nynorsk. Det er kanskje like greit å heller heve stemmerettsalderen til 20.

Fra resultatetene i valgene er det verdt å merke seg et ganske sprettent FRP i Rogaland. Både i Stavanger og Sandnes har de hoppet uten å sneie borti noen av partiene i mellom like bort til Arbeiderpartiet. Sandnes har lenge – for ikke å si alltid, hvem kan vel la være å huske Roald Bergsaker, og fantes det noen før ham? – vært styrt av Høyre. Etter et brakvalg skulle man gjerne tro at det skulle fortsette slik. Men det var altså før FRP fant frem til Arbeiderpartiet, og heller ønsket ordfører Stanley Wirak (flott navn) derfra, mot at FRP fikk varaordføreren, Pål Morten Borgli. Heldigvis har alle politikere vært samstemt på forhånd i at det er sak og ikke posisjoner som var viktig, ellers kunne man jo begynne å lure nå.

Eller hva, Mr. Snurre Supersprett personlig, Tore B. Kallevig, FRPs nye ordførerkandidat, som før valget forsikret at han skulle finlese alle forskrifter for å ha muilghet til å si ja til forespørsler, og la Stavanger bli en ja-kommune. Han har tydelig fulgt sine ord opp med handling, for han sa øyeblikkelig ja til en forespørsel fra AP, SV og Rødt om heller å samarbeide med dem, enn den borgerlige koalisjonen de som stemte på FRP kanskje hadde forventet partiet deres skulle havne.

Sandnes og Stavanger har imponert i etter valget å sette velgernes ønsker til side, for heller å la politikerne bli enige seg i mellom inne på kontorene sine. Kaken tar imidlertid Sand kommune i Ryfylke. Der satt på forhånd AP med makten, og de gjorde et brakvalg og gikk frem hele 16 prosentpoeng, ganske sannsynlig som svar fra velgerne om hva de mener om Ryfast. De andre partiene så imidlertid sitt snitt til å plassere både AP og velgerne deres trygt på sidelinjen. Med en stemmes overvekt er AP ute i kulden, og må pent finne seg i at en storkoalisjon av resten av partiene gjør opp seg i mellom hvordan tingene skal være.

Det er med andre ord ganske som det pleier.  Kanskje tar Snurre Supersprett, T. B. Kallevig 17-åringen litt for mye på ordet, og vil samarbeide med SV for å fjerne både lekser og nynorsk fra videregående. Det er jo ikke så farlig om man går litt på kryss og tvers i ideologiene, folk følger ikke så nøye med allikevel. Og før man får mulighet til å stemme direkte på Facebook, eller SMS eller noe så enkelt at man verken trenger papir, eller kode eller hode, så vil neppe valgdeltakelsen bli så mye høyere enn at valgkommentatorene fortsatt må diskutere hvorfor den er så lav.

Jeg gleder meg til 2013.