Category Archives: Sketsjer

I denne kategorien ligger det først og fremst gamle sketsjer jeg skrev fra tiden i studentteateret og i halvprofesjonelle grupper rundt det.

Den siste monolog

Dette er den siste monolog.

* * *

Den siste monolog

En monolog eller prolog av Eivind Salen

Tom scene. En person kommer ut, bukker og begynner.

Det vil ikke bli noen forestilling i dag, kjære publikum. Vi har funnet ut at det er overflødig. Samme hva vi finner på, så vil resultatet bli noe som er vist bedre før. Takk skal dere ha, for at dere likevel fant anledning til å komme. Dere kan nå gå hjem.

Dere sitter fremdeles, hva? Ja, det er klart, det er behagelig å sitte. Jeg skulle gjerne ha sittet selv, men her er det, som dere ser, ikke noen stol. Det kunne jo for så vidt blitt en bra forestilling, riktignok ikke særlig originalt, men jeg kunne sitter her på scenen og sett på dere. Sett når dere skuffet forlot plassene deres, fordi kveldens forestilling ikke blir noe av. Eller sett i stikk motsatt retning, det ville komme ut på ett. I stedet for at jeg sette sammen et eller annet middelmådig, er det bedre dere går gjennom det beste dere har sett noensinne, og tenker gjennom det på ny. Det vil dere ha større utbytte av. Særlig siden jeg ikke greier å sette sammen noe som helst.

Beklager. Det er ikke meningen å holde forestilling, den er avlyst, ugjenkallelig. Hva jeg har servert kan dog i rettferdighetens navn ikke kalles noen ordentlig forestilling, fanden vet hva det kan kalles, men nå skal jeg ikke begynne å snakke igjen… Det var alt, takk skal dere ha.

Det var da voldsomt til gjenstridig publikum. Nekter å innse at dette er slutt. Men det er slutt. Alt jeg har sagt er bare tull, det bare tull alt. Her er det ingen forestilling. Er det så vanskelig å få inn i hodet? Hvis det skal være slik, så kan jeg alltids stå her og snakke, så lenge det ikke forveksles med en forestilling. Det er det samme for meg, hva vil dere foretrekke? At jeg står her og tier stille, eller at jeg står her og snakker sprøyt? Sprøyt, ja? tenkte meg det. Så slipper dere å se noe uvant. Nei, takke meg til å holde kjeft, da er det en viss sjanse for at dere publikum tenker noe fornuftig. For eksempel om denne monologen er bra eller dårlig. Det er det første man tenker når man går på teater, er denne monologen, eller dette stykket, bra eller dårlig? Gi hva stykket handler om fanden og hans oldemor, men er stykket bra eller dårlig? Dernest tar dere for dere skuespilleren, er denne mon bra eller dårlig? Hvorfor… heisan! Fikk dere med dere det folkens? den fakten der? den var da ikke noe særlig? Nei, nå oppfører han seg nokså planløst, ikke særlig naturlig, og i den grad han er naturlig er han det ikke som karakteren, men som seg selv, og hvem har forresten sagt at skuespilleren skal opptre naturlig? Naturlighet har vi sett før.

Jeg vil nå holde kjeft. Har dere sett dette før? Tenker det, ja. Det er plent umulig å gjøre noe nytt. Jeg er bare så glad at jeg avlyste forestillingen i tide. Jeg skulle bare avlyst den på en mer overbevisende måte. Det er plakaten som er feilen, jeg skulle aldri ha hengt den opp, og skulle jeg likevel henge den opp, skulle jeg gjort det med et helt annet innhold. Avlyst, skulle det stått. Den og den dato vil det ikke bli vist noe som helst, burde det stått, det og det sted foregår ingenting klokken 2100. Bli hjemme. Stay home. Glem det. Forget it. Hold kjeft.

Nei, denne fordømte uvanen jeg har til å åpne kjeften. Jeg går i fella gang på gang, åpner munnen og så snakker jeg. Vås, vås, vås. Avlyst. Dere kan nå gå hjem, farvel, takk for i aften.

Nå vil jeg jo ikke akkurat holde dere medskyldige i at jeg står her og snakker, men dere sitter nå der. Det var bare det jeg ville ha sagt, dere ser på. Rare greier, at jeg står her og snakker er tilstrekkelig, plutselig er det en forestilling. Ja, ja, ja, jeg hører innvendingene, jeg hører innvendingene som min egen bukselomme, det har vi visst hele tiden. Og det har du også. Jada, jada, jada, det er sant det, jeg har ikke noe forsvar mot det.

Om ikke annet kan man si om meg, at jeg følger med i tiden. Jeg har forakt for mitt publikum. Jeg gir ganske enkelt blanke blaffen i dere. Det skjønner dere sikkert. Ellers kunne jeg aldri stått her og gjort som jeg gjør. Men det er jo den eneste løsningen også, nå som alt er gjort før, bedre før, og alle triks er brukt opp, skal man forsøke noe i våre dager må man forakte publikum, ikke sant? Ingen oppriktig sjel ville våge seg opp på en scene under slike forhold.

Nå som alle og enhver har gjennomskuet meg og min uredelige hensikt, kan jeg like godt forsøke å komme meg ut av dette her. Forsøke å finne en passende avslutning. Det er ikke lett, når hele forestillingen har gått ut på at den er slutt allerede. Avlyst. Ja, hvordan skal jeg komme meg ut av dette folkens? det er ikke et meget enkelt spørsmål. Jeg kan jo følge den foraktelige tonen, og gå av scenen med en gang, uten noe mer snakk om det, men det vil jeg ikke. Jeg vil gjerne avslutte litt skikkelig, siden begynnelsen var så tvilsom.

[Personen tenker, blir ferdig med tenkingen, og serverer denne historien.]

Døren var så stor at størrelsen alene gjorde det fristende å gå inn. På andre siden var det slik lykke, som ikke går an å forestille seg på denne siden. Han stod likevel ved døren og ventet, på en måte som minner om hvordan man står, når man står og nøler. Det var kanskje fordi døren stadig ble mindre, at han nølte slik. At døren stadig ble mindre gav avgjørelsen noe ugjenkallelig over seg. Gikk han inn, kunne døren fort bli så liten at han ikke kunne komme ut igjen. Dette ville riktignok ikke spille noen rolle, det var jo på den andre siden av døren han ville være.

– Nei, jeg skulle nok gått inn, tenker han, mens han ennå kan komme inn på en behagelig måte. – Kanskje jeg skal trenge meg inn, tenker han, mens døren fortsatt gjør dette mulig. – For sent, tenker han, før det egentlig er for sent, men døren er nå blitt så liten, at det å passere den ville representere både ubehag og ydmykelse.

Selv om det virker unødvendig, fortsetter døren stadig å bli mindre. Den er allerede mindre enn mannens pekefinger, men blir fortsatt mindre i samme tempo som før, som om den hadde et eksempel å statuere. Den skrumper inn over alle grenser, dens størrelse har kun matematisk betydning. Fysikken har ingenting å stille opp mot slike størrelser.

– Nei, jeg må absolutt inn, tenker mannen, åpner døren, og går inn.

Eivind Salen

Høst’00

Reklame

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjemonolog, Sketsjer

Dirigenten

I 1999 dannet jeg og Ingrid Weme en teatergruppe som den gang het Teaterskapet. Vi drev først og fremst med seriøst teater, det vil si vi spilte hele forestillinger med stykker av kjente dramatikere som Pinter og Tsjekov. Men vi drev også med moroteater, korte innslag og sketsjer jeg for det meste skrev selv.

* * *

Dirigenten

En kort monolog av Eivind Salen

Rekvisitter:     En stol

En dirigent kommer inn på scenen. Han bukker, slår an takten og begynner å dirigere som om publikum var orkesteret. Dette fortsetter. Det er ikke avgjørende om publikum på noen måte lar seg dirigere, eller om de bare sitter uforstående. Dirigenten skal uansett holde på en stund. Etterhvert kommer det frem at han lar seg forstyrre av et eller annet bak ham. Forstyrrelsen øker, til spillet må holde opp.

 

[Til den urolige] Er det mulig å sitte i ro?

[Dirigenten tar til med å dirigere igjen, ny uro. Dirigenten snur seg og ser sint på den urolige.] Jeg er dirigenten. [Ny spilling, ny uro]

[Til publikum] Jeg beklager dette. [Til den urolige] Du må være så snill å forlate lokalet. Jeg kan ikke dirigere under disse forholdene. [Til publikum] Jeg beklager. [Snur seg mot den urolige, og ser til at han kommer seg ut]

Jeg beklager disse avbruddene. [Skal til å begynne å dirigere, klarer det ikke, det er noe som ikke stemmer. Stopper, roper] Du der ute, kom inn igjen! [Han kommer inn] Er du klar over hva du har gjort? Jeg har ansvar for alle disse her, alle de du ser der ute. Jeg skal dirigere dem. Nå er stemningen helt ødelagt. Jeg klarer det ikke lenger. Det går ikke. [viser at han ikke klarer det] Ser du? Stemningen er helt ødelagt. [setter seg på en stol] Tåpelige forslag vil vi ha oss frabedt.

Hva sa du? Er du sinnssyk? Er du klar over hvor krevende det er å holde kontrollen over så mange mennesker? Det går ikke. Nei, jeg sa at det ikke går. Det trengs øvelse, det trengs talent. Hva er det du driver med? Du rører ikke taktstokken! [Han rører åpenbart taktstokken, og ikke nok med det, han begynner å dirigere publikum mens dirigenten sitter og ser på. Underveis kommer dirigenten med en lyd, slik at den urolige må snu seg og stirre dirigenten til rette, før han fortsetter dirigeringen. Dirigenten er utilpass med situasjonen, og klarer ikke å holde seg rolig. Til slutt går han fysisk til angrep, og tar taktstokken fra den urolige og knekker den]

Jeg har mange flere taktstokker hjemme. Hva er det du står og smiler etter? Hvem som helst kan dirigere en førsteklasses flokk folk som det der, det er å øve dem opp som er kunsten. Stå ikke der og smil, det irriterer meg. Jaså? Du setter deg ned på den eneste stolen som er her inne, hva?

[Dirigenten går rundt, utilpass]

Du må gå. Hører du jeg sier, du må gå. Du kan ikke være her inne. Det er jeg som er dirigenten. Det er jeg som…

[Den urolige går, dirigenten går og setter seg på stolen. Utilpass. Går etter den urolige, ombestemmer seg, men går etter ham likevel.]

Kom tilbake! [henter ham] Nå må vi få en slutt på dette. Jeg kan selvfølgelig ikke godta at du kommer inn hit, og oppfører deg som om dirigenten var en annen enn jeg. Det er jeg som er dirigenten, la det være helt klart. Hva du skal gjøre? Du skal stille deg der midt på gulvet, så klart. Der kan du stå helt i ro, i alles påsyn. Stå i ro. Nå skal vi alle se på deg. Hvordan føles det å være i brennpunktet, hm? Du nekter å svare på det? Stå stille, vi er ikke ferdige med deg. Vi er på langt nær ferdige med deg.

[Setter seg og ser på ham fra stolen. Reiser seg, ser på ham, går rundt ham, mønstrer ham] Hvem er du? Hva gjør du her? Hvorfor kom du? Hva vil du? Hvorfor står du bare der og smiler når jeg snakker til deg? Hold opp med det!

[Til publikum] Hva tror dere? Hvem er denne mannen? Hva gjør han her? Hvorfor er han med? Hva vil han? Hvorfor står han bare der og smiler av oss? Eller hva det nå er han holder på med? [Til den urolige] Stå i ro!

[Til den urolige] Hva sa du? Nå får du snakke høyt og tydelig så folk hører deg, nå har jeg fått nok av maskespillet ditt. Klart det er maskespill, jeg kaller det hva jeg vil. Snakk nå, la oss se hva som bor i deg.  Så du nekter? Du tror du kan komme og overta her, uten å kjempe for det? Der får du tro om igjen. Det er jeg som har kontrollen. Smil ikke av det. Stå stille! Hvor skal du? [Den urolige går bare stille rundt på scenen] Taktstokken er brukket, du får ikke låne noen ny. Du kan ikke bruke en brukket taktstokk. Du kan ikke dirigere meg. Du kan ikke tvinge meg til å sitte [Setter seg]. Jeg snakker akkurat når det passer meg, det er ikke… [tier] Hva vil du? [flytter stolen, bærer den ut, kommer inn igjen. Stiller seg på midten av gulvet. Gjør bevegelser som etter instruksjoner]

 

Hm? Jeg bestemmer selv hva jeg skal si. Jeg bestemmer alt jeg gjør og alt som skjer. Jeg er dirigenten. [Tar dirigentpinnene, begynner å dirigere som i innledningen]

 

                                   *          Slutt                *

Eivind Salen

vår 2004

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjer

Tre skjebner

Dette er en helt merkelig sketsj som rett nok er skrevet etter inspirasjon fra skrivekurset vi hadde med studentteateret immauturus. Det var en der som beskrev en ide, som jeg her satte inn i noe absolutt helt annet. Det er også tjukt av inspirasjon av russiske romaner jeg leste og leser, særlig Nikolai Gogol, og hans birøktere. Til slutt er det hentet virkemidler fra teatersport, som jeg drev mye med den gang.

Jeg tror sketsjen er fremført en gang.

* * *

Tre skjebner

En sketsj av Eivind Salen

Medvirkende:             Forteller

Birøkter Knut Pedersen

Ant-antropolog Mia Maur

Alfred MP

Setting:

Forteller sitter på en stol og leser som fra en fortelling. Skuespillerne dramatiserer, én og én. Alt blir mimet.

Knut Pedersen

Forteller:         Dette er Knut Pedersen. Knut Pedersen er 38 år, og har trukket seg tilbake.

Man kan si han forsøkte, forsøkte igjen, og hadde mislykkes to ganger. Det er – i følge Knut Pedersen – bare en ting en hederlig mann kan gjøre når han har trukket seg tilbake, og det er hva Knut Pedersen gjør nå. [Pause] Dessverre er det ikke mye man vet om Birøkting i våre dager, det er en gentlemansgeskjeft  gentlemen på 17- og 1800-tallet kunne drive med, og samtale om, rundt selskapsbordene, velfylt med Cognac og søte cookies, før de etterpå målte krefter i et ærlig slag Whist. Birøkter Knut Pedersen vet verken noe om birøkting eller om selskap velfylt med cognag og søte cookies, whist kan han ikke. Birøkter Knut Pedersen er livredd bier. Han frykter han er allergisk mot dem, han frykter at om han blir stukket, vil noe ukjent, uventet skje med ham. Knut Pedersen visste hva han måtte gjøre, han måtte satse på fantasibier. Forrige år produserte Knut Pedersen 120 kilo fantasihonning, året før der 80 kilo. Trenden er klart stigende, samtidig som kvaliteten bare blir bedre og bedre. Fantasien er søt, mild, men samtidig har den denne kvasse, karakteristiske brodden som skiller honning fra andre søtsaker – førsteklasses! Å, som han frydet seg, Knut Pedersen, når han tenkte på dette. Han lekte med tallene, summerte, subtraherte, moret seg og multipliserte, han var heller ikke fremmed for tanken om å dividere. Knut Pedersen foretok alle mulige regneoperasjoner, stadig vekk. Etterhvert hadde han grublet såpass mye at grensen mellom fantasi og virkelighet forsvant, den var ikke mer. Han opprettet sine egne omgivelser, med velstående lorder, og vakre, men uoppnåelige, ladyer. Knut Pedersen var hjertelig velkommen i slike miljøer, han hadde denne sjeldne evnen at han kunne prate forretninger i selskapslivet, og selskapsliv i forretninger. For Knut Pedersen kom dette ut på ett, livet var forretninger, livet var fornøyelser, livet var birøkt. Derfor falt det ham helt naturlig å bringe samtalen inn på birøkt, samme hva som foregikk rundt ham, som her, under et slag fantasiwhist, hvor Knut Pedersen, liksom i forbifarten, mens han elegant lar hjerterknekt passere og spiller en liten, lanserer forslaget om å starte en form for fantasibieaksjekompani, med sameie i bikubene, stor produksjon og lave kostnader. Fantasigentlemennene lot seg forbause, både av det uventede forslaget, og ikke minst av at Knut Pedersen lot hjerterknekt passere og spilte en liten. Oliver Tinklebury, en fantasigentleman med lyserøde bakkenbarter og blankpusset monokkel, innvendte mot forslaget at for en ekte gentleman var faget langt viktigere enn fortjenesten, og at det eneste som telte var å produsere utmerket honning. Knut Pedersen hørte hva Mr. Tinklebury sa, og fortrakk ikke en mine i det hjerter på ny med spilt, denne gang kom hjerterdame ut til høyre for Knut.

– Vi får se, sa han, og smalt kongen i bordet. Resten av stikkene stod.

Denne og lignende historier går det gjetord om i hans fantasiverden, en fantasiverden som kan sammenfattes i et enkelt ord: birøkt. Alt annet som foregikk i fantasien og i virkeligheten kom øyeblikkelig i skyggen av hovedgeskjeften. Når han likevel deltok i de fantasifulle sammenkomster som tid om annen ble arrangert, var det kun for av frykt for å falle ut av det gode selskap, og dermed potensielt gå glipp av en fantasistisk handel. Knut Pedersen levde altså et liv, i fullstendig harmoni med sine drømmer, mål og lengsler. Som alt sammen var: Bier, bier, bier.

[Knut Pedersern ser på biene. Peker på én, med den ene hånda, så en annen med den andre. De to hendene går ukontrollert, etter som hvor biene flyr. Etterhvert flyr de mot hverandre, som i et romantisk kyss, pekefingrene møtes. Knut Pedersen smiler et øyeblikk, før biene stikker. Knut Pedersen skriker av smerte, og begynner å løpe og gjøre raske ting. Fingrene sitter fast. Knut Pedersen er desperat, gjør desperate handlinger, har også smerter, inntil han går i frys bak på scenen.]

Mia Maur

Forteller:         Dette er Mia Maur. Mia Maur er 31 år, og har valgt å bruke mesteparten av sitt

liv på det som interesserer henne mest. Hun er av de heldige, som har fått gjort jobb ut av hobbyen sin, men samtidig en av de uheldige hvor hobbyen har forvokst seg abnormt, det vil si helt sinnssykt. Mia Maur er ant-antropolog, og har tatt med seg jobben hjem en gang for alle. [Pause] I våre dager er vi opptatt av det som ligger opp i dagen, at de bygger tue, at de har seks ben, at noen er soldater, noen arbeidere. For Mia Maur er maurene mye mer, de er kompliserte strukturer som lever i differensierte samfunn – akkurat som oss mennesker, vil mange si. Mia Maur sier ikke sånt, simpelthen fordi sammenligningen ikke faller henne inn. Hun har formulert en oppgave hun har skrevet ned i en setning på 23 ord:

– Hva om mauren sluttet å bygge på instinkt, men brukte noe av tiden på å utvikle nye arbeidsplaner for en mer effektiv tue?

At setningen er krøkkete formulert, og lett skulle kunne uttrykkes i langt færre ord, kanskje til og med uten bruk av leddsetning, er henne revnende likegyldig. Setningens underliggende meningsinnhold står tindrende klart for henne, deri ligger en oppgave, og den har Mia Maur gjort til sin egen. Straks oppgaven dukket opp i hodet hennes – endog før den var ferdig formulert – gikk hun i gang. I stedet for barnåler gav hun maurene tannpirkere og fyrstikker å arbeide med, resultatet var at maurene sluttet å arbeide og heller rev hverandre i filler. Hun drysset store mengder barnåler over et ganske lite område, for å se om maurene likevel laget tue, noe de gjorde, hun forsøkte den motsatte ytterlighet og la noen ganske få barnnåler over et enormt område; maurene samlet dem sammen. Hun forsøkte å male barnålene i forskjellige farger, for å utforske maurenes estetiske sans. Resultatet ble forferdelig, maurenes fargekonstellasjoner var grelle og planløse, man fikk vondt i hodet av å se på det. Enhver innfallsvinkel ble forsøkt, enhver metode undersøkt, og etterhvert var altforsøkt. Motgangen og tilbakeslagene gjorde Mia noe nedtrykt, men det knakk henne ikke. Hun fortsetter arbeidet den dag i dag. Nye, idérike, innfallsvinkler. Hun forsøker å tenne på tuene med jevne mellomrom. Ser hun en maur som utviser store lederegenskaper, kidnapper hun denne, og plasserer den i en egen monter med andre ledermaur, i håp om at de skal klare å lage den utopiske tue. Samtidig vil hun se hvordan maurene klarer seg uten ledere, og de klarer seg forbausende bra. Hun setter sin lit til lederne, men de oppfører seg som om de var ganske vanlige maur, og samler alle barnålene de kan finne i en tue. Deretter river de hverandre i filler.

Det er det som provoserer Mia Maur så grundig. Samme hva ugagn hun produserer for dem, fortsetter maurene i samme spor. Av og til blir Mia Maur så frustrert at hun knytter nevene. Av og til så mismodig at hun drømmer, om maur, maur, maur.

[Mia Maur driver tålmodig på med et eller annet maurarbeid. Hun flytter for

eksempel maurene oppi en monter, men maurene kryper ut, og hun må sette den inn igjen og igjen og igjen. Til slutt holder ikke Mia Maur ut mer, og løper av gårde. Løper rundt på scenen, helt vill, før hun også løper bak og går i frys.]

Alfred MP

Forteller:         Dette er Alfred MP. Alfred MP er 26 år, og har brukt tiden effektivt. Han har

lært seg sin profesjon til fullkommenhet, han er en kunstner i sitt håndverk. Talentet er ubestridelig, viljen til foredling utvilsom, og det er uansett for sent for ham å mislykkes.

[Pause]

Alfred:                        [Står liksom med to krukker, den ene med en bie, den andre med

en maur] Jeg skal i dag gi en demonstrasjon over hvor langt kirurgien har utviklet seg, hvilket fantastisk maskineri vi har å arbeide med. Jeg har med meg en maur og en bie. Jeg har til hensikt å operere bort vingene på bien, og sy dem sammen på mauren. [Han skur opp lokket til krukken med bien, bien flyr ut. Han står et øyeblikk og vurderer situasjonen, tar så frem en sprayboks, sprayer, bien faller på gulvet, han ser på den, tar den opp] Håpet er at mauren, når den er iført vinger, skal kunne fly omkring som en annen bie. Med mikroskop og genteknologi, er dette sikkert forsøkt allerede, det vet jeg faktisk ikke, men hittil har ingen gjort det med skalpell, nål og tråd, kirurgiske innretninger, de samme innretninger vi bruker når vi syr sammen hjertet ditt.

[Tar frem en sprøyte, stikker i vepsen, skjærer av vingene. Legger vepsen i glasset] Her er vingene, nå skal jeg sy dem sammen på denne mauren. [Han forsøker å ta mauren ut, glasset er for lite til at han får hånden inn. Han forsøker å banke den ut, holder glasset opp ned og slår på bunnen. Til slutt tar han frem en pinsett, og tar mauren ut med den. Han begynner så arbeidet med å sy på vingene. Først er det bedøvelse, så må han vente litt til bedøvelsen virker. Han begynner å skjære, men må ganske fort frem med et slags forstørrelsesglass han fester til øyet. Han jobber meget ømfintlig. Så er han ferdig] Nå gjenstår å se om mauren klarer å fly. Jeg ser forteller er like spent som jeg, men det er bare et ansiktsutrykk. Innvendig er han fullstendig kald. Kom igjen, lille maur, fly! Tenk om eksperimentet blir vellykket. Fantasi og virkelighet vil gå hånd i hånd. En levende bie, uten vinger, er ufarlig, lett å holde styr på, den vil ikke fly omkring helt uberegnelig. Fly, fly, fly! Tenk hvilke mirakler en flygende maur kan utrette. Den kan lage tuer hvor som helst, når som helst, og av hvilke materiale som helst. Potensialet er ubegrenset. Etterpå, hvis dette blir en suksess, skal jeg forske på muligheten for å operere inn intelligens. Kanskje vil jeg da åpne for bruk av genteknologi, jeg vet ikke. Der! Der beveger mauren seg!  Den bedøvende virkningen har gitt seg, mauren er snart ved sine fulle fem! Vil den merke at den har vinger? Vil den merke at den kan fly! Jeg tror det, jeg tror den vil klare det. Nå er det like før den letter! Fly da, fly kjære maur!

Forteller:         Det ser ut til at også Alfred MP har gått i frys. Jeg vet ikke hva det har å si for

eksperimentet hans. Jeg vet i det hele tatt lite om denne Alfred MP, hans bakgrunn er meget uklar. Har han i det hele tatt fått med seg at visse typer maur har vinger i perioder? Det er spekulert meget mye i hans initialer, de dristigste går på at MP står for Maur Pedersen, hvilket skulle tilsi at han er sønn av Mia Maur og Knut Pedersen. Det vil forklare mye, både om Alfred selv, og ikke minst om Mia og Knut, som vi ikke vet hvordan det gikk med etter at vi forlot dem i frys. Hvem kan ikke la være å forestille seg, hvordan Knut, vill av smerte, løp og løp, ut av huset, ut på gaten, og der, traff, Mia Maur, like løpende, like vill, like håpløst fortapt i sin lidenskap for små vesener, insekt, som bortsett fra sin størrelse, ligner meget på oss mennesker, særlig i måten de organiserer sine samfunn. Ryddig, strukturert og velordnet, hver og én kjenner sin plass og sin oppgave. Hvem annet kan man forvente, enn at Mia og Knut, vilt løpende og skrikende, når de møtes, vil legge merke til hverandre? Kanskje vil de, synlig brydd, tie stille. I så fall, i den pinlige stillheten som erfaringsmessig vil utvikle seg, når to mennesker som ikke kjenner hverandre så godt tier stille etter å ha sprunget rundt og skreket, hvordan skulle den ene da kunne la være å bryte stillheten – og si noe?

[Forteller går også i frys]

Eivind Salen

Feb’2000-Jul’2000

Puss mars’2001

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjer

Monolog for tuba

Dette er den av instrumentmonologene som jeg er mest fornøyd med.

* * *

Monolog for Tuba

En monolog av Eivind Salen

 

[En person kommer inn med en tuba. Starter]

 

Jeg er ikke så flink til å… Jeg er ikke så flink til å… jeg er ikke så flink til å… uttrykke meg i ord. Det gjelder spesielt… jeg.. Kan vi begynne på ny?

Altså… For å si det enkelt… Jeg har en tuba. Og den… Jeg er som sagt…

Tubaen er mitt instrument. Med den kan jeg… nei, det kan jeg jo ikke… men, det… det… jeg er glad jeg har tubaen, for å si det sånn… Jeg er glad jeg har tubaen, fordi… fordi… Nok snakk, la oss…

Jeg har altså laget en melodi… som… jeg har prøvd. Jeg har altså prøvd, jeg har prøvd å… prøvd å… jeg har… jeg vil si jeg har… jeg har… jeg har… jeg sier det rett ut jeg har… en – to – tre – jeg!.. Jeg! Jeg! Denne melodien har jeg! lag—et… fordi… fordi…  fordi… jeg har laget denne melodien… som jeg sa.

Og…

Og…

Og nå…

Nei. Hvordan skal jeg få sagt det… Det er ikke alt som… av og til må… det er ikke alltid… Rett på sak. Jeg er glad jeg har tubaen. Og nå… nå… en – to – tre – nå!

Å…

Jeg vet ikke… kanskje… det er mye… når man… altså…av og til… det hender… jeg har… mange ganger… jeg har ikke… jeg kan ikke… jeg har… jeg kan… altså… for å si det sånn… det enkleste er… jeg… en – to – tre!

Kan vi ikke bare… kan vi… kan vi ikke bare…  bare… for å si det sånn… bare… snakke… rett ut… rett fra… rett fra… rett fra leveren… uten… uten… uten… kan vi… kan vi ikke… bare… bare… si det sånn, at… at… eller… det er jo… jeg kan jo…

La oss begynne. Jeg må bare si… jeg må bare si… jeg må bare si… en – to – tre…

[skal til å blåse]

Jeg må bare si… først…

[skal til å blåse]

[skal til å blåse]

Dette betyr…. betyr… betyr… b—…. b—… t—…. b-d-t-k—… …

Det går ikke… det går ikke… det går ikke… jeg må… jeg må… det…

[Han legger tubaen fra seg. Tusler ut.]

 

Eivind Salen

Mar’2002

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjemonolog, Sketsjer

Monolog for piano

Forrige måned postet jeg monolog for fiolin. Denne gangen er det monolog for piano, en enda mer sær tekst.

* * *

Monolog for piano

En monolog av Eivind Salen

 

En velkledd person kommer inn på scenen, og setter seg myndig ved pianoet.

 

Pause

Jeg kan spille piano.

Pause

Jeg har vel spilt i — tre, fire, fem år, noe sånt. Jeg er ikke noen mesterpianist, men jeg kan spille akkorder.

Pause

Noter skjønner jeg meg ikke på.

Pause

Det er akkorder jeg skjønner. Noter må jeg regne meg frem til. Bassnoter tar altfor lang tid. Dessuten skjønner jeg dem ikke helt. F-nøkkel. Men jeg er ikke så god til å koordinere høyre og venstrehånden uansett. Når jeg spiller akkorder, tar jeg meget enkle bassakkorder med venstre hånd.

[Viser nesten]

Det er ikke piano som er mitt store mål i livet. Det er å bli flyger. Sitte bak spakene i en Boing 727 – God kveld, kjære passasjer, det er kaptein Eivind Salen, som snakker. Jeg ønsker alle passasjer en behagelig reise, og skal selv sørge for at vi trygt kommer frem til bestemmelsesstedet innenfor tidsrammene uten heftelser av noen art.

Good evening dear passenger, this is captain Eivind Salen, speaking, you’ve been a lovly audience. I wish you all a pleassent trip during this show, and I will myself take care of bringing you all safe and sound to the target of our destiny without complaints of any kind.

Thank you

Thank you

Thank you

Heyyy!

            Bravo!

[Bukker og tar i mot dundrende applaus]

 

 

Eivind Salen

Mars’03

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjemonolog, Sketsjer

Monolog for fiolin

Fremover nå vil det bli postet en monolog for et instrument hver sekstende i måneden. Jeg skrev for fiolin, tuba og piano, og syntes selv de var morsomme alle sammen. Men de ble aldri noe av.

Den passer best for folk som ikke kan spille.

* * *

Monolog for fiolin

En monolog av Eivind Salen

En person kommer inn på scenen med en fiolin.

Skal til å begynne å spille

Jeg kan ikke spille fiolin

Pause

Er det noen som vet hvordan man spiller på dette instrumentet? Jeg vet det ikke.

Pause

Er det noen som har et annet instrument på seg, hehe. Nei, det var utgjort det der, at jeg skulle komme inn hit på scenen med en fiolin.

Pause

Huff.

Pause

Jeg føler det litt som skolegutten, som får beskjed om bare å lese gjennom oppgavene, så skal nok matematikken gå bra, men så kan han jo ikke lese. Det står jo helt tydelig i oppgaven hva du skal gjøre.

Han som har studert fransk, men oppdager for sent at det er Italia han er i. At det er en italiensk klasse han skal undervise.

Han som ikke har førerkort, men får beskjed om bare å parkere sjefens bil. Unngå for all del skader. Vi står her oppe og ser på.

[Ser litt på fiolinen. Som om det gikk han å finne ut hvordan den virker, ved å se på den]

Jeg har jo sett folk spille fiolin. Men jeg har sett folk gjøre hjertetransplantasjon også. Jeg har sett folk kjøre tankbåt også. Jeg har sett folk bygge en boreplattform.

[Bestemmer seg plutselig fullt ut for å prøve. Gjør det akkurat nesten, før han på ny mobiliserer for fullt og nesten begynner. Så prøver han å mobilisere, men gir brått opp]

Beklager.

[Forlater scenen]

______

Eivind Salen

Mars’03

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjemonolog, Sketsjer

Maleren og amatøren

Rundt år 2000 en gang gikk jeg på et dramatikerkurs i regi av Studentteateret Immaturus. Det var etter dette jeg kom i gang med å skrive flesteparten av sketsjene, og jeg forsøkte å bruke hva vi hadde lært. En ting vi arbeidet med var å ikke henge oss så mye opp i replikkene, men tenke handling, og hvordan karakterene skulle bevege seg. I den forbindelse skulle vi lage små scener, uten ord. Jeg forsøkte så å bruke det samme når jeg skulle skrive sketsjer. Jeg skrev tekster uten ord, hvorav denne nok er den beste.

 

* * *

Maleren og amatøren

En sketsj av Eivind Salen

En person kommer inn med et staffeli. Han står lenge med penselen, er virkelig en maler. En annen kommer også inn, med et virvar av pensler og papirer. Han hilser muntert på maleren som øyeblikkelig forakter ham. Amatøren har ikke noe staffeli, men forsøker å konstruere ett. Det blir meget komisk, men det er han selv som ler fordi han synes malerens er altfor profesjonelt og høytidelig. Maleren holder seg for god til å diskutere, og konsentrerer seg noe voldsomt om motivet, teknikkene og fargene. Amatøren begynner å skvette litt vann og maling på papirene. Maleren ser av og til bort på ham, for å illustrere sin forakt. Amatøren blir ferdig, ser på resultatet, smiler, bretter det nøye sammen og pakker det inn. Han gjør i det hele tatt mye merkelig og mystisk med det. Etterpå setter han opp et nytt papir. Maleren er ikke i nærheten av å være ferdig, og viser hvor latterlig han synes amatøren er, som ble ferdig så fort. Amatøren har imidlertid tatt seg en liten tenkepause. Han vet ikke hva han skal male. Han forsøker å få kontakt med maleren, som holder seg for god til å la seg merke av det. Men amatøren er utrettelig, og til slutt må maleren se på ham, om ikke annet så for å finne ut hva han vil. Amatøren gjør en del bevegelser, som i begynnelsen virker uklare, men som etterhvert viser seg å være beskrivelse av en aktmodell. Maleren fnyser av dette, amatøren står på. Til slutt blir maleren lei, nikker på hodet og godtar at det skal komme en aktmodell. Maleren pakker sammen det uferdige maleriet omhyggelig, langt, langt mer riktig og forsiktig enn amatøren. Amatøren bare ser på ham, og er lystig. Maleren kremter, og tilkaller modellen. Modellen kommer, det er en vakker, lettkledd kvinne. Maleren blir om mulig enda mer profesjonell enn han var fra før, enda mer stram. Han måler henne med penselen, og er så stram og staut at man skulle trodd han var forvandlet til en statue. Ansiktet er helt låst, ikke en mine. Alle bevegelser er stramme og bestemte. Malingen går også saktere og omhyggeligere, og enda mer profesjonelt. Amatøren derimot, maler lite grann, men slutter fort å følge med på hva han egentlig maler. I stedet ser han på henne. Ganske snart begynner han å smile og flørte. Selv om hun ikke ser ham, gir han seg ikke. I det hun ser ham, smiler han så varmt og mister slik konsentrasjon at han begynner å male i løse lufta. Hun ser det og smiler diskret. Han oppdager det, og blir meget glad, og oppdager at han maler i løse lufta, og maler konturene av en perfekt kvinnekropp. Hun smiler enda mer, og begynner så smått å gjøre seg til for ham. Han reagerer øyeblikkelig med å gjøre seg til for henne. Nå maler han med begge hendene, utenfor lerretet, Først konturene av en kvinne, så sjenerte og sjarmerende ringer rundt de erogene soner. Hun ler litt. Maleren reagerer voldsomt, og ser seg strengt omkring. Amatøren er uskyldigheten selv. Kvinnen ser fornærmet på maleren. Maleren ser derfor fornærmet på amatøren. Maleren fortsetter å male slik som før. Amatøren går straks i gang med flørtingen. Han parodierer maleren ved å kopiere hans strenge blikk og overdrevne stramme opptreden. Kvinnen har store problemer med å la være å le. Amatøren overdriver mer og mer, og blir meget vågal i insinueringene. Rett som det er ser maleren bort, og amatøren smeller tilbake til portretteringen. Han rister på hodet fordi maleren forstyrrer ham. Maleren blir naturligvis irritert. Dette gjentas et par ganger, inntil parodien blir så ustyrtelig komisk at kvinnen ikke kan styre seg og begynner å le skikkelig. Maleren blir både rasende og forvirret, det gjør selvsagt at kvinnen ler enda mer. Amatøren overdriver i å late som han ikke forstår noenting, og det også forsterker kvinnens latter. Maleren er så sint at han dirrer. Kvinnen gjør en kraftanstrengelse, og klarer å holde seg rolig. Maleren er nå på bristepunktet. De begynner igjen begge å male. Amatøren selvsagt bare for syns skyld. Ganske snart henvender han seg til kvinnen, i begynnelsen uklart, etterhvert kommer det frem at han vil hun skal innlede en flørt med maleren. Hun vil selvsagt ikke, men amatøren overtaler henne. Motvillig begynner hun, amatøren oppmuntrer henne, og etterhvert begynner flørtingen å virke. Maleren blir svært forfjamset, og reagerer ved å gå enda mer intenst inn for arbeidet, men nå må han virkelig anstrenge seg. Det er tydelig det tar på å holde masken, kvinnen driver ham til vanvidd med sine insinuasjoner. I mens sniker amatøren seg bak, henter det gamle maleriet sitt, og nærmer seg maleren bakfra. Kvinnen skjønner at noe skal skje, og øker flørtefaktoren. Maleren blir helt fra seg, tørker svetten og klarer ikke å holde seg i ro. Midt i det mest desperate øyeblikk skremmer amatøren ham ved å dytte ham litt i ryggen og rope litt. Maleren skvetter noe voldsomt, og snur seg vettskremt. Amatøren holder maleriet sitt foran ansiktet. Det er et amatørmessig bilde av et monster eller noe, men enda så ufarlig det ser ut gjør det et voldsomt inntrykk på maleren som ramler bakover i bare skrekk. Bak ham er staffeliet, det ramler han på og ødelegger. Amatøren fjerner den latterlige masken, og viser muntert at det bare er ham. Maleren blir helt fra seg av raseri, reiser seg opp, og løper etter amatøren som lattermild løper foran ham. De løper ut av scenen. Etter en kort stund kommer amatøren inn igjen, går bort til kvinnen, tar seg tid, kysser henne, snur seg, der kommer maleren, så smiler og blunker han til kvinnen og de løper sammen ut. Hvis det ble vellykket, kan de løpe inn en gang til, hilse på publikum, kysse hverandre, og maleren kommer etter. Maleren stopper også opp og hilser på publikum. Dette gjentas mer og mer overdrevet inntil applausen har gitt seg.

Eivind Salen

Feb’2000

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjer

Liv som mark

Denne teksten er opprinnelig skrevet for Studentradioen, der jeg selv leste den opp. Siden skrev jeg den om for teater, og jeg mener det var noen som fremførte den også en gang, ved en anledning. Det må jo med til historien at jeg delvis har vokst fra denne type humor med alderen, og selv den gangen jeg skrev den var den nok mer utslag av mitt veldige produksjonsbehov, enn av noe ønske om å lage noe av skikkelig kvalitet.

* * *

Liv som mark

En moromonolog av Eivind Salen

 

 

Lydeffekter og nedtelling, store forventninger. En person liksom kastes inn på scenen, som om han eller hun kastes inn i livet. Personen reiser seg opp, kan ikke bevege armene, kan knapt bevege noen ting. Blir fortvilet over dette. Begynner.

 

Nei, nei, nei. Det der er jo bare min uflaks – Mark! Det kan ikke være sant, det må være noen som spøker med meg. Jeg kan ikke ha blitt mark, jeg som hadde så store planer. Hvor skal jeg levere min klage? Hallo! Kan noen svare meg på det?

[Forsøker å bevege seg på markers vis, det går dårlig og tregt, marken resignerer]

Nei, det der var ikke noe særlig. Her får man kun et liv, kun en sjanse, og så skulle det bli som mark! Hvem som helst, kunne jeg byttet med, hva som helst annet ville være bedre. Albatross, Tiger, Apekatt… Alle de mulighetene. Å, hvor jeg skulle nytt livet, hvis jeg bare hadde vært en sverdfisk. Fryktinngytende. Men neimen om jeg skulle breset meg. Bare ligget der, og glidd strømlinjeformet og elegant, gjennom vannet. Nå strever jeg meg, slimete, gjennom jorden. Og er bare fryktinngytende fordi jeg er så ekkel.

Ha-ha, ha. Jeg kan nesten le av det nå. Menneske, det var det jeg hadde gjort regning med. Jeg hadde en oppriktig følelse av at det skulle bli menneske av meg, jeg vet ikke hvorfor. Jeg må innrømmet at jeg hadde passet bedre som menneske. Ikke for å skryte, men menneskeheten hadde trengt en som meg. Eller ikke akkurat menneskeheten, men jeg skulle i hvert fall gjort en innsats for lokalsamfunnet, det skulle jeg nok klare. Jeg skulle bidratt til å skape trivsel på arbeidsplassen. Jeg skulle ikke slumret med i strømmen, jeg skulle være meg selv, holde på mine idealer. Jeg skulle ha jobbet flittig på skolen, men heller ikke forsømt det sosiale. Om ikke resultatet stod i stil til innsatsen, skulle jeg likevel ha holdt hodet hevet. Å, det hadde vært deilig. Kjøpe seg et landsens hus, kanskje en liten hageflekk. Familie, hund. Nå er det bare å vinke farvel til alt dette. Landsens hus. Jeg får i hvert fall leve i en liten hagestump. Eller gjør jeg nå det? Hvor er det jeg er egentlig? Her er det jo jord overalt! Det er fælt å være mark – det svekkede sanseapparatet. Kan ikke holde rede på noen ting.

Jeg skal ikke være for negativ. Det finnes interessante ting å gjøre for en mark også. Jeg kan jo krype litt til venstre her. [Forsøker å krype] Jada, her er en stein. Ingen kan komme her og si at vi marker ikke kan oppdage nye ting. Stein, altså. Jada. Men det blir nå litt uspennende med steiner i lengden. Faktisk litt irriterende. De ligger i veien. Ikke noe å gjøre ved, jeg får krype rundt. [Kryper] En egenskap har jeg, jeg er rimelig flink til å grave. Graving, kan jeg. Men du verden så slitsomt det er. Når jeg har gravd en meter, så er jeg helt utkjørt etterpå. Og jeg har strengt tatt ikke kommet meg særlig videre. Ikke er jeg på vei noe sted heller. Det er et utrøstelig liv.

Hvor jeg lengter etter nærhet og kjærlighet. Jeg må si det, selv om jeg må innrømmet at det lyder nokså tomt. Det er klart, det hadde vært hyggelig med en annen mark å more seg med. Men det er rart med det, jeg tenner bare ikke på marker. Jeg ser faktisk ikke forskjell på hanner og hunner. Jeg er i det hele tatt i tvil om det finnes hunnmarker og hannmarker, og om dette har noe å si. For meg har det ingenting å si, jeg er plagsomt sjenert. Jeg blir alltid lammet når jeg treffer andre marker, uansett hva de er for slags kjønn. Jeg vet ikke hva det kommer av, jeg blir bare helt urørlig. Derfor holder jeg meg helst for meg selv. Man kan si det slik, at livets bitre pille har gjort meg til en ensom ulv.

Riktignok har jeg mine markehistorier, ikke mange, men det var en gang jeg gjorde et forsøk, forsøkte et initiativ. Jeg drev og krøp rundt i jorden, og plutselig, følte jeg at det var en mark i nærheten. Vi marker kan jo verken se eller høre, men vi er ganske flinke til å føle vibrasjoner i jorden, og nå følte jeg slike vibrasjoner. – Dette er min sjanse, tenkte jeg, og krøp nærmere. Og joda, der var en mark, og jeg tenkte at nå skulle jeg gjøre det. Av en eller annen grunn ble jeg ikke nervøs og usikker som vanlig, jeg bestemte meg tvert i mot for å sjekke henne opp, eller ham. Jeg vet ikke om det var en hunn eller en hann, eller hva jeg er. Håhåhå! så tøff jeg følte meg, krøp litt sikksakkaktig, bort til ham eller henne, forsøkte noen småtriks, flørtet vilt, havnet på siden og var klar for den avgjørende replikk. Nå skulle jeg få ham til å smelte fullstendig, eller henne… [Forsøker å snakke] Det var bare å få ordene ut. [Prøver igjen] Det er virkelig håpløst.

 

[Marken kryper sammen. Det kommer et høytidelig tidsaspekt, gjerne frøken ur, gjennom høytalere, et hjerte som banker, eller en klokke som tikker. Kanskje en film av en mark i bakgrunnen. I hvert fall går tid. Langsomt våkner marken opp igjen.]

 

Så nå sitter jeg her, på mine gamle dager. Det vil ikke si mer enn et par uker, vi marker lever jo ikke så særlig lenge. Til gjengjeld er vi forferdelig dårlig til å holde rede på tiden. Dager og netter går bestandig i surr, og når vi skal forsøke å sette datoer på døgn, så er det plent umulig å få tallene inn i den knøttlille hjernen vår. Når jeg forsøker å se tilbake på mitt liv og hva som har skjedd, så husker ikke et kvidder. Jeg har ikke peiling på hvor lenge jeg har levd. Jeg har bare en vag fornemmelse av å være gammel, for kroppen er ikke hva den var. Jord som jeg tidligere bare fosset frem i, er nå en direkte hindring for min bevegelsesfrihet. Og så så treg i reaksjonene jeg har blitt! Det er ikke måte på. Der jeg tidligere straks skjønte her var en stein, når jeg krasjet med én, blir jeg nå liggende å støte og støte før jeg skjønner hva som foregår. Ofte skjønne jeg ikke hva som foregår heller. Jeg må bare innse at det går mot slutten. Det var mye jeg skulle gjort, men jeg føler oppriktig talt at jeg fikk en skjev start. Du er totalt uten innflytelse som mark.

Men, men, you win you loose. Når jeg først skulle bli mark, så har jeg ikke hatt det så aller verst. Det er visse ting som jeg kan minnes med glede, jeg klarer riktignok ikke å huske hva det var, men jeg har liksom fornemmelsen av gøy liksom, at det har vært gøy, tross alt. Jeg er glad i mitt liv.

Det er bare en ting jeg aldri kan tilgi, som jeg alltid vil være bitter over. Det er dette at vi får bare én sjanse, det er bare ett liv på hver, og så skulle det bli som mark! Det var en gedigen skuffelse, det var fordømt, det var utgjort. Ett liv, og så ble det mark, det er det verste.

 

 

Originalt for studentradioen Høst’98

Omskrevet Høst’00

Pusset på siden, og ferdig mars’2001

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjemonolog, Sketsjer

Hvordan vi unge ser på de gamle

Dette er en annen av de forunderlige tekstene jeg skrev i mine sketsjeproduserende år rundt 2000. Denne ble aldri oppført, så vidt jeg vet, men er koselig nok til å bli postet her. Det er bare gått åtte år siden den ble skrevet, men jeg føler at selv alderdommen er helt forandret. Selv de gamle er ikke som de var. Likevel kunne nok dette blitt morsomt, med riktige skuespillere – og venner blant publikum.

* * *

Hvordan vi unge ser på de gamle

En sketsj av Eivind Salen

 

Han sitter. Hun dekker på. Først asjetter, kopper og kar. Så maten. Hun skjenker i kaffen. Han ser på den, hun ser på ham. Hun går ut på kjøkkenet, kommer tilbake med fløte. Han tømmer i en skvett. Hun ser på ham når han forsyner seg med knekkebrød og eple. Han skreller eplet med en kommekniv, og forsøker å få alt skallet i en strimmel, noe han klarer. Deretter deler han eplet i nøyaktige biter, putter den ene i munnen, legger tre på knekkebrødet, og lar resten ligge pent langs kanten av tallerkenen. Han tar en bit av knekkebrødet, nikker, hun smiler, og forsyner seg.

 

Hun:    Vi må få spist opp denne skinken før den blir gammel.

Han:    Ja.

[De spiser]

Hun:    Det er så godt med kaffe.

Han:    Ja.

Hun:    Jeg sitter og tenker på Berit, hun drikker ikke kaffe. Det er løye med det. Knut drikker

jo så mye. Ubegripelig mye, drikker han. Jeg har aldri vært ute for noen som drikker så mye kaffe som ham. Han er gild. Kjekk gutt. Vi har så gilde barnebarn. Der er vi heldige. Vi har mye å takke for, det er sikkert og visst.

Har jeg glemt å ta inn noe?

Han:    Nei, jeg leter bare etter kniven.

Hun:    Her. Vær så god. [Gir den til ham, han lager seg nytt knekkebrød. Den ene eplebiten

deler han i to, og tar den ene biten i munnen. Tre biter legger han på knekkebrødet, som han tar en bit av.]

Jeg tror jeg tar ei skive til, jeg også. Den er så god. Men skinka begynner å bli ringe, vi må spise den opp før den blir for gammel. Jeg kjøpte den til da Sigvart og Siri var på besøk. De liker det så godt. Du så hvordan de åt? Huttetur så de åt! Å- hoisan. Da er det kjekt å være vertinne. Jeg begynte å bli bekymret om jeg hadde nok, heldigvis hadde jeg det.

[Hun tømmer uten videre kaffe til ham. Han tar i fløte]

Så du forresten hvor tjukk Siri var blitt? Smellfeit. Hun sitter for mye inne, det er det jeg alltid har sagt.

Han:    I dag traff jeg Kjell på butikken.

Hun:    Gjorde du det? Han skulle vel handle da? Det var vel kjekt å treffe ham?

Han:    Det er alltid kjekt å treffe Kjell. Han hadde vunnet i lotto. 37 kroner hadde han vunnet.

Vet du hva jeg sa til ham? Det dekker vel ikke innsatsen engang, sa jeg. Da greide han ikke svare. Han ble nok litt sur da. Lotto er noe stort tull. Det vet han jeg synes.

Hun:    Plutselig en dag vinner han gevinst.

Han:    37 kroner? Det dekker ikke innsatsen engang.

Hun:    Vi får se, det kan jo…

Han:    Det dekker ikke innsatsen! hører du jeg sier.

Hun:    Ja, jeg hører det. Vi får se, sier jeg. Det er alltid noen som vinner

Han:    Ja, men… [Telefonen ringer] …det dekker ikke innsatsen engang.

Hun:    Der ringer telefonen. [går for å ta den]

Han:    … De spiller for uhyrlige beløp, de som vinner. Det er det som så sjelden kommer frem.

Hun:    Hallo? Er det… Nei, men er det Erik! Hallo, Erik! Nå satt vi akkurat og drakk kaffe! Det er så koselig! Vi drikker kaffe hver dag, og da har vi det så gildt. Egil er allerede i gang med andre koppen! Kommer du ut? Det passer med en gang! Bare kom! Nei, men det var koselig. Du må bare skynde deg, så skal du få kaffe. Du skulle sagt fra mye tidligere, for nå har jeg ikke… jeg har noe skinke, men den er mye for gammel. Men jeg tror jeg har… er du ikke sulten? Ja, men det passer godt det. Bare kom du. Kom med en gang! Ja, ha det. Ha det.

Det var Erik.

Han:    Ja, jeg hørte det.

Hun:    Han kommer ut.

Han:    Det var gildt.

[Det ringer på]

Hun:    Der er han allerede! [Springer for å lukke opp] Hallo, Erik, så kjapt! Kom inn. Sett deg her, her ser du Egil sitter og spiser knekkebrød…

Han:    Hallo, Erik

Hun:    Han er gyselig glad i knekkebrød, og så eple på, server jeg det er han fornøyd. Han er

så enkel å ha med å gjøre, Egil, sett deg nå

Han:    Hvordan går det med deg, Erik?

Hun:    Kan skjønne det går bra. Det er jo en så gild gutt. Vi har så gilde barnebarn. Nå nettopp var Sigvart og Siri på besøk, som de åt! Det er fra det besøket vi har denne gamle skinken, jeg skal hive den etterpå, men det er godt med alt vi får spist opp. Å, jøye meg, jeg har glemt å skjenke i kaffe, vær så god, han er helt nytrukket, ikke noe galt med den, smak, var den ikke god?

Han:    Ja, jeg var på butikken i dag.

Hun:    Fortell, nå, Erik, hva driver du med for tiden? Det er klart dere unge er opptatt,

og har mye å finne på. Det er ikke rart dere aldri får tid til å stikke oppom oss gamle, men vet du hva vi tenker? Så lenge dere har det kjekt, så har vi det kjekt også. Sånn tenker vi, ikke sant Egil.

Han:    Jo, det stemmer det.

Hun:    Har du lyst på et eple du også? Vi har mange flere ute på kjøkkenet. Egil er så glad i

epler, han spiser det hver dag.

Han:    Spiller du lotto?

Hun:    Jeg skal hente epler.

Han:    Jeg traff en på butikken i dag, som spiler lotto, Kjell, heter han, han er far til Oddgeir og Gunn Olaug, kjenner du dem? De er mekanikere borte på Kjell Hetland, det var søskenbarnet til Kjell som startet den bedriften, den går godt.

Hun:    Her kommer jeg med eple. Jeg tok med litt sjokolade også, det vet jeg du liker. Hvis ikke du spiser den, spiser ingen den, Egil og jeg liker ikke sjokolade, ikke sant, Egil?

Han:    Jeg satt akkurat og snakket om Kjell.

Hun:    Gjorde du det? Det var så kjekt å se deg, Knut, kjekt du stakk innom. Hvordan går det med deg?

Han:    Han visste ikke hvem Kjell var, gysla gilde Kjell, men han har en del ideer, det er ikke fritt.

Hun:    Vi har vel ideer noen og enhver av oss.

Han:    Ja, det var ikke sånn jeg mente.

Hun:    Nå må Erik få snakke litt, han blir sikkert smekklei av å sitte høre på oss jabbe hele tiden, ikke sant Erik? Men det er sånn når man blir gammel, da snakker man i vei. Tungen bare triller rundt i munnen. Rulle-rulle-rulle- hahaha.

Han:    Ro deg nå.

Hun:    Vet du hva Egil snakket om i dag?

Han:    Ro deg!

Hun:    Han hadde truffet en som spilte lotto, han har vel fortalt historien til deg også?

Han:    Jeg er ikke ferdig med den, jeg var midt i den, da du kom og avbrøt.

Hun:    Han er så toskjen, du må ikke høre på ham…

Han:    Det dekker ikke innsatsen engang!

Hun:    Vi spiller aldri lotto.

Han:    37 kroner, bare tull.

Hun:    Vi bryr oss ikke om penger. Vi har det vi trenger.

Han:    Spiller for 50 kroner, og vinner 37 – Hahahaha!

Hun:    Ja, er du forsynt nå Erik? Skal du gå? Du har jo ikke spist noen ting.

Han:    Hahaha! 37 kroner! Haha! – Ja, ha det bra, da Erik.

Hun:    Ha det!

Pause

Kjekk gutt.

Pause

Det var gyselig så lite han åt.

 

******

Eivind Salen

2002/2003 og kanskje bitte litt 2001.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjer

Golf

Ingen skal si denne sketsjen er lett tilgjengelig. Så ble den heller ikke mer enn knapt nok delvis vellykket da den ble fremført på Stundesløse i kveldene som het «Sannheten om leger og advokater», en gang ikke så lenge etter den ble skrevet. Jeg hadde selvfølgelig stor tro på teksten, men min medspiller hadde nok ikke det. Og det ble seende ganske rart ut, uten å være morsomt. Kanskje hadde teksten fortjent en bedre skjebne, eller ideen fortjent en bedre tekst.

* * *

Golf

Et intermesso av Eivind Salen

 

To stykker avbryter et eller annet.

 

Ene:     Holdt! Vent litt! Det er på tide med en pause! Det er på tide med et slag golf!

Andre: Golf!

Ene:     Ja, nå skal vi spille golf.

Andre: Golf.

Ene:     Golf. Har du utstyret?

Andre: Klart.

Ene:     Greit. Da blir det golf.

Andre: Godt.

Ene:     Ja.

Andre: Ja, er du klar.

Ene:     Som et egg. La oss komme i gang.

Andre: Hvor skal vi ha banen?

Ene:     Vi har den her.

Andre: Her?

Ene:     Ja, rett her.

Andre: Greit. Jeg henter utstyret.

Ene:     Godt.

[Andre går]

Andre: [Fra ute] Kan ikke du ta å underholde litt? Det går litt… det blir litt forsinkelser.

Ene:     Greit! Underholde. Det var en gang to griser som gikk langs en vei. Så kom de til en bro. Gå først, sa den ene. Nei, gå først du, sa den andre. De lurte på om broen ville holde, for den så litt gebrokken ut.

Andre: [Kommer] Her har jeg utstyret!

Ene:     Bra! Da går vi i gang med golf.

[utstyret viser seg å være helt usynlig. Det er absolutt ingenting som vises. De holder likevel på med til dels store innredninger]

Andre: Hvem skal være caddy?

Ene:     Det er en 18-hulls bane, ikke sant?

Andre: Nei, fem.

Ene:     Fem hull?

Andre: Ja.

Ene:     Ok. Da setter vi i gang.

Andre: Skal jeg være caddy?

Ene:     Ja, gi meg… gi meg kølle nummer seks.

Andre: Seks!? Er du sprø?

Ene:     Har du køllen?

Andre: Ja, men det skal jeg bare ha sagt… [Ene slår] Jøss…

Ene:     Bra slag, hva?

Andre: Utrolig bra. Spesielt med kølle nummer seks.

Ene:     Det er køllen jeg alltid bruker ved slike anledninger. Kølle nummer seks.

Andre: Ja, det må jeg si.

Ene:     Hva med en drink?

Andre: En drink?

Ene:     Ja, nede i klubbhuset.

Andre: God idé.         [De begynner å gå]

Ene:     Hører du sisiken?

Andre: Hvilken sisik?             [i det de er nesten ved døren] Vet du, jeg har vurdert om jeg skal begynne med en ny sport.

Ene:     Har du? Hva da?

Andre: Curling.

 

Eivind Salen

Mar’2002

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjer