Tag Archives: Stand up Show

Morsomme kvelder på Checkpoint Charlie og Vidsyn

Så har vi hatt en ny uke med Comedy box club. På onsdag var vi på Checkpoint Charlie i Stavanger, torsdag på Vidsyn i øverste etasje i høghuset på Bryne. Før det hadde resten av gjengen også vært på Tappetårnet på Ullandhaug, men der var ikke jeg med, så det skriver ikke jeg om.

Jeg begynner min historie onsdagen, der vi skulle ha engelsk aften på Checkpoint Charlie. For meg er det mye vanskeligere å ha det på engelsk. Det er en stor fordel når det er på morsmålet, og ordene kommer av seg selv. På engelsk får jeg en del gratis av at min keitete stil blir enda mer keitete og komisk på stotrende engelsk, men det blir oppveid at jeg fort blir mer ukomfortabel enn helt heldig er, og jeg klarer ikke alltid å få levert de bedre delene av manuskriptet mitt skikkelig. Publikum ler, og til dels mye, men de ler ikke alltid der de virkelig burde gjøre det.

Så denne gangen hadde jeg bestemt meg for å prøve å lære manuskriptet mitt enda litt bedre. Jeg ville være forberdt på at ordene ikke kommer av seg selv, så jeg ville kunne det ordrett. Det var en oversatt og tilpasset versjon av revolusjonsmanuskriptet mitt jeg skulle gjøre. Det har slått an i Bergen, på Sandnes og på Bryne, men det er kanskje ikke helt tilpasset den rollen jeg er tvunget til å spille når det er på engelsk.

Kanskje var jeg i overkant anspent da jeg kom til Checkpoint. Det er travle dager hjemme, mye som skjer, sånn er det alltid, og det passer meg egentlig å ha litt for liten tid til tingene jeg skal gjøre. Jeg trenger det. Men hadde jeg alle de engelske ordene på plass i hodet? Ville jeg klare å si dem som jeg skulle? Ville det slå an?

Og som vanlig blir jeg psyket ut når konferansieren og komikerne før meg gjør det for bra. Særlig Ingve Conolly Gran hadde en stor kveld. Han hadde lydimitasjoner der jeg ikke alltid kjente referansene, men det var som han kunne skru på publikums latter med en bryter. Han hadde full kontroll. Konferansier Matt Green fikk også latter og applaus flere ganger. Og på Checkpoint Charlie er det ikke så mange plasser å gjemme seg og konsentrere seg. Man går der i lyden og showet til de andre.

Hvordan skal man formulere det? Jeg hadde ingen grunn til å være så anspent. Eller så hadde jeg stor grunn for det. For nettopp det at jeg var så anspent, gjorde det veldig bra. Det ble en fin kontrast med han der som skulle lage revolusjon av hele stand up genren, men hadde store problemer med å få ordene tydelig frem på et språk han ikke er vant med.  Publikum lo veldig godt, og de klappet også, flere ganger. Men flere av stedene som var virkelig bra, kom ikke virkelig frem, og ble møtt med stillhet og forventninger for neste sjanse til å le. Publikum var helt klart med meg. Jeg føler meg likevel ikke mer enn mellomfornøyd denne kvelden. De andre klarte det bedre.

Og klart best klarte Shazia Mirza det. Hun feide oss andre av banen. Sjelden har en headliner så tydelig vært headliner, så tydelig vært i en klasse for seg selv. Jeg tenkte det, at vi hvite menn fra vestlige land har ingen sjanse. Vi kan aldri lage humor som betyr noe. Vår bakgrunn hindrer oss fra å få skikkelig snert. Vi har det for bra. Vår samfunnskritikk vil alltid bli påtatt. Vår klaging og selvironi vil alltid bli selvskryt. Våre problemer er for dumme til å være noe å tenke på. Vi kan aldri lage humor med brodd. Det vil alltid være på andres vegne, og det er jo ikke det samme.

Shazia Mirza var beintøff. Hun insisterte på å være britisk, der er hun født og har bodd hele sitt liv, men utseendet og navnet er helt pakistansk, som også hennes foreldre er det. Kombinasjonen engelsk, arrogant overklasse og pakistansk, undertrykt kvinneklasse, vi andre kan ikke konkurrere mot noe sånt. Hun var intelligent og poengtert, skarp og sjarmerende, alle som får sjansen til å se henne må gjøre det. Alle som driver med booking av stand up må sørge for å få tak i henne. Full kontroll.

Det var jo egentlig en kjempekveld. Det er sjelden alle komikerne leverer så til de grader. Det er alltid en som føler seg litt mellomfornøyd. Denne gangen følte jo jeg meg litt mellomfornøyd. Men det var jo ingen grunn til det, jeg fikk enormt med latter og applaus. Det var rett og slett en veldig bra kveld.

Neste dag skulle vi stå på Bryne. Det er et helt annet lokale, et helt annet publikum og en helt annen stemning. Med oss hadde vi nå også fått nykommerne Kenneth Horpestad og Andre Hagesæther. Kenneth traff godt med sin stil og sin humor, Jærbuen liker det lunt og trygt, og humor han og særlig hun kan kjenne seg igjen. Det spilte Kenneth på, i et manuskript han har gjort før på Tappetårnet og på sementen, men jeg tror ikke han har fått så god respons som han gjorde her. Andre er en av dem som jobber hardest og tar det mest alvorlig og intenst. I dette har han noe som virkelig kan bli til noe, men han får det ennå ikke helt ut til publikum.

Av de som som stod på Checkpoint fikk Ingve seg en liten nedtur. Han hadde så godt som det samme programmet som dagen før, der slo det veldig an, men på Bryne kom han aldri inn i godstemningen og var nokså misfornøyd selv etterpå. Det er vanlig flinke folk tar det veldig til seg når det bare går middels bra, særlig når det samme programmet nettopp har gått kjempebra, man sammenligner alltid med sitt beste. Det viser hvor små marginer det kan være, og hvor viktig det er å få etablert den riktige kontakten med publikum. Har man den, får man til det meste. Har man den ikke, blir man stående og kave.

Jeg fikk det veldig godt til. Det må jeg få lov til å si, jeg kan jo ikke lyve med ting jeg legger ut på internett. Jeg har hatt ideen til manuskriptet siden september, det har ligget som bruddstykker. Men etter jeg syntes det bare gikk sånn delvis på Checkpoint, tenkte jeg at jeg måtte slå til på Bryne, og jobbet veldig med det og polerte gjennom hele torsdagen. Mye av det opprinnelige stoffet ble det dermed ikke plass til. Men det som da var igjen fikk en enorm respons. Jeg får også en voldsom mottakelse på Bryne. På Rick’s i Bergen har det veldig ofte gått veldig bra, på Checkpoint  Charlie har jeg aldri mislykkes, og Sandnes Brygge er jo hjemmebanen min. Men de to gangene jeg har stått på Bryne overgår alt. Der er det lettest for meg. Der går det best.

Matt Green ledet også her på Jæren med en stødig hånd hele showet. Og Shazia Mirza hadde et helt annet publikum å jobbe med her, enn dagen før. Men hun tok det rett på strak arm. Hun var like sjarmerende nedlatende med damene på første rad denne kvelden, som hun hadde vært med de unge mennene fra dagen før. Min mor var en av dem, min søster en annen, så det var ikke noen hvem som helst.

Det svinger virkelig av Comedy box club for tiden. De to siste gangene jeg har vært med har det vært kjempegreier. Neste sjanse er første uken i desmber, 3. på tappetårnet, 4. på Checkpoint og 5. på Sandnes brygge. Kevin Lunde er konferansier og Bård Tufte Johansen er headliner. Jeg skal stå den tredje. Det er bare å komme. Det er ingen som ser ut til å angre hittil.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Filed under Stand up

… og etter Pangkvelden

Pangkveld kan allerede skrives med stor forbokstav. Det var 10. oktober, Sandnes brygge. Det ble utsolgt hus, og de fleste av komikerne så sammen med publikum ut til å ha en god dag.

Jeg hadde hele dagen til å forberede manuskriptet, men rotet litt med sånn jeg organiserte det, jeg var for opptatt av å skrive ned alt jeg kom på. Dermed hadde jeg det bedre i manuskriptet enn i hodet, og det var flere steder jeg hadde litt mange valgmuligheter til å ha helt kontroll. Derfor var jeg litt unødig stresset, særlig til å ha et så sterkt manus som jeg hadde i dag. Jeg har fremført det tidligere, i Bergen, men jeg endret såpass mye at det var nesten som å produsere og lære seg et nytt manus.

Uansett, jeg satt på med de i familien som skulle være med og se på. Vi kom ned cirka halv ni, da var det allerede flere meter kø ved billettkontrollen. Noen skulle kjøpe, noen skulle bare vise billetten de allerede hadde kjøpt. Sandnes brygge var litt ombygget siden sist jeg var der, så jeg brukte selvsagt litt tid på å prøve de gamle veiene, og bomme med dem. Jeg spurte også en helt vanlig publikummer om hvor vi komikere skulle være, at jeg skulle stå i dag. Jeg trodde han var dørvakt. Hva han trodde om meg er ikke godt å si.

Ombyggingen gjorde det litt vanskeligere for meg å ta mine nødvendige spaserturer for å lære inn manuskriptet. Jeg måtte egentlig ta den utendørs, og gjorde for det meste det. Dermed fikk jeg ikke sett så mye til hvordan det gikk med de andre. Tor Inge Ulveseth var heldig med sitt nummer, det er det ingen tvil om. Jeg så ham helt i begynnelsen, og jeg så ham i avslutningen, der han særlig mot slutten hadde helt full kontroll. Særlig morsomt var det med en pokal han «tilfeldigvis» – i hermetegn – hadde i posen sin, og som han kunne linke tilbake til konferansier Kevin Lunde, som også er tryllekunstner, og som hadde slått en vits om Tor Inges tryllekvaliteter. Den slo an, og velfortjent. Siden var det bare å cruise inn.

Og jeg måtte ut igjen. Særlig viktig var det jo at jeg hadde kontroll på rekkefølgen av de tingene jeg hadde tenkt å si, at jeg husket overgangene. Og så var det litt problemer i begynnelsen, der jeg bestemte meg for bare å la det stå til med problemene, det var ikke så farlig om det lille punktet her i starten var helt skikkelig. Verre var det med slutten, der jeg hadde flere alternativ, de fleste ganske bra, men ingen som virkelig kunne avslutte med en høydare.

Mens jeg gikk og tenkte på dette, hadde Johan Løwig R. Dahl sitt nummer. Det gikk fort, for jeg fikk det ikke med meg i det hele tatt. Konferansier Kevin Lunde så jeg også lite til, men han er stødig og rutinert. Han har alltid kontroll. Kevin Arnt Finesse, der jeg lurer på om ikke Arnt Finesse er et kunstnernavn, han så jeg heller ikke mye til, men av det lille jeg så, gikk det mye bedre med ham denne gangen, enn forrige gang vi stod sammen på Sandnes brygge. Han var ikke dårlig sist gang, men han var veldig drøy, og Rogalandspublikum er veldig snille. I dag virket det som han hadde dempet seg litt, uten at det gikk på integriteten løs, han spiller på det drøye. Men denne gangen hadde han publikum med seg.

Så var det pause. Og snart etter den var det min tur. Det gikk veldig bra, men jeg tror nok jeg leverte manuskriptet bedre den gang jeg gjorde det i Bergen. Det var heller ikke alle endringen som var helt av det gode. De var morsomme, og publikum lo av dem, men de gikk på bekostning av stramheten i manuskriptet. Noen av innfallene var også litt for billige til å høre hjemme i denne settingen, som forsnakkelsen jeg kom til under en av gjennomgangene, med «tortur med kjemi» i stedet for «tortur med kjemikalier». Publikum ler, men litt reservert, og det gjør de rett i. Det var andre deler i manuskriptet som smalt inn bedre, og de delene som ikke gjorde det, skulle bare vært rensket vekk. Men bevares, det er sjelden jeg får så mye latter og applaus, og særlig er det artig når komikerkolleger – som Tom Weum – ler så det merkes i kjeven. Vi profesjonelle og halvprofesjonelle er jo gjerne mer analytiske og kritiske, vi er ikke der for å gi oss over, som publikum gjerne er.

Etter meg gjensto Johan Golden, den enste jeg kunne se på helt og fullt. Det er jo først og fremst ham vi har å takke for at det ble fulle hus alle disse tre kveldene, han trekker folk, og han er jo rutinert og morsom som bare juling. Også på bakrommet er han full av skarpe observasjoner, som alle kunne ha lagt merke til, men som han har sett. Første del av programet var det en del som hadde sett før, eller så handlet det om lokale forhold i Oslo, der vi i Sandnes ikke er helt stødige. Også dette gikk helt bra. Men det var fra han begynte å snakke om Lars Monsen som var sliten, og hva programmet «Ingen grenser» egentlig går ut på, det er da det går over fra latter til latterhikst. Jeg likte også svært godt vitsene om allergi, der fant han på mye morsomt om en idè der det finnes en del opplagte vitser. Golden styrte stødig unna dem, og holdt hele tiden publikum i ånde med overraskende innfallsvinkler og originale poeng.

Jeg tror publikum var godt fornøyde denne kvelden. De hadde i hvert fall grunn til å være det. Vi komikere var i alle fall fornøyde. Det er alltid kjekt med mange folk, fullt hus, og jubel fra alle kanter i rommet.

Dessverre er det slik her i Rogaland at det er tradisjon for bare å gå rett hjem etter et show. Det er ikke så enkelt å få det til annerledes, når få av oss bor i sentrum av byen vi står i, og alltid er avhengig av transport hjem. I ukedagene er egentlig dyr taxi da eneste alternativ, om vi ikke slenger oss i noen av bilene som kjører. Disse kjører som regel rett etter showet er slutt. Det er en fordel med slik det er i Bergen, der det er tradisjon for å bli sittende og ta noen øl etterpå. Det kan utarte til å gå videre, og havne på nattklubb og kødde med døgnet. Sånn får vi blitt kjent med flere, og virkelig bearbeidet hva som har skjedd og vil skje. Det øker samholdet, og mulighetene for tilbakemelding. Men det er enklere i Bergen, der det vanlige er å ha gangavstand hjem. Det hadde i hvert fall jeg da jeg bodde der. Og jeg var alltid med på øldrikkingen etterpå. Det var ganske kult.

Her i Rogaland har vi ganske kule show. Særlig denne uken her kan vi være godt fornøyde, med fulle hus og god respons. I dag var en varslet suksess, en pangkveld vi visste på forhånd ville smelle. Det var veldig gøy. Det er slik kvelder vi lever for, vi som driver med dette. Både publikum og komikere.

Legg igjen en kommentar

Filed under Stand up

Morsomt i Bergen

Etter å ha kjørt buss i stedet for båt fra Stord til Haugesund er det med en uggen følelse i magen jeg kjører videre med Flaggruten. Jeg har ikke lyst til å kaste bort særlig mange minutter av mitt liv.

Men om været skaper hindringer på begge sider av reisen, turen opp ble jo nærmest avlyst, der gikk ikke ferger i det hele tatt, så var komikken i mellom upåklagelig.

På onsdag var det veldig stress for meg å lære inn manus. Jeg hadde forberedt meg på å gjøre det på bussen. Men siden bussen ikke gikk, ble det på flyplassen i stedet. Det er verre. Det er noe med lyset og lydene på en flyplass som gjør den dårlig egnet for konsentrasjon, og for hvile. Jeg trengte begge deler.

Det var rimelig intenst å komme til Bergen med en god manuside, men litt hulter til bulter om hvordan den skulle brukes. Jeg hadde flere ting som kunne være med, men hva og hvor hen var jeg i tvil om. Det var stor fare for at jeg skulle glemme noe, blande noe, eller tulle til noe, slik at jeg mistet grepet om publikum. Glemte noe gjorde jeg, men bare i korte øyeblikk, og slik at publikum lo mens jeg tenkte etter hva det var.

Også de andre hadde en god kveld. Særlig Tormod Follesø, kanskje, siden han er forholdsvis ny. Han var først på, og fikk ofte både stor latter og applaus. Jan Tore Kristoffersen, konferansier Olav Haugland og headliner Jonas Bergland leverte også.

Den store kongekvelden ble imidlertid fredagen. Da var det flere som kom, og både komikere og publikum var tydelig i feststemning. De samme vitsene som gjorde det bra på onsdagen smalt inn på fredagen. Jeg hadde gjort noen små justeringer i manuset, som gjorde flyten i det lite grann bedre, og nå hadde jeg også tid til å lære meg det. Satt som en kule. Også de andre fikk jevnt over kraftig applaus og latter, og av det lille jeg hørte hørtes det ut som om de var på morsomme. Før jeg gikk på selv, hadde jeg nok med å konsentrere meg. Og etterpå hengav jeg meg til festen.

Det var det mange andre også som gjorde. Det var riktig morsomt.

Legg igjen en kommentar

Filed under Stand up