Dette er skrevet litt vel lenge etter til å kunne matche før et show. Men det er blitt søndag kveld, mine to sceneopptredener er gjennomført, og jeg er tilbake i gamet.
Torsdag var spenningsnivået mitt for høyt. Det skinte vel igjennom i posten jeg skrev, man skal ikke være så anspent som det der. Man har å justere seg.
Jeg fikk det ikke helt til. Manuset mitt var bra, ideen min helt fin, men jeg greide ikke helt å levere den. Publikum var med, jeg fikk latter og applaus, men det fløt ikke som det skulle. Det var heller ikke den forbindelsen mellom publikum og meg som sjangeren krever.
Kveldens helt var Vidar Hodnekvam. Han og jeg startet nokså samtidig, vi var begge i Stand up Bergen på slutten av 00-tallet. Nå var han langt foran meg. Det var helt tydelig jeg hadde vært vekke et par år, mens han har satset hardt, og nå lever av det. Settet hans var helt gjennomarbeidet, han har hatt regi på det for soloshowene sine, og han visste nøyaktig hva det er som fungerer. Publikum var helt med, og det samme var vi komikere. Dette var en oppvisning.
Dagen etter hadde jeg tenkt litt mer gjennom ting. Jeg hadde bestemt meg for å roe meg ned, ikke fyre opp nervøsiteten og anspentheten, heller høre litt tøff musikk og være lykkelig og i angrepsmodus. Jeg justerte også manuskriptet litt, det var tekst som gikk oppå hverandre i den første versjonen, og en del flinkissekvenser publikum aldri får med seg. Jeg tenkte også at jeg måtte ha nærvær, deler der publikum måtte bli overbevist om at jeg snakket til dem, og responderte på deres reaksjoner. Og jeg hadde nøkkelsetninger til å bringe meg inn på manus, om jeg skulle ut og improvisere.
Da satt det. Det var gjentatte ganger applaus, gapskratt, og deler av publikum jeg kunne merke jeg hadde helt intenst med, de var klare til å le av meg på et øyeblikk. Akkurat som det skal være. Manuset var litt justert, litt bedre, og leveringen av det var atskillig bedre. Da satt det.
Etterpå var øl og glede i baren. Det er kjekt å være tilbake, og jeg hører hjemme her.
Helt grei humor 