Noen har tatt livet mitt…

I går på Comedy box festivalen på Folken, Stavanger.

På bakrommet sitter en kar. Jeg hilser på ham, som vi hilser på alle der bak, vi er et fellesskap. Han heter Trond, jeg heter Eivind. Så blir det litt merkelig.

Jeg er fra Ganddal. Jeg også. Hvor på Ganddal? Lundehaugen. Jeg også. Jeg er Ulveveien, jeg Gaupeveien. Og så er det å få på plass årstall, og hvem vi kjenner.

Deretter

Hva gjør du utenom Stand up? Jeg er lærer. Jeg også. I hva? I norsk. Jeg også. Jeg er på Bryne videregående. Der har jeg også vært.

Det er ikke så farlig å markere hvem som sier hva i en slik samtale. Det er jo litt hipp som happ. Det er sjelden det er så mange sammentreff, nesten som om det var en spøk.

Stand up festivalen i Stavanger går over to dager, i dag og i går. Jeg gjorde unna mitt innslag i går, Trond står i dag også. Jeg håper å få sett ham på scenen, for å se om han kanskje har tatt vitsene mine også.

Tou – amazing

Det var festival nå i helgen på Tou scene, og andre scener i Stavanger-området. Det var en festival som gikk ut på bare å slippe alt løs, som om alle nå bare hadde fått nok av regler, la heller kaos råde. Når øl blir fraktet på traller og servert fritt og ubegrenset til et hundretalls komikere og artister, så er det klart man ikke kan forvente det blir striglet.

Arrangør var Comedy box club, Chi Chi Ton, hennes ide fra start til mål. Det er egentlig en ganske vanvittig ide, og enda mer vanvittig kanskje å gjennomføre det. Det er svært mange mennesker å holde orden på, svært mye å organisere, og ingen garantier verken med publikum eller med budsjettene. Jeg fatter ikke at hun våger, får det til og går for det.

I starten må jeg også gi ros til de frivillige, de viktigste og mest undervurderte av alle. På undergrunnsarrangement med undergrunnsbudsjetter trengs det frivillig arbeidskraft, det gjør det vel på alle kulturarrangement, og på festivaler trengs det en hærskare, som for liten og ingen lønn må rydde, styre og ordne, og gjerne ta i mot kjeft både fra artister og publikum. På Toumazeing var de fantastiske, blide og vennlige, og sørget for at alt gikk riktig for seg på alle rom til alle tider, alltid, overalt. Jeg håper Chi tar godt vare på dem, og at de føler seg godt ta vare på.

For oss komikere, så er det jo bare en narsistisk utblåsning av kolossale dimensjoner, som hele livene våre er. For å være komiker og stille seg opp på en scene for at noen hundre mennesker skal se på deg og le av deg, så må det være noe spesielt, selvbildet må ha blitt litt rotete på en eller annen måte, for høye og for lave tanker om seg selv, gjerne begge deler på en gang, og om hverandre. Man må opp på scenen for å få ut et eller annet, og fortsetter festen etterpå for å få ut mer av det samme.

Det er veldig mange kjekke folk, liberale, folk som driter i alt, det fins ingenting det ikke går an å le av, og høyt tempo og full musikk.

Vanligvis på klubbscenene varer showene to timer fra klokken 2100. Dørene åpner 2000, og på de tre timene får man ikke drukket så enormt. Folk sitter jo også og ser på, øl er naturlig å kjøpe i pausen.

På Tou sirkulerte man rundt på alle de forskjellige scenene og alle de forskjellige stedene, det var naturlig å kjøpe øl hele tiden. Jeg tror få av komikerne nådde opp mot sitt beste, litt slapp i konsentrasjonen, både de selv og publikum. Men det var jo bare drit og gøy, dette var fest, ikke kunst, og i den grad det var kunst, så var det sitt eget kunstprosjekt. En slags performance og utstilling der artistene, publikum og de frivillige viste seg selv frem, se hvordan det går når vi bare slipper alt løs.

Jeg elsker sånne fester. Vi drakk og drakk og drakk, jeg snakket med alle, gikk fra sted til sted, og hele tiden de naturlige avbruddene for å gå ned og hente mer øl, og så tilbake, inn på tilfeldige scener, se folk man vil ha med seg, glemme folk man vil ha med seg, se folk man ikke tenkte man ville ha med seg, kjøre på.

Fredagskvelden ble vi kastet altfor tidlig ut etter min smak. De stakkars frivillige hvisket til oss på bakrommet at stedet stengte, de ansatte på Tou skulle hjem. Og det må man jo akseptere, selv om det hadde vært veldig kjekt å være der lenger. Her skjedde jo mye som ikke lar seg skrive på en blogg, men som vil leve videre i det humoristiske minnet til alle komikerne som var der. Det var jo to velkjente løse kanoner fra Bergen, de løseste av kanoner, de som bare fyrer seg selv av i enhver retning, både i tanker, ord og gjerninger. En skog av taxier kom for å hente oss. Jeg hørte til dem som kjørte til hotellet, der Ole Soo spanderte whisky nede i hotellbaren, flott skal det være, og flott var det. Her skjedde mye mer enn jeg har skrevet, det morsomste blir mellom oss.

Så var det å reise hjem med 0217-toget, som ved denne anledningen var en buss. Jeg sovnet, våknet på Sandnes, og gikk av på Ganddal, der jeg bor. I seng, opp klokken 0845, ding – våken!

Det var seminar om Russland og Ukraina klokken 1400, jeg er jo så opptatt av de tingene der, jeg følger med og vet ting, men alright, det varte cirka to timer, og jeg gikk ned til Tou-scene etterpå. Satte meg til med kaffe og ipad, de andre var jo ikke begynt å komme ennå, og noen var på workshop. Ipaden hadde jeg med, for å ta notater på det seminaret, og ha til å lese på, skulle det være noe. Det var galskap å ta med ipad på et arrangement som dette, galskap.

Så var det jo også galskap det alt sammen var. Og det var det som var så gøy.

Litt uheldig ble det krøll med transporten da jeg uventet hadde reist fra Ganddal til Stavanger, og nå måtte fraktes tilbake til Sandnes igjen, fordi jeg var blant dem som skulle opptre der. Det var ikke plass i bilen, rett og slett, og jeg måtte litt beklemt gå ut av den igjen, og selv sørge for å komme meg til Sandnes. Litt fare for dårlig stemning, der.

Men det ordnet seg på aller beste vis, jeg tullet litt frem og tilbake, løp så til stasjonen, da jeg plutselig bestemte meg for å rekke det, så bussen kjøre ut akkurat i det jeg kom, buss-for-tog, var det, og så satte jeg meg for å vente på dette, mens jeg leste og skrev på ipaden, og en annen av komikerne som også skulle til Sandnes, ringte meg, og jeg satt på med ham, Fredrik Brimsø. Ingen problem, alt greit.

Ideen med Sandnes var kanskje ikke den beste, det var jo ikke samme festivalstemning der, akkurat, med et lite lokale, ingen sirkulasjon, og heller ikke noe publikum. Vi tok med oss dem som var, og reiste tilbake til Tou i Stavanger. Det var der det skjedde, der vi måtte være. Det var det vi på godt norsk kaller bomtur, det Sandnes-prosjektet.

Men i Stavanger var det rock’n’roll. Det var ubegrenset med øl, ubegrenset med Sandwich, Siri Seljeseth sa at det ikke teller hva man spiser når man drikker, og jeg er helt enig, det teller ingenting, og heller ikke når man ikke drikker. Sandwich, chips, sjokolade, vi ble traktert som rockestjernene vi liker å føle oss som.

På ny ble vi jaget ut da alt var slutt, men nå for nachspiel, et sted i nærheten, der det også var øl og sikkert også annen drikke. Der var vi til klokken var tre, full gang. Så mange interessante folk, jeg syntes det var så interessant med alle disse mange folkene.

Da vi ble jaget ut fra dette stedet også, var det nachspiel på hotellrommet til en kar, Nils Erik. Der var vi riktignok bare fire igjen, David Varvatn, Marthe Kindervåg, jeg vet ikke hva de andre gjorde. Vi fire var i storslag, og hadde vært det hele kvelden, i hvert fall de jeg hadde kontroll på. På rommet var det sprit, akkurat som det skal være, etter en lang kveld. På forskjellige tidspunkt gikk de andre, så det var bare Nils Erik og jeg igjen til slutt. Om vi var der i timevis eller kortere, vet jeg ikke. Det var i hvert fall morgen da jeg gikk.

Sånn måtte det også være. Siste tog gikk klokken 0217, så var det morgentoget, og jeg mistet et par av dem også, før jeg kom meg av gårde, faktisk mistet jeg dem alle.

Selv på egen hånd var det nesten som instinktene mine sørget for at festen og gangen fortsatte. Jeg kjøpte billett på stasjonen, automaten der, og satte meg ned på en benk, og sovnet for en stund.

Da jeg våknet, hadde jeg glemt at jeg hadde kjøpt billett. Og jeg hadde ikke kortholderen med visakort og førerkort og Coop-kort. Etter en stund fant jeg ut at jeg heller ikke hadde ipaden.

Så jeg gikk tilbake til hotellet, der vår nachspiel-venn, Nils Erik, sov som en stubbe. Jeg var pessimistisk da jeg banket, for han hadde snakket med noen jenter på naborommet, han er grundig homofil, og de banket på døren og ville fortsette samtalen en del gjennom natten, da lukket han ikke opp, og jeg fryktet han skulle tro jeg var dem. I hvert fall lukket han ikke opp.

Dermed måtte jeg sette meg i matsalen, og vente, og snakke litt med de andre komikerne. Først da flyet skulle gå, folk skulle gjøre til flyplassen, gikk jeg opp for å banke på på ny, nå måtte han jo våkne, han skulle reise. Jeg vekket ham, og han løp som en vind, pakket alt, og forsvant, stresset og sent ute – og ingen ipad.

Jeg var altså uten penger og ipad i Stavanger, to mil fra Ganddal, der jeg bor. Mor og kjente med bil, var opptatt. Jeg tok en liten høneblund i parken, på en benk, før jeg bestemte meg for at jeg kunne like godt gå hjem.

På veien stakk jeg innom stasjonen, for å se om kortet og ipaden kanskje var der, om det kanskje hadde falt ut av lommen. Etter en del kvaler spurte jeg også på Narvesen, om de hadde fått inn noe, kort, ipad, eller noe sånt. De hadde fått inn kortholderen, med sertifikatet og coop-kortet, visakortene var vekk.

Det var jo litt dumt. Det kan bety at det kunne være de var stjålet.

Dermed kom spørsmålet om at jeg kanskje burde sperre kortene seg pressende på. Det ville være lurt, men jeg hadde ikke nummeret til banken, og nå begynte også telefonen å gå tom for batteri. Jeg visste ikke om jeg ville ha nok til å sjekke på mobilnettet, ringe, sperre, og så etterpå kunne bli kontaktet for å bli hentet.

Jeg hadde gått noen kilometer da jeg fikk nummeret på tekstmelding, fra mor, så kunne jeg ringe, og sperre, og gjorde det. Ved Jåtta vgs ble jeg hentet, det er ikke så galt langt fra å være halvveis hjem, jeg hadde gått en liten mil.

Hjemme sjekket jeg straks om det var tappet penger av kontoen, det var det ikke, annet enn de 56 kronene jeg hadde kjøpt billett for. Billetten lå i lommen, så det var ingen vits i å spasere hjem. Buss-for-tog stod jo der også, akkurat i det jeg begynte å gå, men jeg hadde ikke verken kort eller kontanter (men jeg hadde altså billett, vet jeg nå, i lommen).

Så kunne jeg bestille nye kort, og få den saken av verden.

Det gjensto bare ipaden. Den var litt mer vrien. Jeg hadde ikke sikkerhetskode på den, og ikke hadde jeg tatt sikkerhetskopi på flere måneder. Jeg gjorde alt som var mulig å gjøre på nettet, søkte på «find my ipad», men den virket ikke, siden den ikke var tilkoblet noe nett. Jeg satte statusen på den til «lost», slik at den ville skru seg av og kreve kode om noen koblet til nettet.

Det var også russisk arrangement, denne dagen, helt uavhengig av TouMazeing, men likevel noe jeg ville være med på. Uten visakort ville det bli vanskelig å komme seg tilbake til Stavanger, kanskje, men jeg fant noen å sitte på med, og kjørte. I huset var jeg i to-tiden, vi kjørte igjen 1510, mellom 1448 og 1455 sov jeg, med klokken på nedtelling, 7 minutter, og alarm.

Det var veldig kjekt russisk arrangement også, men det har ingenting med denne bloggen og posten å gjøre, det hører til en annen del av mitt liv. Jeg var der i timevis, den siste som gikk, som alltid, og snakket i vei med fullt av folk, russere og nordmenn, russisk og norsk. De likte jo veldig godt hva jeg hadde opplevd i det siste, med ikke å ha sovet om natten, og ha mistet ipad og visakort, og den slags type ting.

Men sånne tap må man ikke ta for tungt. Festen var helt supert, man må regne med litt svinn, ipaden kan erstattes for penger, dataene på den kan ikke erstattes, men jeg har vel kanskje ikke så stor bruk for dem heller. Det hadde vært veldig greit å få den tilbake, veldig greit, veldig, veldig greit, jo mer jeg tenkte på det, dess mer dumt var det å kjøpe en ny, og det var jo virkelig mye jeg hadde skrevet på den, og gjort med den, som ville være tapt, om jeg kjøpte ny, for eksempel hundrevis av russiske gloser, timevis med arbeid, gjennom dager og måneder.

I dag ble også det ordnet. Melding på Facebook, fra Nils Erik, ipaden lå hos Norwegian på Sola flyplass. Den hadde havnet i bagasjen hans på et eller annet tidspunkt. Han var tatt med den i sikkerhetskontrollen, og fått helt sjokk – hva var det for noe? Før han hentet seg inn igjen, fordi man skal jo ha kontroll på hva man har i egen bagasje, og han endret til – ligger den der?

Så alt gikk godt, som jeg sa til ham, det ville være helt uansvarlig å overlate ipaden til meg i den farten jeg var i, på stasjoner, benker i parken og det ene og andre, så ubekymret og vennligsinnet, og at jeg mistet bankkortene og sperret dem var bare en fordel, ellers hadde jeg bare risikert å bruke dem til å kjøpe ny ipad.

Kjempefest.

Programmet for neste år på vei ut…

Jeg har nå oppdatert siden min med programmet mitt fremover. Det har vært en god høst, med en del ekstra oppdrag i forhold til det som var opprinnelig planlagt. Nå ser det ut til å bli rikelig også i vårsesongen, og det bare med de oppsatte og planlagte kveldene med Comedy Box club. Jeg tar sikte på å komme meg en tur til Bergen også, eller flere, og jeg håper jo også at jeg skal klare å komme til Oslo igjen. Det er ikke så mye at jeg ikke får lov, som at det er vanskelig å kombinere med min fulle jobb.

Men jobben har ikke noe med bloggen å gjøre. Dette er en humorblogg om min humorjobb. Det er to kvelder til, før jeg får avsluttet en sesong som ser ut til å kunne bli min sterkeste. Det er tirsdag 3. desember på Tappetårnet, og onsdag 11. på Checkpoint Charlie. Den første er på norsk, den andre på engelsk. Særlig den engelske vil jeg anbefale alle å møte på. Der er manuset skrevet allerede, og det er sterkt. Det blir morsomt.

Fullt program for Comedy box club finner dere her.

 

Morsomme kvelder på Checkpoint Charlie og Vidsyn

Så har vi hatt en ny uke med Comedy box club. På onsdag var vi på Checkpoint Charlie i Stavanger, torsdag på Vidsyn i øverste etasje i høghuset på Bryne. Før det hadde resten av gjengen også vært på Tappetårnet på Ullandhaug, men der var ikke jeg med, så det skriver ikke jeg om.

Jeg begynner min historie onsdagen, der vi skulle ha engelsk aften på Checkpoint Charlie. For meg er det mye vanskeligere å ha det på engelsk. Det er en stor fordel når det er på morsmålet, og ordene kommer av seg selv. På engelsk får jeg en del gratis av at min keitete stil blir enda mer keitete og komisk på stotrende engelsk, men det blir oppveid at jeg fort blir mer ukomfortabel enn helt heldig er, og jeg klarer ikke alltid å få levert de bedre delene av manuskriptet mitt skikkelig. Publikum ler, og til dels mye, men de ler ikke alltid der de virkelig burde gjøre det.

Så denne gangen hadde jeg bestemt meg for å prøve å lære manuskriptet mitt enda litt bedre. Jeg ville være forberdt på at ordene ikke kommer av seg selv, så jeg ville kunne det ordrett. Det var en oversatt og tilpasset versjon av revolusjonsmanuskriptet mitt jeg skulle gjøre. Det har slått an i Bergen, på Sandnes og på Bryne, men det er kanskje ikke helt tilpasset den rollen jeg er tvunget til å spille når det er på engelsk.

Kanskje var jeg i overkant anspent da jeg kom til Checkpoint. Det er travle dager hjemme, mye som skjer, sånn er det alltid, og det passer meg egentlig å ha litt for liten tid til tingene jeg skal gjøre. Jeg trenger det. Men hadde jeg alle de engelske ordene på plass i hodet? Ville jeg klare å si dem som jeg skulle? Ville det slå an?

Og som vanlig blir jeg psyket ut når konferansieren og komikerne før meg gjør det for bra. Særlig Ingve Conolly Gran hadde en stor kveld. Han hadde lydimitasjoner der jeg ikke alltid kjente referansene, men det var som han kunne skru på publikums latter med en bryter. Han hadde full kontroll. Konferansier Matt Green fikk også latter og applaus flere ganger. Og på Checkpoint Charlie er det ikke så mange plasser å gjemme seg og konsentrere seg. Man går der i lyden og showet til de andre.

Hvordan skal man formulere det? Jeg hadde ingen grunn til å være så anspent. Eller så hadde jeg stor grunn for det. For nettopp det at jeg var så anspent, gjorde det veldig bra. Det ble en fin kontrast med han der som skulle lage revolusjon av hele stand up genren, men hadde store problemer med å få ordene tydelig frem på et språk han ikke er vant med.  Publikum lo veldig godt, og de klappet også, flere ganger. Men flere av stedene som var virkelig bra, kom ikke virkelig frem, og ble møtt med stillhet og forventninger for neste sjanse til å le. Publikum var helt klart med meg. Jeg føler meg likevel ikke mer enn mellomfornøyd denne kvelden. De andre klarte det bedre.

Og klart best klarte Shazia Mirza det. Hun feide oss andre av banen. Sjelden har en headliner så tydelig vært headliner, så tydelig vært i en klasse for seg selv. Jeg tenkte det, at vi hvite menn fra vestlige land har ingen sjanse. Vi kan aldri lage humor som betyr noe. Vår bakgrunn hindrer oss fra å få skikkelig snert. Vi har det for bra. Vår samfunnskritikk vil alltid bli påtatt. Vår klaging og selvironi vil alltid bli selvskryt. Våre problemer er for dumme til å være noe å tenke på. Vi kan aldri lage humor med brodd. Det vil alltid være på andres vegne, og det er jo ikke det samme.

Shazia Mirza var beintøff. Hun insisterte på å være britisk, der er hun født og har bodd hele sitt liv, men utseendet og navnet er helt pakistansk, som også hennes foreldre er det. Kombinasjonen engelsk, arrogant overklasse og pakistansk, undertrykt kvinneklasse, vi andre kan ikke konkurrere mot noe sånt. Hun var intelligent og poengtert, skarp og sjarmerende, alle som får sjansen til å se henne må gjøre det. Alle som driver med booking av stand up må sørge for å få tak i henne. Full kontroll.

Det var jo egentlig en kjempekveld. Det er sjelden alle komikerne leverer så til de grader. Det er alltid en som føler seg litt mellomfornøyd. Denne gangen følte jo jeg meg litt mellomfornøyd. Men det var jo ingen grunn til det, jeg fikk enormt med latter og applaus. Det var rett og slett en veldig bra kveld.

Neste dag skulle vi stå på Bryne. Det er et helt annet lokale, et helt annet publikum og en helt annen stemning. Med oss hadde vi nå også fått nykommerne Kenneth Horpestad og Andre Hagesæther. Kenneth traff godt med sin stil og sin humor, Jærbuen liker det lunt og trygt, og humor han og særlig hun kan kjenne seg igjen. Det spilte Kenneth på, i et manuskript han har gjort før på Tappetårnet og på sementen, men jeg tror ikke han har fått så god respons som han gjorde her. Andre er en av dem som jobber hardest og tar det mest alvorlig og intenst. I dette har han noe som virkelig kan bli til noe, men han får det ennå ikke helt ut til publikum.

Av de som som stod på Checkpoint fikk Ingve seg en liten nedtur. Han hadde så godt som det samme programmet som dagen før, der slo det veldig an, men på Bryne kom han aldri inn i godstemningen og var nokså misfornøyd selv etterpå. Det er vanlig flinke folk tar det veldig til seg når det bare går middels bra, særlig når det samme programmet nettopp har gått kjempebra, man sammenligner alltid med sitt beste. Det viser hvor små marginer det kan være, og hvor viktig det er å få etablert den riktige kontakten med publikum. Har man den, får man til det meste. Har man den ikke, blir man stående og kave.

Jeg fikk det veldig godt til. Det må jeg få lov til å si, jeg kan jo ikke lyve med ting jeg legger ut på internett. Jeg har hatt ideen til manuskriptet siden september, det har ligget som bruddstykker. Men etter jeg syntes det bare gikk sånn delvis på Checkpoint, tenkte jeg at jeg måtte slå til på Bryne, og jobbet veldig med det og polerte gjennom hele torsdagen. Mye av det opprinnelige stoffet ble det dermed ikke plass til. Men det som da var igjen fikk en enorm respons. Jeg får også en voldsom mottakelse på Bryne. På Rick’s i Bergen har det veldig ofte gått veldig bra, på Checkpoint  Charlie har jeg aldri mislykkes, og Sandnes Brygge er jo hjemmebanen min. Men de to gangene jeg har stått på Bryne overgår alt. Der er det lettest for meg. Der går det best.

Matt Green ledet også her på Jæren med en stødig hånd hele showet. Og Shazia Mirza hadde et helt annet publikum å jobbe med her, enn dagen før. Men hun tok det rett på strak arm. Hun var like sjarmerende nedlatende med damene på første rad denne kvelden, som hun hadde vært med de unge mennene fra dagen før. Min mor var en av dem, min søster en annen, så det var ikke noen hvem som helst.

Det svinger virkelig av Comedy box club for tiden. De to siste gangene jeg har vært med har det vært kjempegreier. Neste sjanse er første uken i desmber, 3. på tappetårnet, 4. på Checkpoint og 5. på Sandnes brygge. Kevin Lunde er konferansier og Bård Tufte Johansen er headliner. Jeg skal stå den tredje. Det er bare å komme. Det er ingen som ser ut til å angre hittil.

Morsom uke med Comedy box club

Folkens.

Det har vært hektisk. Fra en deltidskomikers uglamorøse liv har det gått rimelig i ett. Det var løpeturer hjem tirsdag og torsdag. Onsdag var det show på Checkpoint Charlie, fulgt av mat og nachspiel og overnatting på sofa i Stavanger, buss til jobb og hjem torsdag, nytt show på Høghuset på Bryne samme kveld, og så løping frem og tilbake til jobb fredag, og bursdagsselskap i privatlivet den kvelden. Først nå, lørdag morgen, kan jeg skrive hva som skjedde.

Det var et veldig sterkt lag samlet onsdagen. Dave Pickett, som pleier være konferansier og kan være headliner, stod denne gangen først. Markus Birdman er en klassekomiker. Han gjorde oss alle nervøse når han stod. Det var full kontroll over publikum, latter på alt, vi fikk inntrykk av at han kunne si hva han ville, snakke med hvem som helst, sjarmere dem, og få dem til å le, sammen med resten. Han har egen blogg, og gir fantastiske treff på Google, merk særlig den om at han er en stor «up and coming» komiker. For ti år siden.

Birdman, eller Markus, som vi kaller ham (for det er jo det han heter), var også klassekonferansier. Han gjorde det veldig lett å komme på, introduserte skikkelig, satte akkurat rette stemningen, gav oss en flying start det bare var å fly i mål i. Det er noe med britene, de som er gode der, de er bare så gode sånn det skal være. Sjarmerende, kvikke, vennlige, alltid balanse mellom forberedt og improvisert materiale, alltid kontakt med og tilpasset publikum.

Keith Farnan er ire, og litt i samme gate. Han toppet kveldene som en selvfølge både onsdagen og torsdagen. To helt forskjellige steder og med helt forskjellig publikum, mange engelskspråklige og unge på rockeklubben Checkpoint Charlie, ikke fullt så engelskspråklige og unge jærbuer på Vidsyn i Høghuset på Bryne. Han hadde 40 minutter begge steder, og helt forskjellig program. Det var som om han bare kunne gå opp på scenen, og så tar man det derfra. Han har også en hjemmeside.

Både Markus og Keith var veldig kjekke også bakom scenen. Dere som var så uheldige å gå glipp av dem, kan få et inntrykk i dette TV-intervjuet fra TV-vest, i det de ankom Sola. De kommer antageligvis tilbake, og da er det bare å kjenne sin besøkelsestid. Bokstavlig talt.

Jeg stod også onsdagen. Og jeg snakket engelsk. Det var en tilpasset versjon, av manuskriptet jeg lanserte i september, og som virkelig sitter på norsk. Det satt virkelig på engelsk også. Men på en helt annen måte. Jeg knoter jo veldig med språket, det er mye vanskeligere enn man skulle tro, selv om man tror det er ganske vanskelig. Man kan jo begynne å rote med ordene også på sitt eget morsmål, når man snakker for store forsamlinger, og får litt press. På fremmedspråk er det verre. Den gang jeg forsøkte å bare gjennomføre programmet som om jeg snakket norsk, gikk det helt galt. Nå som jeg spiller på det, og gjør et poeng av aksenten og knotingen, så går det mye bedre. Og det gikk kjempebra. Det går kjempebra hver gang, egentlig, for meg, på Checkpoint Charlie. Det er et favorittsted.

I was so happy, I even forgot about quality for a moment.

Det var favorittsitatet mitt for kvelden. Den var morsom.

What happens on nachspiel stays on nachspiel. And on the Internet.

Siste tog hjem går 2337. Det er altfor tidlig. Etter en opptreden er mye spenning utløst, det gjør godt å henge litt og drikke litt etterpå. Man får også spredd sine historier, blir bedre kjent, får nye kontakter, nye ting å snakke om. Dave Pickett, Markus Birdman, Keith Farnan og jeg, og Chi Ton og en flaske whisky. Hjemme hos Chi. Det var klassenachspiel. Akkurat som det skal være. Dave Pickett illustrerte og forklarte og fortalte og snakket og veivet med Hells angels kroppen sin (han har aldri vært med der, men det er ikke fordi han ikke ser sånn ut), mens jeg langsomt fadet ut og i søvn på sofaen, mens Chi stod og smilte.

Torsdag var på Vidsyn. Der var Dave Pickett skiftet ut med Bjarte Gudmunstad. Bjarte er en som har strevd litt med å finne sin form på scenen. Jeg mener at han denne kvelden tok et langt skritt i riktig retning. Han hadde fått klar beskjed om å stramme opp manuskriptet sitt, og være mer poengtert i det han går fra den ene tingen å snakke om til den neste. Han har hatt en uvane i å bli stående og snakke litt tilfeldig, om det samme. Han har ennå en vei å gå, det er en god del uvaner å skrell vekk, men han viste i hvert fall denne kvelden at han tar til seg det han får beskjed om, og at han er villig til å jobbe skikkelig for å bli bedre. Det var for meg kjekt å se, for Bjarte er en veldig kjekk kar å ha i miljøet.

Med meg gikk det bare ut over alle grenser bra denne kvelden. Det var revolusjonsprogrammet mitt, tilpasset jærpublikummet og høghuset, og det var som om både dette og jeg var laget for å smelle til akkurat denne torsdagen. Det er kjekt for meg at dette manuskriptet er levert i fire ganske forskjellige versjoner, to ganger i Bergen og en gang på Sandnes brygge, i tillegg til denne, og det har gått kjempebra hver gang. Men finalen var på Høghuset. Jærfolket var rett og slett klare til å bli revolusjonert denne kvelden.

Og de lo mens det skjedde.

 

… og etter Pangkvelden

Pangkveld kan allerede skrives med stor forbokstav. Det var 10. oktober, Sandnes brygge. Det ble utsolgt hus, og de fleste av komikerne så sammen med publikum ut til å ha en god dag.

Jeg hadde hele dagen til å forberede manuskriptet, men rotet litt med sånn jeg organiserte det, jeg var for opptatt av å skrive ned alt jeg kom på. Dermed hadde jeg det bedre i manuskriptet enn i hodet, og det var flere steder jeg hadde litt mange valgmuligheter til å ha helt kontroll. Derfor var jeg litt unødig stresset, særlig til å ha et så sterkt manus som jeg hadde i dag. Jeg har fremført det tidligere, i Bergen, men jeg endret såpass mye at det var nesten som å produsere og lære seg et nytt manus.

Uansett, jeg satt på med de i familien som skulle være med og se på. Vi kom ned cirka halv ni, da var det allerede flere meter kø ved billettkontrollen. Noen skulle kjøpe, noen skulle bare vise billetten de allerede hadde kjøpt. Sandnes brygge var litt ombygget siden sist jeg var der, så jeg brukte selvsagt litt tid på å prøve de gamle veiene, og bomme med dem. Jeg spurte også en helt vanlig publikummer om hvor vi komikere skulle være, at jeg skulle stå i dag. Jeg trodde han var dørvakt. Hva han trodde om meg er ikke godt å si.

Ombyggingen gjorde det litt vanskeligere for meg å ta mine nødvendige spaserturer for å lære inn manuskriptet. Jeg måtte egentlig ta den utendørs, og gjorde for det meste det. Dermed fikk jeg ikke sett så mye til hvordan det gikk med de andre. Tor Inge Ulveseth var heldig med sitt nummer, det er det ingen tvil om. Jeg så ham helt i begynnelsen, og jeg så ham i avslutningen, der han særlig mot slutten hadde helt full kontroll. Særlig morsomt var det med en pokal han «tilfeldigvis» – i hermetegn – hadde i posen sin, og som han kunne linke tilbake til konferansier Kevin Lunde, som også er tryllekunstner, og som hadde slått en vits om Tor Inges tryllekvaliteter. Den slo an, og velfortjent. Siden var det bare å cruise inn.

Og jeg måtte ut igjen. Særlig viktig var det jo at jeg hadde kontroll på rekkefølgen av de tingene jeg hadde tenkt å si, at jeg husket overgangene. Og så var det litt problemer i begynnelsen, der jeg bestemte meg for bare å la det stå til med problemene, det var ikke så farlig om det lille punktet her i starten var helt skikkelig. Verre var det med slutten, der jeg hadde flere alternativ, de fleste ganske bra, men ingen som virkelig kunne avslutte med en høydare.

Mens jeg gikk og tenkte på dette, hadde Johan Løwig R. Dahl sitt nummer. Det gikk fort, for jeg fikk det ikke med meg i det hele tatt. Konferansier Kevin Lunde så jeg også lite til, men han er stødig og rutinert. Han har alltid kontroll. Kevin Arnt Finesse, der jeg lurer på om ikke Arnt Finesse er et kunstnernavn, han så jeg heller ikke mye til, men av det lille jeg så, gikk det mye bedre med ham denne gangen, enn forrige gang vi stod sammen på Sandnes brygge. Han var ikke dårlig sist gang, men han var veldig drøy, og Rogalandspublikum er veldig snille. I dag virket det som han hadde dempet seg litt, uten at det gikk på integriteten løs, han spiller på det drøye. Men denne gangen hadde han publikum med seg.

Så var det pause. Og snart etter den var det min tur. Det gikk veldig bra, men jeg tror nok jeg leverte manuskriptet bedre den gang jeg gjorde det i Bergen. Det var heller ikke alle endringen som var helt av det gode. De var morsomme, og publikum lo av dem, men de gikk på bekostning av stramheten i manuskriptet. Noen av innfallene var også litt for billige til å høre hjemme i denne settingen, som forsnakkelsen jeg kom til under en av gjennomgangene, med «tortur med kjemi» i stedet for «tortur med kjemikalier». Publikum ler, men litt reservert, og det gjør de rett i. Det var andre deler i manuskriptet som smalt inn bedre, og de delene som ikke gjorde det, skulle bare vært rensket vekk. Men bevares, det er sjelden jeg får så mye latter og applaus, og særlig er det artig når komikerkolleger – som Tom Weum – ler så det merkes i kjeven. Vi profesjonelle og halvprofesjonelle er jo gjerne mer analytiske og kritiske, vi er ikke der for å gi oss over, som publikum gjerne er.

Etter meg gjensto Johan Golden, den enste jeg kunne se på helt og fullt. Det er jo først og fremst ham vi har å takke for at det ble fulle hus alle disse tre kveldene, han trekker folk, og han er jo rutinert og morsom som bare juling. Også på bakrommet er han full av skarpe observasjoner, som alle kunne ha lagt merke til, men som han har sett. Første del av programet var det en del som hadde sett før, eller så handlet det om lokale forhold i Oslo, der vi i Sandnes ikke er helt stødige. Også dette gikk helt bra. Men det var fra han begynte å snakke om Lars Monsen som var sliten, og hva programmet «Ingen grenser» egentlig går ut på, det er da det går over fra latter til latterhikst. Jeg likte også svært godt vitsene om allergi, der fant han på mye morsomt om en idè der det finnes en del opplagte vitser. Golden styrte stødig unna dem, og holdt hele tiden publikum i ånde med overraskende innfallsvinkler og originale poeng.

Jeg tror publikum var godt fornøyde denne kvelden. De hadde i hvert fall grunn til å være det. Vi komikere var i alle fall fornøyde. Det er alltid kjekt med mange folk, fullt hus, og jubel fra alle kanter i rommet.

Dessverre er det slik her i Rogaland at det er tradisjon for bare å gå rett hjem etter et show. Det er ikke så enkelt å få det til annerledes, når få av oss bor i sentrum av byen vi står i, og alltid er avhengig av transport hjem. I ukedagene er egentlig dyr taxi da eneste alternativ, om vi ikke slenger oss i noen av bilene som kjører. Disse kjører som regel rett etter showet er slutt. Det er en fordel med slik det er i Bergen, der det er tradisjon for å bli sittende og ta noen øl etterpå. Det kan utarte til å gå videre, og havne på nattklubb og kødde med døgnet. Sånn får vi blitt kjent med flere, og virkelig bearbeidet hva som har skjedd og vil skje. Det øker samholdet, og mulighetene for tilbakemelding. Men det er enklere i Bergen, der det vanlige er å ha gangavstand hjem. Det hadde i hvert fall jeg da jeg bodde der. Og jeg var alltid med på øldrikkingen etterpå. Det var ganske kult.

Her i Rogaland har vi ganske kule show. Særlig denne uken her kan vi være godt fornøyde, med fulle hus og god respons. I dag var en varslet suksess, en pangkveld vi visste på forhånd ville smelle. Det var veldig gøy. Det er slik kvelder vi lever for, vi som driver med dette. Både publikum og komikere.

Før en pangkveld…

I kveld braker det løs på Sandnes brygge. Omtrent det samme showet ble utsolgt på Cementen og Checkpoint Charlie i Stavanger. Endelig ser det ut til at det smeller litt for Comedy Box Club. Eller for å si det litt mer presis, endelig ser det ut til at det smeller skikkelig.

Lineupen i kveld er Tor Inge Ulveseth, Johan Løwig R. Dahl, Kevin Arnt Finesse, jeg og Johan Golden. Kevin Lunde skal være konferansier. Det er klart det hjelper med en rikskjendis på laget. Komikere som har vært på TV trekker lettere folk, og det er veldig flott at noen av disse stiller opp sammen med oss hobbykomikere, sånn at vi får vist oss frem til et publikum som nok ellers ikke ville kommet og sett på oss. Vi også er jo ganske morsomme.

Jeg stiller i kveld med et manuskript jeg laget for Bergen i månedskiftet januar/februar. Det var kjempegreier den gang, og skal ikke være noe dårligere i dag. Ingen av de som kommer i dag kan ha sett noe av det, det er helt nytt – og som vanlig eneste sjanse. Jeg har også skrevet litt om på det, og lært det helt på nytt de siste dagene (og fremdeles nå, som vi nærmer oss kvelden!), slik at det som vanlig skal virke – og være – nytt og friskt.

Dagen har gått med til en sykkeltur til Sandnes, for et intervju med avisen Sandnesposten. De har vært veldig aktive med å intervjue oss komikere og klubben vår i det siste, noe vi absolutt trenger. Det er alltid vanskeligere å få oppmerksomhet for oss som vil opp og frem, enn de som er fremme allerede. Dette er det de skrev om dagens show, i et intervju med Johan Golden, som lover et gyllent show (kanskje var det ikke han som kom med ordspillet – det er for øvrig litt å ta av, om man vil gjøre ordspill på dagens lineup).

Det var kjekt å la seg intervjue av en som oppriktig bryr seg om det en holder på med, som har satt seg litt inn i det på forhånd, til og med, og vet litt hva det går i. Jeg er jo meg selv lik, og snakker i vei, både før, under og etter intervjuet, en del ganske gjennomtenkt, en del bare satt frem der og da. Som vanlig spriket det ganske mye, som mitt liv også spriker en del. Det er også en del ting som er vanskelig å formulere godt, som å karakterisere ens egen stil, og forklare hva man prøver på, og hva slags humor man har. På mange måter har jeg jo satt av hele karrieren til å prøve å forklare dette. Ingen annen komiker bruker så lang tid på å forklare sitt eget prosjekt hver gang, på scenen. Å prøve å forklare det en gang til, utenfor scenen, blir kanskje litt meta. Som en forfatter som forklarer sin egen bok.

Med humor er det uansett slik at man kan forklare så mye man vil, poenget er at folk skal le. Og kanskje få noe å tenke på, på kjøpet. I kveld er det svært stor forskjell på en del av komikerne. Kevin Finesse, Tor Inge Ulveseth, Jeg og Johan Golden har fullstendig ulike strenger vi spiller på, helt ulike strageier for hvordan vi skal få folk til å le. Det blir en variert kveld. Og det blir en bra kveld. Heldige de drøyt 150 som allerede har sikret seg billetter. De andre som kunne tenke seg å gå, må raske på, for det er ikke sikkert det i dag vil være mange ledige billetter i døren. Kjøp heller på ComedyBox.No. Det er en varslet suksess, dette. Det vil smelle skikkelig. Kom!

Stand up med Comedy Box Club på Checkpoint Charlie

I går startet det opp. Comedy Box club er i gang med sin første høstsesong. Vi var der i går, Stian Foss, jeg, Erlens Osnes, Andre Hagesæter, Jan Rune Holdhus og med Vidar Hodnekvam som konferansier. Det er mange folk, fem komikere pluss konferansier er kanskje i overkant, men Stian og Andre hadde forholdsvis korte spotter, som det heter, og Vidar holdt det stødig sammen. Jeg tror det gikk veldig greit.

Førstemann ut var Stian Foss. Han er handicapet, sitter i rullestol, og fikk vel ikke all verden til intro, der han klønete ble løftet opp på scenen, mens intromusikken, TNT, av AC/DC, abrupt ble satt av og på. Jeg forberedte mitt eget innslag, og stod bak i lokalet. Jeg fikk engang med meg at det var noen der, før Stian begynte å snakke. Det er klart, å være stand up komiker er ikke så lett, du har deg selv og mikrofonen. Når du da sitter i rullestol, er det klart, du starter med et handicap. Dette kan imidlertid snus til en slags fordel. Du kan vitse om dine egne vanskeligheter, og gå over streker funksjonsfriske skal være forsiktige med. Stian var helt uredd for å snakke om disse tingene, og fikk god respons. Men skal han virkelig gjøre det stort, må han også ha vitser som ikke går på det å være handicapet, om ikke annet så for avvekslingens skyld.

Så var det min tur. Jeg har hatt travle dager i det siste, og helst jobbet med manuskriptet mens jeg har syklet frem og tilbake til jobb. Råmaterialet har vært der, men det er hvordan å sette det sammen og hvordan få til overgangene jeg har styrt litt med. Det gikk i alle fall veldig bra. Lydmannen gav også meg tjenesten av å stoppe intromusikken mye for tidlig, noe som gav en fin og aparte stemning i starten der. Dermed kom jeg opp på bølgetoppen jeg trenger, og så var det bare å surfe inn. Denne kvelden satt veldig godt for min del.

Siste mann ut før pause var Erlend Osnes, fra Bodø. Han har jeg ikke sett før, men det er noe med nordlendinger, de er friske i frasparkene og liker seg i området der kjønnsorganene er. For Erlend ble det nesten litt komisk i seg selv, med hvordan han ikke gav seg med det, og kjørte i vei med betraktninger og beskrivelser av saker og ting man strengt tatt ikke snakker om. Her i Rogaland er vi jo ganske snille av oss, vi er ikke vant til sånn som det der, kalle tingene ved sitt rette navn, snakke om de tingene innforståtte vet er der, men ingen, ingen snakker om. Erlend snakket om dem, kjekt og ubesværet, og stod vel til og med litt over sin tilmålte tid, uten at publikum så ut til å plages med det.

Første ut etter pause var Andre Hagesæter. Han hadde fått beskjed om å opptre på kort varsel, og tar opptredener svært nøye. Han er skuespiller fra Rogaland teater, og med i Eplekjekkasene. Han er altså godt scenevant, men er vant til å få regi og å jobbe med andres tekster. I stand up er man overlatt til seg selv. Andre kan nå langt om han bare får noen dytt i riktig retning. I går fungerte ikke teknikken for ham, så innslaget ble kortere enn planlagt, noe han fint improviserte i mål.

Headliner var Jan Rune Holdhus. Det er en favoritt. Han er veldig godt likt i miljøet, det er jo en bransje der man er nødt til å være litt høy på seg selv, man blir lett egosentrisk, men Jan Rune er alltid raus med ros til andre, og stresser ikke konkurransen om å være kulest. Han er også godt likt blant publikum, særlig her i Rogaland, hvor han er en mye brukt komiker. I det siste har han også forsøkt seg som sanger, noe han ville trekke veksler på i går. Han hadde med en kar til å spille gitar. Jan Rune har en flott stemme, han synger virkelig fint, og sangene var godt pakket inn i settet, men han fikk nok mye ødelagt denne kvelden av en fyllik i lokalet. Selv om en rutinert mann som Jan Rune setter galninger blant publikum pent på plass, så er det svært forstyrrende. Man kommer ut av rytmen, og må hele tiden tenke på hvordan man skal forholde seg til dette uromomentet, om man skal ignorere ham, eller ta seg av ham. Det var jo litt synd. Men jeg tror publikum flest ikke tenkte så veldig mye på dette.

Konferansier Vidar Hodnekvam ser ut til å ha falt på sin rette hylle ved å være komiker. Vitsene er gjennomarbeidet, og blir solid levert. Dette går hjem på klubber og julebord. Det er passe balanse mellom improvisert og gjennomøvd, det er nærvær på scenen og kontakt med publikum. Det er helt skikkelig. Særlig etter pause var Vidar på hogget, med en – litt vanskelig å velge adjektiv her, nydelig blir litt… – nydelig levert historie om koloskopi. Deretter var han på, og holdt seg der til det hele var over.

I dag er samme gjengen utenom meg (men med Siri Seljeseth) på Sandnes brygge. Dessverre rakk jeg ikke å skrive ferdig denne posten i tide til å anbefale den. Men det kommer flere muligheter, med andre komikere. Comedy Box club har showuke annenhver uke, med klubbkveld på Ullandhaug, Checkpoint Charlie, Sandnes Brygge og Vidsyn. Dere kan sjekke programmet på klubbens hjemmesider. Derfra kan dere også kjøpe billetter. Billettene er billigere når man kjøper dem på nettet.

Neste gang jeg skal på er 24. september på Tappetårnet,Ullandhaug. Deretter er det 10. oktober på Sandnes brygge. Det er bare å komme!

Comedy box club på Checkpoint Charlie

I dag braker det løs for min del, første gang for høstsesongen, Stand up på Checkpoint Charlie. Det er en bonus for min del, jeg stepper inn for Ole Soo, og skal stå sammen med Erlend Osnes, Vidar Hodnekvam og Jan Rune Holdhus. Erlend Osnes er et nytt bekjentskap, mens både Vidar Hodnekvam og Jan Rune Holdhus har jeg stått med mange ganger før. Vidar Hodnekvam var i ferd med å skyte fart da jeg begynte med Stand up i 2007. Da jeg flyttet til Ganddal flyttet han til Oslo. Jeg flyttet for å etablere meg, han flyttet for å få ytterligere fart på karrieren. Det sier litt om oss. Begge lyktes, for øvrig. Vidar Hodnekvam har kommet seg inn på VG-Tv, og står jevnlig på scenen rundt omkring i hele landet. I kveld er han konferansier.

Jan Rune Holdhus er headliner, hovedattraksjonen. Han er umulig å mislike, og enda bedre kjent i Stavanger, enn han er i Bergen. Her i Stavanger er han rikskjendis.

Jeg har som vanlig helt ferskt manuskript. Det vil bli formet ferdig på sykkel hjem fra jobb i dag. Kanskje vil den aller siste finpuss skje på toget inn til Stavanger. Som vanlig planlegger jeg for eventyrlig suksess. Innslaget mitt vil falle helt sammen om folk ikke klapper og ler. I hodet mitt klapper og ler folk noe voldsomt, og helt fortjent. Der er det veldig bra.

Kom på Checkpoint Charlie i kveld. Billetter kjøper dere enklest og billigst på nettet. Sjekk også opp Comedy box clubs side på Facebook. Får du ikke sett oss i kveld, er det ny sjanse i morgen. Men da stepper Siri Seljeseth inn for meg. Vil du se både Siri og meg på en gang, er sjansen 24. september, hvor vi står sammen med Christoffer Schjeldrup, Tom Craine og Tiernian Douieb. Hele høstprogrammet til Comedy Box club finner dere her.

Allerede utsolgt første kvelden for Comedy Box Club

Vi Rogalandskomikere er yre av begeistring over at Chi Chi Ton starter opp et nytt konsept i høst. Første kveld er 27. august på Tappetårnet, UiS, og denne kvelden er allerede utsolg!

Jeg skal stå 24. september (Tappetårnet), 10. oktober (Sandnes Brygge). 21. november (Vidsyn, Bryne) og 11. desember (Checkpoint Charlie, Stavanger). Ellers er det fullt program, tirsdag, onsdag og torsdag, annenhver uke, Stavanger (Checkpoint), Sandnes (Sandnes Brygge) og Bryne (Vidsyn).

Billettene kan bestilles allerede nå. Det kan være lurt, så man ikke blir skuffet, og vil på Stand up, men så er det utsolgt. Gå inn på nettsiden, se programmet, og så går det an å kjøpe billetter derfra. De er også på Facebook, med moro og informasjon. Det er det godsaker for komikere, værende og vordende, og for publikum, og for folk som bare liker å følge med.

Vi gleder oss, og håper vi vil glede dere!