Spark treneren

For 6 år siden skrev jeg et kåseri det aldri ble noe av. Det handlet om å sparke treneren, når det drar seg til i fotballen. Siden har det ikke blitt mindre aktuelt, det er bare å skifte ut noen av navnene fra den gang med noen av navnene nå. Noen ganger er det de samme navnene den gang, som nå. Og noen ganger er de som beholdt jobben den gang, de som får sparken nå. Det er kjekt sånne gamle tekster får seg et sted å leve.

Et kåseri av E. Salen

Kontinuitet. Jeg seier det en gang til: Kontinuitet. Mange er de fotballklubber som har sagt det samme som jeg, og de har sagt det langt flere ganger enn jeg. De har sagt det kontinuerlig. Liverpool sa det på 70-80 tallet, på den tiden man kunne si om dem at det hendte at de vant serien, og man ville sagt det mer presist om man sa det hendte at de ikke vant. Rosenborg sa det i årene rundt år 2000, ganske mange år rundt der, og andre fotballklubber sa det om dem. Nøkkelen til disse klubbenes suksess, er kontinuiteten.

I de siste årene har norske eliteserieklubber vist en bemerkelsesverdig kontinuitet i å gi treneren sin sparken. Det begynte med Tromsø som sparket Ivar Morten Normark for at han ikke oppnådde de resultatene man ønsket, slik han heller ikke gjorde for Aalesund, som lot ham gå foran denne sesongen. Det fortsatte med Start, som sparket Tom Nordlie etter at han ikke oppnådde de resultatene man ønsket. Slik han kort tid før ikke hadde gjort det i Vålerenga, og Sandefjord. Nå sist sparket Viking Tom Prahl, fordi han ikke oppnådde de resultatene man ønsket, noe han har gjort i alle andre klubber han har trent. Men de var ikke norske.

I Norge er tommelfingerregelen den at treneren ikke oppnår de resultatene man ønsker. Denne regelen har forkjørsrett forbi enhver sunn fornuft, ta for eksempel lag nummer 1 og 2 på tabellen i fjor, Vålerenga og Start, det er vel sånn omtrent så godt som det blir her i Norge, det er vanskelig å bli bedre, og litt ekstra stas var det jo at før dette har Rosenborg vunnet så mange ganger på rad at unger på barneskolen aldri har levd med andre seriemestere enn trønderne. Klubbene og media var svært fornøyd med trenerne, forklarte suksessen med trenerne, de karismatiske, markante og fotballfaglig dyktige trenerne, fotballtrenere det gikk an å huske navnet på, trenere som i dag har skiftet jobb.

Det er i det hele tatt litt rart, det der, med alle trenerskiftene. Man forklarer det jo med økt mediepress og at fotballen blir stadig viktigere, og det økonomiske, og det ene med det andre, det er svært viktig å prestere i toppidretten. Uten resultater er det god natt. Det er stor forskjell på første divisjon og andre divisjon, eller eliteserien og førstedivisjon, eller hva de to øverste divisjonene våre nå har rukket å skifte navn til. Ikke minst økonomisk. Derfor ser stadig flere klubber grunn til å betale dobbel trenerlønn i årevis, for trenerkontrakten gjelder selv om den brytes, lønnen gjelder i hvert fall, den sparkede treneren mister jobben, beholder lønnen, og den nye treneren skal også ha lønn. Det er lukrativt å være trener i Norge.

Det alltid undersøkende og granskende og analytiske media, den fjerde statsmakt og første idrettsmakt, har selvsagt undersøkt, gransket og analysert hvordan det går med klubber som sparker trenere, det går bedre. En ny trener bringer ny giv, nytt blod, friskt mot, hei hvor det går, det går bedre. Slik får vi den litt pussige situasjon, at når sesongen begynner, så er alltid eliteseriens beste trenere de som ennå ikke er ansatt der. Det er bare å komme i gang med sparkingen, før flere poeng blir somlet bort. Det er nemlig etterpå det går bedre.

Nei, det er mange ting å si om disse tingene her, og mye er allerede sagt. Om Tom Nordli som ble sparket fra suksess i Start til suksess i Viking, om Per Høgmo som skapte forvirring ved ikke å bli sparket, men sykemeldt. Og så si opp. Om Brann som ikke har sparket trenere på 2-3 år, som nettopp forlenget kontrakten med stein på stein- dyre spillerkjøp Mons Ivar Mjelde, men som garantert vil sparke ham neste år, for er det en klubb som aldri oppnår de resultater man ønsker, så er det Brann.

Det er altså slik med ord og uttrykk at de forandrer mening over tid. Heller ikke ordet kontinuitet er lenger hva det var, det pleide å bety noe som holdt seg, nå betyr det noe som forandrer seg. Også gamle gode uttrykk har fått ny mening, slik at det nå heter: Det viktigste er ikke å vinne, men å sparke treneren når du taper.

ES2006

Danmark – Norge 2 – 0

KRFs leder, Knut Arild Hareide, måtte se Danmark – Norge hos broren i går, siden kampen ikke ble vist på NRK eller TV2. Det er helt umenneskelig.

Humoristisk streik

Helgens fotballkamper i Norge er kjennetegnet av at de ikke blir spilt. Fotballspillerne har gått til streik. Det er fine greier. Man skal ikke være født for så enormt lenge siden i dette landet her for å ha levd i en tid der fotballspillere var amatører, fotball var en hobby. Streik var aldri et tema.

Nå er imidlertid sporten blitt profesjonalisert. Klubbene har gått konkurs eller burde ha gått konkurs, rike onkler og fattige kommuner har reddet dem, og spillerlønningene har gått tøysete til værs mens billettprisene har blitt dyrere og dyrere og draktene har mistet sin synlighet under all reklamen.

Fotball skulle være en sport for arbeiderklassen. Det er det den var og er i dens hjemland, England, og slik har den stort sett blitt eksportert til resten av verden. Fotball er fattigguttens sjanse til å få oppfylt den umulige drømmen om et liv i velvære. Man finner ikke mange fotballspillende rikmannssønner, man finner få med utdannelse.

Så nå har fotballspillerne og deres forbund – som for ordens skyld er medlem av LO – funnet ut at de skal benytte arbeiderklassens kampmiddel: De skal streike. Det er historisk schwung over ordet. Det er underklassens kamp mot overklassen for ikke å bli utnyttet. De første streikene ble utkjempet med enorm risiko. Man risikerte å miste jobben, og dermed også inntektskilden.

Fotballspillernes streik blir i en slik sammenheng ganske dum. Vi trenger ikke noe finere ord enn det. Spillerne har fosynt seg med det meste av de økte inntektene fotballen generer. De er blitt søkkrike og bortskjemte, akkurat som den klassen arbeiderklassen i de gode gamle dager skulle lære seg å hate. Hvem i denne vide verden kan ha sympati for en fotballspiller i streik, som ikke er fotballspiller selv?

Forhåpentligvis varer streiken ut sesongen og alle kommende sesonger. Så spillerne får kommet seg ut i jobb.

Thomas Myhre har problemer med å huske dagen han aldri kommer til å glemme

Vi som ikke følger med i det hele tatt har likevel fått med oss i at den tidligere landslagskeeperen, Thomas Myhre, som best vil bli husket for kamper mot Tyrkia der han stikk i strid med alle grunnprinsipp for en keeper slår ballen inn i mål i stedet for å slå den bort eller å holde den, at han, denne Viking-keeperen som nå ikke er Viking-keeper lenger fordi han har sluttet, har sluttet.

Den tidligere internasjonale tabbekeeperen uttaler litt av hvert til alle mulige medier, jeg skal ikke engang humoristisk spekulere i hva som skal ha skjedd. Jeg skal bare henvise til denne artikkelen, hvor T. Myhre selv uttaler seg for å rydde opp i alle misforståelser og få gjort noe med ryktene. Han er en kveld han overhodet ikke er i stand til å huske noen ting, overbevist om at han er blitt dopet og derfor har fått tappet 160 000 kroner på kredittkortet sitt. Jeg er nødt til å antyde at det kan jo ha vært han selv som både har dopet seg og tappet kortet sitt, og de fleste med litt erfaring i livet vet at slike ting kan skje mer eller mindre ufrivillig.

Thomas M. som med dette også avslutter karrieren på en måte han vil bli husket for – tabbene hans vil jo leve evig så lenge det finnes internett og youtube – avslutter opprydningen med å si at denne dagen, 23. januar, som han ikke er i stand til å huske, kommer han til å huske for alltid.

Slik vil også han bli husket.

Takk til Mustafa som har lagt inn snutten sett fra et tyrkisk synspunkt, og som gjennom sin oversettelse til norsk viser at tyrkisk mangler enhver grammatikk.