I går ble det en helt spesiell opplevelse å være ute på oppdrag som deltidskomiker. Jeg var hyret inn til et lukket selskap, en gjenforeningsfest på Vidsyn i Høghuset på Bryne. Som alltid med slike jobber som ikke er klubbjobber, og forresten med klubbjobber også, så er jeg gjerne litt urolig gjennom dagen jeg skal stå. Jeg er langt fra der at jeg bare kan stikke innom og gjøre mine tilmålte minutter. Jeg må tenke nøye gjennom hva jeg skal gjøre, og gå gjennom ganske mange kvaler om det vil holde mål, og om jeg vil gjøre det, og om det vil falle i smak.
Denne dagen hadde jeg også min tilmålte Tsjekhov å lese. Det er et privat prosjekt, helt utenom komikervirksomheten (eller deltidskomikervirksomheten, som jeg kaller det), og går ut på å lese en liten novelle eller et delkapittel i en lengre av Tsjekhov hver dag. På russisk. Jeg er på etterskudd, og har litt å ta igjen. Og akkurat på denne tiden jeg er på etterskudd og har litt å ta igjen, så er de samlet de lengste og mest umulige Tsjekhovfortellingene som er. Med god fart, og uten å slå opp absolutt alle ordene jeg trengte, så ble jeg akkurat ferdig å lese dagens tekst klokken 1957.
Toget til Bryne gikk 2022. Det gjensto bare å få panikk, få funnet frem de rette klærne å stå i, sammen med min kone, og komme seg på stasjonen. Så var det den korte reisen til Bryne, stedet ligger rett ved stasjonen, og med en gang jeg kom skulle jeg på.
Jeg skulle være mellom middagen og desserten. Og siden desserten hadde vært, var det ingenting å vente etter.
Jeg listet meg utpå gulvet, fikk godt med feedback på min trådløse mikrofon, og hadde vel en start som kan kalles lite annet enn klønete. Men klønete er en del av å være meg, liker man det ikke klønete, får man finne andre, og det viste seg etter hvert at også denne gjenforeningsgjengen fra tjukt innpå Jæren hang med, og lo godt av det jeg serverte dem. Min lille militærhistorie fungerte som bare juling her også, akkurat som den hadde gjort på Checkpoint Charlie halvannen uke i forveien. Forsøket på å snakke om døden, og min egen dødsannonse, gikk også hjem, selv om dette var noe jeg virkelig lurte på gikk an å si i en forsamling som dette. Som så mange ganger før er det akkurat det du lurer på er for utfordrende, som fungerer best. Publikum liker å bli utfordret.
Jeg avsluttet med Cognac-historien, og med å smøre ekstra tjukt på med alt som hadde med drikking av Cognac å gjøre (jeg så ingen menn i denne forsamlingen bestille annet enn sprit, er man fra tjukkeste Jæren, så er man det), og i en gjeng der damebesøket i den vekket instinkter, så ble det et ordentlig sluttpoeng og latter og applaus.
Jeg var med andre ord godt fornøyd.
Det var en stund til toget hjem skulle gå, og jeg fikk lov til å forsyne meg i baren, så jeg fikk meg et glass vin, og fant en plass jeg mente skulle være rolig.
Det var den ikke lenge.
Etter en helt merkelig kort stund kom en haug med jenter skravlende, spurte om det var ledig, og satte seg, skravlende. Jeg var absolutt helt overbevist om at dette var jentene fra gjenforeningsfesten. Nå som maten og programmet var slutt der inne, kunne de endelig slippe skravlingen løs og unngå jæroksene som nå nok begynte å bli litt fulle og i brunst.
Det var kanskje litt beklemmende. Som innleid komiker vil man gjerne ikke forstyrre festen. Man vil gjøre det man skal, få det til, og så mer eller mindre forsvinne. Her ble jeg liksom fanget i forsvinningen, omringet av det jeg trodde var kvinnene i forsamlingen.
Ikke at jeg hadde noe håp om at kvinnene skulle ha noe særlig interesse for meg, vi er for gamle og for gifte for det, men det var jo litt underlig at ikke en eneste en hadde et eneste ord om opptredenen min. «Var det så dårlig» er en naturlig tanke da, og med den tanken satt jeg og overhørte skravlingen, så på utsikten fra Vidsyn, og drakk min vin. «Det kunne ikke være så dårlig», tenkte jeg også. Jeg hadde jo vitterlig sett mange av dem le, de fleste faktisk. Og latteren virket naturlig og ekte.
Dette var Brynejenter. Det kan jeg skrive rett ut. De er bare beskjedne til et visst punkt. Eller kanskje ikke beskjedne før dette punktet, heller. De kan være ganske direkte, ikke noe tull. Etter en stund var det i alle fall en av dem som spurte hvem jeg var. Jeg satt jo åpenbart synlig som enslig mann, omringet og innestengt av festskravlende damer som drakk vin og sterkere. Jeg sa jeg ventet på toget. En pussig ting å si, for en som liksom her hadde falt rett inn i mulighetenes land. En nødvendig ting å si, om man hadde vært komiker, og publikum knapt hadde lagt merke til det.
Etter litt press til sa jeg at jeg hadde opptrådt, at jeg var komiker, deltidskomiker. Plutselig viste alle sammen interesse. Alle sammen. De hadde nemlig ikke vært på noen gjenforeningsfest. De var bare glade, unge damer som hadde tatt seg en bytur.
Og så falt bare alle brikker på plass, og fløy til værs i alle retninger. Disse var fra Bryne, og stedet er lite. Her er mange felles kjente, slekt og arbeidskolleger. Så gøy at jeg bare lot det gå, toget jeg ventet på. Her var det mildt sagt mye materiale, det var så å si å drive research, i det som skjedde her ligger godt med stoff å presentere på scenen i fremtidige oppdrag. Særlig ligger det i kortene at jeg vil legge inn litt herfra, når jeg nå i høst skal stå på Vidsyn, 21. november.
Lykkelig av glede reiste jeg hjem med 23-toget. En time senere enn planlagt. Mange ganger er det så mye styr og stress før slike opptredener som dette, at jeg lurer på om det er verdt det. Men med opplevelser som dette er det ingen tvil.
Helt grei humor 