Rundt år 2000 en gang gikk jeg på et dramatikerkurs i regi av Studentteateret Immaturus. Det var etter dette jeg kom i gang med å skrive flesteparten av sketsjene, og jeg forsøkte å bruke hva vi hadde lært. En ting vi arbeidet med var å ikke henge oss så mye opp i replikkene, men tenke handling, og hvordan karakterene skulle bevege seg. I den forbindelse skulle vi lage små scener, uten ord. Jeg forsøkte så å bruke det samme når jeg skulle skrive sketsjer. Jeg skrev tekster uten ord, hvorav denne nok er den beste.
* * *
Maleren og amatøren
En sketsj av Eivind Salen
En person kommer inn med et staffeli. Han står lenge med penselen, er virkelig en maler. En annen kommer også inn, med et virvar av pensler og papirer. Han hilser muntert på maleren som øyeblikkelig forakter ham. Amatøren har ikke noe staffeli, men forsøker å konstruere ett. Det blir meget komisk, men det er han selv som ler fordi han synes malerens er altfor profesjonelt og høytidelig. Maleren holder seg for god til å diskutere, og konsentrerer seg noe voldsomt om motivet, teknikkene og fargene. Amatøren begynner å skvette litt vann og maling på papirene. Maleren ser av og til bort på ham, for å illustrere sin forakt. Amatøren blir ferdig, ser på resultatet, smiler, bretter det nøye sammen og pakker det inn. Han gjør i det hele tatt mye merkelig og mystisk med det. Etterpå setter han opp et nytt papir. Maleren er ikke i nærheten av å være ferdig, og viser hvor latterlig han synes amatøren er, som ble ferdig så fort. Amatøren har imidlertid tatt seg en liten tenkepause. Han vet ikke hva han skal male. Han forsøker å få kontakt med maleren, som holder seg for god til å la seg merke av det. Men amatøren er utrettelig, og til slutt må maleren se på ham, om ikke annet så for å finne ut hva han vil. Amatøren gjør en del bevegelser, som i begynnelsen virker uklare, men som etterhvert viser seg å være beskrivelse av en aktmodell. Maleren fnyser av dette, amatøren står på. Til slutt blir maleren lei, nikker på hodet og godtar at det skal komme en aktmodell. Maleren pakker sammen det uferdige maleriet omhyggelig, langt, langt mer riktig og forsiktig enn amatøren. Amatøren bare ser på ham, og er lystig. Maleren kremter, og tilkaller modellen. Modellen kommer, det er en vakker, lettkledd kvinne. Maleren blir om mulig enda mer profesjonell enn han var fra før, enda mer stram. Han måler henne med penselen, og er så stram og staut at man skulle trodd han var forvandlet til en statue. Ansiktet er helt låst, ikke en mine. Alle bevegelser er stramme og bestemte. Malingen går også saktere og omhyggeligere, og enda mer profesjonelt. Amatøren derimot, maler lite grann, men slutter fort å følge med på hva han egentlig maler. I stedet ser han på henne. Ganske snart begynner han å smile og flørte. Selv om hun ikke ser ham, gir han seg ikke. I det hun ser ham, smiler han så varmt og mister slik konsentrasjon at han begynner å male i løse lufta. Hun ser det og smiler diskret. Han oppdager det, og blir meget glad, og oppdager at han maler i løse lufta, og maler konturene av en perfekt kvinnekropp. Hun smiler enda mer, og begynner så smått å gjøre seg til for ham. Han reagerer øyeblikkelig med å gjøre seg til for henne. Nå maler han med begge hendene, utenfor lerretet, Først konturene av en kvinne, så sjenerte og sjarmerende ringer rundt de erogene soner. Hun ler litt. Maleren reagerer voldsomt, og ser seg strengt omkring. Amatøren er uskyldigheten selv. Kvinnen ser fornærmet på maleren. Maleren ser derfor fornærmet på amatøren. Maleren fortsetter å male slik som før. Amatøren går straks i gang med flørtingen. Han parodierer maleren ved å kopiere hans strenge blikk og overdrevne stramme opptreden. Kvinnen har store problemer med å la være å le. Amatøren overdriver mer og mer, og blir meget vågal i insinueringene. Rett som det er ser maleren bort, og amatøren smeller tilbake til portretteringen. Han rister på hodet fordi maleren forstyrrer ham. Maleren blir naturligvis irritert. Dette gjentas et par ganger, inntil parodien blir så ustyrtelig komisk at kvinnen ikke kan styre seg og begynner å le skikkelig. Maleren blir både rasende og forvirret, det gjør selvsagt at kvinnen ler enda mer. Amatøren overdriver i å late som han ikke forstår noenting, og det også forsterker kvinnens latter. Maleren er så sint at han dirrer. Kvinnen gjør en kraftanstrengelse, og klarer å holde seg rolig. Maleren er nå på bristepunktet. De begynner igjen begge å male. Amatøren selvsagt bare for syns skyld. Ganske snart henvender han seg til kvinnen, i begynnelsen uklart, etterhvert kommer det frem at han vil hun skal innlede en flørt med maleren. Hun vil selvsagt ikke, men amatøren overtaler henne. Motvillig begynner hun, amatøren oppmuntrer henne, og etterhvert begynner flørtingen å virke. Maleren blir svært forfjamset, og reagerer ved å gå enda mer intenst inn for arbeidet, men nå må han virkelig anstrenge seg. Det er tydelig det tar på å holde masken, kvinnen driver ham til vanvidd med sine insinuasjoner. I mens sniker amatøren seg bak, henter det gamle maleriet sitt, og nærmer seg maleren bakfra. Kvinnen skjønner at noe skal skje, og øker flørtefaktoren. Maleren blir helt fra seg, tørker svetten og klarer ikke å holde seg i ro. Midt i det mest desperate øyeblikk skremmer amatøren ham ved å dytte ham litt i ryggen og rope litt. Maleren skvetter noe voldsomt, og snur seg vettskremt. Amatøren holder maleriet sitt foran ansiktet. Det er et amatørmessig bilde av et monster eller noe, men enda så ufarlig det ser ut gjør det et voldsomt inntrykk på maleren som ramler bakover i bare skrekk. Bak ham er staffeliet, det ramler han på og ødelegger. Amatøren fjerner den latterlige masken, og viser muntert at det bare er ham. Maleren blir helt fra seg av raseri, reiser seg opp, og løper etter amatøren som lattermild løper foran ham. De løper ut av scenen. Etter en kort stund kommer amatøren inn igjen, går bort til kvinnen, tar seg tid, kysser henne, snur seg, der kommer maleren, så smiler og blunker han til kvinnen og de løper sammen ut. Hvis det ble vellykket, kan de løpe inn en gang til, hilse på publikum, kysse hverandre, og maleren kommer etter. Maleren stopper også opp og hilser på publikum. Dette gjentas mer og mer overdrevet inntil applausen har gitt seg.
Eivind Salen
Feb’2000
Helt grei humor 