Equinor

Det er vanskeligere å være morsommere enn Statoil når de nå skal skifte navn til Ekvinor, eller hvordan de nå velger å stave det. De skal signalisere at de ikke lenger vil være det de er, et statseid oljeselskap som satser internasjonalt og engelsk – Statoil, men de at de i stedet vil være noen ingen skal være riktig sikre på hva er for noe.

Statoil har det med å bruke millionene sine på logo- og navneendringer. I 2009 endret de logoen, fra den veldig forståelige oljedråpen, til den ikke like forståelige lilla viften. Eller blomsten, eller spiralen, eller hva det er. Det kostet dem 200 millioner. Vel verdt, vil jeg tro. Bensinstasjonene solgte de ut, og skiftet navn på. Fra Statoil, forståelig, kjent og greit, til Circle K, fullstendig sprøtt. Ikke vet jeg hva det kostet. Men jeg er glad jeg har elbil.

I følge Statoil selv er de veldig fornøyd med det nye navnet. Det signaliserer «det norske opphav», med å ende på -nor. Det er veldig mange som signaliserer «norsk opphav» på denne måten, Telenor og Avinor, kommer straks i hu. Postnor er det kanskje også noe som heter? Det er klart de må ha godt betalt de som klarer å tenke ut slikt.

De som tenkte ut navnet Equinor, må ha gitt blaffen i det norske opphavet i starten av navnet. For det ligner ingenting, q er en bokstav vi aldri bruker, og som ikke hadde behøvd å være i det norske alfabetet. Stavemåten qui er latinsk, og for de latinske språkene. Engelsk har tatt inn noen av disse ordene, de begynner på Equ, men norsk har det ikke, kanskje med unntaket Equinox, for vårjevndøgn og høstjevndegn.

I følge Statoil selv og de som har tenkt ut navnet, skal Equi nå signalisere at Statoil satser på likhet. Bokstavene Equ er utgangspunktet for ord som equal, equality og equlibrium. Det er det ganske riktig, men hva dette har med Statoil å gjøre, er ikke godt å si. Kanskje skal de satse på lik, likhet og likevekt? Statoil er det viktigste selskapet i Norge. Kanskje skulle det være foruroligende når de nå vil bruke noen hundre millioner på å signalisere det er mot likevekten de skal sette inn støtet.

Mange har allerede gjort seg morsomme over spørsmålet hva vi skal leve av etter oljen. Kanskje er det likevekten?

På toppen av alt det andre, er det at equi er flertall av latinsk equus, hest. Christine Siljedal har slik skutt gullfuglen. Hun har allerede en liten bedrift, en veterinærtjeneste, spesielt for hester, kalt equinor. For henne er jo navnet riktig passende, det går an å skjønne hvorfor hennes veterinærtjeneste skal hete det. Men nå kommer Statoil, eller Circle K, eller Ekvinok, og betaler henne ut av det, for en ukjent sum. Og hun får all den markedsføringen hun kunne drømme om, og vel så det.

Statoil/Equinor har også laget en film på YouTube, for navnebyttet. Jeg holdt ut 10 sekunder å se på den. Eldar Sæthre sier det tar tid å bli vant med et navn, det vet alle som har gitt navn til et barn eller har giftet seg. Det viser vel mest av alt at han ikke har peiling, for når navnet er rett og riktig, så setter det seg med en gang. Og når et godt navn skiftes med et dårlig, så er det sykt.

Det er skikkelig morsomt. Men 230-250 millioner som de signaliserer dette vil koste, er altfor dyrt for en god latter. Så hadde det også vært bra om vårt mest verdifulle selskap hadde et navn det gikk an å ta alvorlig.

 

Flukten til mars

Det var ganske godt gjort å reise til månen. Det var amerikanerne som gjorde det, etter at sovjetrusserne først hadde sendt en død hund i bane rundt jorden, så et levende menneske, Lajka og Jurij Gargarin. Begge to superhelter i Sovjetunionen. Dette var sånn rett før og etter 1960, slik at amerikanerne kunne si «at i løpet av ti år skal vi sette en mann på mars», og det hørtes utrolig ut, men de klarte det allikevel.

Nå er det til mars det skal sendes folk. Det er ikke måte på planer, og de som engasjerer seg i dem. Det er reality-show, en slags skikkelig Big Brother og Farmen og 71 grader nord og det meste i blanding, sende en haug med folk til mars, og se hvem som klarer seg. En rogalanding er visstnok med blant dem som er videre i systemet, og kan være aktuell å sende av gårde, om programmet blir noe av, som det aldri vil bli.

De sa det den gang også, at noe menneske vil aldri bli sendt til månen, og i alle fall ikke i løpet av ti år. Det er altfor vanskelig, og ingen har gjort det før. Nå er det akkurat det samme med mars, sier de som er gode til å snakke for seg, og samle penger til tvilsomme prosjekter. Det er en merkelig, men forførende logikk, at bare fordi mennesket før har klart ting man tidligere har ansett som umulig, vil vi være i stand til å klare alt som er ansett som umulig. I nøkterne forsamlinger burde det være lov å minne om at de fleste ting som er ansett umulig, også har vært det, og aldri blitt gjort.

Å reise til mars er ikke umulig. Men det er mildt sagt veldig mye vanskeligere enn å reise til månen. Det er sykt mye lengre, månen er jo like i nærheten, den snurrer rundt oss, mars følger en helt annen bane. Vi må beregne det slik at vi treffer med raketten når mars er nærmest, ellers blir det veldig dyrt og vanskelig. Å ha nok drivstoff til å komme seg bort er astronomisk dyrt, å klare å gjennomføre en landing og til og med en sikker landing, er utfordrende, mildt sagt. Og så ha med nok drivstoff og utstyr til at man også skal komme seg tilbake til jorden er – la oss si det forsiktig: optimistisk.

Blant alle luftslottene i forbindelse med planeten mars, og reiser dit, liker jeg spesielt godt den at mennesket skal lage «koloni» der. Vi skal gjøre den beboelig. Vi skal gjøre det slik at menneskeheten kan reise til mars, om vår planet blir ødelagt slik at det ikke lenger er mulig å bo her. Kanskje skulle noen minne om at det er kort og godt utenkelig at noen menneskelige aktivitet eller andre katastrofer – naturlige og astronomiske, skulle ødelegge vår planet så mye at den blir mindre beboelig enn mars. Det er mars som er katastrofeplaneten. Det er der de har hatt armageddon, og vel så det. Mars er hinsides ytterpunktet hvor ille det kan gå her på jorden.

Forhåpentligvis har vi politikere som kan holde igjen for offentlige bevilgninger til prosjekter som dette. Syke forretningsfolk kan gjøre som de vil, la dem like godt kaste bort pengene sine på prosjekter som dette, som på å overbetale fotballklubber og fotballspillere. Jeg ser en kar som Elon Musk er involvert, det gjør meg skeptisk både til ham og bilen hans, det er nødt å være en bløff. Menneskeheten liker folk som tenker stort og lykkes, særlig de som gjør det stikk i strid med hva alle andre sier, det er sikkert et sunt instinkt at det er blitt slik. Men av og til er det alle andre som har rett. Fysikkens lover kan ikke brytes, selv ikke av store visjoner og utømmelige budsjetter. Liv på mars finnes kanskje, det kan man godt undersøke, men man må aldri tro det livet er vårt eget. Det er praktisk mulig å sende et menneske til mars, men det vil være et menneske som sovjethunden Lajka, et menneske som dør av det.

 

Selfie app redder liv

Etter lang tids dvale våkner bloggen til liv for å melde at det er utviklet en app for å hindre at folk dør i det de er i ferd med å ta en selfie.

Den setningen var for fin til å la være å skrive. Nyheten er fra BBC World Service, og kommer etter at en kar omkom i Yellowstone park etter å ramlet oppi en kokende varm, vulkansk kilde. Levningene hans ble oppløst før redningsmannskapet fikk restene hans opp. Fyren var på tur sammen med sin søster, som skal ha filmet ham i det han ramlet uti.

Vi lever i en sensitiv verden der man ikke skal gjøre seg morsom over at folk dør. Men om man først velger å være morsom, hjelper denne måten å dø på godt til. Ingenting er som våghalser som ønsker å få et veldig unikt og dramatisk bilde av seg selv, og som får akkurat det, i det de dør.

Det blir toppet av selfieappen, som ser ut til å være såpass seriøs at BBC velger å rapportere om den. Det er så jeg knapt våger å lese den artikkelen, i frykt for at det som står der ikke matcher hva jeg ser for meg: en app som får telefonen til å pipe når man tar en selfie som ser skummel ut. Slik at om en modig mann ikke skjønner det er farlig på kanten av Vøringfossen selv, så får han klar beskjed fra mobiltelefonen, og kan komme seg lenger bort fra kanten, haha.

Orddelingsfeilen i overskriften er helt på sin plass. Dette er vanskelig å ta alvorlig. Og derfor nettopp noe for denne bloggen. Som nå er våknet til liv, av andres død, og så videre.

Siv Jensen griper makten

Cirka 50 minutter ut i NRKs del 2 av valgkampsendingen blir et intervju med Heikki Holmås avbrutt av at leder i Fremskrittspartiet, Siv Jensen, kommer inn til sitt eget partis valgvake. Jeg satt og så dette på direkten. Det var en selsom opplevelse. Den som eventuelt må ha hatt litt sympati for vårt parti for fremskritt, må vel ha mistet den da de fikk se denne seansen. Slik enhver som må ha hatt noe til overs for Windows, må ha mistet det ved å se konsernsjef Steve Ballmer danse som en gal på Youtube.

Både for Ballmer og Jensen er problemet at de prøver å vise noe de ikke føler. Ballmer skal være begeistret for Windows, men hvem kan vel være begeistret for Windows. Hva Jensen har bestemt seg for å være er ikke godt å si. Det kunne se ut som hun var ramlet inn på scenen. Det kunne se ut som hun var den som var full, et sted alle andre var edru. Hun var sjefen, og skulle ha kontrollen, men så helt fortapt ut.

– Hallo, sier hun plutselig. – Er det bra?

Kanskje skulle hun ha byttet ut rekkefølgen på de to første utsagnene sine. Eller kanskje er det vi som ser på valgkampen, som skal si «hallo», når hun spør om det er bra. Hallo??

Er dere glade? spør hun så. – Er det fest?

– Vi vet ikke, ser ut til å være et fornuftig svar. Men valgvaken til FRP, de har nok fått beskjed om å juble, alle partier vet at de skal juble på valgvaker. Samme hvordan det går. Så forsamlingen jubler et slags «ja, jo, for så vidt».

I bakgrunnen romler en rytmisk musikk, litt så vi får følelsen at det the five procent community som har gjenoppstått, en mystisk sekt som er nødt å være farlig for oss andre. Siv Jensen smiler, men det er et smil som ser ut til å være sminket på. Hun føler ikke dette smilet. Hun koser seg ikke på scenen. Hun er redd sitt publikum.

– Blir det regjeringsskifte? spør hun.

Det fungerer ikke som et retorisk spørsmål. Det er mer som om det er noe hun lurer på. Og sant å si virker det som om forsamlingen lurer på det også.

Så følger den eneste delen av seansen som virker til å være planlagt. Siv Jensen skal si «Morna Jens», et uttrykk hun låner fra sin forgjenger, og som hun nå kan si, så det gjelder. Hun bygger veldig opp, dette er jo det eneste poenget hun har, før og etter dette går alt ut i visvas, det er kanskje derfor hun er så nervøs.

Hun har ventet lenge, sier hun, for å si det hun nå skal si. Og hun har gledet seg lenge, til å si det. Sier hun. Retorisk greit. Så gjør hun akkurat den samme tabben som Steve Ballmer i hans galskapsvideo, hun sier det ikke lett og elegant, som man kan, når man har makten, og vet at man har rett. Hun brøler det. Skriker. Store bokstaver på tastaturet. Og så mange utropstegn som mulig.

MOORNAA JEENSS!!!!!!!!!!

Det er barn og talentløse som holder på slikt. Kanskje vi skulle ønske – ikke Jens – men Stoltenberg tilbake, for å ta kontrollen her. Dette er jo akkurat det borgerlige kaos de hele tiden har truet med. Ikke en gang partiets egen valgvake ser ut til å bli revet med. Det er en oppvisning i hvordan man ikke skal gjøre det. Velregissert og uregissert på en gang. Et forsøk på amerikanisering, som mer enn noe demonstrerer at vi er ikke amerikanere.

Vi er ikke FRPere. Det er noe rart med det partiet der. Det er partiet alle elsker å hate, men det er ingen grunn til å bruke så mye tid og energi på det. De klarer fint å ødelegge for seg selv. Sånn som Windows.

Når pressen drar på spionjakt til Cuba

Det er noe eget med saken om Edward Snowden. Først var han kul. Han avslørte at USA drev med ulovlig overvåkning, og gikk til avisene med nøyaktig hvor mye og hvordan. Så flyktet han til Hongkong, og forlot dame og livet sitt på veien. Også det kvalifiserer til grei kred i dagens nettverden, hvor det er å gjøre kule ting det gjelder om, og narsissismen er ubegrenset. Han kan til og med hevde at han gjorde det for en god sak, å få slutt på USAs ulovlige overvåkning.

Til det er å si: vi får se.

Han timet avsløringene sine godt, akkurat som Bradley Manning skal bli straffeforfulgt. Det er en annen som har lekket enorme mengder fortrolig informasjon, om han ikke får det til å svinge sånn Rock’n roll rundt seg.

Det klarer Snowden. Det har eksplodert en debatt om hva USA egentlig driver med. Den tidligere så kule Barak Obama er fallert. Fredsprisen hans ser nå like rar ut som den burde gjort når den ble utdelt. Under Obama er statens jernklo over overvåkningen strammet inn. Her er det ikke ulovlig overvåkning som er problemet, men de som avslører at den finnes.

Saken snur jo kanskje litt når Snowden reiser til Russland. Hvem vet hvilken informasjon han har gitt til kinesisk etterretning, men at han blir tatt godt hånd om av den russiske bør være hevet over tvil. Endelig får de en som sitter på all den viktige informasjonen, og som plaprer, i den aller riktigste betydningen av ordet. Eller tror dere kanskje Snowden vil holde tett? Si «ikke tale om» i stedet for «drit i», når russerne ber om informasjon fra ham.

Varsling er kult, landsforræderi pleier ikke være ukult. Men noen vil kanskje gjøre et unntak når det rammer USA.

Så har vi Wikileaks, som fikk hundretusener av lekkasjer i 2010, og var den store summingen da, som de sier det på engelsk, bare at de sier «buzz» i stedet for. Hundretusener av lekkasjer er vanskelig å toppe. Det finnes bare en Bradley Manning til å levere dem, han leverte alt på en gang, og det vil jo ta litt tid bare å produsere så mange dokumenter. Dessuten ligner verden i dag nokså mye på den i 2010, den store forskjellen har det ikke blitt. Mye sum, og lite veps.

Stakkars Julian Assange, som denne stunden i 2010 var den superskurker alle ville søke informasjon om. Han gjorde alt riktig, rett i fleisen på makten, og med metoder som er diskutable, men kanskje styrt av prinsipper som er udiskutable, åpenhet og ytringsfrihet. Det er ingen i mot. Når han i tillegg har sex med to svensker han har overnattet hos, og etterpå blir beskyldt for voldtekt, i landet med strengest lovgivning mot seksuelle overgrep, der skal det ikke mye til for å ha begått det, og man blir strengt dømt har man gjort det. Svenskene vil ha ham utlevert. Har de rett i det? Ligger det mer bak?

Nå fikk endelig Assange sjansen til å tre frem fra sin stusselige tilværelse i Equadors ambassade i London, og være litt superstjerne igjen. Wikileaks opptrer som om det er dem Snowden har lekket til, det er det altså ikke. Verden fungerer slik at når man klarer å være synlig, er det mange som vil være synlig sammen med deg.

Snowden har også gjort det aller mest kule og supre når det fosskoker som verst: han har forsvunnet. Han reiste til Russland, og mer er det ingen som vet. Resten er spekulasjoner. Resten er uttalelser ingen kan være helt sikre på. Er han virkelig i transitområdet? Hvorfor er det ingen som ser ham? Hvor skal han? Hva tenker han? En verden som er bortskjemt med overflod av informasjon i sanntid om alt som er viktig og uviktig, står plutselig med null. Med undertoner av gamle spiondrama, USA og Russland, storpolitikk og privatliv, makten og enkeltmennesket, det er til å gå helt av skaftet av.

Og det har pressen gjort. Plutselig ble det helt utrolig viktig for verdens medier å få fatt i Snowden. Det ble så viktig, at rikelig av dem booket seg inn på flyet han angivelig skulle fly med. Det er fra Moskva til Cuba, ingen ubetydelig reise, verken i pris eller tid. Tilbake må man jo også, og begge land krever vel visum. Når så mange journalister sitter som idioter på et fly hovedpersonen likevel ikke reiser med, så må de jo finne på noe så den lange turen og litt tunge investeringen ikke ser så dum ut som den er. Derfor dekker de se selv. Ganske typisk for den moderne medieverden. Journalistene fotograferer og skriver om seg selv, og sin egen dekning av saken.

Nå, en liten uke senere, hvor Snowden ser ut til bare å bli værende i Moskva, eller på flyplassen der, ser saken ut til å kjølne lite grann. Selv journalister kan ikke oppholde seg i dagevis i transithallen, eller hvor de nå måtte gjette den hotte personen vil oppholde seg, eller tenke å dra til, og skrive om stemningen og alle journalistene på stedet. Ikke for det, for journalistene var det sikkert moro med en betalt flytur til Cuba.

Snowden selv ser kanskje ut til å ha forregnet seg, etter hva han uttalte til the Guardian om hvorfor han flyktet: ‘I don’t want to live in a society that does these sort of things… I do not want to live in a world where everything I do and say is recorded.’ Det er gresk tragedie og Dantes inferno over dette. Dømt til å leve i den verden han flyktet for å unngå, straffet med det han ville flykte fra, forsterket til det absurde.

Teater skaper endelig debatt i Hålogaland

Teatersjef ved Hålogaland teater, Nina Wester, har mottatt drapstrusler for å nekte å sette opp stykker av Torbjørn Egner. Det er NRK som melder dette på kvinnedagen.

Det er så sjarmerende. Man har lyst til å smile og å gråte. Her strever teateret så voldsomt med å engasjere og provosere, man vil sette dagsorden, man vil få folk til å tenke, man vil være en reaksjon mot konformiteten og ensrettingen i øvrige medier. Man gjør ting som var utenkelige for få år siden. Man banner og kler av seg, og forsøker å utfordre tabuene.

Så er det de gode gamle stykkene til Torbjørn Egner som får folk til å våkne. Først teaterfolkene selv. De blir ekte og oppriktig provosert, akkurat sånn som de vil andre skal bli. Og det er særlig Kardemomme by, med sin snillisme og «man skal ikke plage andre» og sine kjønnsroller. Her er Tante Sofie en sur gammel dame som vil ha det ryddig, og røverne slabbedasker av noen menn som ikke får det til. Sånt går bare ikke an.

Og man skriver leserbrev og debatterer, akkurat sånn som de vil at vi andre skal gjøre når de setter opp stykker ingen bryr seg om. Og folk svarer på leserbrevene og engasjerer seg i diskusjonen, akkurat sånn teateret mener vi skal gjøre. Det viser seg at folk flest mener Kardemomme by er helt ok.

Noen mener det altså så sterkt at de visstnok skal ha kommet med drapstrusler mot teatersjefen. Det er å overdrive. Det er aldri spørsmål om liv og død i Egners stykker. Til og med å bli spist av reven i Hakkebakkeskogen fremstår egentlig som ganske ufarlig. I Kardemommeby er det den psykiske volden Tante Sofie utøver mot røverne som er den verste. Hun terroriserer dem. Men det er vel fortjent, siden de har kidnappet henne.

Wester lar seg rive med, og sier på morgennyhetene i dag at hun er «forsøkt kneblet» og at hennes «ytringsfrihet er truet» og at det er utrolig at «en kvinne ennå ikke kan uttale seg» og litt sånn i samme stil. Det er herlig selvmotsigende, all den tid hun slipper til på riksnyhetene igjen og igjen gjennom hele morgenen.

Kanskje hadde det vært interessant å få vite hva denne trusselen mot henne egentlig gikk ut på, hvor den var skrevet, hva den var.

Mokkauke

En og annen uke skal jeg ha en liten humoristisk oppsummering her på bloggen. Det skjer jo så kolossalt mye, og det som skjer får så kolossalt med oppmerksomhet, at dagsaviser, TV, radio, facebook og twitter rekker ikke. Man må blogge litt også.

Den helt suverent største nyheten siste uke, måned og vel så det, er at en hiphop-artist kalte en rap-artist «mokkamann». Jeg trodde slike artister pleide å kalle hverandre «jævla horesønn», og det som verre, særlig rap-artister skal jo være ganske tøffe i språket. Men dette «mokkamann» viste seg likevel å være langt over grensen, kanskje er det slik at når det ikke er på engelsk, så skjønner artistene hva ordene betyr. I hvert fall forsøkte de som ble kalt dette å gi tilsvarende tilbake, de fant på alle mulige kraftuttrykk, slik kreative rapartister har som jobb å gjøre. Det viste seg imidlertid umulig å fine noe i nærheten like tilfredsstillende som «mokkamann». Så nå har de tøffeste av de tøffe noe å kalle hverandre, I’ll take nothing from you, moccaman.

I et forsøk på å toppe denne feiden mellom hiphoere og rapere – ja, la oss skrive det med en p – blandet etterhvert også rockere seg inn. De er ikke like flinke med ord, men kompenserer med å gå fysisk til verks med en gang. Et bilde sier mer enn tusen ord, et slag på trynet sier mer enn et bilde. Her var det imidlertid light-versjonen av rockevolden som ble brukt: et glass øl i hodet på provokatøren. For sikkerhets skyld rett inn på nett TV.

Det høres alt sammen ut som det er oppdiktet. Virkeligheten vil aldri la noe sånt hende, så mye og så voldsomt, og alt på en gang. Allerede at spellemannsprisen vekker oppmerksomhet er helt surrealistisk. Ekte musikkvenner mener slike priser gjør seg best som dørhåndtak til rockeklubber, eller til dass eller tappekraner.

For virkelig å toppe det hele våknet Norges kulturelite over at noen hadde våget å antyde at en mørk manns hud var mørk.

Det resulterte i en offentlig lynsjing man ville vært imponert over i de gode gamle dager det var stuerent å lynsje. Det denne plumboartisten fra bøgda hadde sagt kunne kanskje tolkes til å være intolerant på feil måte, og det tolererer vi bare ikke i dette landet her. Siden har mange av de raskest skytende tvitrerne og facebookerne fått det travelt med å ta avstand fra sine egne uttalte meninger. Men vi har nok fått demonstrert at tørsten etter å fordømme sitter sterkere i det norske folk, enn at den lar seg strigle av at vi har bestemt oss for å late som om vi er et åpent og inkluderende samfunn. Det er morsomt å se at dette gjelder også for meningseliten.

Synd vi ikke har Hallo i uken lenger

Rett skal være rett, Hallo i uken går ennå, men programledere og de fleste som ble hørt på radioen er skiftet ut, og konseptet er et annet enn det var. Det vi skulle hatt nå, er Hallo i uken med Are Kalvø, Espen Beranek Holm og Rune Andersen. Denne uken har hendt mye som hadde passet til dem.

Vi har smørkrisen. Plutselig har det norske folk lært at det er forskjell på smør og margarin, og at det er smør vi bare må ha. Når smør blir lagt ut i butikkhyllene forsvinner det øyeblikkelig, som sjeldne varer i de gamle kommunisthyllene i Øst-Europa. Også i Norge ser vi et gryende svart marked, og at folk som hjelper seg selv ved å lage hjemmelaget, akkurat som den gang, der.

Og vi har den herlige komitragedien om lambda. Den greske bokstaven folk kanskje ville lært seg om bygget hadde blitt noe av. Men det får holde at man bruker hundre millioner på å utrede det, nå får man bruke millionene til å utrede noe annet. Kanskje kunne man slått på noen gamle vitser om han uttales Monk eller Munk, det hadde jo ergret gamle slektninger å snakke om Monkmoseet på Tøyen. Kanskje kunne man også hatt en utredning om navnet hans.

Men selve hovedattraksjonen ville selvfølgelig vært Jens Stoltenbergs store ekspedisjon til Sydpolen. Dit ned kunne man sendt Espen Beranek Holm, ved siden av i Snøscooter, klagende på kulden, eller flygende i helikopter, med noen ekstra bekymringer om klimakrisen og gjeldskrisen, og hvor fælt det er at ingen tar den alvorlig. Så er det smørkrisen, plutselig oppdager Jens og de andre at de har med margarin i stedet for smør, en feil Roald Amundsen aldri ville gjort.

Da jeg satt og tenkte i disse baner hørte jeg plutselig Jens Stoltenberg komme med sin kommentar til skituren han har tatt, og betydningen den har og Roald Amundsen har. Det var som å høre Rune Andersen. Det var gratis komikk. Her stikker han av, fra klimakrise, gjeldskrise og smørkrise, for å ta en skitur syv kilometer på Sydpolen. Og så holder han ikke igjen på betydningen av det. At Roald Amundsen, den gang, gikk raskere enn Scott over Sydpolens vidder og overlevde mens han gjorde det.

Det var synd det gikk inn, dette programmet. Akkurat denne uken ville det ha kommet veldig til sin rett. Det er laget en lissepasning til dem. Kanskje skulle de lage et program bare for moro skyld, og legge det ut på youtube? Jeg ville hørt det.

 

En uke med Hagen

Carl Ivar Hagen har savnet seg i politikken og i det norske mediebildet. Nå er han tilbake, men neppe i den rollen han savnet. Det er nemlig et og annet som ikke har gått som han har tenkt seg. Først var det ordførervalget i Oslo, som han gav opp før det egentlig kom i gang. Så var det å trekke seg tilbake med en plass i nobelkomiteen. Heller ikke det gikk som han hadde tenkt seg. Nå var det ikke engang velgerne som sviktet ham, det var hans egne i Fremskrittspartiet.

For landets mange journalister og andre som mener Carl I. Hagen ikke har ødelagt sitt ettermæle med sin tåpelige opptreden disse dagene, men gjennom et langt liv i politikken, er det godt endelig å se Carl I. Hagen skikkelig rote det til for seg. Tidligere var det ingen som fikk ham til å rote det til for seg, skikkelig. Eller, å rote det til for seg fikk han til selv, det var bare det at folk tydeligvis ikke forstod det, for de valgte å gi sin stemme nettopp til det partiet Carl I. Hagen ledet og dummet seg ut med. Det var en politikk som var lett å angripe og umulig å forsvare, lett å rive fra hverandre for aldri hadde den hengt sammen, lett å kritisere, for den så ikke ut til å være laget for å holde vann. Det var populisme, det var politikk som pølse med alt, her var «ja, for svarte!» til alle store gruppers misnøye, og arrogant avfeiing av alle små gruppers problemer.

Det så ut til Carl I. Hagen hadde mytiske evner. Jo mer man kritiserte ham, jo større og sterkere ble han. Han kunne trekke seg fra politikken i rollen som den som hadde bygget opp FRP fra praktisk talt ingenting, til å være landets nest største og av og til aller største parti. Uansett hvor mye man var i mot ham var det vanskelig å mene annet enn at han var en stor politiker. Og det var ganske fordømt, for han førte ikke nettopp noen stor sak.

Når revansjen nå endelig skulle komme, så kom den fra ham selv. Først hadde han skadeskutt seg litt med opptredenen under ordførervalget i Oslo, eller det som vanligvis kalles valget, og det var heller ikke slik at han sprellet oppover på meningsmålingene når media tok ham for det. Tvert i mot. Han sprellet som fisken i garnet.

Fra denne posisjonen var det han forsøkte hva det nå var han forsøkte, med protesten sin om at han ikke ble valgt som Fremskrittspartiets representant i Nobelkomiteen. Det er den komiteen vi forsøker å få kineserne til å forstå ikke har noe med norsk politikk å gjøre. Nå ble ikke Hagen valgt her, den sittende som ingen vet navnet på blir sittende. Og Hagen sa opp stillingen sin som eldregeneral i FRP, og med det også plassen sin i sentralstyret.

Som om ikke dette var nok kom alle løse kanoners mor ut på dekk, og landets store løssalgsaviser lot henne gladelig fyre av på forsiden begge to. Hvordan vi skal ta VG og Dagbladet alvorlig etter dette er ikke min sak å svare på, og det er vel heller ikke noe mål for disse avisene lenger. Om det selger aviser å la Eli Hagen si Siv Jensen er sjalu, så la oss sette det på forsiden, slik at vi viser landet hva vi mener er viktigst i hele verden.

I alle landets mediekanaler forsvarte og forklarte Hagen sin oppførsel. Han har fremdeles tilgang til dem. Det gir lettvint materiale for oss humorister. Men kanskje burde vi ha høyere ambisjoner enn våre ledende medier, de ser bare ut til å være opptatt av underholdning.

 

Døde sjeler i Hellas

Den russiske forfatteren, Nikolaj Gogol, skrev på 1800-tallet en roman han kalte Mortvije dusji, «døde sjeler». Den handlet om en artig svindler, Tsjigorin, som gikk rundt og kjøpte bønder som hadde dødd siden siste offisielle opptelling. Disse bøndene – som i datidens Russland selvsagt var livegne, de tilhørte godset som krøtteret gjorde det – måtte godseierne betale skatt for. Så de fleste av dem var bare glad til da Tsjigorin overtok forpliktelsene, attpåtil ved å betale en liten slant i tillegg. Gjennom å la Tsjigorin reise fra gods til gods og forhandle med de forskjellige oppdiktede godseierne får Gogol sagt mye om forholdene også i det virkelige Russland.

Hensikten med å kjøpe alle disse døde sjelene som egentlig bare representerer en utgift til skatt, er at Tsjigorin ønsker å slå seg opp. For å gjøre det, må han kunne fremstå som en rik godseier. En vanlig metode for å telle rikdommen er å telle antall livegne på godset, antall sjeler, som de kalte det. Hadde du mange sjeler, betydde det at du var rik. Fra en rik posisjon, hadde du lettere for å bygge ytterligere rikdom. Du kunne ta opp lån, vanke i de høyere kretser, og i det hele tatt, sitte godt i det. Tsjigorin håpet å utnytte sine døde sjeler til å fremstå rikere enn han er, og få bygget seg en sikker posisjon før neste opptelling, da de døde sjelene strykes. Mellom opptellingene skilte man nemlig ikke mellom døde og levende livegne, artig nok.

Det samme gjelder i vår tids Hellas. Der er registrert 1700 innbyggere over 100 år, men 9000 som mottar pensjon i denne aldersgruppen. Det betyr at godt over 7000 innbyggere over 100 år i Hellas, som mottar pensjon, må havne i gruppen ikke-levende. De er døde sjeler, men kan fremdeles gi rikdom og status til dem som er igjen. Grekerne har imidlertid ingen Gogol til å gjøre det så morsomt, som russerne.