Dette var en damenes tale jeg holdt en gang. Skal jeg holde flere, kan jeg lage nye. Her legger jeg den ut til inspirasjon for andre som skal holde slike taler, og til glede for dem som leser den.
*
Det er første gang jeg holder damens tale. Rart, for jeg har egentlig alltid vært veldig glad i å snakke foran forsamlinger og hele mitt liv har jeg vært veldig glad i damer, så jeg er glad for endelig å få sjansen. Jeg skal prøve å gripe den.
Vi er jo en ganske oppegående gjeng her på arbeidsplassen, og nå snakker jeg ikke – hvor uventet det enn kan høres – ikke bare om damene, men om alle, kollegiet, vi er godt utdannet, har en viktig jobb, kan en del, og forventer et visst nivå når noen skal snakke til oss. Vi godtar ikke hva som helst. Og dette blir selvsagt bare enda mer presserende når vi skal snakke om en så viktig ting som damene våre, det er jo det viktigste vi har her på jobben, med mennene på en god annenplass. Når vi skal hylle damene, skal det være slik at ingen skal være i tvil etterpå om at her har det skjedd en hyllest. Og at den har vært skikkelig.
Så det vil jeg sette alle mine vekttall inn på å klare. (Jo da, det er dere verdt) Og da har vi jo den kjennskapen at når vi uttrykker oss, så gjør vi det i hjelp av ord. Og med kroppspråk som en kollega sa en gang i en pause: «kroppsspråket avslører oss». Det er helt klart, kroppspråk og ord kan være like avslørende begge deler. Jeg kan forsikre alle damene her i dag om at, godt eller dårlig, så er kroppspråket mitt nå til for dere. Men det var altså ord jeg altså holdt på å snakke om, eller med, det var ord jeg brukte når jeg snakket. Og når vi skal uttrykke hvor mye damene betyr for oss, hvor glade vi er for å ha dere her, så vil ordene alltid komme litt til kort. Kroppspråket vil kanskje ikke alltid komme til kort, men det tilhører obskøniteter som ikke har noe med middagen å gjøre. Vi holder oss til ordene. Jeg har for eksempel lyst til å uttrykke at dere ser skikkelig bra ut her i kveld. Og ikke bare her i kveld, men hver dag på jobb, det er alltid en glede å se dere. Hvor stor den gleden er og hvor godt dere ser ut, kan jeg bare få forklart ved å be dem som jeg skal forklare dette om å ta en titt. Så vær så god, kjære kolleger, nå henvender jeg meg til de mannlige, ta en titt på damene våre, eller de er ikke våre, de er sine egne, men se så godt de ser ut. Ta bare den tiden dere trenger.
Dette her er ganske velkjent i litteraturvitenskapen. Det er jo så mange som skriver dikt, der, vet dere, vi er så opptatt av dikt, og da særlig dikt som beskriver kvinnen og lengselen etter kvinnen, og da tar han kaka han romerske poeten som satt på villaen sin et par timers reise utenfor byen hvor kjæresten hans var, og skrev dikt etter dikt om den fortvilte lengselen han følte etter henne, og vi hadde kommet ganske langt i verdenshistorien før noen spurte hvorfor han om han var så gal etter å se henne, hvorfor han da bare ble på villaen og skrev dikt i stedet for å reise inn til byen for the real thing. Som en i Loddefjord som fortviler over kjæresten på Minde.
Jeg brukte ordet skjønnhet, eller det brukte jeg kanskje ikke, men jeg snakket om utseendet, at damene våre – sine egne – så fine ut. Det er kanskje ikke helt korrekt, nå i våre dager, jeg prøver å late som jeg følger med i tiden, nå tar det seg kanskje ikke helt ut å si at damene er skjønne, som om det er den viktigste egenskaper ved damer. Men det er helt greit, vi sier det dere vil høre. Dere er selvstendige, kloke, sterke, selvsikre, alt dere vil. Jeg har en venninne, hun liker godt å være selvironisk, det er noe jeg vet hun prøver å være. Så da sier jeg det, «dere ser skikkelig selvironiske ut».
Ved i det hele tatt å holde denne talen har jeg gjort meg skyldig i en inkonsekvens. Jeg har forsøkt å hedre damene med ord, når de sitter her så å si «klar til bruk», holdt jeg på å si. Det kan jo folk legge i hva de vil, bare ikke legg i det noe som ikke er korrekt. Vi er og skal være glade i damene våre – sine egne – og vil gjerne være det på en måte så dere blir glade. Det håper jeg at jeg har klart med ordene jeg har valgt, hvis ikke hadde jeg valgt noen andre.
Når det gjelder det å holde tale, så er det egentlig ganske lett. Det er to viktige regler. 1. Gjør det kort. 2. Avslutt med skål. Det første har jeg kanskje bommet på, det andre skal jeg i hvert fall greie. Skål for damene!
Helt grei humor 