Morsomme kvelder på Checkpoint Charlie og Vidsyn

Så har vi hatt en ny uke med Comedy box club. På onsdag var vi på Checkpoint Charlie i Stavanger, torsdag på Vidsyn i øverste etasje i høghuset på Bryne. Før det hadde resten av gjengen også vært på Tappetårnet på Ullandhaug, men der var ikke jeg med, så det skriver ikke jeg om.

Jeg begynner min historie onsdagen, der vi skulle ha engelsk aften på Checkpoint Charlie. For meg er det mye vanskeligere å ha det på engelsk. Det er en stor fordel når det er på morsmålet, og ordene kommer av seg selv. På engelsk får jeg en del gratis av at min keitete stil blir enda mer keitete og komisk på stotrende engelsk, men det blir oppveid at jeg fort blir mer ukomfortabel enn helt heldig er, og jeg klarer ikke alltid å få levert de bedre delene av manuskriptet mitt skikkelig. Publikum ler, og til dels mye, men de ler ikke alltid der de virkelig burde gjøre det.

Så denne gangen hadde jeg bestemt meg for å prøve å lære manuskriptet mitt enda litt bedre. Jeg ville være forberdt på at ordene ikke kommer av seg selv, så jeg ville kunne det ordrett. Det var en oversatt og tilpasset versjon av revolusjonsmanuskriptet mitt jeg skulle gjøre. Det har slått an i Bergen, på Sandnes og på Bryne, men det er kanskje ikke helt tilpasset den rollen jeg er tvunget til å spille når det er på engelsk.

Kanskje var jeg i overkant anspent da jeg kom til Checkpoint. Det er travle dager hjemme, mye som skjer, sånn er det alltid, og det passer meg egentlig å ha litt for liten tid til tingene jeg skal gjøre. Jeg trenger det. Men hadde jeg alle de engelske ordene på plass i hodet? Ville jeg klare å si dem som jeg skulle? Ville det slå an?

Og som vanlig blir jeg psyket ut når konferansieren og komikerne før meg gjør det for bra. Særlig Ingve Conolly Gran hadde en stor kveld. Han hadde lydimitasjoner der jeg ikke alltid kjente referansene, men det var som han kunne skru på publikums latter med en bryter. Han hadde full kontroll. Konferansier Matt Green fikk også latter og applaus flere ganger. Og på Checkpoint Charlie er det ikke så mange plasser å gjemme seg og konsentrere seg. Man går der i lyden og showet til de andre.

Hvordan skal man formulere det? Jeg hadde ingen grunn til å være så anspent. Eller så hadde jeg stor grunn for det. For nettopp det at jeg var så anspent, gjorde det veldig bra. Det ble en fin kontrast med han der som skulle lage revolusjon av hele stand up genren, men hadde store problemer med å få ordene tydelig frem på et språk han ikke er vant med.  Publikum lo veldig godt, og de klappet også, flere ganger. Men flere av stedene som var virkelig bra, kom ikke virkelig frem, og ble møtt med stillhet og forventninger for neste sjanse til å le. Publikum var helt klart med meg. Jeg føler meg likevel ikke mer enn mellomfornøyd denne kvelden. De andre klarte det bedre.

Og klart best klarte Shazia Mirza det. Hun feide oss andre av banen. Sjelden har en headliner så tydelig vært headliner, så tydelig vært i en klasse for seg selv. Jeg tenkte det, at vi hvite menn fra vestlige land har ingen sjanse. Vi kan aldri lage humor som betyr noe. Vår bakgrunn hindrer oss fra å få skikkelig snert. Vi har det for bra. Vår samfunnskritikk vil alltid bli påtatt. Vår klaging og selvironi vil alltid bli selvskryt. Våre problemer er for dumme til å være noe å tenke på. Vi kan aldri lage humor med brodd. Det vil alltid være på andres vegne, og det er jo ikke det samme.

Shazia Mirza var beintøff. Hun insisterte på å være britisk, der er hun født og har bodd hele sitt liv, men utseendet og navnet er helt pakistansk, som også hennes foreldre er det. Kombinasjonen engelsk, arrogant overklasse og pakistansk, undertrykt kvinneklasse, vi andre kan ikke konkurrere mot noe sånt. Hun var intelligent og poengtert, skarp og sjarmerende, alle som får sjansen til å se henne må gjøre det. Alle som driver med booking av stand up må sørge for å få tak i henne. Full kontroll.

Det var jo egentlig en kjempekveld. Det er sjelden alle komikerne leverer så til de grader. Det er alltid en som føler seg litt mellomfornøyd. Denne gangen følte jo jeg meg litt mellomfornøyd. Men det var jo ingen grunn til det, jeg fikk enormt med latter og applaus. Det var rett og slett en veldig bra kveld.

Neste dag skulle vi stå på Bryne. Det er et helt annet lokale, et helt annet publikum og en helt annen stemning. Med oss hadde vi nå også fått nykommerne Kenneth Horpestad og Andre Hagesæther. Kenneth traff godt med sin stil og sin humor, Jærbuen liker det lunt og trygt, og humor han og særlig hun kan kjenne seg igjen. Det spilte Kenneth på, i et manuskript han har gjort før på Tappetårnet og på sementen, men jeg tror ikke han har fått så god respons som han gjorde her. Andre er en av dem som jobber hardest og tar det mest alvorlig og intenst. I dette har han noe som virkelig kan bli til noe, men han får det ennå ikke helt ut til publikum.

Av de som som stod på Checkpoint fikk Ingve seg en liten nedtur. Han hadde så godt som det samme programmet som dagen før, der slo det veldig an, men på Bryne kom han aldri inn i godstemningen og var nokså misfornøyd selv etterpå. Det er vanlig flinke folk tar det veldig til seg når det bare går middels bra, særlig når det samme programmet nettopp har gått kjempebra, man sammenligner alltid med sitt beste. Det viser hvor små marginer det kan være, og hvor viktig det er å få etablert den riktige kontakten med publikum. Har man den, får man til det meste. Har man den ikke, blir man stående og kave.

Jeg fikk det veldig godt til. Det må jeg få lov til å si, jeg kan jo ikke lyve med ting jeg legger ut på internett. Jeg har hatt ideen til manuskriptet siden september, det har ligget som bruddstykker. Men etter jeg syntes det bare gikk sånn delvis på Checkpoint, tenkte jeg at jeg måtte slå til på Bryne, og jobbet veldig med det og polerte gjennom hele torsdagen. Mye av det opprinnelige stoffet ble det dermed ikke plass til. Men det som da var igjen fikk en enorm respons. Jeg får også en voldsom mottakelse på Bryne. På Rick’s i Bergen har det veldig ofte gått veldig bra, på Checkpoint  Charlie har jeg aldri mislykkes, og Sandnes Brygge er jo hjemmebanen min. Men de to gangene jeg har stått på Bryne overgår alt. Der er det lettest for meg. Der går det best.

Matt Green ledet også her på Jæren med en stødig hånd hele showet. Og Shazia Mirza hadde et helt annet publikum å jobbe med her, enn dagen før. Men hun tok det rett på strak arm. Hun var like sjarmerende nedlatende med damene på første rad denne kvelden, som hun hadde vært med de unge mennene fra dagen før. Min mor var en av dem, min søster en annen, så det var ikke noen hvem som helst.

Det svinger virkelig av Comedy box club for tiden. De to siste gangene jeg har vært med har det vært kjempegreier. Neste sjanse er første uken i desmber, 3. på tappetårnet, 4. på Checkpoint og 5. på Sandnes brygge. Kevin Lunde er konferansier og Bård Tufte Johansen er headliner. Jeg skal stå den tredje. Det er bare å komme. Det er ingen som ser ut til å angre hittil.

Legg igjen en kommentar

Filed under Stand up

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s