Morsom uke med Comedy box club

Folkens.

Det har vært hektisk. Fra en deltidskomikers uglamorøse liv har det gått rimelig i ett. Det var løpeturer hjem tirsdag og torsdag. Onsdag var det show på Checkpoint Charlie, fulgt av mat og nachspiel og overnatting på sofa i Stavanger, buss til jobb og hjem torsdag, nytt show på Høghuset på Bryne samme kveld, og så løping frem og tilbake til jobb fredag, og bursdagsselskap i privatlivet den kvelden. Først nå, lørdag morgen, kan jeg skrive hva som skjedde.

Det var et veldig sterkt lag samlet onsdagen. Dave Pickett, som pleier være konferansier og kan være headliner, stod denne gangen først. Markus Birdman er en klassekomiker. Han gjorde oss alle nervøse når han stod. Det var full kontroll over publikum, latter på alt, vi fikk inntrykk av at han kunne si hva han ville, snakke med hvem som helst, sjarmere dem, og få dem til å le, sammen med resten. Han har egen blogg, og gir fantastiske treff på Google, merk særlig den om at han er en stor «up and coming» komiker. For ti år siden.

Birdman, eller Markus, som vi kaller ham (for det er jo det han heter), var også klassekonferansier. Han gjorde det veldig lett å komme på, introduserte skikkelig, satte akkurat rette stemningen, gav oss en flying start det bare var å fly i mål i. Det er noe med britene, de som er gode der, de er bare så gode sånn det skal være. Sjarmerende, kvikke, vennlige, alltid balanse mellom forberedt og improvisert materiale, alltid kontakt med og tilpasset publikum.

Keith Farnan er ire, og litt i samme gate. Han toppet kveldene som en selvfølge både onsdagen og torsdagen. To helt forskjellige steder og med helt forskjellig publikum, mange engelskspråklige og unge på rockeklubben Checkpoint Charlie, ikke fullt så engelskspråklige og unge jærbuer på Vidsyn i Høghuset på Bryne. Han hadde 40 minutter begge steder, og helt forskjellig program. Det var som om han bare kunne gå opp på scenen, og så tar man det derfra. Han har også en hjemmeside.

Både Markus og Keith var veldig kjekke også bakom scenen. Dere som var så uheldige å gå glipp av dem, kan få et inntrykk i dette TV-intervjuet fra TV-vest, i det de ankom Sola. De kommer antageligvis tilbake, og da er det bare å kjenne sin besøkelsestid. Bokstavlig talt.

Jeg stod også onsdagen. Og jeg snakket engelsk. Det var en tilpasset versjon, av manuskriptet jeg lanserte i september, og som virkelig sitter på norsk. Det satt virkelig på engelsk også. Men på en helt annen måte. Jeg knoter jo veldig med språket, det er mye vanskeligere enn man skulle tro, selv om man tror det er ganske vanskelig. Man kan jo begynne å rote med ordene også på sitt eget morsmål, når man snakker for store forsamlinger, og får litt press. På fremmedspråk er det verre. Den gang jeg forsøkte å bare gjennomføre programmet som om jeg snakket norsk, gikk det helt galt. Nå som jeg spiller på det, og gjør et poeng av aksenten og knotingen, så går det mye bedre. Og det gikk kjempebra. Det går kjempebra hver gang, egentlig, for meg, på Checkpoint Charlie. Det er et favorittsted.

I was so happy, I even forgot about quality for a moment.

Det var favorittsitatet mitt for kvelden. Den var morsom.

What happens on nachspiel stays on nachspiel. And on the Internet.

Siste tog hjem går 2337. Det er altfor tidlig. Etter en opptreden er mye spenning utløst, det gjør godt å henge litt og drikke litt etterpå. Man får også spredd sine historier, blir bedre kjent, får nye kontakter, nye ting å snakke om. Dave Pickett, Markus Birdman, Keith Farnan og jeg, og Chi Ton og en flaske whisky. Hjemme hos Chi. Det var klassenachspiel. Akkurat som det skal være. Dave Pickett illustrerte og forklarte og fortalte og snakket og veivet med Hells angels kroppen sin (han har aldri vært med der, men det er ikke fordi han ikke ser sånn ut), mens jeg langsomt fadet ut og i søvn på sofaen, mens Chi stod og smilte.

Torsdag var på Vidsyn. Der var Dave Pickett skiftet ut med Bjarte Gudmunstad. Bjarte er en som har strevd litt med å finne sin form på scenen. Jeg mener at han denne kvelden tok et langt skritt i riktig retning. Han hadde fått klar beskjed om å stramme opp manuskriptet sitt, og være mer poengtert i det han går fra den ene tingen å snakke om til den neste. Han har hatt en uvane i å bli stående og snakke litt tilfeldig, om det samme. Han har ennå en vei å gå, det er en god del uvaner å skrell vekk, men han viste i hvert fall denne kvelden at han tar til seg det han får beskjed om, og at han er villig til å jobbe skikkelig for å bli bedre. Det var for meg kjekt å se, for Bjarte er en veldig kjekk kar å ha i miljøet.

Med meg gikk det bare ut over alle grenser bra denne kvelden. Det var revolusjonsprogrammet mitt, tilpasset jærpublikummet og høghuset, og det var som om både dette og jeg var laget for å smelle til akkurat denne torsdagen. Det er kjekt for meg at dette manuskriptet er levert i fire ganske forskjellige versjoner, to ganger i Bergen og en gang på Sandnes brygge, i tillegg til denne, og det har gått kjempebra hver gang. Men finalen var på Høghuset. Jærfolket var rett og slett klare til å bli revolusjonert denne kvelden.

Og de lo mens det skjedde.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Stand up

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s