Den siste monolog

Dette er den siste monolog.

* * *

Den siste monolog

En monolog eller prolog av Eivind Salen

Tom scene. En person kommer ut, bukker og begynner.

Det vil ikke bli noen forestilling i dag, kjære publikum. Vi har funnet ut at det er overflødig. Samme hva vi finner på, så vil resultatet bli noe som er vist bedre før. Takk skal dere ha, for at dere likevel fant anledning til å komme. Dere kan nå gå hjem.

Dere sitter fremdeles, hva? Ja, det er klart, det er behagelig å sitte. Jeg skulle gjerne ha sittet selv, men her er det, som dere ser, ikke noen stol. Det kunne jo for så vidt blitt en bra forestilling, riktignok ikke særlig originalt, men jeg kunne sitter her på scenen og sett på dere. Sett når dere skuffet forlot plassene deres, fordi kveldens forestilling ikke blir noe av. Eller sett i stikk motsatt retning, det ville komme ut på ett. I stedet for at jeg sette sammen et eller annet middelmådig, er det bedre dere går gjennom det beste dere har sett noensinne, og tenker gjennom det på ny. Det vil dere ha større utbytte av. Særlig siden jeg ikke greier å sette sammen noe som helst.

Beklager. Det er ikke meningen å holde forestilling, den er avlyst, ugjenkallelig. Hva jeg har servert kan dog i rettferdighetens navn ikke kalles noen ordentlig forestilling, fanden vet hva det kan kalles, men nå skal jeg ikke begynne å snakke igjen… Det var alt, takk skal dere ha.

Det var da voldsomt til gjenstridig publikum. Nekter å innse at dette er slutt. Men det er slutt. Alt jeg har sagt er bare tull, det bare tull alt. Her er det ingen forestilling. Er det så vanskelig å få inn i hodet? Hvis det skal være slik, så kan jeg alltids stå her og snakke, så lenge det ikke forveksles med en forestilling. Det er det samme for meg, hva vil dere foretrekke? At jeg står her og tier stille, eller at jeg står her og snakker sprøyt? Sprøyt, ja? tenkte meg det. Så slipper dere å se noe uvant. Nei, takke meg til å holde kjeft, da er det en viss sjanse for at dere publikum tenker noe fornuftig. For eksempel om denne monologen er bra eller dårlig. Det er det første man tenker når man går på teater, er denne monologen, eller dette stykket, bra eller dårlig? Gi hva stykket handler om fanden og hans oldemor, men er stykket bra eller dårlig? Dernest tar dere for dere skuespilleren, er denne mon bra eller dårlig? Hvorfor… heisan! Fikk dere med dere det folkens? den fakten der? den var da ikke noe særlig? Nei, nå oppfører han seg nokså planløst, ikke særlig naturlig, og i den grad han er naturlig er han det ikke som karakteren, men som seg selv, og hvem har forresten sagt at skuespilleren skal opptre naturlig? Naturlighet har vi sett før.

Jeg vil nå holde kjeft. Har dere sett dette før? Tenker det, ja. Det er plent umulig å gjøre noe nytt. Jeg er bare så glad at jeg avlyste forestillingen i tide. Jeg skulle bare avlyst den på en mer overbevisende måte. Det er plakaten som er feilen, jeg skulle aldri ha hengt den opp, og skulle jeg likevel henge den opp, skulle jeg gjort det med et helt annet innhold. Avlyst, skulle det stått. Den og den dato vil det ikke bli vist noe som helst, burde det stått, det og det sted foregår ingenting klokken 2100. Bli hjemme. Stay home. Glem det. Forget it. Hold kjeft.

Nei, denne fordømte uvanen jeg har til å åpne kjeften. Jeg går i fella gang på gang, åpner munnen og så snakker jeg. Vås, vås, vås. Avlyst. Dere kan nå gå hjem, farvel, takk for i aften.

Nå vil jeg jo ikke akkurat holde dere medskyldige i at jeg står her og snakker, men dere sitter nå der. Det var bare det jeg ville ha sagt, dere ser på. Rare greier, at jeg står her og snakker er tilstrekkelig, plutselig er det en forestilling. Ja, ja, ja, jeg hører innvendingene, jeg hører innvendingene som min egen bukselomme, det har vi visst hele tiden. Og det har du også. Jada, jada, jada, det er sant det, jeg har ikke noe forsvar mot det.

Om ikke annet kan man si om meg, at jeg følger med i tiden. Jeg har forakt for mitt publikum. Jeg gir ganske enkelt blanke blaffen i dere. Det skjønner dere sikkert. Ellers kunne jeg aldri stått her og gjort som jeg gjør. Men det er jo den eneste løsningen også, nå som alt er gjort før, bedre før, og alle triks er brukt opp, skal man forsøke noe i våre dager må man forakte publikum, ikke sant? Ingen oppriktig sjel ville våge seg opp på en scene under slike forhold.

Nå som alle og enhver har gjennomskuet meg og min uredelige hensikt, kan jeg like godt forsøke å komme meg ut av dette her. Forsøke å finne en passende avslutning. Det er ikke lett, når hele forestillingen har gått ut på at den er slutt allerede. Avlyst. Ja, hvordan skal jeg komme meg ut av dette folkens? det er ikke et meget enkelt spørsmål. Jeg kan jo følge den foraktelige tonen, og gå av scenen med en gang, uten noe mer snakk om det, men det vil jeg ikke. Jeg vil gjerne avslutte litt skikkelig, siden begynnelsen var så tvilsom.

[Personen tenker, blir ferdig med tenkingen, og serverer denne historien.]

Døren var så stor at størrelsen alene gjorde det fristende å gå inn. På andre siden var det slik lykke, som ikke går an å forestille seg på denne siden. Han stod likevel ved døren og ventet, på en måte som minner om hvordan man står, når man står og nøler. Det var kanskje fordi døren stadig ble mindre, at han nølte slik. At døren stadig ble mindre gav avgjørelsen noe ugjenkallelig over seg. Gikk han inn, kunne døren fort bli så liten at han ikke kunne komme ut igjen. Dette ville riktignok ikke spille noen rolle, det var jo på den andre siden av døren han ville være.

– Nei, jeg skulle nok gått inn, tenker han, mens han ennå kan komme inn på en behagelig måte. – Kanskje jeg skal trenge meg inn, tenker han, mens døren fortsatt gjør dette mulig. – For sent, tenker han, før det egentlig er for sent, men døren er nå blitt så liten, at det å passere den ville representere både ubehag og ydmykelse.

Selv om det virker unødvendig, fortsetter døren stadig å bli mindre. Den er allerede mindre enn mannens pekefinger, men blir fortsatt mindre i samme tempo som før, som om den hadde et eksempel å statuere. Den skrumper inn over alle grenser, dens størrelse har kun matematisk betydning. Fysikken har ingenting å stille opp mot slike størrelser.

– Nei, jeg må absolutt inn, tenker mannen, åpner døren, og går inn.

Eivind Salen

Høst’00

Legg igjen en kommentar

Filed under Sketsjemonolog, Sketsjer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s