Dagbladets kamper

Det kan ikke være lett å være Dagbladet for tiden. Den en gang så meningsvillige avisen er nå drevet fra skanse til skanse  i kampen mot de fallende salgstallene. Stolthen røk tidlig, også den siste rest av den, og allerede for flere år siden ble det dirkte komisk med avisens slagord: «Sterke meinger».

Nå er det Lars Heljesen som har tatt over som redaktør. Han gjorde allerede på inntredelsesdagen oppmerksom på at han for all del ikke måtte tas seriøst, verken han eller avisen, tabloid er et hedersord. Slik har han og avisens hans fått en viss dekning for utallige forsider om skumle plager fra flått og andre småkryp, tips om helse, slanking og seksliv, og resultatet fra diverse undersøkelser man skal være så folkelig for å bry seg om at man ikke gidder lese aviser.

Jeg er ingen avishistoriker, og har bare Dagbladets egne ord på at avisen en gang hadde betydning. Den stod en gang på barikadene, den var seg en gang bevisst på rollen som den fjerde statsmakt, den var vaktbikkjen med vekt både på makt og bikkje.

Denne våren har Dagbladet og redaktøren også vært i andre medier i forbindelse med et par saker de har villet kjempe for. Den ene var retten til å legge ut skattelistene. Heljesen stilte villig opp i debattprogrammene, han var motivert i denne saken, han snakket om «innsyn» og folkets rett til å «sjekke opplsyningene», ja, han brukte i det hele tatt alle de riktige ordene. Men han hadde nå vitterlig et argumentativt problem at dette innsynet og opplysningssjekken kunne alle som ville – mediene inkludert – fortsatt få gjennom skattedirektorarets egne nettsider. Det eneste avisene var avskåret fra, var retten til å tjene penger på at andre sjekket andres skattelister.

En annen var rettssaken de har gående i anledning en ambulansesjåfør de har skrevet stygt om. Dagbladet med både redaktør og medredaktører opptrer uhyre forurettede, de er blitt kneblet og ytringsfriheten står i fare, nå vil det bare komme tannløse kommentarer fra Marie Simonsen (det beste ville være om det ikke kom noen kommentarer overhodet, og hun bare forsvant fra all oppmerksomhet). De er dømt til å betale en million kroner i erstatning for å ha stemplet denne sjåføren som rasist, uten å ha dekning for det. En gang stod mediene på individets side mot institusjonene, mot makten. Her er det Dagbladet som har makten og pengene, og kan anke denne saken så langt de vil.

Forleden hadde avisen som en gang skulle være den intelligente av tabloidene en forside som kvalifiserte for ordet «altersex». En eller annen må ha tatt dette bildet, sendt det til Dagbladet, tipset om saken. Og Dagbladet har selvsagt ikke en eneste skruppel igjen, de trykker det selvfølgelig, i håp om at noen kjøper avisen i det minste på kødd.

Selvbildet til en del av dem som jobber i avisen er ikke redusert så mye som selve avisen er redusert. Det er en plage. Ellers er ikke Dagbladet en avis å ta mer alvorlig enn humorsidene mine. Om avisen forsvant ville verden kanskje blitt et litt bedre sted. Men sannsynligvis ville det ikke gjort noen forskjell overhode.

Legg igjen en kommentar

Filed under Meninger

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s