En uke med Hagen

Carl Ivar Hagen har savnet seg i politikken og i det norske mediebildet. Nå er han tilbake, men neppe i den rollen han savnet. Det er nemlig et og annet som ikke har gått som han har tenkt seg. Først var det ordførervalget i Oslo, som han gav opp før det egentlig kom i gang. Så var det å trekke seg tilbake med en plass i nobelkomiteen. Heller ikke det gikk som han hadde tenkt seg. Nå var det ikke engang velgerne som sviktet ham, det var hans egne i Fremskrittspartiet.

For landets mange journalister og andre som mener Carl I. Hagen ikke har ødelagt sitt ettermæle med sin tåpelige opptreden disse dagene, men gjennom et langt liv i politikken, er det godt endelig å se Carl I. Hagen skikkelig rote det til for seg. Tidligere var det ingen som fikk ham til å rote det til for seg, skikkelig. Eller, å rote det til for seg fikk han til selv, det var bare det at folk tydeligvis ikke forstod det, for de valgte å gi sin stemme nettopp til det partiet Carl I. Hagen ledet og dummet seg ut med. Det var en politikk som var lett å angripe og umulig å forsvare, lett å rive fra hverandre for aldri hadde den hengt sammen, lett å kritisere, for den så ikke ut til å være laget for å holde vann. Det var populisme, det var politikk som pølse med alt, her var «ja, for svarte!» til alle store gruppers misnøye, og arrogant avfeiing av alle små gruppers problemer.

Det så ut til Carl I. Hagen hadde mytiske evner. Jo mer man kritiserte ham, jo større og sterkere ble han. Han kunne trekke seg fra politikken i rollen som den som hadde bygget opp FRP fra praktisk talt ingenting, til å være landets nest største og av og til aller største parti. Uansett hvor mye man var i mot ham var det vanskelig å mene annet enn at han var en stor politiker. Og det var ganske fordømt, for han førte ikke nettopp noen stor sak.

Når revansjen nå endelig skulle komme, så kom den fra ham selv. Først hadde han skadeskutt seg litt med opptredenen under ordførervalget i Oslo, eller det som vanligvis kalles valget, og det var heller ikke slik at han sprellet oppover på meningsmålingene når media tok ham for det. Tvert i mot. Han sprellet som fisken i garnet.

Fra denne posisjonen var det han forsøkte hva det nå var han forsøkte, med protesten sin om at han ikke ble valgt som Fremskrittspartiets representant i Nobelkomiteen. Det er den komiteen vi forsøker å få kineserne til å forstå ikke har noe med norsk politikk å gjøre. Nå ble ikke Hagen valgt her, den sittende som ingen vet navnet på blir sittende. Og Hagen sa opp stillingen sin som eldregeneral i FRP, og med det også plassen sin i sentralstyret.

Som om ikke dette var nok kom alle løse kanoners mor ut på dekk, og landets store løssalgsaviser lot henne gladelig fyre av på forsiden begge to. Hvordan vi skal ta VG og Dagbladet alvorlig etter dette er ikke min sak å svare på, og det er vel heller ikke noe mål for disse avisene lenger. Om det selger aviser å la Eli Hagen si Siv Jensen er sjalu, så la oss sette det på forsiden, slik at vi viser landet hva vi mener er viktigst i hele verden.

I alle landets mediekanaler forsvarte og forklarte Hagen sin oppførsel. Han har fremdeles tilgang til dem. Det gir lettvint materiale for oss humorister. Men kanskje burde vi ha høyere ambisjoner enn våre ledende medier, de ser bare ut til å være opptatt av underholdning.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I nyhetene

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s