Monthly Archives: september 2013

Byutvikling og urban design

Folkens. Jenter.

Tittelen på denne posten er ingen spøk. Det er tittelen på et studium som tilbys ved universitetet i Stavanger, og sikkert mange andre universiteter i landet. Det er et kult ord. Mye kulere enn «byplanlegging», som er hva dette egentlig går ut på.

Jeg har hørt i fullt alvor at visse studier har hatt lave søkertall. Og så har man gjort noe med navnet på studiet. Studier med «design» i navnet, er mer populære, fordi særlig mange jenter er opptatt av «design». Et norsk ord for design har vært «formgivning». Det handler om hvordan forskjellige produkter skal se ut. Jeg levde lykkelig uvitende om at det fantes noe slikt, til langt utpå 90-tallet, da jeg stadig oftere traff på jenter på fest som skulle studere «grafisk design».

Nå er det altså ikke bare grafisk design, eller grafisk formgivning, men også urban design, eller urban formgivning. Jenter og gutter som er interessert i design, kan nå liksom designe en hel by, som man designer en pakke smør.

Reklamesiden til UiS slår til med litt av en setning om hva dette her er for noe:

Planleggingsprosess, formgiving, forhandlinger, utbygging og drift av byområder krever innsikt, kreativitet og evne til løsningsorientert samarbeid.

Her har man de kjedelige ordene i starten, men man redder seg liksom inn, med flere moteord mot slutten. De tre først ordene ser ut til å være ett og det samme for meg, det er planlegging, så det som står er at planlegging, utbygging og drift av byområder, krever innsikt, kreativitet og samarbeid (hvordan kan man ha samarbeid, om det ikke er løsningsorientert?).

Det er mange andre eksempler også på at gamle studier har fått fancy navn for å trekke til seg studenter. Det er jo litt dumt. Mange av disse gamle studiene er jo ganske viktige. Det er viktig å få seriøse studenter som vet hva de går til. Det blir for dumt å forsøke å lure noen til seg, som er så overflatiske at de ikke engang gidder å sette seg inn i hva studiet egentlig går ut på. Så skal de liksom gjennomføre det.

Seriøse byplanlegger må jo også bli ganske sjenerte, når de plutselig må si at de driver med «urban design». Som om jeg skulle si jeg driver med humoristisk design når jeg står på scenen. Planleggingsprosess, formgiving, forhandlinger, skriving av og presentasjon av vitser krever innsikt, kreativitet og evne til selvstendig tenking. Det er ingen sak å pynte tøys og tull med pene ord. Det er heller ikke vanskelig å late som noe er noe annet enn det er, ved å sette noen nye ord på det. Men det er ikke det det gjelder om. Det gjelder om å være presis og korrekt.

Særlig universitetene skulle være opptatt av det. Det er forskjell på ordet og tingen. Og tingen blir ikke forandret av at det kommer nye ord på den. Det skulle være temmelig elementært. Kreativ design på navnene på studiene forandrer ikke studiene. En høyskole blir ikke et universitet ved en navneendring. Eller jo, forresten, det blir det. Det er krefter i samfunnet som vil gjøre navn viktigere enn innhold. Sånn burde det ikke være. Det er til å le av, men det er ikke alt som er til å le av, som er bare morsomt.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Filed under Meninger

Morsom stand up jobb, og nesten morsommere etterpå

I går ble det en helt spesiell opplevelse å være ute på oppdrag som deltidskomiker. Jeg var hyret inn til et lukket selskap, en gjenforeningsfest på Vidsyn i Høghuset på Bryne. Som alltid med slike jobber som ikke er klubbjobber, og forresten med klubbjobber også, så er jeg gjerne litt urolig gjennom dagen jeg skal stå. Jeg er langt fra der at jeg bare kan stikke innom og gjøre mine tilmålte minutter. Jeg må tenke nøye gjennom hva jeg skal gjøre, og gå gjennom ganske mange kvaler om det vil holde mål, og om jeg vil gjøre det, og om det vil falle i smak.

Denne dagen hadde jeg også min tilmålte Tsjekhov å lese. Det er et privat prosjekt, helt utenom komikervirksomheten (eller deltidskomikervirksomheten, som jeg kaller det), og går ut på å lese en liten novelle eller et delkapittel i en lengre av Tsjekhov hver dag. På russisk. Jeg er på etterskudd, og har litt å ta igjen. Og akkurat på denne tiden jeg er på etterskudd og har litt å ta igjen, så er de samlet de lengste og mest umulige Tsjekhovfortellingene som er. Med god fart, og uten å slå opp absolutt alle ordene jeg trengte, så ble jeg akkurat ferdig å lese dagens tekst klokken 1957.

Toget til Bryne gikk 2022. Det gjensto bare å få panikk, få funnet frem de rette klærne å stå i, sammen med min kone, og komme seg på stasjonen. Så var det den korte reisen til Bryne, stedet ligger rett ved stasjonen, og med en gang jeg kom skulle jeg på.

Jeg skulle være mellom middagen og desserten. Og siden desserten hadde vært, var det ingenting å vente etter.

Jeg listet meg utpå gulvet, fikk godt med feedback på min trådløse mikrofon, og hadde vel en start som kan kalles lite annet enn klønete. Men klønete er en del av å være meg, liker man det ikke klønete, får man finne andre, og det viste seg etter hvert at også denne gjenforeningsgjengen fra tjukt innpå Jæren hang med, og lo godt av det jeg serverte dem. Min lille militærhistorie fungerte som bare juling her også, akkurat som den hadde gjort på Checkpoint Charlie halvannen uke i forveien. Forsøket på å snakke om døden, og min egen dødsannonse, gikk også hjem, selv om dette var noe jeg virkelig lurte på gikk an å si i en forsamling som dette. Som så mange ganger før er det akkurat det du lurer på er for utfordrende, som fungerer best. Publikum liker å bli utfordret.

Jeg avsluttet med Cognac-historien, og med å smøre ekstra tjukt på med alt som hadde med drikking av Cognac å gjøre (jeg så ingen menn i denne forsamlingen bestille annet enn sprit, er man fra tjukkeste Jæren, så er man det), og i en gjeng der damebesøket i den vekket instinkter, så ble det et ordentlig sluttpoeng og latter og applaus.

Jeg var med andre ord godt fornøyd.

Det var en stund til toget hjem skulle gå, og jeg fikk lov til å forsyne meg i baren, så jeg fikk meg et glass vin, og fant en plass jeg mente skulle være rolig.

Det var den ikke lenge.

Etter en helt merkelig kort stund kom en haug med jenter skravlende, spurte om det var ledig, og satte seg, skravlende. Jeg var absolutt helt overbevist om at dette var jentene fra gjenforeningsfesten. Nå som maten og programmet var slutt der inne, kunne de endelig slippe skravlingen løs og unngå jæroksene som nå nok begynte å bli litt fulle og i brunst.

Det var kanskje litt beklemmende. Som innleid komiker vil man gjerne ikke forstyrre festen. Man vil gjøre det man skal, få det til, og så mer eller mindre forsvinne. Her ble jeg liksom fanget i forsvinningen, omringet av det jeg trodde var kvinnene i forsamlingen.

Ikke at jeg hadde noe håp om at kvinnene skulle ha noe særlig interesse for meg, vi er for gamle og for gifte for det, men det var jo litt underlig at ikke en eneste en hadde et eneste ord om opptredenen min. «Var det så dårlig» er en naturlig tanke da, og med den tanken satt jeg og overhørte skravlingen, så på utsikten fra Vidsyn, og drakk min vin. «Det kunne ikke være så dårlig», tenkte jeg også. Jeg hadde jo vitterlig sett mange av dem le, de fleste faktisk. Og latteren virket naturlig og ekte.

Dette var Brynejenter. Det kan jeg skrive rett ut. De er bare beskjedne til et visst punkt. Eller kanskje ikke beskjedne før dette punktet, heller. De kan være ganske direkte, ikke noe tull. Etter en stund var det i alle fall en av dem som spurte hvem jeg var. Jeg satt jo åpenbart synlig som enslig mann, omringet og innestengt av festskravlende damer som drakk vin og sterkere. Jeg sa jeg ventet på toget. En pussig ting å si, for en som liksom her hadde falt rett inn i mulighetenes land. En nødvendig ting å si, om man hadde vært komiker, og publikum knapt hadde lagt merke til det.

Etter litt press til sa jeg at jeg hadde opptrådt, at jeg var komiker, deltidskomiker. Plutselig viste alle sammen interesse. Alle sammen. De hadde nemlig ikke vært på noen gjenforeningsfest. De var bare glade, unge damer som hadde tatt seg en bytur.

Og så falt bare alle brikker på plass, og fløy til værs i alle retninger. Disse var fra Bryne, og stedet er lite. Her er mange felles kjente, slekt og arbeidskolleger. Så gøy at jeg bare lot det gå, toget jeg ventet på. Her var det mildt sagt mye materiale, det var så å si å drive research, i det som skjedde her ligger godt med stoff å presentere på scenen i fremtidige oppdrag. Særlig ligger det i kortene at jeg vil legge inn litt herfra, når jeg nå i høst skal stå på Vidsyn, 21. november.

Lykkelig av glede reiste jeg hjem med 23-toget. En time senere enn planlagt. Mange ganger er det så mye styr og stress før slike opptredener som dette, at jeg lurer på om det er verdt det. Men med opplevelser som dette er det ingen tvil.

Legg igjen en kommentar

Filed under Stand up

Stand up med Comedy Box Club på Checkpoint Charlie

I går startet det opp. Comedy Box club er i gang med sin første høstsesong. Vi var der i går, Stian Foss, jeg, Erlens Osnes, Andre Hagesæter, Jan Rune Holdhus og med Vidar Hodnekvam som konferansier. Det er mange folk, fem komikere pluss konferansier er kanskje i overkant, men Stian og Andre hadde forholdsvis korte spotter, som det heter, og Vidar holdt det stødig sammen. Jeg tror det gikk veldig greit.

Førstemann ut var Stian Foss. Han er handicapet, sitter i rullestol, og fikk vel ikke all verden til intro, der han klønete ble løftet opp på scenen, mens intromusikken, TNT, av AC/DC, abrupt ble satt av og på. Jeg forberedte mitt eget innslag, og stod bak i lokalet. Jeg fikk engang med meg at det var noen der, før Stian begynte å snakke. Det er klart, å være stand up komiker er ikke så lett, du har deg selv og mikrofonen. Når du da sitter i rullestol, er det klart, du starter med et handicap. Dette kan imidlertid snus til en slags fordel. Du kan vitse om dine egne vanskeligheter, og gå over streker funksjonsfriske skal være forsiktige med. Stian var helt uredd for å snakke om disse tingene, og fikk god respons. Men skal han virkelig gjøre det stort, må han også ha vitser som ikke går på det å være handicapet, om ikke annet så for avvekslingens skyld.

Så var det min tur. Jeg har hatt travle dager i det siste, og helst jobbet med manuskriptet mens jeg har syklet frem og tilbake til jobb. Råmaterialet har vært der, men det er hvordan å sette det sammen og hvordan få til overgangene jeg har styrt litt med. Det gikk i alle fall veldig bra. Lydmannen gav også meg tjenesten av å stoppe intromusikken mye for tidlig, noe som gav en fin og aparte stemning i starten der. Dermed kom jeg opp på bølgetoppen jeg trenger, og så var det bare å surfe inn. Denne kvelden satt veldig godt for min del.

Siste mann ut før pause var Erlend Osnes, fra Bodø. Han har jeg ikke sett før, men det er noe med nordlendinger, de er friske i frasparkene og liker seg i området der kjønnsorganene er. For Erlend ble det nesten litt komisk i seg selv, med hvordan han ikke gav seg med det, og kjørte i vei med betraktninger og beskrivelser av saker og ting man strengt tatt ikke snakker om. Her i Rogaland er vi jo ganske snille av oss, vi er ikke vant til sånn som det der, kalle tingene ved sitt rette navn, snakke om de tingene innforståtte vet er der, men ingen, ingen snakker om. Erlend snakket om dem, kjekt og ubesværet, og stod vel til og med litt over sin tilmålte tid, uten at publikum så ut til å plages med det.

Første ut etter pause var Andre Hagesæter. Han hadde fått beskjed om å opptre på kort varsel, og tar opptredener svært nøye. Han er skuespiller fra Rogaland teater, og med i Eplekjekkasene. Han er altså godt scenevant, men er vant til å få regi og å jobbe med andres tekster. I stand up er man overlatt til seg selv. Andre kan nå langt om han bare får noen dytt i riktig retning. I går fungerte ikke teknikken for ham, så innslaget ble kortere enn planlagt, noe han fint improviserte i mål.

Headliner var Jan Rune Holdhus. Det er en favoritt. Han er veldig godt likt i miljøet, det er jo en bransje der man er nødt til å være litt høy på seg selv, man blir lett egosentrisk, men Jan Rune er alltid raus med ros til andre, og stresser ikke konkurransen om å være kulest. Han er også godt likt blant publikum, særlig her i Rogaland, hvor han er en mye brukt komiker. I det siste har han også forsøkt seg som sanger, noe han ville trekke veksler på i går. Han hadde med en kar til å spille gitar. Jan Rune har en flott stemme, han synger virkelig fint, og sangene var godt pakket inn i settet, men han fikk nok mye ødelagt denne kvelden av en fyllik i lokalet. Selv om en rutinert mann som Jan Rune setter galninger blant publikum pent på plass, så er det svært forstyrrende. Man kommer ut av rytmen, og må hele tiden tenke på hvordan man skal forholde seg til dette uromomentet, om man skal ignorere ham, eller ta seg av ham. Det var jo litt synd. Men jeg tror publikum flest ikke tenkte så veldig mye på dette.

Konferansier Vidar Hodnekvam ser ut til å ha falt på sin rette hylle ved å være komiker. Vitsene er gjennomarbeidet, og blir solid levert. Dette går hjem på klubber og julebord. Det er passe balanse mellom improvisert og gjennomøvd, det er nærvær på scenen og kontakt med publikum. Det er helt skikkelig. Særlig etter pause var Vidar på hogget, med en – litt vanskelig å velge adjektiv her, nydelig blir litt… – nydelig levert historie om koloskopi. Deretter var han på, og holdt seg der til det hele var over.

I dag er samme gjengen utenom meg (men med Siri Seljeseth) på Sandnes brygge. Dessverre rakk jeg ikke å skrive ferdig denne posten i tide til å anbefale den. Men det kommer flere muligheter, med andre komikere. Comedy Box club har showuke annenhver uke, med klubbkveld på Ullandhaug, Checkpoint Charlie, Sandnes Brygge og Vidsyn. Dere kan sjekke programmet på klubbens hjemmesider. Derfra kan dere også kjøpe billetter. Billettene er billigere når man kjøper dem på nettet.

Neste gang jeg skal på er 24. september på Tappetårnet,Ullandhaug. Deretter er det 10. oktober på Sandnes brygge. Det er bare å komme!

Legg igjen en kommentar

Filed under Stand up

Comedy box club på Checkpoint Charlie

I dag braker det løs for min del, første gang for høstsesongen, Stand up på Checkpoint Charlie. Det er en bonus for min del, jeg stepper inn for Ole Soo, og skal stå sammen med Erlend Osnes, Vidar Hodnekvam og Jan Rune Holdhus. Erlend Osnes er et nytt bekjentskap, mens både Vidar Hodnekvam og Jan Rune Holdhus har jeg stått med mange ganger før. Vidar Hodnekvam var i ferd med å skyte fart da jeg begynte med Stand up i 2007. Da jeg flyttet til Ganddal flyttet han til Oslo. Jeg flyttet for å etablere meg, han flyttet for å få ytterligere fart på karrieren. Det sier litt om oss. Begge lyktes, for øvrig. Vidar Hodnekvam har kommet seg inn på VG-Tv, og står jevnlig på scenen rundt omkring i hele landet. I kveld er han konferansier.

Jan Rune Holdhus er headliner, hovedattraksjonen. Han er umulig å mislike, og enda bedre kjent i Stavanger, enn han er i Bergen. Her i Stavanger er han rikskjendis.

Jeg har som vanlig helt ferskt manuskript. Det vil bli formet ferdig på sykkel hjem fra jobb i dag. Kanskje vil den aller siste finpuss skje på toget inn til Stavanger. Som vanlig planlegger jeg for eventyrlig suksess. Innslaget mitt vil falle helt sammen om folk ikke klapper og ler. I hodet mitt klapper og ler folk noe voldsomt, og helt fortjent. Der er det veldig bra.

Kom på Checkpoint Charlie i kveld. Billetter kjøper dere enklest og billigst på nettet. Sjekk også opp Comedy box clubs side på Facebook. Får du ikke sett oss i kveld, er det ny sjanse i morgen. Men da stepper Siri Seljeseth inn for meg. Vil du se både Siri og meg på en gang, er sjansen 24. september, hvor vi står sammen med Christoffer Schjeldrup, Tom Craine og Tiernian Douieb. Hele høstprogrammet til Comedy Box club finner dere her.

Legg igjen en kommentar

Filed under Stand up

Siv Jensen griper makten

Cirka 50 minutter ut i NRKs del 2 av valgkampsendingen blir et intervju med Heikki Holmås avbrutt av at leder i Fremskrittspartiet, Siv Jensen, kommer inn til sitt eget partis valgvake. Jeg satt og så dette på direkten. Det var en selsom opplevelse. Den som eventuelt må ha hatt litt sympati for vårt parti for fremskritt, må vel ha mistet den da de fikk se denne seansen. Slik enhver som må ha hatt noe til overs for Windows, må ha mistet det ved å se konsernsjef Steve Ballmer danse som en gal på Youtube.

Både for Ballmer og Jensen er problemet at de prøver å vise noe de ikke føler. Ballmer skal være begeistret for Windows, men hvem kan vel være begeistret for Windows. Hva Jensen har bestemt seg for å være er ikke godt å si. Det kunne se ut som hun var ramlet inn på scenen. Det kunne se ut som hun var den som var full, et sted alle andre var edru. Hun var sjefen, og skulle ha kontrollen, men så helt fortapt ut.

– Hallo, sier hun plutselig. – Er det bra?

Kanskje skulle hun ha byttet ut rekkefølgen på de to første utsagnene sine. Eller kanskje er det vi som ser på valgkampen, som skal si «hallo», når hun spør om det er bra. Hallo??

Er dere glade? spør hun så. – Er det fest?

– Vi vet ikke, ser ut til å være et fornuftig svar. Men valgvaken til FRP, de har nok fått beskjed om å juble, alle partier vet at de skal juble på valgvaker. Samme hvordan det går. Så forsamlingen jubler et slags «ja, jo, for så vidt».

I bakgrunnen romler en rytmisk musikk, litt så vi får følelsen at det the five procent community som har gjenoppstått, en mystisk sekt som er nødt å være farlig for oss andre. Siv Jensen smiler, men det er et smil som ser ut til å være sminket på. Hun føler ikke dette smilet. Hun koser seg ikke på scenen. Hun er redd sitt publikum.

– Blir det regjeringsskifte? spør hun.

Det fungerer ikke som et retorisk spørsmål. Det er mer som om det er noe hun lurer på. Og sant å si virker det som om forsamlingen lurer på det også.

Så følger den eneste delen av seansen som virker til å være planlagt. Siv Jensen skal si «Morna Jens», et uttrykk hun låner fra sin forgjenger, og som hun nå kan si, så det gjelder. Hun bygger veldig opp, dette er jo det eneste poenget hun har, før og etter dette går alt ut i visvas, det er kanskje derfor hun er så nervøs.

Hun har ventet lenge, sier hun, for å si det hun nå skal si. Og hun har gledet seg lenge, til å si det. Sier hun. Retorisk greit. Så gjør hun akkurat den samme tabben som Steve Ballmer i hans galskapsvideo, hun sier det ikke lett og elegant, som man kan, når man har makten, og vet at man har rett. Hun brøler det. Skriker. Store bokstaver på tastaturet. Og så mange utropstegn som mulig.

MOORNAA JEENSS!!!!!!!!!!

Det er barn og talentløse som holder på slikt. Kanskje vi skulle ønske – ikke Jens – men Stoltenberg tilbake, for å ta kontrollen her. Dette er jo akkurat det borgerlige kaos de hele tiden har truet med. Ikke en gang partiets egen valgvake ser ut til å bli revet med. Det er en oppvisning i hvordan man ikke skal gjøre det. Velregissert og uregissert på en gang. Et forsøk på amerikanisering, som mer enn noe demonstrerer at vi er ikke amerikanere.

Vi er ikke FRPere. Det er noe rart med det partiet der. Det er partiet alle elsker å hate, men det er ingen grunn til å bruke så mye tid og energi på det. De klarer fint å ødelegge for seg selv. Sånn som Windows.

Legg igjen en kommentar

Filed under I nyhetene