Det er vanligvis hektisk de dagene der jeg skal på scenen om kvelden, men det har aldri vært i nærheten av så hektisk som det var i går. Så sent som 2116 ante jeg ikke engang det var noe show denne kvelden, langt mindre at jeg skulle på. Det er ganske bemerkelsesverdig, all den tid showet begynte klokken 2100 og jeg skulle være den siste før pause. Tiden herfra til jeg kom meg på scenen – som siste før pause – var hektisk.
Jeg sjekket i dag programmet jeg har satt opp her på bloggen. Der står det at jeg skulle på Sandnes Brygge 15. april. Det er nødt til å være feil, dette er en søndag, da er det aldri show. I hodet mitt hadde jeg fått det til å bli den 19’de, altså neste uke. Da er det imidlertid åpen mic, noe jeg også har fått tekstmelding om, så det er godt gjort å surre det sammen. Men det gjorde jeg altså.
Egentlig var det Vidar Hodnekvam, en av de gode gamle komikerne fra Stand up Bergen, en jeg har stått med og ledd av siden jeg begynte med dette i 2007, egentlig var det han som skulle stå. Det er han som hører til programmet, han var med onsdag på Checkpoint og i dag i Egersund. Men i dag kunne han ikke, og jeg ble derfor booket inn som reserve. Det var jeg veldig glad for, det ville være stusselig å avslutte vårsesongen allerede i mars. Særlig nå som det er så gøy og går så bra.
Jeg hadde bestemt meg for å skrive inn litt nytt materiale også til denne kvelden, ikke bare resirkulere noe av alt det der jeg har gjort i Bergen, og som ingen i Rogaland har sett. Jeg var godt i gang med det i påsken, og syntes det så bra og morsomt ut. Men så la jeg det vekk, siden det ennå var en stund til jeg skulle bruke det. De siste dagene har jeg ikke sett på det i det hele tatt, og heller ikke tenkt på det.
Dette var situasjonen denne torsdagen, hvor jeg altså skulle på scenen. Til overmål hadde jeg akkurat denne dagen bestemt meg for å løpe frem og tilbake til jobb, altså den jobben jeg har utenom å være komiker, hverdagsjobben, og her overvurderte jeg meg selv litt, siden den ligger på Bryne, og jeg bor på Ganddal. Halvannen mil unna. Jeg var sliten og trøtt, og slappet av med min kjære kone. Vi satt ute på terrassen. Det var iskaldt, og vi hadde tepper. Hun hadde laget te. Vi drakk teen. Inne lå telefonen. Den ringte og ringte, melding kom, «hvor er du! hvor er du!» – Det er fint å sitte sånn ute på terrassen, sa jeg til min kone.
Så kom altså sjokket da det ble så kaldt at vi gikk inn. Ansvarlig Chi hadde ringt, så jeg, flere ganger. Jeg sjekket raskt computeren, joda, det var i dag. Det var krise. Showet var allerede i gang. Og jeg ville virkelig være med!
Jeg ringe min mor på Klepp, hadde hun bil og kunne kjøre? Det hadde hun og kunne. Så ringte jeg Chi, som satt blant publikum og så på Stand up og måtte hviske, «hvor er du! hvor er du!» Det var i de omstendigheter for omstendelig å forklare hva som hadde skjedd, selv om det var svært lite, utenom det at jeg hadde forvekslet datoer og rett og slett var hjemme.
Fra Ganddal er det knappe 10 minutter med bil ned til Sandnes. Jeg sa de minuttene til Chi, og tok ikke med i betraktningen at mor var på Klepp, og trengte litt tid før hun i det hele tatt kunne starte kjøreturen. Denne tiden brukte jeg på å skifte, og se gjennom manuset jeg hadde skrevet på. Det var helt utenkelig at jeg kunne renskrive det og lære det i løpet av de få minuttene det var til jeg skulle på scenen. Jeg skjønte jeg måtte improvisere, plukke litt fra arkivet, og ellers snakke sant om det som hadde skjedd. Det var jo ganske morsomt.
På vei ned Elgveien, en av de mange gatene med dyrenavn, her jeg bor, ringte Chi igjen, «hvor er du! hvor er du!» På vei, sa jeg, de ti minuttene jeg hadde sagt henne var allerede brukt opp. – Når skal jeg på, spurte jeg? – Nå, sa hun. Jeg var neste komiker. Konferansieren kunne holde det gående i sånn cirka fem minutter, det var ikke engang tiden og veien. Ganske spesielt å tenke på det, og hva i all verden jeg skulle si og fremføre når jeg først kom opp på scenen.
Langs hele Hoveveien lå vi etter en bil som kjørte saaaaakte.
I Sandnes slapp mor meg av, og reiste for å finne parkeringsplass. Jeg gikk inn på Sandnes brygge, inn på bakrommet, fant ikke Chi, men fant de andre komikerne, de sa jeg kunne like godt gå ut, vise at jeg var der, det var nå jeg skulle på. Og jeg gikk ut, der konferansieren sa at jeg ikke hadde kommet. Det var nå innlysende feil, siden jeg stod der. Og det ble bestemt at jeg skulle kjøre settet mitt nå, straks.
Det ble en herlig intro. Publikum var vel det man på engelsk kalles nonplussed, det er slik jeg vil bruke det ordet, det var slik publikum reagerte og måtte reagere når det kom en komiker med min stil etter en slik opptakt. Kunne de vite at jeg snakket sant? Kunne de vite at jeg måtte finne på alt jeg skulle si, praktisk talt der og da? Kunne de vite at jeg alltid organiserer manuskriptene mine ordrett, og aldri har opptrådt etter prinsippet at nå tar jeg den vitsen, nå tar jeg den? Jeg har jo ingen vitser.
Men jeg har noen historier. Det er flere om flysikkerhet, og det er en om Cognac. Jeg fortalte dem begge, og de gikk så bra som noensinne, og løspratet og ekstratingene innimellom fungerte også. Publikum lo og klappet. Mange av dem entusiastisk. På bakrommet sa de: «Du kom sent, og leverte» – det er et voldsomt kompliment, men jeg er ikke av dem som vil være uenigg. Det var for meg en fin erfaring når galt først hadde skjedd.
Jeg beklager til Stand up Stavanger som denne gangen fikk et tungt lass ekstra bekymringer på grunn av meg, det skal ikke bli en vane. Jeg surrer generelt mye, men vanligvis surrer jeg med andre ting.
Helt grei humor 