For oss som elsket Star wars er det vanskelig å tenke seg Mark Hamill, Carrie Fischer og Harrison Ford sammen i en dårlig film. I hvert fall når de spiller Luke Skywalker, Leia Organa og Han Solo. Når de i tillegg har med seg Chewbacca, C3PO og R2D2 er det nødt til å bli gull. De tre beste filmene i verden var Star Wars, Imperiet slår tilbake og Jediridderen vender tilbake. Det var filmer i en annen kategori, ingen kunne sammenlignes med dem.
Jeg kjøpte alle figurene jeg hadde råd til, så alle filmene, kjøpte alle filmene, kjøpte også alle bladene, gjorde alt jeg kunne for å følge med på alt.
Men jeg hadde ingen sjanse til å få med meg Star Wars Holiday special.
Det høres ut som en spøk, og som spøk, går den helt over grensen i å være for syk. Det er de samme figurene med de samme skuespillerne i det samme universet, men det er bare så latterlig dårlig laget.
Filmen er en studie i hvordan dårlig kvalitet skal lages.
Plottet er av typen som skulle bli levert tilbake til den som laget det med beskjed om å starte på nytt. Ideen er at wookien Chewbacca skal tilbake til familien sin for å feire Lifeday, ideen om Lifeday er forresten det beste med hele prosjektet. Men det er klart det blir litt puslete når hele spenningen ligger i at Chewbacca og Han Solo kanskje ikke vil komme frem i tide, og hustruen og barnet og pappaen til Chewbacca går hjemme og er bekymret. Skal man kjøre gjennom en så tynn ide, må man gjøre det humoristisk. Her er det dønn seriøst.
Og så er det bare å se hvordan det hele er gjort. Man kan se med fem minutters sprang. Se hvor lenge man holder ut i en scene, og så se fem minutter lenger fremme. Det vil ikke være noen problemer overhodet å følge med i handlingen. For det kommer ingenting nytt, det er bare at Han Solo og Chewbacca reiser hjem, mens familien venter.
Hver eneste scene er trukket ut til det gudsforjammelige. Se for eksempel scenen der konemor skal lage mat, og ser på galaktisk fjernsynskjøkken. Her ser vi problemet med humor uten sjarm, hva som skjer når de som skal stå for underholdningen undervurderer de som skal se på den. Poenget er at man skal vispe og røre på en gang, og så skal det gå fortere og fortere. Det viser seg også at den galaktiske fjernsynsvertinnen har fire armer, så hun kan vispe og røre og dunke samtidig. Den stakars wookiemoren blir helt fortvilet. Fem minutter tar denne scenen.
Og sånn går det hele filmen gjennom.
Lavbudsjett kan brukes til å lage artige ting. Her blir det bare pinlig. Den eneste delen med noenlunde skikkelig handling, er en timinutters tegneseriesnutt som wookiebarnet ser på i en liten teknisk anordning han har. I kontrast til det elendige skuespillet kan det se ut som dette er bra, men det er av samme kvalitetet som døgnetrundt filmene på Cartoon network og lignende kanaler. Fra 80-tallet.
Den store finalen er når Han Solo og Chewbacca endelig kommer frem, og sammen overvinner en enslig (!) stormtrooper fra imperiet. De to som nettopp har vært inne i selveste dødsstjernen, hele imperiets hær er ikke nok til å ta den. Og så klarer de bare ta han ene fordi han snubler, eller hva det nå er han gjør.
Det er helligbrøde. Når man ser Chewbacca og Han Solo assosierer man til filmene, man er så positivt innstilt, de kan umulig lage noe dårlig. Men det kan de altså.
Prinsesse Leia setter finalen da hun begynner å synge til slutt. Svulstig er ikke svulstig nok ord til å dekke hva det der er for noe.
Om jeg ikke hadde sett det selv, hadde jeg ikke trodd det var sant. Og selv om jeg har sett det, tror jeg det ikke.
På Dailymotion er filmet lagt ut i sin helhet, med TV-reklame og det hele. Også de er interessante å se på, over 30 år gamle som de er. For en gangs skyld kan det være verd å spole seg frem til reklamen, for å se den.
Helt grei humor 