Som oftest fører politikerne våre sine debatter i et språk som gjør jobben vanskelig for oss komikere. Det var derfor med glede mange av oss fikk med oss – selvsagt litt i ettertid – nyttårstalen til Jens Stoltenberg, da han endelig som landets statsminister gav oss en skikkelig komisk metafor å jobbe med. Det gjelder gasskraftverket på Mongstad som skulle få et renseanlegg. Det er jo allerede fine greier, storslåtte byggeprosjekt som skal finne sted en gang i fremtiden har jo alt i seg til å bli storslåtte fiaskoer, og det er noe med bare navnet Mongstad, som gjør at både komikere og kommentatorer, og til og med journalister liksom spisser ørene, og for en gangs skyld følger litt med.
Så er det som om vår statsminister Jens Stoltenberg, den ellers så visjonsløse, får det for seg at nå skal han komme med litt visjonær humor. Eller så er det bare taleskriverne hans som tøyser litt med ham. I alle fall kommer han med metaforen som er for god til å være sagt. Renseanlegget på Mongstad er ikke bare et renseanlegg, på Mongstad på Norges vestkyst. Det er en landing, på måneen. Selv Fremskrittspartiet blir inspirert til kreative påfunn, og Siv Jensen har introdusert omskrivingen «krasjlanding». Dagfinn Høybråthen fra KRF har også vært ute og kritisert, og brukt humor og det som kan kalles litt spydig sarkasme. Når selv politikere blir morsomme, kan man tenke seg hva komikere kan få til.
Selv har jeg tenkt å se bort fra hele månelandingen. Det er jo en fin øvelse for vordende komikere dette, eller folk som synes det er vanskelig å komme opp med noe morsomt, men som gjerne har lyst. Ta gjerne å sett dere litt inn i hva den første månelandingen egentlig var for noe, hvor mye og hva som var poenget med den. Plasser gjerne de legendariske ord «Lite skritt for mennesket, stort skritt for menneskeheten» i en eller annen munn. Gjerne Jens Stoltenbergs, han har det med å gjøre store ord små. Og med en lett omskrivning som lite testanlegg for mennesket men en stor test for menneskeheten, eller hva som helst, så blir det gjerne ganske morsomt. Utsettelsen av anlegget er et lite skritt for arbeiderpartiet, men et stort skritt for den rødgrønne regjeringa.
Jeg ser altså bort fra hele landingen. Jeg tror ikke den blir noe av på en stund. Og når den først blir, vil den ikke bli mer spektakulær enn en landing på en hvilken som helst flyplass, bare med et ganske kult fly. Jeg vil heller henlede oppmerksomheten til det som skjer på Island, i hovedstaden,som er så umulig å skrive og så lett å uttale: Reykjavik. Der har et parti som tar metaforene på alvor nå vunnet valget. De fikk 34,1 % av stemmene, tror jeg det var. Det er bare litt mer enn hva Adolf Hitler fikk, da hans nasjonalsosialister vant valget i Tyskland, uten sammenligning for øvrig. Vinnerpartiet i Reykjavik heter slående «Det beste partiet». Det er et navn som er lett å huske, og som passer godt for folk som er dumme. På Island har den dumme delen av befolkningen nå steget over en tredjedel, i hvert fall i Reykjavik. Det er utrolig hva litt finanskrise kan gjøre. Hva kom først forresten, krisen eller dumheten, høna eller egget?
I anledning alt dette tenkte jeg selv å opprette et parti. Og jeg tenkte ingen steder må være bedre enn denne bloggen, som generelt er dårlig besøkt, og hvor ingen dumhet vil være tilstrekkelig til å gi mitt parti oppslutning. Det vil rett og slett være for få som kjenner til det. Programmet vil bestå i å uttrykke enhver politisk ide i kraftfulle metaforer, a’la månelandingen til Stoltenberg & co, og på linje med programmet til det beste partiet (ser dere hvor flott navnet fungerer, det er lett å skjønne at dette partiet er best). Mitt navnevalg vil falle på en interessant form for religion de praktiserer på enkelte øyer i Stillehavet. Dere vet, slike øyer sosialantropologer reiser til, kler seg i gress og later som om de er en del av stammen. Og faktisk later det til at disse stammene er så spik spenna sprø, at de aksepterer slike kritthvite sosialantropologer i gress som stammemedlemmer. Når man snakker om sprø, noen av dem har en religion, og den oppsto rundt andre verdenskrig, hvor japanske og amerikanske fly av og til landet på øyene, og brakte med seg forsyninger. Man kan tenke seg, dette er folk som ikke har sett annet enn gress, jungel og trær, og frukt og kjøtt, og så kommer det plutselig fly med hermetikk, for eksempel.
For å gjøre en lang historie kort: sånt blir det religion av. Ritualene består i å gjøre det samme som japanerne og amerikanerne gjorde i forbindelse med at flyet landet. Det vil si å ha en landingsbane, et kontrolltårn og en fyr i kontrolltårnet. Denne skal gjøre noen bestemte bevegelser, og ha et eller annet på hodet, særlig på ørene. Langs landingsbaner av stein ble det satt opp kontrolltårn av trestammer, i den ble plassert en indianer med gress i ørene, og så løftet han hendene opp og ned for at flyene skulle vende tilbake, slik Kristus en gang skal gjøre i følge en annen religion. Det er Cargo-kult. De dyrker Cargo-lasten, og det er ingen spøk, det er faktum.
Mitt parti skal hete Cargo-kult partiet. Feilskrivingen skal være med. Poenget med partiet, som det er det med kulten, er å kopiere ting og bevegelser man ikke forstår, uten å kopiere selve innholdet. Man kopierer alt utenom det viktigste. Slik skal også jeg holde taler, slik som Jens Stoltenberg, nyttårsaften. Jeg skal ha på meg dress og rød sløyfe. Jeg skal si at amerikanerne hadde et stort månelandingsprosjekt, og forresten hadde Jens Stoltenberg det samme, og nå skal jeg også få det, Eivind Salen.
Helt grei humor 