Det er den følelsen. Om to timer åpner dørene, og så er det snart showstart. Jeg er en av dem som skal på. For første gang på to år. Ingen må forveksle den følelsen med glamour eller noe fancy. Det er heller det hvorfor jeg vil meg selv så vondt, og setter meg selv i denne situasjonen jeg kjenner så godt.
Jeg misunner de som spiller i band. De kan sangene sine. Så det er å fremføre dem, og kanskje snakke litt i mellom. Mange av dem kan skjule seg bak instrumentene sine. De vet hva de skal gjøre, og vet at publikum har kommet for å se dem gjøre akkurat det.
For oss komikere er det annerledes. I hvert fall for meg. I tillegg til frykten for at publikum ikke skal like det du har, kommer frykten for at du ikke engang skal klare å få det riktig frem. Det er mye tekst jeg skal huske, den blir omarbeidet og bearbeidet frem til siste stund. For meg må det være slik, for at det skal fremstå passe rufsete, jeg kan ikke være for glatt og polert. Jeg kan ikke ha hver bevegelse planlagt på forhånd. Jeg er nødt til å gå inn i usikkerheten og frykten, for at det jeg holder på med skal fungere.
Andre komikere har vitser de sier igjen og igjen, mange ganger. De er ikke i tvil om sine egne tekster. For dem gjelder tvilen andre ting. Mange komikere har en militant selvsikkerhet utad, men det er et sårt yrke, og mange har en uro i seg, som gjør at de bare må gripe den mikrofonen, og la det stå til med det de synes er morsomt.
Mitt tog går om en time. Frem til da skal jeg gå gjennom manus, på ny og på ny og på ny. Jeg synes det er bra. Men vil det nå frem til publikum? Vil jeg klare å levere det sånn som jeg skal? Vil jeg rekke å rette opp alle feilene som ennå er i det?
Sånne ting går gjennom hodet. Så er det å poste dette innlegget, og ta fatt på oppgaven.
Helt grei humor 