Det var ganske godt gjort å reise til månen. Det var amerikanerne som gjorde det, etter at sovjetrusserne først hadde sendt en død hund i bane rundt jorden, så et levende menneske, Lajka og Jurij Gargarin. Begge to superhelter i Sovjetunionen. Dette var sånn rett før og etter 1960, slik at amerikanerne kunne si «at i løpet av ti år skal vi sette en mann på mars», og det hørtes utrolig ut, men de klarte det allikevel.
Nå er det til mars det skal sendes folk. Det er ikke måte på planer, og de som engasjerer seg i dem. Det er reality-show, en slags skikkelig Big Brother og Farmen og 71 grader nord og det meste i blanding, sende en haug med folk til mars, og se hvem som klarer seg. En rogalanding er visstnok med blant dem som er videre i systemet, og kan være aktuell å sende av gårde, om programmet blir noe av, som det aldri vil bli.
De sa det den gang også, at noe menneske vil aldri bli sendt til månen, og i alle fall ikke i løpet av ti år. Det er altfor vanskelig, og ingen har gjort det før. Nå er det akkurat det samme med mars, sier de som er gode til å snakke for seg, og samle penger til tvilsomme prosjekter. Det er en merkelig, men forførende logikk, at bare fordi mennesket før har klart ting man tidligere har ansett som umulig, vil vi være i stand til å klare alt som er ansett som umulig. I nøkterne forsamlinger burde det være lov å minne om at de fleste ting som er ansett umulig, også har vært det, og aldri blitt gjort.
Å reise til mars er ikke umulig. Men det er mildt sagt veldig mye vanskeligere enn å reise til månen. Det er sykt mye lengre, månen er jo like i nærheten, den snurrer rundt oss, mars følger en helt annen bane. Vi må beregne det slik at vi treffer med raketten når mars er nærmest, ellers blir det veldig dyrt og vanskelig. Å ha nok drivstoff til å komme seg bort er astronomisk dyrt, å klare å gjennomføre en landing og til og med en sikker landing, er utfordrende, mildt sagt. Og så ha med nok drivstoff og utstyr til at man også skal komme seg tilbake til jorden er – la oss si det forsiktig: optimistisk.
Blant alle luftslottene i forbindelse med planeten mars, og reiser dit, liker jeg spesielt godt den at mennesket skal lage «koloni» der. Vi skal gjøre den beboelig. Vi skal gjøre det slik at menneskeheten kan reise til mars, om vår planet blir ødelagt slik at det ikke lenger er mulig å bo her. Kanskje skulle noen minne om at det er kort og godt utenkelig at noen menneskelige aktivitet eller andre katastrofer – naturlige og astronomiske, skulle ødelegge vår planet så mye at den blir mindre beboelig enn mars. Det er mars som er katastrofeplaneten. Det er der de har hatt armageddon, og vel så det. Mars er hinsides ytterpunktet hvor ille det kan gå her på jorden.
Forhåpentligvis har vi politikere som kan holde igjen for offentlige bevilgninger til prosjekter som dette. Syke forretningsfolk kan gjøre som de vil, la dem like godt kaste bort pengene sine på prosjekter som dette, som på å overbetale fotballklubber og fotballspillere. Jeg ser en kar som Elon Musk er involvert, det gjør meg skeptisk både til ham og bilen hans, det er nødt å være en bløff. Menneskeheten liker folk som tenker stort og lykkes, særlig de som gjør det stikk i strid med hva alle andre sier, det er sikkert et sunt instinkt at det er blitt slik. Men av og til er det alle andre som har rett. Fysikkens lover kan ikke brytes, selv ikke av store visjoner og utømmelige budsjetter. Liv på mars finnes kanskje, det kan man godt undersøke, men man må aldri tro det livet er vårt eget. Det er praktisk mulig å sende et menneske til mars, men det vil være et menneske som sovjethunden Lajka, et menneske som dør av det.
Helt grei humor 