Komikerens uro

Dette er en post som er vanskelig å skrive, og som må skrives riktig. Det er sent på kveld, jeg stod på scenen i går, og skal igjen i morgen, så det er kanskje riktigere å sove enn å skrive den. Men den passer så godt denne inneklemte dagen mellom to klubbkvelder, at jeg poster den her, om enn den ennå ikke vil bli helt ferdig.

Det er alltid stress dager man skal på scenen. Med erfaring blir det kanskje mindre stress. Det er også forskjell på folk, noen opplever det kanskje mer eller mindre enn andre. Men jeg tror det er noe med komikere, og kanskje alle artister, som gjør at de har et enormt behov for den selvbekreftelsen det er å gjøre noe bra på scenen. De har en eller annen uro, som ikke så lett får utløp på andre måter.

På meg kan det være helt forferdelig. Jeg har alltid likt å opptre foran folk, jeg har alltid meldt meg frivillig, jeg har alltid hatt en ekshibisjonistisk side jeg har vært nødt til å motkjempe, siden jeg egentlig ikke liker så godt folk som stikker seg sånn frem slik jeg har lyst til å gjøre. Så jeg takker også ja til alle oppdrag. Store og små, vanskelig og umulig, jeg takker ja og slenger meg uti det.

Det er som jeg takker ja på vegne av en annen enn meg selv, som om det ikke er jeg som må ta ansvaret for og gjennomleve det jeg selv takker ja til. Sånn får jeg gjort mer enn jeg ellers ville gjort, jeg er jo med på alt jeg kan, blir forespurt om og har tid til.

Men det er dette når kvelden kommer, og man skal prestere. Folk som synes det ser vanskelig ut, kjenner ikke engang til vanskelighetene som egentlig følger med. Det er vel kjent og greit forståelig at du bare har deg selv å stole på. Du kan ikke gjemme deg bak andre på en dårlig dag. Du må stå dine tilmålte minutter, uansett hvordan det går. Hvis du ikke får publikum med deg, må du mens showet går sin gang og du hele tiden har alles oppmerksomhet og står og snakker, også gjøre avgjørelser om du skal gå på som planlagt, eller kanskje justere litt. Du må også holde unna tanker om hva det er som går galt, du må gjøre det som står igjen skikkelig.

Og du må lage manuskriptet, og du må lære deg det. Du må holde nerver og stress under kontroll, slik at du snakker tydelig. Det er vanskeligere enn man skulle tro, i lyset og oppmerksomheten.

Jeg tror de aller flinkeste komikerne er superfølsomme på disse tingene. De kjenner sånn på stresset, at det ikke er til å holde ut. Det er bare dragningen mot scenen og selvbekreftelsen som er sterkere. Det er noe man må gjøre, det er dette man kan og vil. Selvfølgelig finnes det komikere som er reelt avslappende også, som rett og slett har roen, innvendig og utvendig. Men disse kan aldri bli de aller beste.

Sånn tenker jeg det er også med komikere som blir eldre. Det finnes en del pinlige øyeblikk med dem på YouTube. De har mistet uroen. Det står ikke lenger noe på spill for dem. Det ser ikke ut til å koste dem noen ting å skjemme seg fullstendig ut. De stjeler andres materiale, de serverer blødmer, de kler seg ut stadig mer utspjåket, og det er vel også en tendens til at de banner mer og mer.

For de virkelig store komikerne ser det alltid ut som de kan stå i fare for å miste livet. De går noe så fullstendig inn i rollen de skal spille, de gir noe så fullstendig alt. Mange stand up komikere har gjerne en røff og brautende fremtoning på scenen, men den er svært ofte påtatt, det er svært ofte bare rollen de skal spille. Utenfor scenen har også disse denne stressede uroen, dette behovet for selvbekreftelse, noe ved dem som bare er til å le av.

Så det er kanskje prisen for å være morsom. Man blir aldri rolig, aldri lykkelig. For en rolig, lykkelig fyr er ikke noe å le av. Han som er så urolig at han velter vinglass over damen på stevnemøte, derimot, han som snubler litt inn på scenen, han som gjør at alt mister litt kontrollen. Det er morsomt.

I morgen står Skard, jeg og Bård Tufte Johanessen på Sandnes brygge med Comedy Box Club. Konferansier er Olav Halvorsen. For de fleste av oss er dette rutine, vi har gjort det mange ganger før. Samtidig er det ikke rutine i det hele tatt. For med en gang det blir rutine, så mister vi uroen, og da er det ikke lenger morsomt. Sjekk det ut.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s