Vi har en forkjærlighet for ord som ender på -fast her i dette landet. Ord som har denne endelsen viser seg gjerne levedyktige. En journalist skrev ordet «askefast» etter vulkanen på Island, og folk som ikke kom seg hjem på grunn av det. Ordet gir fremdeles mening, selv om det kan ta lang tid før noen blir askefaste på ny.
I Rogaland har vi Rennfast, Ryfast og Rogfast. Det skal være fast, skal det være vei.
Som alle som kan lese vet, er det en engelsk og en norsk betydning av ordet fast. På engelsk betyr det fort, det kjennetegner noe som går raskt, helt i mot alt som kjennetegner alle veiprosjekt i Rogaland og ellers i Norge. Her hos oss, på norsk, betyr fast noe som ikke går i det hele tatt. Det sitter fast, kommer ingen vei. Det er et godt navn på alt som er under planlegging her hos oss. Vi kan for eksempel si vi sitter «Klimafast», etter forhandlingene i Doha. Det skulle heller ikke hete Mongstad, men Mongfast. Over hele landet sitter vi togfast, eller kollektivfast. Fast i trafikken.
Nettopp nå i dag satt hele Sør-Rogaland snøfast, etter kraftig snøfall på allerede islagt veibane. Det er ord som fort kan sette seg fast i det norske språk.
På engelsk vil fast i sluttposisjon aldri kunne slå an. Det vil aldri kunne hete snow fast, ash fast eller Rog-, Ry or Rennfast. De setter det alltid først, fast food, fast track, fast mail. Fast ash er ikke laget ennå, men gir helt god mening, som også fast snow vil gjøre det. They want it fast, mens vi vil ha det fast. Det der er en ganske god og illustrerende forskjell mellom det norske og det amerikanske folk.
Derfor var det i Rogaland en gledens dag i dag, der vi satt snøfaste og koste oss hjemme, uten å kunne gå på jobb eller noen steder. Det stod akkurat så fast som vi liker det.
Helt grei humor 