Fin kveld på Fogdahuset på Hana

Her kommer en liten bloggpost som handler om hverdagen for oss deltidskomikere. De som tror det er en kremjobb, der vi kan stikke innom et kvarter og lire av oss noen vitser, før vi reiser hjem med et honorar som gir oss god timelønn, de overser mesteparten av jobben. I dag skulle jeg opptre for Hanatuppene, et bydelslag på Hana. Det gikk fort og greit å gjøre en avtale, det var et par telefoner, først for å få et forslag, så for å bekrefte at alt var i orden.

Så var det altså i kveld. Jeg hadde satt sammen et manuskript av gammelt materiale. Det er god trening for meg, som ellers leverer nytt hver gang. Jeg har også et opplegg på de ordinære klubbshowene der de ulike delene av innslaget mitt er knyttet veldig tett sammen. Det kan virke som det bare er mer eller mindre tilfeldig, løst snakk, men det er nøye planlagt for å skape akkurat den stemning som gjør at de litt sære innfallene slår til. Dette fungerer egentlig bare på klubbshow, der min måte å gjøre det på alltid blir en veldig kontrast til det de andre gjør. Det blir også en veldig spenning i disse klubbshowene, siden det er en slik forventing om at det skal være tempo og morsomt, og så er det hos meg langsomt og anti, men likevel morsomt. På oppdragsopptredener går ikke dette like godt. Spenningen blir ikke den samme, og kontrasten er der ikke. Jeg er nødt til å legge det opp på en annen måte skal det bli noe med dette.

I dag hadde jeg plukket ut fem historier jeg ville fortelle: Flysikkerhet, Sana sol, Motorsag, Hødd og Pose. De skulle være fortalt helt hver for seg, og det skulle ikke være nødvendig for meg å bygge opp et spesielt image eller etablere en spesiell stemning for å få det til å fungere. Mellom disse historiene skulle jeg improvisere, og sørge for at jeg hadde publikum med meg.

Fra klokken seks begynte jeg å bli nervøs. Sånn er det alltid. Selve opptredenen tar ikke lange tiden, men hele ettermiddagen og kvelden pleier å ryke. Man tenker på hva man skal gjøre, og om det vil gå bra. Det er ikke lett å konsentrere seg om andre ting.

Klokken litt før ni la jeg ut på sykkel. Da hadde min kone – like nervøs som jeg – allerede brukt 15-20 minutter på å finne det rette antrekket. Hun tar et veldig ansvar her. I dette antrekket syklet jeg de fem kilometerne til Fogdahuset, der jeg skulle opptre.

Her på huset var det Quiz. Jeg satt og ventet til den skulle være ferdig, og snakket med Quizmaster i pausen. Det var et lite, men fornøyd publikum, alle eldre enn jeg. Jeg bestemte meg for at i denne forsamlingen ville det lønne seg å skifte ut posehistorien med Cognac-historien.

Av andre kurositeter så var det riktignok en liten scene der, en liten forhøyning, liten. Men det var ingen mikrofon. For første gang skulle jeg ha Stand up uten mikrofon. Det var artig nok, det. Jeg bestemte meg for å åpne med en vits om det, og litt annet jeg snappet opp kunne være noe mens jeg var der.

Så var det bare å gå i gang. Det var mer å bruke erfaringer fra å være toastmaster og taler i forskjellige forsamlinger, enn så veldig med Stand up. Historiene mine var som alltid, de var ikke noe særlig forandret. Men siden dette praktisk talt bare var en vanlig stue, ble kontakten med publikum ganske egen, så jeg måtte tilpasse snakket litt etter deres reaksjoner. Det gikk veldig bra, Sana sol satt som et skudd, disse folkene på Hana har jo mye av samme bakgrunn som jeg fra Ganddal. Ellers var det litt andre reaksjoner fra dette voksne og uvante publikum i forhold til de som er Stand up på klubbene til vanlig, de lo ikke på de samme stedene og av de samme tingene, men de lo, var med, og de koste seg som jeg.

Det viste seg når jeg var ferdig at jeg hadde glemt historien om Hødd, og dermed hadde vært på litt kort. Jeg fant ut av dette selv, og gikk opp for et «ekstranummer», enda det ikke akkurat var klappet inn. Men det ble klappet godt inn når publikum først var gjort oppmerksom på det. Vitsene om svenskenes nye ord «hen» og mitt nye «hødd» er ikke akkurat noe som gjør seg å fortelles kaldt, det er ikke ekstranummermateriale. Særlig ikke etter at hovedpoenget i Cognac-historien har gått inn som som god avslutning på hovedsettet. Jeg fikk imidlertid snakket det til, rett og slett sammen med publikum. Som vi også fikk snakket oss til en punchline, som hødd-historien strengt tatt mangler, i likhet med det meste jeg gjør. Det ble god og vennlig applaus etter ekstranummeret også.

Deretter var det bare å reise hjem. Det gjorde jeg i en slik hast at jeg glemte genseren min. Det er også en del av hverdagen for en deltidskomiker. Man kan ikke vente å få med seg alt. Man må regne med å måtte hente inn en del tid i etterkant også.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Stand up

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s